Torsdag 17. oktober 2013 holdt jeg minnetale over Dag Schjelderup-Ebbe i Det Norske Videnskaps-Akademi Han var min forgjenger som professor i musikkvitenskap ved Unoversitetet i Oslo:
Musikkforskeren og Grieg-spesialisten Dag Schjelderup-Ebbe døde 1. februar 2013, vel 86 år gammel. Schjelderup-Ebbe var et ytterst ensomt menneske. Han aske ble spredt med vinden. Ingen seremoni, ingen gravstøtte. Bare urnebæreren var til stede. Han ville det slik.
Dette ene gav han dog tillatelse til: En minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi, der han ble innvotert som medlem i 1990. Jeg er her for å etterkomme hans ønske. Han ville det slik.
Dag Schjelderup-Ebbe ble født i Oslo 10. desember 1926.
Familiearven skulle komme til å prege ham livet ut. Ville han det slik?
Faren, Thorleif Schjelderup-Ebbe, var sønn av to fremstående svenske billedhuggere. Kunstnerarven slo inn i Dag: Han har komponert flere verk utgitt på det prestisjetunge C. F. Peters Musikverlag, Edvard Griegs gamle forlag. Det gledet Grieg-forskeren Dag Schjelderup-Ebbe.
Men framfor alt handlet farsarven om vitenskap. Faren ble internasjonalt kjent etter at han i 1921 framla sin hakkelov. Han er fremdeles en av Norges mest siterte forskere på tvers av fag.
Faren hadde som ung gutt begynt å studere hønsenes rangordning og sosiale liv. Dag på sin side hadde som ung gutt kartlagt alle trikkeruter i København og kunne alle stoppestedene utenat i riktig rekkefølge. Senere var det musikkvitenskap det skulle handle om, et fag som utfordrer både kunstnersinnets følsomhet og forskersinnets nøyaktighet. Ars et scientia.
Men også morsarven ble viktig for Dag Schjelderup-Ebbe. Torbjørg Brekke var norgesmester i sjakk. Dag arvet morens sjakktalent, han var en meget habil sjakkspiller. Helst spilte han med sin datamaskin, sjakkprogrammet var hans trofaste venn.
For Dag Schjelderup-Ebbe var musikkomposisjon og sjakk nært beslektet: ”Logikk, dynamikk, kreativitet og estetikk finnes både i en dronninggambit og i en Bach-fuge,” kunne han si. Han søkte det når han komponerte, han søkte det når han analyserte, han viste det når han foreleste. Hans harmoniske analyser satte spor i mange.
Dag vokste opp som enebarn med sin mor, faren hadde forlatt dem da Dag var to år gammel. Mor og sønn levde to-somt sammen. Da moren døde i 1979, brøt Dag Schjelderup-Ebbe opp, 53 år gammel.
Han ville vekk fra hva han kalte ”studentenes svøpe” — de var ikke snille med ham. Uten forvarsel søkte han avskjed fra sitt professorat. Selv professor Finn Benestad, hans makeløse støtte gjennom livet, visste intet på forhånd.
Fra nå av ble Dag Schjelderup-Ebbe en trekkfugl:
· I den lyse og varme årstid bodde han i Norge.
· I den mørke, kalde årstid bodde han i varmere land, gjerne Mexico eller New Zealand. Underveis måtte han alltid stanse opp en måneds tid i Las Vegas, spilleren i ham måtte få sitt av jordiske gleder.
Og samtidig arbeidet han med Griegs musikk. Han ville det slik.
Dag Schjelderup-Ebbe avla examen artium i Oslo 17 år gammel, selvfølgelig med preseteris. Men noen lykkelig skoletid kan det ikke ha vært. Mange år senere sa han: ”Slipp ikke begavede barn for tidlig inn i skolen, de kan komme fullstendig i utakt med andre mennesker. Det skjedde med meg.”
En sosialt tyngende skoletid kan ha vært grunnen til at han som ung voksen ville vekk fra Norge. 21 år gammel reiser han til Ohio og studerer ved Oberlin College 1946-47. Derfra går veien til University of California, Berkeley. Schjelderup-Ebbe har med seg sin Grieg-lidenskap og tar sin M. A.-grad i 1950: A Study of Grieg’s Harmony with Special Reference to his Contribution to Musical Impressionism.
Med denne graden i bagasjen vender han tilbake til Norge og blir tatt vel imot av professor Olav Gurvin. Dag Schjelderup-Ebbe blir nå ansatt som hjelpelærer i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Her fortsetter han sitt arbeid med Griegs musikk.
14 år senere disputerer Dag Schjelderup-Ebbe, doktorgradsarbeidet publiseres både i Oslo og London: Edvard Grieg 1858-1867 with Special Reference to the Evolution of his Harmonic Style (1964). Samme år som han disputerer, blir han utnevnt til dosent i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Professor Gurvin tar et initiativ. Året er 1962: En faglig komité nedsettes for utgivelse av Griegs samlede verker — en Gesamtausgabe. Gurvin er 69 år. Det letes etter en etterfølger i embetet. Schjelderup-Ebbe involveres faglig. Men Gurvin ser at noen stor administrativ kraft er Schjelderup-Ebbe ikke, det er faget og musikkanalysene som interesserer ham.
I 1965 utnevnes Finn Benestad som professor i musikkvitenskap ved Universitet i Oslo. Med ham tilføres faget den administrative kraften som bygger Instituttet for musikkvitenskap videre ut. Benestad kjenner Grieg godt, han har spilt alle hans fiolinsonater og elsker dem. Men han har ingen bakgrunn som Grieg-forsker. Den musikkfaglige Grieg-kompetansen er det Dag Schjelderup-Ebbe som besitter.
Arbeidet med Grieg-utgaven, blir en hovedstrøm — et ostinat — i norsk musikkforskning de neste 30 årene. Gesamt-utgaven sluttføres med bind 20 i 1995. Mange bidro. Finn Benestad var faglig motor. Schjelderup-Ebbe hadde redaktøransvar for de fire første bindene — de inneholder blant annet alle de lyriske stykkene — og var dessuten medredaktør for bind 12 med Orkestersuitene, sammen med Finn Benestad. Da var Dag Schjelderup-Ebbe for lengst blitt utnevnt til professor i faget (1973).
Samarbeidet med Finn Benestad var nå selve bærebjelken i Dag Schjelderup-Ebbes musikkfaglige liv. Det ble bare slik.
Man skulle kanskje tro at kløften mellom dem var uoverstigelig: Benestad: målrettet, nøktern. Schjelderup-Ebbe: impulsiv, kunstnerisk. Likevel — eller kanskje nettopp derfor — utgav de to professorer i 1980 Edvard Grieg – mennesket og kunstneren. Dette første virkelige store norske arbeidet om Griegs liv og musikk er oversatt både til russisk (1986), engelsk (1988) og tysk (1993).
Suksessen ble fulgt videre opp i 1990. Da utgav Schjelderup-Ebbe og Benestad den første omfattende biografien om Griegs store, norske samtidige: Johan Svendsen. Mennesket og kunstneren.
Tre år senere avsluttet de to sitt mer enn 20 år lange boksamarbeid med å utgi en studie i Griegs kammermusikk: Edvard Grieg. Chamber Music. Nationalism, universality and individuality. Ulike var de, lyktes gjorde de.
Det var da Finn Benestad etter dette gav seg i kast med et nytt, svært edisjonsprosjekt: Edvard Grieg. Brev i Utvalg, at Dag Schjelderup-Ebbe sa stopp. For ham var og ble Griegs musikk hovedinteressen.
Dag Schjelderup-Ebbe høstet sammen med Finn Benestad stor faglig anerkjennelse, og mottok priser både nasjonalt og internasjonalt. I 1999 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.
Like til sine siste år ble begge invitert til å forelese internasjonalt om Griegs musikk, ikke minst i USA, Tyskland og Danmark.
Det burde ha vært professor Finn Benestad som skulle holdt denne minnetalen i Akademiet over Dag Schjelderup-Ebbe. Men Benestad døde i april 2012, ti måneder før sin kjære kollega, samarbeidspartner og venn. Så ble dette altså min oppgave isteden, som Dags etterfølger i embetet. Jeg hadde hans fortrolighet. Han ville det slik.
En gang da jeg besøkte Dag Schjelderup-Ebbe på sykehjemmet, spurte jeg ham, nærmest for å holde samtalen i gang: ”Dag, hvem er din yndlingskomponist?” Jeg var sikker på at han skulle svare ”Grieg,” og hadde selvfølgelig et oppfølgingsspørsmål klart: ”Hvilket av Griegs verker setter du aller høyest?”
Men Dag Schjelderup-Ebbe svarte ikke ”Grieg”. Han svarte ”Sibelius!”
— ”Sibelius? Men Dag, du har da aldri, så vidt jeg vet, delt Sibelius med noen av oss på instituttet, verken kolleger eller studenter. Hvorfor Sibelius?”
— Han er mitt innerste rom, svarte Dag Schjelderup-Ebbe.
— Hva finnes i ditt innerste rom?
— Alle de skjønne sangene, svarte Dag. Med Björling, la han til. ”Svarte rosor” med Jussi Björling.
Jeg kjenner meg musisk forpliktet til å avslutte denne minnetalen over Dag Schjelderup-Ebbe med å dele Jussi Björling og ”Svarta rosor” med Akademiets medlemmer. Kanskje har denne sangens sorg ligget i ham helt siden ensomme ungdomsår. Den slutter med disse ordene:
… i hjärteträdets rötter det rycker och slår;
ty sorgen har nattsvarta rosor.
(tekst:Ernst Josephson)
CD: SIBELIUS
Vi lyser fred over professor Dag Schjelderup-Ebbes minne.
Inngangen til Det Norske Videnskaps-Akademis lokaler på Drammensveien i Oslo, like ved den russiske ambassaden.