Forbilder er viktige. Da jeg var gutt, var Frode Thingnæs mitt forbilde. Han var den store solisten i Sinsen guttemusikkorps. Jeg husker tonen hans, den var så vakker. Frodes solonummer i kopset var «Akrobaten» og «»Bayersk polka». Jeg ønsket brennende å bli som Frode, han hadde en vibrato og et håndledd rundt sleiden du bare kan drømme om. Så da jeg var 14 år, skrapte jeg sammen det jeg hadde av sparepenger, tok trikken til Storgata, gikk inn på Slagerforlaget i Operapassasjen i Oslo og sa: «Jeg skal kjøpe et Getzen trombone.» Dette var mitt første egenkjøpte instrument, synet av skinnende messing i en instrumentkasse med fór i burgunder skal jeg aldri glemme. Pris Kr. 1750, mye penger, en skatt.
Jacob Heier, dirigenten vår, lot trombonerekka marsjere først i korpset, Frode på ytre venstre, jeg på ytre høyre. Smilende prøvde jeg å henge med på Frodes avvik fra bassgangklisjeene = improvisasjoner. Stas. Da Frode slutta, han er tre år eldre enn meg, fikk jeg overta «Akrobaten». En svimlende ære. Siden gikk vi hver vår vei, begge fylt med musikk.
Takk, Frode. Du har vært stor for mange. Jeg kan forresten fremdeles huske mora di. Hu var så stolt av deg. Vakker var hun, høy, slank og lyrisk, en fremmed fugl med langt rødlig hår. Jeg tror du fikk mye fra henne.
Min Getzen står fremdeles i stua, urørt i meningsløst mange år nå. Men den skal jeg ha livet ut. På tide å ta den fram og spelle litt trombone igjen, Frode? Du der, jeg her?