Kategori: Uncategorized

Denne gang var jeg ikke invitert til å snakke om den nyeste boka mi, «Med musiske våpen». Jeg skulle snakke om sang og msusikk som viktig for svaksynte.

Allerede like etter utgivelsen av «Det musiske menneske», boka ble innlest og utgitt på 13 kassetter, tok en begeistret Erling Stordahl kontakt. Vi møtte på Hotel Bristol, der han hadde et fast rom med flygel. Han ville at jeg skulle overta driften av Storedal kultursenter i Skjeberg. Det var for voldsomt for meg. Men jeg sang for ham da vi møttes. Siden har jeg forelest både på Huseby kompetansesenter og på Skådalen skole for døve og blinde. Jeg møtte også et senter døvblinde i Danmark.

Menneskets første med sang skjer for alle blindt — som fostre i en vuggende symbiose med vår mødre. Dette er forberedelsen til de første levedøgns kommunikasjon mellom mor og barn. Klart jeg avspilte «Trollmor»-opptaket mellom mor og hennes fem måneder gamle blinde sønn og ba min tilhørere — vi var rundt 20 samlet rundt et langbord — lytte skjerpet etter. Det ble en oppdagelsesreise for oss alle, tror jeg. Her var noen født blinde, andre som var blitt gradvis blinde i voksen alder — og noen som visste at de ville komme til å bli både døve og blinde. Ja, for vi snakket sammen underveis. Synge sammen gjorde vi også.

Hun fortalte at hun husket meg så godt fra en forelesning på Oslo Lærerskole (nå Oslo Met). «Dessuten hadde jeg en suveren lærer i norsk — kona di!» sa hun.

Den som hadde invitert meg var Stein Morbech, svaksynt pianolærer og mann til bestyreren på Askeladden barnehage på Torshov, Yngvild. «Jeg har mhørt mange Jon-Roar-historier fra denne barnehagen», sa han. Askeladden var en av de barnehagene der jeg observerte barns spontasang under lek. En av disse barn den gang var Yngvild. I «Barnas egen sangbok» finnes flere sport Askeladden barnehage. «»Jeg tror den sangboka finnes i punktskrift», sa Ellinor.

En sterk og givende dag? — Til de grader!

Bill Halverson oversatte «Det musiske menneske» til amerikansk i 1992: «The Muse Within». Bill var en eventyrlig oversetter, han ble min venn for livet. Nå var han tilbake i Norge, 94 år gammel og presenterte sin til nå siste oversettelse: En engelskspråklig oversettelse, med rim og rytmer, poesi og mening: Hele «Haugtussa» av Arne Garborg!, med tett språklig assistanse av prof. em. Kjell Habbestad på Norges Musikkhøgskole. Der fikk vi høre en framføring av alle Griegs Haugtussa-sanger i Bills oversettelse, etterfulgt av Bills kommentar til selve oversettelsesarbeidet, samt tanker og «gjendikting» av poesi, der ikke «meaning», men «mood» er det essensielle.

Bill rakk også en lunsj hjemme hos meg med sin datter Carol som følgesvenn.

Oppsal Treffsenter 60Pluss:

«Med musiske våpen»

31 grader. For varmt. «Vi noen komme til et foredrag midt på dagen?» tenkte jeg, ganske bekymret.Bekymringen steg til stress da jeg kom med bilen for avkjøring til Oppsal/Bryn: «Stengt!» Panikken tok meg: Hvor kjører jeg nå?! Jeg kjørte av hovedveien rett etter Ryen-tunnelen og ba om hjelp over telefon. Fåfengt. Fant veien rundt og tilbake over Manglerud og kom fram i tide. Der ventet en full sal med 60-pluss-folk og det gikk fra til slutt — med håndholdt mikrofon og powepoint-brudd underveis. Jeg hadde nettopp vært på Roseslottet, der barn hadde sunget «Dona nobis pacem» («Gi oss fred), sa vi sang denne sangen som kanon

Som lyttet, sang og støttet. Lillibeth Lunde Elgststøen, med bakgrunn blant annet fra NRK Barneradioen, var en god støtte underveis (til høyre på bildet

Egentlig skulle

«Med musiske våpen»— og forviklinger

Egentlig var jeg invitert som foredragsholder til sesongåpning 5. januar 2023, med middag attåt. Men været så dårlig at værmeldinga advarte: «Hvis mulig — ikke bruk bilen!» Foredraget skulle være i Lommedalen og jeg skulle kjære dit med egen bil. Så jeg avlyste, for første gang i mitt liv. Ny dato: 11. mai. Mannen stod bak invitasjonen, Olav Midttun, gammel Olavsgutt-venn, ringte og beklaget: Han skulle på turne Hydrokoret, og kunne dessverre ikke komme. Med kona Eldrid hadde full kontroll, så invitasjonen stod ved lag, fikk jeg vite. Kvelden før fikk jeg mail: Det var ikke sikkert at power point kom til å virke, de hadde ikke laptop, som jeg hadde bedt om.

Så jeg la om planene: foredrag uten å viser bilder fra sang under siste krig i Norge.

Det viste seg a «Kollen på verket» ikke bare hadde lap top, men alt var rigget til av en mann som var teknisk proff.

Vi var en 30-talls personer samlet en times tid i en annerledes slags «forelesning», en samtale med salongen med litt sang attåt. Ja, for det var et piano i rommet. Velvillig var det, men ikke min beste dag i de beste av omgivelser. For ute i det fri hadde våren begynt å spire for alvor.

K

Jeg fylte 80 år 2.mai. Vi var 12, min nærmeste familie, rundt et bord hjemme i stua. Vorspiel, arrangert av Eva: En buss-taxi som tok oss biografisk rundt i Oslo til steder jeg vokste opp med Bentsebrugata 16 på Torshov, med Akerselva og Skeid, Nordre Åsen og OBOS, Sinsen folkeskole med korpset, Sinsen høgre skole med Eva i samme klasse …

Oppslaget kom dagen etter på baksiden i Klassekampen:

På kvelden: Josefine visescene: Anne Marit Jacobsen leste Inger Hageup-dikt med Helge Lien ved pianoet. Fullt hus, jeg fikk ikke betale, Kari Svenden geleidet meg inn til reservert plass helt foran, folk klappa. Mange kjente ansikter. Sterkt og stas.

Jeg var invitert til «Stoppestedet» ved Lilleaker stasjon, en gammel trikkehall omgjort til kulturhus.

«Vi er en gruppe på ca 20 mennesker med ulik bakgrunn fra næringsliv, offentlig sektor og organisasjoner. Det er en interessert og debatt gruppe. Tema: «Musikk og politisk påvirkning», het det i invitasjonen fra lederen Harry Bjerkeng.

Her måtte formatet bli «samtale», ikke forelesning. Rundt 35 møtte opp, menn og kvinner De samlet seg i en halvsirkel foran meg og et piano.Det ble en samtale om sangens betydning i den pågående krigen i Ukraina, brytningen mellom russisk og ukrainsk sangtradisjon. Jeg har jo for ikke så lenge side skrevet en kronikk om dette i Klassekampen. Veien gikk derfra til min siste bok «Med musiske våpen», som handler om felles sangtradisjon på tvers av fronter (Norge 1940-45). Piano og sang hørte med underveis, med JRB live.

En mann kom fram etterpå og ville kjøpe en bok. Han hadde bare cash, ikke VIPPS og ga meg en fem hundre-lapp (boka koster kr. 390). «Jeg har ikke cash», svarte jeg, «så hva gjør vi?» Bare behold de fem hundre, det var denne timen med deg vel verd!»

Dette var tilbakemeldingen dagen etter:

Hei: Tusen takk for en vidtrekkende analyse av den vanskelige situasjonen vi står i. Deltakerne var så fornøyde.

Vennlig hilsen Harry

Noen tid etter at jeg hadde forelest i Sunndal kommune i 2007 fikk jeg et brev fra barnehagesjefen Dag Eirik Elgsaas: «Vi har behørig avduket vår nyeste investering på barnehagefronten i Sunndal. Et musisk lekeapparat, «Være fred», skapt av kunstneren Ole Mauset og støpt i bronse. Avdukinga er godt dekket i lokalpressen her. Begrepet musisk leikeapparat er nok et nytt begrep i vår barnehageverden. Forskjellen ligger i at det vin tradisjonelt forbinder med barnehagens leikeapparater er fysiske utfoldelser og stimulering av kropp og motorikk. «Være fred» sin misjon er å legge til rette for tanker og refleksjon, ikke minst være en inspirasjon for kunsten og kreativiteten.»

            Et bilde fulgte med:

I februar 2023 var jeg tilbake i Sunndal kommune og foreleste for barnehagefolket om «Det musiske menneske». Denne gang åpnet jeg med «Rage against the Machine» — «We gotta take power back!» What power? Sangkraft må inn som overordnet del i skolens «Fagfornyelse». Ikke bare handler det om «lærekraft» — barns læring har helt fra første leveår hatt sang som nøkkel. Det handler også om «værekraft» — mobilisering av livsmot når livet trues. Nå synges det i ukrainske bomberom — de har en rik sangtradisjon å hente energi og motstand fra. Landet er musisk rustet. Norsk sangkanon må løftes fram igjen — det handler musisk beredskap. Sang på livet løs!

Som bonus i etterkant fikk jeg nå møte «Være Fred». Han støttet meg helt klart!

Det var Mona Reinset, nåværende barnehagesjef i Sunndal kommune, som har tatt dette bildet av «Være Fred» og meg. Etter forelesningen i Sunndal kommune ga hun meg som takk en bok med viser, rim og regler frå Nordmøre med en hilsen i: «Tusen tak for ein fantastisk inspirasjon til å ta vare på det musiske i våre liv».

Den sangboka skal få en spesiell plass i sangbokhylla mi. «Musisk beredskap» på Nordmøres vis:

Det kan ta et liv helt å fatte. Som for meg på vei til Fredheim, Ingeborg Refling Hagens eget hjemsted. «Med musiske våpen», er tilegnet Ingeborg Refling Hagen. Hun ble torturert i kjelleren på Grini, hadde deltatt med distribuering av en illegal avis under krigen. Men for meg handlet denne bokdedikasjonen også om noe mer: En takk fra meg og mine. I 50 år har jeg fulgt hennes Suttung-kraft på nært hold, kulturberikelse av barn, fremfor alt gjennom Wergelands diktning. Jeg har vært på mange 17.juni-feiringer med blomstertog til Wergelands ære på Tangen sammen med mine tre barn. Alle er de varig beriket av Wergeland, først i Askeladden barnehage på Torshov, så på Tangen. Derfor er det 17. juni-blomster i taket i bua der min egne bøker er samlet:

Ingeborg Refling Hagen mente at å undervurdere barn er å undertrykke barn, en tanke jeg har fremmet på mitt vis om barn og sang. Symtomatisk er det Eivind Groven med Wergeland i «Barnas Egen Sangbok», lysår unna en enkel barnesang. Barn både vil og kan!

Men så var altså satt på toget til Tangen og bladde i hennes bok fra krigen og Grini: «Gnister i mørket». Hvilke gnister i mørket? Musisk eierskap til vår egen norske kultur — Wergeland, Ibsen! Hvilke mørke? Torturen i Grini-kjelleren. Det at Ingeborg stolt eiet sine diktere, gjorde at hun holdt ut torturen hun ble utsatt for, at hun ikke tystet, at hun hele veien forble seg selv. For gjennom Ibsen og Wergeland kjente hun hvor stort det er å være menneske. I boka si siterer hun Kinck: «Et folk som er bevisst, kan ikke dø.» Det var der på toget at jeg helt skjønte at hennes Suttung-arbeid med barn dypest var et fredsprosjekt. Ikke rart at jeg denne kvelden snakket mye om dette, det er jo noe suttungs også i meg.

Jeg har vært heldig å ha hatt fremstående Suttunger blant mine studenter. Johanne Louise Groven-Michaelsen kom denne kvelden i Fredheim kulturhus med sin Gunnar. Jeg ble i sin tid invitert til deres bryllup på Tangen. Nå fikk jeg en minnegave fra henne:

Og for noen uker siden inviterte Anne Jorunn Kydland meg til 30-årsjubileum for sin Suttung-gruppe i Bærum. Der møtte jeg blant annet Dagne Groven Myhren, venn og kjær kollega fra Blindern. Ildsjeler og fredsbyggere med tro på barn er de alle.

Det var Tor Sørby, sognepresten, og Morten Krogvold, fotografen, som inviterte folk i Moss til «Mellomrommet»: «Lørdag fjerde februar kl. 17-21i Moss kirke ansikt til ansikt med Morten Krogvold med sine bilder, Jon-Roar Bjørkvold med Det musiske menneske og Ketil Bjørnstad med Edvard Munch. Mellomrommet — et sted ALT kan skje og ALT kobles sammen for å gi oss et refleksjonsrom og et opplevelsesrom for alt livet fører med seg. En helaften i Moss kirke.»

Overveldende respons: Folk meldte seg på og fylte kirken til siste plass, ja, mange kom ikke inn), og det på en lørdag med strålende skivær og Grand Prix-finale i beste sendetid på lørdagskvelden.

En ferdigrigget kirke sto klar da jeg kom en drøy time før det hele begynte, stoler på plass, et nystemt flygel der fremme og til side for alterringen et svært bilde med Munck i sitt atelier. Det lå en ladet forventning i lufta

En times tid senere: full sal, summende energi. Mange kom og hilste med et «Takk for sist!» (jeg har jo forelest i Moss før, ikke minst for lærerne). En fin oppladning til noe jeg ikke har gjort før: Med bakgrunn i den pågående krigen i Ukraina — ta folk med inn i 1. sats av Sjostakovitsj 7. symfoni, komponert under beleiringen av Leningrad under 2. verdenskrig.

Et nystemt flygel lokket. Så jeg startet med å synge en russisk antikrigssang: «Dybinushka»: Det kom en tid og Folk våknet! De rettet sin mektige rygg og kastet sine undertrykkerne ut med Sang!» Dette satte en tone.

Tor Sørby hadde skaffet en innspilling av symfonien med Jevgenij Marvinskij, Sjostakovitsjs yndligsdirigent. Jeg opplevde ham mange ganger i Leningrad-Filharmonien i 1968, da jeg studerte musikk der og fikk møte Sjostakovitsj på kjøpet.

Reisen inn i Leningradsymfonien ble en voldsom opplevelse for oss alle: Dette skrev Morten Krogvold til meg i dagen etter:

«Kjære Jon-Roar! Dypfølt og hengiven takk for det mesterverk av en monolog, sang, opptreden, inspirasjon, kunnskap, glede og sorg. Jeg tror ikke vår tid kan lage sånne mennesker som deg. Mang vet knapt hvem Sjostakovitsj er. Begeistringen er unison. Reaksjonen har vært: «Tenk om ungdom hadde opplevd dette! For en reklame for klassisk musikk» osv, osv.Du var og er fabelaktig. Jeg er stolt og glad for at du stilte opp — det betyr mer enn du aner. Tror samtlige i Moss kirke ble beriket. Tusen takk beste mann! . Vi holder kontakten. Det aller beste fra Morten.»

Jeg svarte: «Takk Morten, jeg hadde i disse tider gledet meg til å glede mane med Sjostakovitsj, ikke minst deg! Jon-Roar

Han svarte: Tusen takk. Du serverte magi!»

Og så kom en sms fra Tor Sørby, sognepresten:

«Du ga oss en helt legendarisk musikktime som blir sittende som et historisk øyeblikk — det mangler ord for det du dro oss inn i gjennom Sjostakovitsj. Mange som har uttrykt at noe lignede har de aldri vært med på, og at det var en reise som var skjellsettende. I dag ble det en lang tur i skogen og langs kysten — og jeg kjenner kun på lykke og takknemlighet for kvelden i går og dere som ga oss denne enorme opplevelsen. TAKK! TAKKT TAKK! «

Og jeg svarte: » Kjære Tor, dette var livgivende for oss alle. Beste hilsen Jon-Roar»

PS Ja, dette var virkelig noe spesielt. Tross påvist hjertesvikt på noen år siden (arsarv), som satt meg noe tilbake + pandemien som satte en stopper for å møte folk på musisk vis – denne kvelden i Moss var et løft: Jeg duger fremdeles!