Jeg har orkesteret med meg på scenen og skal bruke det for å formidle en russisk forståelse av Siostakovitsj’ 5. symfoni, komponert under Stalins Moskva-utryddelser i 1936-37, da millioner bare forsvant/ble drept/forvist
Jeg fikk hilse på Sjostakovitsj våren 1968 da jeg var student ved Leningrad-konservatoriet. Han inviterte meg til urframføringen av sin 2. fiolinkonsert med David Oistrach som solist og med sin sønn Maksim som dirigent. Etter dette var det at min professor, Jelena Michailovna Orlova, satte meg inn i budskapet bak Sjostakovtisj’ 5. og 7. symfoni.
På mitt eget institutt har jeg formidlet dette videre i mange år. Nå blir det 5. symfoni med levende musikk. Dirigenten og jeg hadde fire timer sammen på onsdag, det glødet mellom oss. Gjett om jeg gleder meg. Kom — og del gleden — og den musikalske rystelsen. For dette er svær musikk, rystende mørk og brutal, fjærliett vittig og biendende ironisk!
I «Det musiske menneske» (nytt opplag høsten 2011) finnes for øvrig et stort kapittel om Sjostakovitsj.