Min russisklærer, Aleksej Perminow, fylte 90 år 4. oktober.
Dette kan fastslås med 100% sikkerhet: Ingen lærer i Norge har hatt så mange oppegående elever.
Perminow var vår legendariske russisklærer. I løpet av et års språklig hardkjør skulle vi elever fungere som tolker i tilfelle krig med Sovjetsamveldet. Vi var unge, vi leste russisk om dagen, vi drømte russisk om natta. Det var vår variant av militærtjenesten. Den foregikk i ei brakke i Gardeleieren. 18 elever delt på to klasser, vi bodde tre på hvert rom. Jeg tilhørte kurs 7, var samboende med Einar Førde og Per Glad, begge superpreseterister fra gymnaset året før. Selv var jeg en fersking på 19. Fra mitt kull på 18 ble senere halvparten av oss professorer, i ulike fag (en i russisk), to ble statsråder og en ble ambassadør. Så, vi var en sær flokk. Og Perminow hadde åtte kull til … Folk fra disse russiskkursene har i sum preget norsk etterkrigsoffentlighet i så stor grad på mange viktige felter at det knapt kan overvurderes. Ingen har oversikt over dette. Blant mange denne kvelden traff jeg eksempelvis igjen Ivar Fonnes, nå riksarkivar. «Jøss, har du også gått på russiskkurset med Perminow.» Det hele kan minne litt om Mot Dagistenes innflytelse på 1930-tallet, bare politisk spredt i et spenn fra Lars Roar Langslet til Einar Førde. Mange av oss på Kurs 7 har blitt venner for livet. Også med meg som forlot russiskkurset mot slutten og ble sivilarbeider.
Vi pugget heldigvis ikke bare russisk grammatikk. Perminow fikk sneket inn russisk litteratur, både noveller og dikt. Russlands største dikter, Aleksandr Pushkin, ble vår store helt, alle lærte noen av hans dikt utenat — og husker dem fremdeles. Og så sang vi russiske sanger med en meget sangglad Perminow som forsanger. Klart han traff noe i meg, ja så mye at det gav mitt liv en avgjørende retning, menneskelig og faglig. Det er jeg evig takknemlig for.
Russiskkursene 1-9, i alt 95 nå grånende menn, var torsdag kveld 4.10.12 samlet i Oslo Militære samfunn, for å feire vår alles lærer Aleksej Perminow, med jubilanten på 90 i aller beste velgående. Russskij medvjed, en russisk bjørn! Festkomiteen hadde bedt meg synge for ham, jeg tror det var jubilantens eget ønske. Det kjentes iallfall som en stor ære. Og jeg håper at han kjente at min sang til ham var en musisk takk fra oss alle. Russisk allsang ble det også plass til, for dette var en sangglad flokk. Dere skulle hørt trøkket da vi sang ”Stenka Razin”. Jeg dro til på pianoet, i F-dur. Det satt, på russisk vis! Og Perminow, jubilanten selv? Han var så til de grader per stemme denne kvelden!