Kategorier
Uncategorized

Salmestrid?

Sist uke ble jeg oppringt av distriktsradioen Hedemark/Oppland: «Organistene klager over at menighetssangen svikter. Folk kommer ikke opp lenger. Kan du si noe om dette?»

Da var det at jeg så for meg et opplevelse for et par-tre års siden i Ishavskatedralen i Tromsø. Kirken var fylt at rundt 1000 sangglade — nærmest sangkåte — mennesker. Jeg hadde åpnet et amatørkorfestaival for amatørkor fra landets tre nordligste fylker et par dager tidligere og visste førstehånds  at her  fantes det trøkk te tusen!

Men nå satt vi tause og musestille. Organisten spilte salme etter salme, og ingen sang. Vi kjente oss fortapt og utafor. For ingen av oss kjente en eneste av de salmene organisten ville ha oss med på. Men så, endelig — og helt til slutt: «Deilig er jorden»! Du kunne høre kraften — og lengselen etter å slippe til med sang — like fra Tromsø til Lindesnes. Det var som fossende ismelting fra Jostedalsbreen

Dette fortalte jeg til radiojournalisten. Hvis folk ikke klarer å komme opp til tostrøken d, så får organisten – bokstavelig talt i Guds navn – transporere ned. Det skulle ikke være noe problem. Problemet er snarere salmesangreperoaret. Sjelsarven, de salmene som traderes fra slektsledd til sleksledd, med tas vare på i hver eneste gudstjeneste. Folk skal kjenne seg igjen i kirken, hente energi og sangkraften i et musisk trosfellesskap. Sa jeg.

Jeg understrekte at jeg ikke er noen kirkegjenger. Min barnetro har ikke godt av en sangtaus kirke. Jeg kunne også anført at jeg har en datter som har vært kirketjener i tre år. Hun kjenner seg igjen i min Ishavskatedralfortelliing.

Men for tall del: Jeg er sikker på at det finnes mange organister rundt om i Norge som fatter at salmesang skal være felles mestringsglede og trostilkopling!

PS Dette visste Luther alt om — og det til de grad at pavekirken aldri mer ble den samme!