Kategorier
Uncategorized

27.3.2012: Musiske etterskjelv: Sjostakovitsj’ 5. symfoni i Lindemann-salen på Norges musikkhøgskole med bloggkommentar fra Universitetets rektor

 

For meg hendte noe stort på tirsdag 27.3.12 Da fikk jeg formidlet en skatt jeg har båret på helt siden våren 1968: Russisk lesning av Sjostakovitsj femte symfoni, slik min professor på Leningrad-konservatoriet viste meg etter at hun hadde presentert meg for Sjostakovitsj. Jo da, dette har jeg gjort med egne studenter i alle de åra jeg har hatt på Institutt for musikkvitenskap,UiO, da nødvendigvis med bruk av CDer: Men denne kvelden: med  et virkelig bra symfoniorkester til disposisjon i en offentlig konsert. Det var Universitetets symfoniorkester som hadde ideen, det var dette orkesteret som inviterte, bruke det direkte, vise og fortelle. Sammen med dirigenten, Cathrine Winnes Trevino –  hun har vært helt utrolig å samarbeide med – ble avsnitt i alle fire satene valgt ut for å få fram det jeg var ute etter.

Om Cathrine og jeg hadde kjemi?: Se dette bildet:

Om vi var samkjørte? Se dette bildet:

 

Om det var trøkk? Se dette bildet fra 1. sats, her er det full blås i dyp messing:

Det endte med stående appalus fra flere hundre, mange av dem kjære i mitt liv. At universitetets rektor kom bort, takket og grautlerte meg etterpå, satte jeg særlig stor pris på. Veldig hyggelig var det også at tre russiske musikere, sikkert studenter ved Musikkhøgskolen kom bort og takket på sitt språk:» Endelig kjenner vi oss musikalsk hjemme her i Norge!» stråelte tid. Klart sånt beveger.

Om vi var fornøyd? Se dette bildet da det hele var over:

JRB mellom Cathrine, dirigenten og Anders Lindstad, som hadde ideen til dette. Takk Anders. Og takk for ditt cello-spill!

Etter store jordskjelv kommer det gjerne etterskjelv. Jeg kjenner faktisk ennå emosjonelle etterskjelv etter Sjostakovitsj Femte, 27.3.12

 

I ettertid har jeg fått vite at rektor Ottersen har lagt inn en kommentar til denne kvelden på sin «rektors blogg».. Jeg fikk oversendt en link til denne bloggen i dag, et par uker på etterskudd (13.4).

Den er verd å lese, ikke minst i disse tider der mitt gamle institutt — Instiutt for musikkvitenskap ved UiO – vurderes fratatt sine praktiske musikkdisipliner. Ikke ante jeg noe om dette denne Sjostakovitsj-kvelden med rektor i salen.

Underlig: Ingen kan studere/forske i Shakespeare uten å beherske engelsk, ingen lege kan utøve sitt fag uten praksis med kniv og kropp. Og ingen kan reflektere over musikk uten egenkontakt med levende musikk. Rektor Ottersens bloggkommentar godtgjør nettopp dette. Energien som ble utløst i salen denne kvelden trenges i all tenkning, all forskning, all formidling om den skal nå fram og opp — dit UiO har satt seg som mål å komme — på flest mulig fagfelter:

Musikk og formidling

tor, 29/03/2012 – 16:25 — Ole Petter Ottersen

Tidligere denne uken var jeg på en konsert med Universitetets Symfoniorkester (USO) i Lindemansalen på Norges Musikkhøgskole. Jeg er på ingen måte noen musikkekspert, men vet nok til å kunne si med tyngde at orkesteret har utviklet seg enormt de siste årene. USO feiret sine første 125 år i fjor og fremstår som et orkester som Universitetet i Oslo kan være virkelig stolt av. Ikke mange amatørorkestre kan gi en konsert på det høye kvalitetsnivået vi opplevde i Lindemansalen.

(Fortsetter under bildet)

Foto: Gjøril Songvoll/UiO

Det var 60 musikere på podiet og før pause holdt vår egen Jon-Roar Bjørkvold et foredrag om Sjostakovitsj’ 5. symfoni. I et bokstavelig talt nært samspill med orkesteret klarte han å formidle den frykten og terroren som hersket i Sovjetunionen på 1930-tallet. Sjostakovitsj skrev jo sin 5. symfoni i 1937, da Stalins utrenskning var på sitt verste. Bjørkvold ga oss en innlevelse i Sjostakovitsj’ egen redsel og angst gjennom symfoniens temaer og klangbilde. Det var postrevolusjonær historie formidlet gjennom musikk. Formidling på sitt aller beste.

Etter pause spilte orkesteret hele symfonien i sammenheng – nå for et publikum som kunne assosiere friskt til hvert tema.

Fremførelsen av Sjostakovitsj’ 5. viser at dirigent og kunstnerisk leder, Cathrine Winnes Trevino, har gjort store ting med USO.

Vi på UiO er priviligerte ved å ha både orkestre og kor av høy kvalitet – og en kulturkonsulent som så til de grader står på for at UiO skal ivareta sin tradisjon som kulturinstitusjon. Det er denne institusjonen som hver fredag tilbyr studenter og ansatte en Lunsj med kultur som knapt har sitt sidestykke ved andre utdanningsinstitusjoner i Norge.


 

Ett svar til “27.3.2012: Musiske etterskjelv: Sjostakovitsj’ 5. symfoni i Lindemann-salen på Norges musikkhøgskole med bloggkommentar fra Universitetets rektor”

Det er stengt for kommentarer.