Lillestrøm kirke 11. oktober 2013: Min tale ved Kaare Ørnungs båre

Mn musiske venn og Olavsgutt-bror Kaare Ørnung døde 2. oktober 2013.

Jeg vil gjerne min minnetale med lesere av denne bloggen:

 

TALE VED KAARE ØRNUNGS BÅRE, LILLESTRØM KIRKE 11.10 — 2013

Kjære Kaare

Randi, din elskede, har bedt meg si noen ord her i kirken.

 Noen ord? Det er bare toner som nå helt strekker til.

 Og hvilke toner? Det er tonene til dine egne, kjære venner som denne soldagen fyller kirkerommet:

 

A Arve Tellefsen med sin fiolin

·      Kåre Nordstoga med sitt orgel

·      Rita Heigre med sin sang

·      ExOlavo med sitt kor

 

Toneart? Takknemlighet.

 

Dette var ditt liv: Å berike mennesker gjennom musikk. Du lyktes: Ditt spill har nådd mange, løftet mange, gledet mange.

 

Øving skjer i lukkete rom, det er strev time etter time, dag etter dag, år etter år, i lutter ensomhet. Du fikk skadd nervebanene i din høyre skulder for et noen år siden. Et fatle festet i taket måtte til for å få armen din opp i spillbar stilling. Og likevel: Du satt ved ditt instrument og øvde timer hver dag. Nesten ufattelig er det. Ubekvemmelighetens triumf, pianistens seier.

 

 

Men så: Sosialt! Møte et publikum! Berike og berikes! Spilleglad til tusen var du. Generøs og allsidig. Profesjonell og samtidig menneskelig nær.

 Ditt sosiale instinkt handlet imidlertid om noe mer enn som så. Det handlet også om noe helt grunnleggende ved deg — noe dypt særegent ved hele din musikalitet: Begavelsen for samspillets lekende kunst, på ramme alvor.  Kammermusikeren Kaare Ørnung rager i vårt lands musikkhistorie. Ørnulf Gulbrandsen visste det, Ragnar Ulfung vet det — jeg skal hilse — Arve Tellefsen vet det, Terje Stensvold vet det og, aller nærmest deg selv, din egen Randi vet det: Fløyte, fiolin eller sang — du kunne løfte din partner, lese puls og psyke med en nesten parapsykologisk innfølingsevne. Vi er mange sannhetsvitner som har opplevd dette med deg og dine på podiet.

 

 Vi var begge Olavsgutter, Kaare. Dette koret har satt dype spor i mange av oss. Stor musikk — Palestrina, Orlando di Lasso, Händel, Mozart, Grieg, korets egen Knut Nystedt — konserter i stappfulle kirker, solister, turnéer i inn- og utland, venner og hederstegn — generasjoner ble varig preget: ”Musikk — her vil vi være!”

 

Vår dirigent, Ragnvald Bjarne, så ditt særlige talent og tok vare på deg og din musikk fra du var gutt. Det var han som først utfordret ditt klaverspill, gav deg noter, satt deg inn i klaverlitteraturens mestre.

”Jeg kan aldri få takket ham nok,” sa du senere mange ganger. Nå takker Ragnvald Bjarne tilbake fra sin himmel, hvor enn den måtte være: ”Jeg er stolt av deg, Kaare! Velkommen til hus. Arild Eriksen har nettopp ankommet!”

 

 Jeg var 10 år da jeg så deg for første gang. Du var ikke bare Olavsguttenes berømte pianist, du var samtidig også en av oss. Det hvilte alltid en suveren trygghet og ro over deg der borte ved flygelet, du visste førstehånds hva vi trengte under en konsert. Din trygghet ble vår trygghet, ditt fokus ble vårt fokus. Måten du bladde i notene på, måten du transponerte på: hva som helst, til hvor som helst, for hvem som helst, når som helst!

 

 Jeg beundret ikke bare ditt spill, også dine lange pianisthender fascinerte en gutt på ti. ”Har Kaare et like langt grep som Rachmaninov?” undret jeg. 50 år senere betrodde du meg at Horowitz var ditt forbilde. ”Jeg har sittet på Horowitz’ pianostol i Aulaen,” betrodde du meg på telefonen, stolt i stemmen. Du var deilig barnslig da, Kaare.

 

 Den slaggfrie, barnslige kraften i en moden musiker kan få musikk til å skinne. Den skinte med deg, du skinte med den.

 

 Den aller siste gang jeg fikk oppleve dette, var mange gamle Olavsgutter samlet. Det var like før jul i fjor.

 Dere var tre der fremme: Du spilte, din Randi og vår Arild sang: Duetten fra Czardas-fyrstinnen fikk en særlig glans, ja, desember-kvelden tok til å skinne som om det var lyse dagen der ute.

 

 Du var veldig syk da, Kaare. Var du lei deg for at det snart var slutt, der du satt og spilte? Var du redd for å dø, egentlig?

 Vi vet ikke svaret. Men dette sa du iallfall, uten snev av selvmedlidenhet: ”Jeg har vært heldig, jeg er tross alt snart 82 år og har fått oppleve mer enn de aller fleste.”

Dette må ikke glemmes akkurat nå. Når tårer tar tak, må vi også huske Kaares gleder, den fornøyde humringen, fingrenes frislepp over tangentene, hans privilegerte og lange liv med musikk.

 

 ”An die Freude” — til gleden — var din musiske signatur.

 

Vi, dine Olavsgutt-brødre, sier det slik, unisono: ”Du var en av gutta!”

 

        

 

        

 

 

 

 

 

Comments are closed.