Nei, da, Jeg er ikke Darwin-forsker! Det sa jeg også så tydelig jeg kunne da Åse Kleveland ringte og ba meg være med på å markere Darwin. «Du skjønner, han var veldig opptatt av musikk,» sa Åse. «Å?» sa jeg. «Og så spilte hans kone piano, det var han stolt av» sa Åse. «Å?», sa jeg. «Og så mente Darwin at toner og rytmer gikk forut for verbalspråket,» sa Åse, hun var ivrig nå. «Spennende!» sa jeg og tenkte på Gaia, hunden vår, som forstod rytmer og toner i språket vårt på et utrolig nivå. «Ja, også har Darwin bursdag i morgen! Du må komme, jeg vet ikke noen som kan snakke bedre om mennesker og musikk enn deg!» avsluttet Åse, hun hadde i sin tid som kulturminister invitert meg til å snakke for sitt departement. «OK!» sa jeg, men jeg er altså ingen Darwin-forsker!»
Det ble en virkelig spennende kveld. Allerede en halvtime før vi skulle begynne var salen nesten full, folk måtte sitte oppover i trappa til slutt for å få plass.
Åse Kleveland, her i egenskap av leder for Humanetisk Forbund og professor Nils Chr. Stenseth, biolog fra Universitetet i Oslo, var vertskap:
En musikkpsykolog fra Nederland, Henkjan Honing og jeg var akademiske innslag med 20 minutter hver. Han tok klassiske musikktester med salen og fikk flott kontakt. Hva jeg snakket om? Darwins hoveverk har tittel:»The Origin of Species» (1859). Jeg kalte mitt foredrag «On the Origin of Cultures». Kort fortalt snakket jeg om slående likheter i bruk av sang som kommunikasjonkode mellom mennesker, mellom fugler og mellom dyr, ja, om dannelse av felleskoder som premiss for overlevelse. At en australsk fugl synger for kyllingene sin i egget for å lure gjøken etter klekking, er da utrolig! Jeg lærte iallfall selv mye av å forberede meg til dette, gøy var det! Interessant å registrere i hvilken grad biologer ser sang — hos f.eks. hos fugler — i en livskontekst, mens de aller fleste musikkfolk konsentrerer seg kun om tonene. Viktig for meg var det derfor at Kuame Sereba kom på scenen i forlengelse av mitt innlegg. Jeg har skrevet og slåss for NMOMA, der livsmening blir kjernen i ord, toner, rytmer mellom mennesker. I Kuames tradisjon fra Elfenbenkysten heter det SA. Kuame har i mange år vist mine studenter dette. «Etter tre dager med Kuame, skjønner vi hva det handler om, Jon-Roar. Nå trenger vi i grunnen ikke deg mer dette semesteret!» sa studenter ofte til meg. Kuame og jeg kaller hverandre brødre. Det er jeg stolt av.
Beriket salen gjorde også virtuose, vittige og kunnskapsrike Knut Reiersrud og Valkyrie-Tuva. Ikke rart at folk ble fornøyd, applaus og latter gjennom hele kvelden fortalte om det.
