26. september 2012: Lansering av ny bok i gamle Ullevål kino

Hvorfor lansering i akkurat gamle Ullevål kino, nå nedlagt? Og hvorfor hovedtittelen » … som har forandret verden»? Om dette har jeg skrevet på bokas bakside:

Det må ha vært i 1959 eller 1960. Jeg var 16 år og så Den siste bredd på Ullevål kino i Oslo. Kinoen er for lengst nedlagt, men filmen vil bli sittende i meg livet ut.
Handlingen, basert på en roman av Nevil Shute (On the Beach), er lagt til 1964.
3. verdenskrig er brutt ut. Dette kjentes ikke ut som science fiction, dette var en del av vår egen nære, umulige framtid. Atom­katastrofen mange av oss fryktet på denne tiden, er i filmen et faktum. Nesten alt liv er utslettet, bare ett kontinent gjenstår: Australia. Meteorologene beregner vindstyrke og vindretning. De gir Australia høyden fem måneder før radioaktivitet vil ha tilintetgjort den siste rest av liv på jorda. Hva gjør mennesker da, med kort tid igjen å leve? Det haster. Du er følsom når du er 16 år. Ville jeg rekke å bli 20? Spørsmål hamret bak pannen på vei hjem.
Gjennom hele filmen veves musikk jeg var glad i fra før, «Walzting Matilda», Australias uoffisielle nasjonalsang. Denne musikken er så enkel og naken, filmens dommedagssorg fikk forsterket mening. Ordene kunne jeg utenat, jeg ble ikke kvitt dem:
Once a jolly swagman camped by a billabong
under the shade of a coolibah tree.
And he sang as he watched and waited ’til his billy boiled,
«You’ll come a-waltzing, Matilda, with me».

Neste dag kjøpte jeg et merke som jeg festet på jakka mi: «Nei til atomvåpen!»

***

Jeg ringte min gamle arbeidsplass, Universitetet i Oslo, en ukes tid på forhånd, spurte om å få leie gamle Ullevål kino og forklarte hvorfor jeg så gjerne ville det. Jeg visste jo at kinoen fremdeles er kino-intakt. Og UiO svarte et sjenerøst JA, og mer enn det: Jeg skulle få ha denne kvelden i gamle Ullevål kino vederlagsfritt. Klart sånt rører en gammel professor. Takk UiO!

Og det stoppet ikke der. Lasse Moer, knyttet til SV-fakultetet, saseg mer en villig til å kjøre film for meg, han kan teknikken. Betaling ville han ikke ha, enda dette var utenfor arbeidstid. Takk, Lasse Moer! Og det stoppet ikke der heller. For da UiOs kulturansvarlige, Gjøril Songvol,l fikk høre at jeg hadde bestilt leie av et keyboard fra Aspheim, grep hun hun: ”Du skal få lå mitt, så slipper du den utgiften!” Takk, Gjøril!

Her er Gjøril utenfor gamle Ullevål kino, medbringende sitt eget instrument. Dette måtte jo gå bra:

 

Gamle Ullevål kino er her i ferd med å fylles rimelig oppopp med familie, venner, naboer og kolleger. For dette var en lukket visning uten presse til stede:

Jeg er en garvet foreleser. Men dette beveget, jeg kjente en klump i halsen da jeg begynte. Et glimt av 10 års arbeid skulle deles med mennesker som har vært viktige i mitt liv, mange har også fullt dette arbeidet ringside i disse 10 årene. Klart noe traff da jeg begynte med å vise et filmutdrag fra nettopp ”On the Beach”, åpningens stort-hvitt-bilder koplet opp mot ”Walting Matilda” i orkesterversjon satte tonen.

«Satte tonen», ja. Jeg satte meg til keyboardet og sang «Waltzing Matilda». Og salen sang uoppfrodret med. Vi var virkelig sammen om dette. Så fulgte utsnitt fra og kommentarer til flere filmer, i veksling mellom meg ved keyboardet og visning av filmkuttene. Her var mye, fra Chaplins «City Lights» og «Limelight» til Kubricks «Eyes Wide Shut». Halvannen fortettet presentasjon av boka mi var det, med mye blomster da det hele var over.

Nå venter den offentlige ilddåpen, Jeg gleder-gruer meg!

Comments are closed.