14. mars – 2018: «SANG MÅ TILBAKE TIL SKOLEN»! Asker Kulturhus «Venskaben»: Utdanningsforbundets pensjonister:

VennskabenjpgVENSKABEN KULTURHUS

Lærere forbereder sin timer. Så også denne gang! Min kronikk i Klassekampen dagen før var kopiert opp til alle de 50-60 frammøtte denne dagen. Dermed ble det sang både med hjerte og forstand:

Skjermbilde 2018-03-14 kl. 18.20.16 Skjermbilde 2018-03-14 kl. 18.20.35

«Beste arrangement vi har hatt — takket være deg!» skrev Morten Mejlbo i etterkant, det var han som hadde invitert meg:

Morten Mejlbojpg

12. mars 2018: Buen kulturhus: «Syngende Mandal»

Dette var en kveld der syngende Mandal mobiliserte og fylte Buen kulturhus (med plass til ca. 350). Planen var at byen skulle vise seg syngende fram i første avdeling, hvorpå jeg skulle overta etter pausen med «Grunntonen», den siste boka mi. Slik ble det. (Jeg har selv dype røtter i Mandal, mors familie  (Seyffarth) har holdt til på øya Hille i over 200 år, her har jeg hatt mitt sommerparadis halve livet og vel så det. Jeg tilhører byen, på et vis.

Denne kvelden åpnet med mannskoret «Sangforeninga» — et av landets eldste —   Her var maskulin kraft, «Anna Lovinda»  satte tonen for kvelden!

Sangforeninga

Så framførte korets dirigent, Tormod Lindland (nå på gitar) og Mandals musiske kultursjef , Alfred Solgaard (piano), «Mandalssangen»:

Mandalssangen

Generasjonene viste seg så fram: Først barnehagen, ledet av Walvick-søstrene, med en anti-mobbingssang — som smelte hjertene:

Mandalsbarn

Degamle fulgte opp med «Gryte hennar mor» med gitar- og trekkspillkomp:Mandal, eldrejpg

Her skulle jeg så hatt med et bilde av Walvick-søsknene med sin tre-stemmige sang. Men bildet jeg tok av dem helt mislykket. Men dette være sagt:  Sammen er de et syngende kraftsentrum i byen, Svein dessuten Mandals eneste trebåtbygger.

Overgangen til kveldens 2. avdeling var avtalt link mellom dirigent Tormod, «Sangforeninga» og meg: «Når fjordene blåner som et slags fellesnummer.  Sangforeinga i Mandal var i sin tid blant de aller første som framførte «Når fjordene blåner», en signatursang etter unionsoppløsningen i 1905. Komponisten Alfred Paulsen møtte korets dirigent i 1907 og gav ham notene, det var nærmest en uroppøring å regne, fortalte dirigent Tormod. Denne kvelden sang koret første vers, hvorpå jeg tok over — solo — i andre vers. Jeg kjente faktisk igjen slektas strev på Hille «i arbeidets sved» og på «fiskerik fjord» mens jeg sang:

Men når jeg ser folket som rydder den jord,
som virker på fjell og ved fiskerik fjord,
de tusinde menn, som til sjøs og til lands,
i arbeidets sved vinner Norge en krans;
de tusinde kvinner, som yndig og tro
med kjærlighet sysler i hjemlivets bo,
da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk:
Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk!
Hurra for mitt folk, for mitt kraftige folk!

— hvorpå salen så sluttet seg til koret og meg med et felles:

«Gud signe deg Norge, mitt deilige land»! —

 

Klart det ble kraftig: En historisk mening til en sang som etter 1905 løftet Norge i patriotisk jube:Egen konge i eget land! Og dermed var vi i gang — med masse Grunntone-referanser langs en historisk akse med signatursanger:_

2011: «Til Ungdommen» etter Utøya, mm …

1945: «Norge i rødt, hvitt og blått»: Fredsjubel, mm …

1905: Unionskamp med Margrethe Munthe mm…

1772: «Norges Skaal»! Utopien: etNorge fritt fra Danmark mm …

 

PS For meg — en svoren overhead-bruker —  ble dette en powerpoint-debut. Det var Alfred Solgarard, kultursjefen, som ville det slik. Med støtte fra datter Tuva var jeg godt forberedt før jeg dro sørover. Det gikk rimelig bra denne kvelden Sangen ble ikke tuktet av teknikken. Takk, Tuva!

 

24.2 – 2018: Gruntone-innledning til en 70-årsfeiring

Kjære Jon-Roar.
Hjertelig takk for ditt inspirerende foredrag. Du satte en stemning som vi tok med oss inn i resten av festen. Alle var så begeistret over å få høre på deg, og flere hadde ønsket det kunne vart lenger. Og jeg er enig. Det skulle vært et dags seminar!! Men uansett fikk jeg et inntrykk av at de mest inspirerte tok kontakt med deg. Og det var hyggelig. Men også de som ikke tok kontakt var overveldet av energien din og alt du satte i gang.
Jeg hadde trykket opp noen sanger, slik at vi fortsatte i din «ånd». Blant annet hadde jeg trykket opp «Norges skål», som jeg ikke husket at du ville snakke om. Taket løftet seg nesten, da vi satte i gang.
Så takk for at du «gjorde» dagen min!

Beste hilsen fra Kirsten:0-år med gjester

70-årsjubilant Kirsten i rødt — stående til venstre — sammen med sine gjester.

Det har hendt i løpet av noen ti-år at jeg, riktig nok nølende, har sagt ja til forespørsler om å innlede til store, private feiringer. Det har gjerne handlet om runde år, både 50-, 70- og 80-års-jubileer, faktisk. Ikke alltid har det gått like bra, å forelese/formidle om det musiske i en privat stue omgitt av festkledde mennesker før de går til bords har eksempelvis for meg vært mer enn krevende. Men denne gang «satt det». Klart avgrenset sal en viktig ramme. Rommet var vårt, ikke festens.

Dagens jubilant introduserte meg ved å fortelle sine gjester at hun hadde hørt meg forelese på Lifjell i 1991 i Kirkens Bymisjon-regi. Det hadde gjort et så varig inntryk, sa hun, at hun nå ville dele dette med familie og venner. I 1991 må  «Det musiske menneske» må ha vært temaet, det varda min nyeste bok. Nå var det «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» det skulle handle om. Musisk vinklet ble også denne forelesningen. Det gamle Blüthner-flygelet jeg hadde til disposisjonvar døende, men vi levde!

 

16.2-2018: Barnehagelærerutdanninga i Kristiansand, UiA

Været lett utover natta, og på vei fra Grimstad til Kristiansand var det strålende sol som møtte meg:UiA, barnehagelærerutdanningajpg

Vanligvis gjør jeg ikke to foredrag på rappen. Men ryktene hadde gått om at jeg ikke var så langt unna, så lederen for barnehagelærerutdanninga ved UiA, Ingeborg Eidsvåg Fredwall, spurte om jeg likevel ikke kunne komme å bidra for hennes studenter.

Ingeborg

Mens jeg i Grimstad hadde tatt utgangspunkt i «Det musiske menneske», var det «Grunntonen» som her skulle være utgangspunktet. Men all teknikk sviktet i starten. Så inspirert av Fisher-sjakken mellom Magnus Carlsen og Nakamura, måtte jeg velge en ukjent åpning. Det gikk veien. Men salen var langt fra full. Vinterferie lokket forståelig nok mer enn en professor emeritus fra UiO med noe på hjertet …

Etter noen dager kom en tilbakemelding som varmet:

Hei. Jeg må bare si tusen takk for din forelesning forrige fredag på UiA. Det er noe jeg kommer til å ta meg videre i mitt yrke! Jeg tenker selv på hva mine foreldre «lærte» meg å like av musikk og som jeg i dag er farget av. Som for eksempel «puff the magic dragon» av Peter,Paul and Mary. Det er en sang som jeg tar med meg til mine barn og i barnehagen. Jeg er uendelig glad for at mine foreldre ga meg Johnny Cash,Haydn,Bob Dylan og ikke minst triumfmarsjen fra Aida som fortsatt er min store favoritt. Fortsett ditt gode arbeid:) Jeg så virkelig tonens og musikkens viktighet! Mvh Magne N. K.

 

15.2-2018: UiA, Campus Grimstad: Stftelsen Ibsen og Hamsun: «De første fortellingene»

Denne invitasjonen hadde en vinkling som virkelig fristet. Jeg sakser fra invitasjonen til styreleder Dag G. Aasland:

«I år vil vi ta utgangspunkt i fortellingen som identitetsskaper, og da vil et naturlig sted å starte være begynnelsen, med de språkløse fortellingene i form av rytmer, lyd og bevegelse allerede fra før fødselen. Og her er det selvfølgelig vi aller helst ønsker oss deg. Vi tenkte å følge opp ditt foredrag på etterfølgende arrangementer om fortellingens grunnleggende betydning i barns og unges utvikling. Målgruppen er den alminnelig opplyste allmenheten.»

Klart jeg sa jeg. Jeg tok toget fra Oslo, det ble stoppet underveis av uhorvelig snøfall. Maksitaxi måtte ta over. Jeg ble hentet på Arendal stasjon av Gro Jareid, som viste seg å være en flott guide i snøværet. Vi kjørte innom både Fjære kirkegård med minnesmerke over Terje Vigen:

Terje Vigenjpg

Apotekergården der Ibsen skrev sitt første drama, Catelina, viidere forbi rettshuset der Hamsun ble dømt til å betale en stort erstatning etter krigen (han endte jo sine dager på Nørholm), og gjennom Dømmesmoen med sine berømte rose, som jeg er så glad i.

Gro og Dagjpg

Guide Gro Jareid og styreleder Dag

Forelesningen fant sted i helt nye lokaler donert av skipsreder Ugland, og leid ut til UiA, Campus Grimstad:

Campus Grimstad

Et under var det at det i det hele tatt kom folk i det ufyselig snøværet:

Grimstad

Blant de frammøtte var, til min store glede, Eivind Landmark, en venn fra russiskkurs nr. 7 i 1963-64, som jeg har satt svært høyt.

Landmark

Tilbakemeldingen i etterkant har vært mange. Dag, som inviterte skrev:

Kjære Jon-Roar,
Tusen takk for en stor kveld i Grimstad i går! Det ble akkurat som jeg hadde håpet (minst)

Takk for et kjempeforedrag, vi bor tilfeldigvis på Dømmesmoen!» skrev en annen.

En eldre kvinne kom bort til meg i etterkant: Jeg har lest «Grunntonen. Nå har jeg laget en godnattsang til mitt barnebarn som ren inspirasjon fra deg!»

Og til slutt kom denne gaven på mail:

Hei.
Takk for en flott opplevelse ved UA, Grimstad torsdag 15.2.
Jeg hadde med meg 12 av mine ansatte som jobber på alternativ opplæring ved en videregående skole. Vi hadde en flott kveld i snøføyka:)
Legger ved en link jeg kom over.

https://www.facebook.com/BadParentingPresents/videos /10155274654017606/

Takk igjen.

Mvh Linda Thorstein

Takk Linda, denne linken skal jeg ta med meg videre. Snakk om kraft i de første musiske fortellingene: Beatboxing!

 

 

29.1.-2018: Askim Kulturhus: Seniorakademiet Indre Østfold

Jeg har sagt det før: Disse seniorakademiene er gull verd, både for hver enkelt og som en grunnpuls i landets kulturliv. Så skulle jeg a også snakke om «Grunntonen» i land og folk, disse sangene, formidlet fra generasjon til generasjon, som gir Norge og folk flest forankring i en stadig mer kaotisk/myldrende hverdag.

Vi var mange:AskimDet var lederen Tore Aschim som inviterte til årets første møte.

AschimDagen etter skrev han:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold!
Takk for i dag! Det er første gang jeg har opplevd stående applaus i Seniorakademiet. Ca. 270 tilhørere. « Det ble en stor forestilling i dag. «Et crescendo» var meldingen jeg fikk på min mobil.

Særlig stas for meg, som gammel Olavsgutt, var det å treffe på to andre gamle Olavsgutter som hadde meldt seg på:

 

Olavsgutterjpg

Bjørn-Petter Ekeli (til venstre, i sin tid en kraftfull sopran)  og jeg var med på Olavsguttenes Amerika-turne 1956-57, Gunnar Falch-Pedersen hadde gått i stemmeskiftet og sluttet før vi begynte.

Kulturhuset i Aschim kunne by på en topp Bechstein-flygel. Gaven jeg fikk i etterkant stod i samme stil, —  Askim-kultur på sitt bokstavelig talt beste:

Askim-gave

8.1.2018: Høyskolen i Sør-Øst Norge, avd. Drammen: Åpning: Barnehagelærerutdanninga, alle trinn

Drammen sal

Stappfull sal, alle trinn, 250 studenter, to timer på formiddagen (med utgangspunkt i «Det musiske menneske»), to timer på etter middagen (med utgangspunkt i «Grunntonen»). Sterkt ble det, tett ble det. Et løft.

Det var Hanne Lund-Kristensen som inviterte meg. Vi har kjent hverandre siden 1992, da Hanne kom til mitt kontor for å få skikk på sin hovedoppgave i pedagogikk. Nå er hun fagansvarlig for førskolelærerutdanninga i Drammen. Hanne ønsket at anslaget skulle være  «The Red Rubber Ball» fra «Det musiske menneske», en anskueliggjøring av at læring og integrering skjer gjennom lek og kropp, sosialt og analogt. Klart jeg sa ja! Om jeg hadde med meg «the red rubber ball? Selvsagt:

Hanne, W. Ball

Her med Hanne i midten og Trond Waage, leder for førskolelærerutanninga på Høgskolen i Sør-Øst Norge. Trond Waage, (som var barneombud etter Trond Viggo Torgersen) fortalte salen i etterkant at han ofte erfarte at «The Muse Within» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske») ble referert med stor respekt til når han reiste rundt til europeiske land for å promovere ideen om Barneombud på oppdrag fra FN og UNICEF. Klart det var hyggelig å høre.

Økta etter lunsj tok altså utgangspunkt i «Grunntonen», med dens anslag i en 22.juli-erfaring: Da katastrofen rammet ble Norge et syngende folk.  Etterpå kom en ung kvinnelig student bort til meg: «Jeg var på Utøya. Takk for din forelesning. Du har styrket meg!»

Sang i norske barnehager handler om musisk nasjonsbygging der vi alle er med. Det fattet den tettpakkede salen med studenter denne dagen i Drammen. Så viktig er den jobben som venter dem.

Takk, Hanne, for invitasjonen. Det var et møte med 2018 som i meg vil vare. Glemme vil jeg heller ikke at jeg ble møtt med flagg da jeg kom!

Flagg

25.10.2017: Sentralen, Oslo: Krafttak for sang: nasjonal inspirasjonsdag

Krafttak for sang har tverrpolitisk støtte fra Stortingets Kulturkomite for fremme av sang i Norge. To personer står for daglig drift, Jarle Flemvaag og Signe Sannem Lund. Internett forteller: «Krafttak for sang er bygd opp som en samhandlingsplattform for 24 organisasjoner og institusjoner med et eget sekretariat som nav. I dag er flere tusen nordmenn med på Krafttak for sangs pilotprosjekter.»

På inspirasjonsdagen 25.10 var prosjekter fra prosjekter rundt om fra hele Norge representert. Hør bare:

Innspill fra syngende kommuner med egne sangbokprosjekter (Harstad),

Harstadjpg

Sangutvalget votert fram av Harstad-folket selv: Favoritt: Ola Bremnes: «Har du fyr?»

Sauherad «med allsang i fokus»:

SauheradLillehammers «generasjonssang-prosjekt» med barnehage og gamle, Dissimilis kompetansesenter, Tur-gitarprosjektet til Norsk Viseforum, Narvik med amatørkor-prosjektet «Korslaget», korprosjektet «Sølvstrupene» på Kilden i Kristiansand (med nedre aldersgrense 62 år!), «Syng deg friskere» med Nord Universitet, dessuten mye fellessang i Sentral-salen der i overkant av 100 mennesker var syngende samlet. Frodig, sterkt — og framfor alt viktig! Dette er musisk kuturbygging med virkelig nasjonal betydning.

Selv var jeg invitert til å delta i et diskusjonspanel, der blant annet også to av mine gamle studenter, Siri Haukenes (HiA) og Anne Haugland Balnsnes (Kilden og Ansgar Høgskole, Kristiansand også deltok.

På forespørsel fra Krafttak for Sang ble min siste bok «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» gitt som gave til alle som bidro denne dagen. Hyggelig og musisk meningsfullt, kjente jeg.

 

15.10.2017:Utdanningsetaten, Oslo kommune: «Sang må tilbake i skolen!»

Plakat

Debatten er for tiden nasjonal i radio og presse. Tema: Sang er tatt ut i overordnet del i forslag til ny mønsterplan for grunnskolen. Det er ikke bare en skam! Det er kunnskapsløst! Egentlig underlig. Ludvigsen-utvalget har ellers prøvd å framheve estetiske fag som viktige i utdanningsløpet, det er et av dette utvalgets fornyende forslag. Men hva nå? Vikariende skoleminister Asheim har stått fram og forsikret at han er glad i å synge, sogar at han blir oppriktig rørt av sang. Jeg ble bedt om å delta i radiodebatt, P2 var på hugget, men jeg var da i båt langs til havs (høstferie).

Så fikk jeg heller ta det igjen «live», på gamle Møllergata skole i Oslo — med 55 ulike nasjonaliteter og 35 ulike språk, dessuten nyrenovert skolestyresal med piano, avspillingsutstyr og plass til hundre, dessuten et Oslo skolemuseum med historiske klasserom.

Som dere ser av plakaten: Det var regn, og tidspunktet var en søndag klokka 12.00. Men det kom anslagsvis mellom 60 og 70, herunder to Sølvgutter som satte seg på første benk sammen med sine familier. En inspirasjon for en gammel Olavsgutt som meg, selvfølgelig.

Møllergata skole var pionerskolen som gav sang virkelig plass og betydning i sin undervisning fra 1870-tallet og framover mot første verdenskrig. Ole Koppang (1842-1932) var ildsjelen som fikk dette til. Han kom fra en musikerslekt  og skaffet seg ekstra faglig ballast fra L.M. Lindemann, byens domorganist, og selveste Edvard Grieg som anbefalte Koppang varmt:

«Hr. Organist Koppangs Ansøgning tillader jeg mig varmt at anbefale. At bringe Skolesangen fremad, er et formål som Hr. Koppang med sin engang folkelige og energisk-sakkyndige Evne, just er Manden til at nå.»

Koppang lærte sine elever å synge flerstemmig etter noter, gav sin elever sanghjemmelekser med vekt også på teori, og utgav flere sangbøker. De skulle være så billige i anskaffelse at de skulle finnes til berikelse hjemme når elevene sluttet på folkeskolen. For livslang berikelse var sangens mål, mente Koppang. Det offentlige Norge verdsatte denne ildsjelen av en lærer. I 1911 gikk det et fakkeltog gjennom Christianias gater til ære for denne sanglærerpioneren. For han var en elsket mann av så vel liten som stor. Æret med borgerdådsmedaljen i sølv ble han også, desstuen og utnevnt til Ridder av første klasse da han fylte 80 år.

Dette fortalte jeg de frammøtte og la til: Faren min gikk på Møllergata skole. Etter ham har jeg arvet «Sangbog for skoler af O. Koppang» Pris: Kr. O,40.» Fars sangglede, den varte livet ut, også en del av min farsarv. Jeg overrakte Møllergata skole fars klassebilde fra skoleaslutningen i 7. klasse i 1927. Akkurat da hadde jeg nok en klump i halsen.

Om forelesningen sluttet der? På ingen måte! Med Koppang som flying start fulgte en time om hvorfor sang må tilbake til skolen: Liv-læring-integrering. Om vi sang underveis? Selvfølgelig!

Om det sluttet der? På ingen måte!

Oslo, SkolemuseumDagen endte med en historisk skolevandring i Oslo skolemuseum, med sang avec: I 1970-tallsklasserommet med «I natt jag drømde» og «Herr President», i 1950-tallsklasserommet med «Mads Berg» og i 1900-tallsklasserommet med selveste Margrethe Munthes «Da klokka klang» og «Nei, nei gutt». Hvem som fikk beskjed om å sitte ved det gamle trø-orgelen og kompe? Il professore (JRB), naturlig nok.

Først et bilde underveis:

Gøy i klasserommet

Legg merke til de typisk skrå pultene rundt århundreskiftet!

Og så: et bilde i etterkant:

Med Margrethe Munthe

For å si det med en klassisk skolestilavslutning: «Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!» (også Margrethe Munthe og Marita Hesjedal fra Skolemuseet, som skal ha takk for all praktisk støtte denne dagen.)

22.9.2017: Harstad, avdeling for vernepleie, UiT, Norges arktiske universitet: «Sang bygger folk, bygger land»

UiT

Dette ble en dag med mykje varme og mykje lys:

Været: Nordnorsk sensommerlys, gnistrende høstfager fra trær og fjell, speilblank fjord — taxiuren fra Evenes til Harstad var et energiløft.

Åpning (Jeg var lovet en «overraskelse»): Blandakoret fra St. Olav sykehjem i rødt med kantor Wolfgang Schmitt ved pianoet i kjole og hvitt: Theodorakis’ «En sang om frihet» grep hjertene:

St. Olav-korDet finns et hav som ingen ser,

det finns en grav der ingen dør,

det finns en sol som ej går ner

det finns en strand i varje själ.

 

En brakapplaus fulgte de gamle sangere ut av auditoriet, noen demente, noen i rullestolt — alle salig stolte!

En bedre ansats kunne ingen foreleser ha fått når temaet for dagen var gitt: «Sang bygger folk, bygger land». Så endte denne tre timers forlesningen da også med stående applaus fra drøyt 200 studenter (her ennå stittende, lyttende og syngende):Harstad

«Tusen takk for sist! En uforglemmelig forelesning og et uforglemmelig møte med deg! Dette vil vi leve lenge på», skrev Mona Stenhaug Johannessen i etterkant, det var hun som inviterte meg til Harstad som del av forskningsdagene 2017:

Med Mona

Med Mona på brygga da det var over.

Skjønt over? Harstad fulgte opp ved å by på fersk kveite-middag:

Kveite

og retur til Evenes i vakker kveldsol med en syngende Mona bak rattet gjennom et trolsk kveldslandskap:Lys

Når jeg så fikk vite at Harstads ordfører er kona til Lars Bremnes, min gamle student og Olas bror, stemte alt på et vis denne dagen. Vi var alle beriket. Mykje varme og mykje lys.

Noen dager senere fikk jeg en mail fra en av studentene som vel bekrefter nettopp dette:

Det er lenge siden jeg har møtt noen som brenner så mye for noe, som Jon-Roar Bjørkvold brenner for musikken. Det var en glede og en fryd å høre på hvordan Jon-Roar forklarte hvor stor del musikken har i våre liv. Han forklarte det at musikk kobler generasjoner sammen, at musikken til og med bygger nasjoner.
Og ikke minst lærte jeg mye om meg selv. Dette var en flott opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Terningkast 6

Mvh Daniel Nyquist