Bord til 100 mennesker var pyntet til fest til ære for Thorbjørn Egner, 100 år.
Og jeg var invitert som kveldens foredragholder. Bak invitasjonen stod Bjørn Egner, som hadde en kort presenstasjon om sin far som billedkunstner:
Jeg har hatt en nært forhold til Thorbjørn Egners stemme helt siden jeg var liten gutt. Da jeg skulle begynne i første klasse på Sinsen folkeskole og oppdaget en kollisjon med Barnetimen for de minste der Thorbjørn Egner fortalte om Ole Brumm og tidspunktet for skolestart, var mitt valg krystallklart: Thorbjørn Egner. Og hadde det ikke vært for at pappa fikk låne en magnetofon på jobben som mamma lærte seg å betjene (pappa var varebilsjåfør i Proton), ja, så hadde alt som het skole og utdanning gått fløyten for mitt vedkommende. Men nå løste det seg: Brumm i opptak etter at skoledagen var over, gjorde susen. Og jeg fastholder mitt standpunkt: På «Øde Ø» er det en bok jeg iallfall skal ha med med: Milnes «Ole Brumm og vennene hans», oversatt av Thorbjørn Egner. Min utgave er fra 1953, den står på hedersplass i bokhylla på stua.
Mitt Egner-postulat: Stemmen er nøkkelen til hans eventyrlige suksess. Den er svanger med sang og musikalske muligheter. Om dette blir det kanskje en bok til neste år, da i fornemt musisk selskap med blant annet Alf Prøysen. I 2013 er det nemlig hans tur til å bli 100års-feiret.
Jan Otto Johansen er Kunsterforeningens formann. Han innledet denne kvelden med et hevet rødvinsglass fra talerstolen: «Det viktigste ordet på norsk er SKÅL!»
Jan Otto og hans kone Siw Kirsten tok meget sjenerøst vare på Eva og meg under måltidet, vi hadde «æresplasser» ved formannens bord lengst fremme.
Selvsagt hørte sang med og det på Egners — milevidt fra bel canto.For som i Thorbjørn Egners fortellemåte: Undringspauser mellom hver lille frase er helt avgjørende.
På vei til garderoben etter fordraget støtte jeg på Espen Schønberg, han var på vei hjem. Nå stanset han smilende. Jeg begynte straks av oppriktig hjerte å takke ham for stor scenekunst, ikke minst husket jeg hans Hamlet, solo på Amfi. «Nå er det min tur!», sa Espen Schønberg. «Du skjønner, jeg skal spille Tobias i Tårnet i Nationalteatrets Kardemomme-forstilling. Men etter å ha hørt deg her i kveld, skjønner jeg Egner på en helt annen måte. Du har har forandret min Tobias. Tusen takk skal du ha!»
En takk som denne vil jeg bære med meg livet ut.
