29.3-2017: St. Hanshaugen seniorsenter: «Grunntonen: Små sanger, mektige spor»

Bodil147

Jeg har skrevet det mange ganger før — og skriver det igjen: Seniorsententrene er uvurdelige i norsk kultur- og samfunnliv. Hit kommer eldre mennesker fulle av virketrang og kunnskapstørst, de lytter og lærer med et begjær studenter rundt om i Norge kunne misunne dem. På 2017-programmet for St. Hanshaugen seniorsenter finner jeg blant annet Peter Butenschön om byutvikling i Oslo,konsert med Kari Svendsen, Agnes Moxnes om trender i kulturen, Henrik Syse om dagens Europa og verdier underrpress  — og innimellom alt dette: Jon-Roar Bjørkvold om «Små sanger, mektige spor: Grunntonen i land og folk».

For meg var det ekstra hyggepig at min gamle russisklærer Alf Glad og kona hans Bodil, dukket opp, levende interesserte. Bodil (se forsidebildet over på kulturprogrammet) speiler også andre sider ved senterets avktiviteter. Her bidrar hun med leksehjelp for våre nye landsmenn — og tar selv kurs italiensk her.

Om salen og jeg fikk kontakt? En deltaker kom bort til meg etterpå og spurte om jeg ikke kunne bidra med dette foredraget om Grunntonen på hennes 70-årsdag til neste år. Sånt sier sitt.

7.3-2017: Andenes: «Sangen — Livets grunntone»

«Fritt Ord» hadde støttet denne invitasjonen til Andøya. Da biblioteksjef Grete Rosbach ringte meg var det full storm:IMG_0658

Grete Rosbach

Men da Widerøe-flyet tok meg over fra Bodø til Andøya, var det ubeskrivelig stille og vakkert. Lofoten skinte i all sin ville prakt der nede:IMG_0651 (2)

Makan finner du ikke!

IMG_0732 (2)

Så hva gjør du når du skal åpne en forelesning om «Sangen som livets grunntonen» etter inntrykk som disse? Vel, jeg satte meg  ved pianoet og småtte ret og slett synge det ut med Elias Blix: «Og eg veit meg eit land langt der uppe mot nord». Og, helt uoppfordret», begynte folk å synge med! Dermed var tonen satt. Mange var vi ikke, men her var nærhet og mening i bøtter og spann. Etter halvannen time var det dags for å avslutte. Men salen protesterte: «Vi kan ikke slutte alt nå»! Så vi sluttet ikke — vi sang og tenkte videre. Kveldens tema fikk musisk substans: «Sangen er livets grunntone.»

Etter boksigneringer, var det middag med skrei, rett fra havet, jeg hadde på forhånd ønsket meg det. Med mølje og rogn, selvsagt:

IMG_0660

Men da oppdaget jeg noe rart: Skreien kokes ikke her med salt i vannet, det er tradisjon.

Og som dette ikke var nok: På kvelden kom Borealis, nordlyset flakkende over Andøya, ispedd halvmåne, stjerner og Karlsvogna. Jeg tok mange bilder, men mitt kamera strakk dessverre ikke til, fikk ikke fanget det opp. Men huske det kommer jeg til å gjøre, livet ut.

Neste dag kjente jeg at en forkjølelse var på gang. Men det var verdt sin pris. For makan til totalopplevelse!

IMG_0674 (5)

Utsikt fra hotellet da jeg dro.

4.3-2017: Lørdagsseminar på Stortinget: En musisk skolemodell som havarerte pga en arrestasjon!

IMG_0644

Nei dag, dette lørdagsseminaret fant ikke sted i selve stortingssalen, men i et helt nytt foredragsrom, gjennom en lang tunnel med bevoktet inngang fra baksiden av Stortingsbygningen. Det var Marianne Aasen, tidligere leder av Utdanningskomiteen for Arbeiderpartiet som inviterte:

IMG_0648

At hun viste fram sangboka mi, slitt ut med egne barn, var hyggelig nok. Men så!

Hva jeg hadde på hjertet, var endelig å ta fram igjen en skolemodell som for seks år siden var ment å skulle kunne forandre hele skole-norge. Jeg har ikke orket å ta dette opp igjen før nå, sorgen og sjokket har lenge vært for tyngende. Av det følgende vil dere kanskje forstå.  Her er fortellingen i kortform:_

18. mai 2011 åpnet statsminister Jens Stoltenberg Vågåmo skole. Forventningene var store på Vågå denne dagen. Alle elevene var i kledd i bunad, flagg overalt, Stoltenberg ankom i helikopter. Alle hadde applaudert underveis, dette hadde gjennom tre år vært bygget på grundig politisk håndverk: KS, Innovasjon Norge, IKT Norge, Oppland fylke ved Fylkesmannen (en kvinne), Opplandsbenken på Stortinget, Utdanningskomiteen (dette kan du følge fase for fase med bilder og kmmentarer på freidigblogg.no fra 2008, om du er interessert). Alt syntes nå endelig å ligge til rette for utvikling av en ny type barnesentrerte skoler i Norge,  skoler som ikke bare skulle styrke barn og faglighet, men som også skulle tjene «som motor for en god samfunnsutvikling». Revitalisert læring, revitalisert kulturbevissthet fra kommune til kommune, barn og land hand i hand.

Men så: Rett over sommeren, da skolen skulle igangsettes inn i et nytt skoleår — blir så ordføreren, den politiske mastermind bak skolen og Stoltenbergs nasjonale politiske forbilde, Rune Øygard — arrestert! Kommunen fikk kollektiv hjerneblødning og den musiske skolemodell falt momentant i grus. Og jeg? — Lamslått!

Sjokk og fortvilelse, så nære, så nære — og så knust! Eller kanskje bare «knust»? For modellen finnes jo fremdeles, den kan jo fremdeles kanskje vise seg å ha livets rett.

Det var iallfall dags å vise den fram igjen, fortelle om prosessen og ideene, se om noe kan være liv laga. Det er jo valg til høsten. Skole står sentralt. Tenk nytt! Desentér i skoledebatten. Snu blikket fra voksnes styrende tanker om skolen — til en skole fra barnet sett. For barnet er kilden til all læring. Og jo visst, — de kan! De fleste barn i verden er tospråklige før de er tre år. Hva gjør de — og hvorfor?

Jeg hadde med et notat til dette lørdagsseminaret på Stortinget. Noe gjengis i det følgende.

Jon-Roar Bjørkvold:

En musisk skolemodell

Trond Giske, APs utdanningspolitiske talsperson og leder av utdannings-komiteen på Stortinget, er opptatt av frafallet i skolen: «De viktigste årsakene til  frafall finner vi ikke i videregående, ikke engang på ungdomsskolen. Frafallet begynner mye før.» (Dagsavisen 27.8.15)

Ja visst! Skolen som Stoltenberg åpnet på Vågå var ment å bøte på nettopp dette. Men utfra et ganske annet perspektiv enn det Giska nå har i tankene.Gode lærere er viktig, de må styrkes og frisettes fra Pisa-pres og målstyring. Men læring utvikles i barnet selv. Blikket må derfor snus med et grunnleggende spørsmål: Hvorfor og hvordan lærer barn? Nøkkelord: Livserobring og sanselighet.

Jens Stoltenberg hadde fulgt prosessen underveis, han hadde  blant annet kommet til møter med Innovasjon Norge. Det er godt kjent at Jens hade vært «a slow learner» de første skoleårene. Men han hadde fått tid til sin egen utvikling og sitt eget tempo — og kom så det suste når hans tid kom, uten språktesting og bekymringsmeldinger underveis. Var det blant annet derfor han med begeistring kom og åpnet denne barnesentrerte skolen? Jeg spurte ham aldri.

I overgangen fra førskolealder til skole skjer et kulturelt betinget læringsbrudd som for mange barn blir varig ødeleggende. Tross mange gode lærere i norsk skole, på systemnivå finnes spenninger, som eksempelvis disse (hentet fra «Det musiske menneske», s. 141-142). Nå har for øvrig også USA fattet interesse for dette (publisert i Context for Young Child Flourishing, Oxford University Press, New York, 2016):

 

BARNEKULTUR                              TRADISJONELL SKOLEKULTUR

Livsutvikling                                                 Fagutvikling

Livsdyktig                                                     Konkurransedyktig

Utfordringer                                                  Nasjonale tester

Være i                                                           Lese om

Lekenhet                                                       Lekseplan

Muntlighet                                                     Skriftlighet

Jeg kan allerede                                             Du kan ennå ikke

Mot                                                               Usikkerhet

Hvorfor                                                         Hva

Spontanitet                                                   Disiplin

Vitenskapende                                              Vitenskapelig

Jeg beveger meg — og lærer                         Sitt rolig!

Kroppsglede                                                  Helse

 

Blir barnet «ustemt», blir også læringen ustemt. Og blir alt til slutt skjærende falskt, faller elever fra. Selv ikke Arve Tellefsen kan spille Mozart vakkert med sur fele. For ikke å snakke om når strenger ryker.

For barn rommer all virkelighet og alle fag musiske muligheter. Der ligger barnets iboende drivkraft, en kronisk nysgjerrighet på å leve: Mer viten, mer verden! Svekkes denne drivkraften, drives tilstanden over fra estesi til an-estesti, fra sansemessig årvåken til sansemessig bedøvet — med skolefrafall i alarmerende grad som en senere drastisk konsekvens.

På Vågå var siktemålet å kople sammen livsvekst (i barnet: universelt nivå), fagvekst (i skolen, nasjonalt nivå) og oppvekst (i kommunen, lokalt nivå), generere synergier i en type helhetstekning:

Trekant-modell med piler129

Dette er altså en helhetlig skolemodell. Alt er ment å gjensidig styrkes. Barnets læringsveier er det universelle utgangspunket. De første årene forankret i den kommunen der barnets vokser opp. Med absolutt gehør læres stedets kultur, med mestring av den lokale dialekten som kanskje det mest slående og opplagte. Og læringen er like fra første leveår emosjonell, kroppslig, sanselig og sosial, forankret i det limbiske området av hjernen. Kognisjon, fornuftsbasert læring er her sekundært. I møtet med skolen blir det viktig at barnets sansebasert læring — lukt, smak, hørsel, syn, bevegelse er koplet til undring:

«Lykkeligst er man mens notisene ennå bare tumler omkring inni hodet. Men skriften dresserer dem, for ikke å si avliver dem. Det skrevne, selve bokstavene, er utstoppede dyr.» ( sier Torgny Lindgren — medlem av «De aderton»  som deler ut Nobelprisen i litteratur. Han vet, som barnet, hva undring er).

La oss konkretisere med utgangspunkt i Vågåmo skole, som Stoltenberg åpnet i mai 2011. Sansebasert læring skulle være en nøkkel:

Om det på denne skolen fantes store kjøkken, fotolab, formingssal og velutstyrte musikkrom? Selvfølgelig. Om Arne Brimis lovede «smak- og luktakademi» var forlokkende? Selvfølgelig. («Barn skal lære seg å gjenkjenne 100 lukter og smaker fra Vågå!» sa Arne B.). Om planlagte lærerkurs med fotografen Morten Krogvold skapte forventninger? Selvfølgelig. («De skal lære seg å se gjennom kameralinsen !» sa Morten K.). Om Jotunheimen og Besseggen skulle være en del av skolens arena for elever i bevegelse, kroppslig og emosjonelt? Og lese Ibsen? Selvfølgelig!

Om andre norske kommuner har sine muligheter med sine ressurser og sine barn til sine skoler? Vestlandet sitt? Sørlandet sitt? Nordnorge sitt? Selvfølgelig. Og en kjempekommune som Oslo?: et mangfold av skoler, selvfølgelig, fra Abildsø med Østensjøvannet som ressurs, til Gamlebyen skole med klosterruiner og historie, til Lakkegata ved Akerselva, med Oslos industrihistorie og fiske. Men alle skolene samtidig felles forankret i barns universelle læringskompetanse og skolens felles læringmål, tenkte vi. Altså en skolemodell mulig å realisere over hele Norge «som motor for en god samfunnsutvikling«. Det var visjonen da skolen ble åpnet. Dristig, ja, men ikke utopisk. Musisk og politisk bærekraftig, mente vi, med oppstart på Vågå. Vi fikk altså aldri prøvet det ut. Men hva nå …?

Vågå-varianten falt altså i grus etter kort tid av utenforliggende årsaker. Men evidensbasert substans finne: Barn har gjennom sine første leveår til alle tider i overveldende grad dokumentert sine læringsevner.

Og her er mer. I år feirer Forskningsrådets «Nysgjerrigper»-prosjektet 25 år. Barns undringsevne, deres trang til utforskning av verden, koples systematisk opp mot faglighet og kunnskapsbygging. I år deltok 3000 elever, fordelt på 73 grunnskoler, 17 fylker og 50 kommuner. Forskningsprosjekter gjennomført av barn innleveres og bedømmes, prisvinner kåres innenfor en rekke felter. Her finnes en helsepris, en matematikkpris, en naturfagpris, en språkpris og en teknologi- og designpris. Innleverte prosjekter bedømmes på høyt faglig nivå.

Hva nå? Barn fortjener at skoler basert på deres egne veier til viten nå prøves ut i ulike kommuner, det var faktisk visjonen da skolen ble åpnet på Vågå-vis. Integrer i dette 25 års erfaringer med Forskningsrådets Nysgjerrigper-prosjekt. Her er et hav av erfaring å øse fra.

I skrivende stund slår Helsedirektoratet alarm: «Barn sitter for mye stille. Innfør mer bevegelse i skolen!» Jeg svarer: Gjør det — med dobbelt gevinst! For mer kroppsbevegelse styrker ikke bare barns helse, men også barns læring. For barn lærer med kropper i bevegelse, bevegelse finstemmer både sinn og tanke.

Og lærerutdanningen må følge opp. Som del av en barnesentrert snuoperasjonen må eksempelvis såkalte estetiske fag her gjeninnføres som gjennomgående viktig. For barn krever musisk mening i møte med skolens fagformidling: estesi, tilkopling!

 

ETTERORD:

Kjære Marianne Aasen,

Hva nå!?

Denne lørdagen ble ikke slik jeg hadde håpet. Det samme gjelder vel også deg. Da jeg i forkant snakket med deg, varslet du at også to andre skulle bidra denne lørdagen. På mitt spørsmål, svarte du at de hver skulle ha en ramme på ca.15 minutter. Jeg la opp midt bidrag i forhold til dette, selvfølgelig, og antok at alt ville være ferdig til 13.00 — med god margin. Slik gikk det jo ikke. Tidsrammer ble snudd helt på hodet. Misforstå meg rett. Begge bidragsyterne før meg hadde virkelig mye spennende å bidra med. Men derfra til meg — på overtid før jeg i det hele tatt var kommet i gang… Ingen god følelse, for å si det pent. Men hva skulle jeg gjøre ?Begrunne en avlysing pga sprengt tidsskjema, eller bare gå i gang med det jeg hadde planlagt? Jeg har aldri vært med på noe lignende. Stakkars folk som måtte bli sittende der på ekstrem overtid, vi måtte jo forlate rommet samlet. Jeg var rett og slett lei meg da jeg kom hjem.

Så hva nå? Saken fortjere jo ikke å legges død etter dette. Sekretæren for skolepolitisk utvalg nevnte et par ganger for meg at et mulig bidrag på en konferanse i mai kunne vært aktuelt. I så fall: Hvilken dato?

Med håp om et godt valg til høsten— med et nytenkende Arbeiderparti i førersetet i skolepolitikken!

Jon-Roar

 

Og så fikk jeg dette svaret:

Hei Jon-Roar,

Takk for tilbakemelding, dette viser hvor ulikt samme møter kan oppleves.

Jeg har snakket med minst halvparten av dem som var der etterpå og alle var fra seg av… begeistring! Vi har aldri fått en så god tilbakemelding på et møte før! Og du var selvfølgelig høydepunktet. Men at de to andre spilte opp til ditt foredrag. Så dette var veldig vellykket sett fra alle oss ander sitt ståsted!

Hadde egentlig tenkt deg først, fordi det var viktigst at du fikk nok tid. Men det ble omvendt. Også kunne jeg nok vært tøffere av avbrutt de to andre. Tar det på min kappe at ikke jeg gjorde det.

Men viktigst er hva folk fikk med seg, hva de satt igjen med. Og det var en inspirasjon til sin egen mer traurige kommunehverdag, en glede over å ha vært i et fellesskap med begeistring og glød rundt sosialdemokratisk skolepolitikk og en lyst til fortsatt å komme på møter i nettverket vårt.

Så en stor takk til deg!

Jeg har fått taxiregningen din, sender den til Akershus Ap for dekning.

Og hva nå:
Anders ble jo også svært begeistret og vi vil gjerne bruke deg på skoleseminaret vi har i mai. Men ditt opplegg er tidkrevende. Og det er ofte mye som skal inn på et sånt seminar. Spørsmålet er hvor mye du MÅ ha som et MINIMUM av tid? Sjekker om endelig dato er bestemt.

Mvh Marianne

Fra: Jon-Roar Bjørkvold [mailto:jrb@freidig.no]
Sendt: 14. mars 2017 13:49
Til: Aasen Marianne
Emne: Seminaret 4.3.17

 

 

2/3-2017: Litteraturhuset i Fredrikstad: «Grunntonen»

IMG_0724

Ofte er det nå sånn at jeg på forelesninger møter igjen mennesker jeg tidligere har møtt rundt om i Norge gjennom et langt liv. Disse gjensynene med folk blir på et vis deler av min biografi, får ting fra helt ulike kanter til å henge sammen. En kvinne hilste med «et takk for sist» helt tilbake til 1972 og Nylænde barnehage på Lambertseter. Dette året gikk jeg rundt om å gjorde feltarbeid i Oslo-barnehager. Klart jeg ble rørt over å møte henne 45 år senere. Ikke ante vi den gang hva det jeg da gjorde skulle komme til å føre med seg. Syv år senere kom «Barnas egen sangbok», to år etter det disputerte jeg på en avhandling om «Det spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål». Intet av dette var i mine tanker da jeg i 1972 gikk rundt i Nylænde barnehage og observerte barns spontansang og lek.

IMG_0727 (1)

Det var Perry Olsen, lederen av Litteraturhuset i Fredrikstad, som inviterte meg. Han åpnet kvelden med å si at hadde det var etter en forelesning med Bjørkvold at han bestemte seg for å jobbe med kultur. Klart at sånt er stas å høre, at noe nytter, at noe setter spor.

Vi var 60-70 til stede denne kvelden, en åpent annonsert  forelesning. Det ble halvannen time med både ettertanke, historiske sangspor og lek med sanggjemsel. Etterpå kom flere bort til meg, de var fortørnet over at de ikke før hadde fått vite mer om Margrethe Munthe under sine studier. Men nå skulle de hjem med «Grunntonen» under armen og garantert lese seg opp!» sa de. Flott, tenkte jeg! Det er bygging av Norge gjennom sang det her handler om.

Januar-Februar 2017: Veiledningsbesøk på kjøkkenet: Et musisk mangfold!

Veiledning, møter med andre mennesker som har noe musisk på hjertet og som ber om råd, har vært en fornyende inspirasjon gjennom hele mitt hele mitt arbeidsliv. Men instituttkontoret er for lengst byttet ut med kjøkkenet hjemme hos meg i Kristianiasvingen. Samtalene har ofte blitt lange, faglige glør kan ta fyr. De to første månedene av 2017 har ikke vært noe unntak.

Her er noen glimt:

Toril Karstad, datter av dirigentlegenden Arnulf Hegstad (90), arbeider med en bokmanus om musisk lesepedagogikk. Hun skrev til meg: «Kan jeg få intervjue deg angående din teori, dine erfaringer og ditt engasjement angående sang … Du er fortsatt min helt.»

 

Toril

Toril Karstad

I etterkant har hun sendt med en CD med sin metodikk med  og egne lekne sanger. Dette er mellom oss. Snart blir det bok!

Arild Mikkelsen kom for et intervju  om Luther og musikk i forbindelse Luther-jubileet. Det fikk han. Men vi streifet innom mye mer, som Grundtvig og folkehøgskolen der Arild er sentral. Og ikke å forglemme: Olavguttene, koret som formet oss begge. Arild gav meg sin bok «Grundtvig for begynnere og oss andre», da han — etter flere timer — gikk. I boka skrev han følgende: «Takk for en stjernestund!»

Arild Mi.

Arild Mikkelsen

Så kom Hjalmar Kvam, ikke mindre spennende det! Han er programansvarlig for Stavanger symfoniorkester og vil kople meg til sesongen 2018-2019, der «Stemmen» skal være tema. Også vi snakket lenge og eksistensielt sammen, min siste bok «Grunntonen» ble et viktig tema, sett i forhold til «Stemmen». Dette var for øvrig mitt tredje generasjonsmøte med Kvam-slekten. Terje, Hjalmars far, var min nære klassekamerat og musikervenn gjennom tre sjelsettende år på Sinsen høgre skole. Vi kollokverte matte, dyrket tyske konjuktiver og sang duetten fra Perlefiskerne, han bariton, jeg tenor (i Ess-dur. selfølgelig!). Hans barnebarn — og Hjalmar Kvams datter — Nora, tok kontakt med meg — og kom på kjøkkenbesøk — da hun skrev sin avsluttende særoppgave på den videregående Steinerskolen i Stavanger: Tema: «Sjostakovitsj’ musiske dødsleie, fra angst til forløsning. Sonate for bratsj og piano, opå. 147». Og nå kom altså Hjalmar Kvam. Alle tre dyptloddende tenkere — og, som en kvamsk selvfølgelighet, også praktiserende musikere.

Hjalmar

Hjalmar Kvam

Og så fikk jeg besøk av Ruth Elisabeth Engøy Solberg og Trond Halstein Moe, et musisk radarpar. De arbeider med generasjonssang (se google): sangfellesskap mellom barn og eldre — etter mitt hjerte, selvfølgelig, Grunntone-forankret. Vi har møttes før. Planen er nå å få meg opp til Lillehammer, der kraftsenteret Ruth Elisabeth holder hus. Denne gang ble vi sittende i stua, for der stod flygelet og lokket. Og Trond utfordret med sitt baritonblikk: «Vis oss din grunntone, Jon-Roar!» . Og jeg delte russiske «Dubinushka» med dem, sangen jeg sang for Arve Tellefsen da han rundet 80 år sist desember.

 

Ruth EisabethjpgTrond Halstein Moe

Ruth Elisabeth                              Knut Halstein Moe

Så kom det en middaginvitasjon til Sogn studentby fra Adrian Lara. Adrian fra Peru hadde vært på kjøkkenbesøk for meg for fem år siden. Da snakket han engelsk og ba om råd videre i Norge som framtidig musikkstudent. Han fikk med med seg «The Muse Within» med en hilsen i da han gikk.

Nå var det jeg som kom på kjøkkenbesøk. Hva møtte meg? En familie på tre, i ett rom og kjøkken og med plass til et piano i entréen. Adrian er nå en norsktalende, utøvende kontratenor med studier på Musikkhøgskolen og med musiske visjoner om en framtid med sine kone Cecilie og sin sønn Leon blant inkafolket i peruviansk fjell. Han husket utrolig mye fra vår samtale for fem år siden. Jeg hadde med «Barnas egen sangbok» som gave til Leon på fire måneder. Men lille Leon hadde for lengst sunget seg inn i sitt eget eksempar av sangboka mi. Jeg skrev inn en liten hilsen i sangboka hans, selvfølgelig.

Adrian

Kjøkken-bilde: Mild peruviansk wox med Cecilie, Leon og Adrian og en gammel norsk musikkprofessor bak kamera. Musisk interering så det holder! Who can ask for anything more!

Sistemann ut til nå: Terje Lervik, beatboxer med lang fartstid på NRK-fjernsynet, nå freelance med filmplaner. Det var filmen min «Når øyeblikket synger» og «Det musiske menneske» som hadde brakt ham hit til mitt kjøkken. Han demonstrerte beat boxing, hvordan det lydlegges lag for lag, fra basstromme til skarptromme, til high hat, til DJ scratching til vocal. Kjempeimponerende var det, en totalerobring av kroppen som instrument!

Terje L. (1)

Terje Lervik in beatboxing action!

3.2-2017: Kronikk i Dagsavisen: «En syngende kulturkanon»: Klikk og les!

  • En syngende kulturkanon bestemmes ikke av et  departement, den forvaltes av et folk.
  • Den er både nasjonal og unviversell
  • Den fører med seg pedagogiske forpliktelser: Sang må gjeninnføres i skolen som kulturell forpliktelse ette 22. juli!
  • Den fører også med seg politiske forpliktelser: musisk integrering i tverrkulturelle barselgrupper

Her er lenken til kronikken jeg skrev. KLIKK OG LES!

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/en-syngende-kulturkanon-1.920116

 

 

21.1.2017: Bekkestua bibliotek: Presentasjon av «Grunntonen»

IMG_0622

To ganger tidligere har jeg vært på bokspesentasjonsbesøk på Bekkestua bibliotek:

1998: «Skildpaddens Sang»

2012: «…som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film»

2017: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Hver gang lørdag klokka 12: Hver gang fullt hus! Denne gang enda det var strålende turvær. Utrolig. Bekkestua bibliotek må jobb godt og hardt for å få sånt til (mine to barnebarns yndeligsbibliotek er det også).

Hit kom både gamle kjent («fans) som takket for sist, og nye ansikter jeg aldri før hadde sett. Og det er lvo å bli rørt når gamle studenter helt tilbake på 1970-tallet dukket opp, som Roy Hellvin (jazz- og teater-pianisten).

Bekkestua

Vet dere hva «Sanggjemsel» er? Ikke det? Men vi lekte sanggjemsel og lette oss fram til Grunntonens betydning for både folk og land. Gøy og meningsfullt var det. Bare ta en telefon til Lasse Christensen på biblioteket og spør!

Jeg kommer gjerne til også ditt bibliotek med et opplegg som dette! For nå må den nye boka mi «Grunntonen» for alvor sjøsettes. Vi sang etter 22. juli. Derfor angår den oss alle, tenker jeg.

 

16.12.2016: Distriktpyskiatrisk senter i Groruddalen (Ahus)

Grorud

Dette var de ansattes julesamling, ansatte som hver dag møter mennesker som strever med sine liv, og som vet mer om mennesker enn de fleste. Det merktes umiddelbart. Her var nærvær, respons og energi i et samspill der både alvor og latter var lov. Og sang, selvfølgelig. «Grunntonen» som begrep fikk mening og substans. Å, så fint det ble! Vi vokste, alle. Etter noe sånt gjør det ikke noe om det skulle bli snøløs jul i år!

24.11-2015: Pedagogikkstudentene i Tromsø

Tromsøjpg

Hilde Aders, som inviterte.

Dette var ildsjelstas. Mange studenter, få lærere. Jeg åpnet et gammelt sår: Jeg tok fram en musisk skolemodell og historien om skolen som ble åpnet på Vågå av statsminister Jens Stoltenberg i mai 2011 — og som falt i gruss da orfører Rune Øygard ble arrestert. Denne skoleskolemodellen var ment å skulle forandre Norge (se gammelbloggen!). I 2017 vil denne historien bli presentert i Utdanning, journalist har vært på besøk og intervjuet meg.

Utdanning

Marianne Ruud fra Utdanning.

Også Arbeiderpartiet,v/ Marianne Aasen vil ta opp saken i 2017. Så følge med!

9/11-2016: Tanum& Jong Pensjonistforening

Det var en gammel Olavsgutt-venn, ildsjelen Per-Erik Lie som inviterte. Mange var vi ikke — med stas var det. For disse menneskene var alle bærere av grunntonen, førstehånds. Til stede denne kvelden var også Barbara Key, Per-Eriks kone, tidligere kantor i Tanum. Synge gjør de begge, prakrfullt!Per-Erik(1)