Archive for Uncategorized

28.1 – 2019: Drammen, Utdanningsforbundets pensjonistråd: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Jeg foreleste i en salong i Menighetshuset. Pussing, tenkte jeg, at Utdanningsforbundet i Drammen ikke har sørget for eget foredragslokale for sine pensjonister. Men her var både piano, skjerm og videoprosjekter, så vi greide oss fint. Og viktigst av alt: Her var sangglade og oppegående lærerpensjonister, bedre publikum kan ingen ønske seg. Det var lederen Sissel Erstad som hadde invitert meg:

En ekstra Drammen-bonus: tre poenger som jeg trakk fram underveis i foredraget mitt:

  1. Ruth Sommerfeldt Jacobsens «Synge med oss!» (1945) ble utgitt på Lyches Musikkforlag i Drammen.

2) Per Sivle står på sokkel i Drammen, der han var redaktør i Buskeruds Amtstiende. Melodien som vi bruker til «Den fyrste song» ble laget av Lars Søraas tre år etter at Sivle døde (1904).

3) Jeg fant Elling Holsts originaltegninger til «Norsk Billedbog for Börn» i et arkiv i Drammens museum. De er gjengitt i boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», i et eget kapittel om hans sangbok.

24.1.2019: Det tilfeldige livet: Litt om tre lærere, meg og «sommerfugleffekten»

Lektor Rolf Andresen:

Han var min lærer i engelsk på engelsklinja på Sinsen høgre skole 1959-62. Faglig streng, kunnskapsrik og krevende.         

Juni 1962 var det tid for artiumssensur. Lektor Andresen stod omgitt av spente elever i skolegården og leste opp fra sensurlista. Jeg satt på gressbakken et stykke unna og så at Andresen tok min klassekamerat Terje Kvam i hånda og gratulerte. Folk klappet. ”Altså preseterist, som ventet,” tenkte jeg og ruslet bort til flokken rundt Andresen. ”Du lyktes også, Jon-Roar!” sa Andresen og la til: ”Ja, du fikk faktisk en bedre artium enn jeg. Men det resultatet syns jeg du skal søke russiskkurset i det militære!”

«Russiskkurset»? Det hadde jeg aldri hørt om. En ikke-planlagt kjedereaksjon fulgte, en «sommerfugleffekt». Jeg søkte russiskkurset samme høst, besto tre dagers opptaksprøve og kom inn sammen med 17 andre, mange av dem ble venner for livet. Jeg tok russisk mellomfag i 1965, studerte så musikkvitenskap og sang med UD-stipend på Leningrad-konservatoriet i 1968, skrev en magisteravhandling  om russisk musikk (Glinkas romanser), i 1969. Jeg har forelest over russisk musikk hele mitt musikkforskerliv, og boka mi ”Det musiske menneske” er oversatt til russisk. Den norske ambassaden i Moskva har brukt den som gavebok til gjester i mange år. Tenk det, Andresen!

Aleksej Perminow:

Min russisklærer og sangerbror Aleksej Perminow

På russiskkurset var russiske Aleksej Perminow en av våre to lærere. Han lærte meg ikke bare russisk språk, han lærte meg også russiske sanger. Å synge russiske sanger har siden da vært en lidenskap jeg har delt med mange. Aleksej Perminow døde sist høst, 96 år gammel. Han gledet seg alltid over min sang, at jeg sang i hans 90-årsdag, var hans ønske. Jeg sang også i minnestunden etter hans begravelse, en russisk sang han elsket og selv sang, selvfølgelig. Men at jeg endte opp på russiskkurset med å søke meg over til siviltjeneste, kom han aldri helt over.

Professor Anfinn Øien

Nå i høst døde også legendariske Anfinn Øien, professor i teori og kirkemusikk, dessutenorganist og min lærer (han spilte i Evas og mitt bryllup). Jeg sang en russisk sang på opptaksprøven til musikkstudiet i 1967 og hadde Anfinn Øien som lærer i harmonilære, integrert med hørelære og praktisk harmonisering (gehør-spill) på piano. I 1970 fikk Øien tilbud om å bli Musikkhøgskolens første, midlertidige rektor. Det var sikkert uventet, siden han bare et par år tidligere var blitt ansatt på Universitetets under stor jubel. — Han sa da opp stillingen som universitetslektor på Institutt for musikkvitenskap, UiO. En uventet situasjon for hele instituttet, han hadde bare vært ansatt i tre år. Og kanskje mest uventet for meg — som da ble ansatt i stillingen etter Anfinn Øien. Like lite som jeg hadde hørt om russiskkurset, like lite hadde jeg hatt noen planer om å ende opp på et universitet. Senere fulgte både doktorgrad og professorat. Livet mitt hadde endret retning. Rolf Andresens spontane forslag om russiskkurset der i skolegården i juni 1962, endret livet mitt. Er det ikke «sommerfugleffekt» det kalles år naturvitenskapen sier «at slaget av en sommerfuglvinge over New York kan føre til storm over Oslo. Ingen kjenner hele naturens ligningen, uten Gud.»

24.1 – Min kjære venn og kollega Sigvald Tveit er død: Nekrolog (Aftenposten 22.1.2019) og minneord under begravelsen i Uranienborg kirke 21.1.19)

Sigvald Tveit

8. januar døde Sigvald Tveit. Han var en himmelvendt salmeforsker og jordnær komponist, min nære venn og kollega ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.

Troen var Sigvalds livsforankring. Som kirkemusiker var han både organisator, komponist, dirigent og organist. ”Om alle mine lemmer” (tekst Petter Dass) regnes blant hans mest kjente salmemelodier. Av større kirkemusikalske verk må særlig nevnes ”Visst skal våren komme” (tekst Eyvind Skeie) og ”Herr Petters lovsang” (tekst Edvard Hoem).

Johann Sebastian Bach var Sigvalds musikkforankring. Hovedoppgaven hans om Bach førte til fast stilling som universitetslektor (1973). Han fikk hovedansvaret for satslæreundervisningen og utgav Harmonilære fra en ny innfallsvinkel (1984).

Etter USA-studier ved Grove School of Music (1978-79), innførte han storband-arrangering i satslærefaget. Faglig referanse: Duke Ellington. Og studentene frydet seg. Hollywood-studiene vekket også en ungdomskjærlighet: film! Vi delte forelesninger i filmmusikk, Sigvald og jeg. Tilbake i Oslo fortsatte han sine komposisjonsstudier, nå med Olav Anton Thommessen på Norges Musikkhøgskole. Concerto for Symphonic Orchestra and Accordion er fra denne perioden.

Sigvald Tveit var en musikkformidler av rang, nettverket hans var landsomfattende. Han delte sin musikk også med land langt fra Norge. Travel var alltid Sigvald, det var som om det hastet. Og brått tok det slutt. Alzheimers sykdom tok de siste 10 årene av hans liv. 73 år ble han, spilleklar til det siste.

 I tospann med Eyvind Skeie ble Sigvald Tveit landskjent gjennom NRKs Portveien og Sesam Stasjon. I Morgendagens søsken ble et hundretalls sanger samlet. En av sangene har blitt en del av norsk julesangkanon: ”Tenn lys”. Nå tennes lys for Sigvald Tveit.

Jon-Roar Bjørkvold

Sigvald Tveit, minneord i Uranienborg kirke, 21.1–2019.

av JON-ROAR BJØRKVOLD

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket, det stend

om Mannen, han stupa.

  • Det var stor feiring da Sigvald fylte femti.
  • Kjære Sigvald! Da stod du fram og sang.
  • Vi husker hva du sang!
  • Du satte deg ikke ned ved piano og sang en av dine salmer.
  • Nei, du stod fram med håndholdt mikrofon, og sang ”My Way” – med storband-komp på tape.

Hva betydde det!? Hva ville du si, formidle?

Sigvald selv kan ikke lenger svare. Så la meg prøve, som hans nære venn.

Ja visst!!! Du hadde opplevd Frank Sinatra live og aldri kunnet glemme det, sa du engang til meg. ”Hvilken stemme! Hvilken musikalitet, hvilken scenemagi!” Og nå stod du her og sang Sinatras signatursang nummer 1! — Your Way!

Det var studieåret ditt i California som slo inn som musisk statement: ”Også dette er meg!”

Dessuten sang du med storband-komp — sikkert ditt eget!

Engang hadde du, barnslig stolt, vist meg en konsertbillett. Den var til en Ellington-konsert i Njård-hallen da du var 16.

Du hadde reist inn til Oslo ens ærend.

Den konsertbilletten tok du vare på livet ut. Den ble pantet til din storband-lidenskap som musiker — Your Way!

Musikalsk flerspråklig ble du altså. Bach-kyndig på orgelkrakken, Ellington-kyndig som arrangør og instruktør. Begge søkte de Gud med sin musikk, som du: Allmighty God!

I din 50-årstale sa du også dette:

”Hvis jeg blir syk og blir liggende på et sykehusrom over lengre tid, vil jeg ha installert videoskjerm og se film!”

Ikke vet jeg om du noen gang fikk oppfylt dette ønsket ditt.

Men dette vet jeg: I Hollywood, filmens Mekka, møtte du noen av vår samtids mest berømte filmmusikk-komponister. Også de var med på å forme din vei.

En personlig hilsen fra mannen bak ”Pink Panther” og ”Moon River” sier sitt:

To my dear friend Sigvald Tveit. Henry Mancini”.

Og det stoppet ikke der. Du fikk din Hollywood-lærer David Raksin — medkomponist i Chaplins ”Modern Times”— til Norge og vårt institutt til et seminar vi hadde sammen om musikken i Chaplins filmer.

Veien videre? Er det stopp nå??

”Sigvalds vei går videre inn i himmelen, han beriket så mange!”, sier Troen og gir håp.

Hans vei går iallfall videre her på jorda!”, sier barn og gir visshet.

FOR:

  • I ti-tusentalls vil barn i stadig nye generasjoner,
  • år etter år,
  • fortsette å tenne fire adventslys
  • og fylle barnehager og skoler rundt om i hele Norge
  • med en Sigvald Tveit-melodi de elsker,
  • lutret gjennom musikalske forbilder
  • han selv elsket.
  • His WAY!

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket, det stend

um Mannen, han stupa.

TAKK

I dag (23.2.2019) sendte Ane, Sigvalds yngste datter med en takk. Det fulgte med et bilde, det siste av Sigvald og meg sammen. Det er tatt halvannet år før han døde. I bakgrunnnen: Chateau Neuf, der Sigvald og jeg jobbet sammen i mange år ved Institutt for musikkvitenskap, UiO:

19.1 – 2019: Framfylkingen på Sørmarka: «Små sanger, mektige spor. En politisk historie»

Jeg følte meg litt Martin Tranmælsk da jeg kom til selveste Sørmarka for å formidle fra min siste bok for et femtitall ildsjeler i Framfylkingen en lørdag formiddag. Også tre barn var i salen. Det passet jo godt, barnesangers politiske betydning i Norge var et av temaene jeg skulle ta opp. Jeg gledet meg:

Ekstra gira ble jeg da jeg hørte at min tilhørere før jeg kom nettopp hadde gjennomgått Einar Gehardsens klassiker «Tillitsmannen». Jeg spora ikke av, men på, og fortalte:

Pappa, som kjente Gerhardsen fra Oslo Arbeiderparti, hadde vært på fagforeningskurs med «Tillitsmannen». Dette førte til at jeg ble invitert opp til Statsministerens kontor i 12. etasje i høyblokka. Dette var i 1961, jeg var 17 og skulle skrive en historisk særoppgave om Menstad-slaget. Einar G. hadde deltatt der og invitert meg opp. Halvannen time satt vi sammen og snakket. Svært var det. Jeg inviterte ham i etterkant opp til gymnassamfunnet på Sinsen høgre skole. Han sa ja og kom samme høst, og ble skjelt grovt ut av et par SUF-ere, Tor Mostue og Bernt Krohn Solvang. Jeg satt på første benk med Einar G. — og holdt på å dø av skam. Men Einar G. taklet situasjonen suverent, rolig gikk han opp på talestolen og svarte sin utskjellere på respektfullt vis. Etterpå slo vi følge, på hans forslag, fra skolen og ned til Carl Bernes plass. Siste stykket ville han gå alene, han bodde jo i Finnmarksgata. Mer enn 20 år senere iniviterte jeg ham til Institutt for musikkvitenskap, UiO, der jeg da var instituttbestyrer. Tema: «Sang og arbeiderbevegelsen». Ikke bare kom han — han husket vår historie fra 1961, til og med navnet mitt!

Alt dette fortalte jeg mine tilhørere, på vei inn i kjernen i den nye boka mi: sang og nasjonsbygging. Det ble en veldig sterk formiddag på Sørmarka. Men: Jeg spilte på et innlånt keyboard. For Sørmarka har ikke lenger et piano! En skam. Einar Gerhardsen må snu seg i sin grav!

Men i salen denne dagen var det virkelig dekning for Framfylkingens slagord:


Takk til Tonje Tovik, som inviterte meg!

9.1 – 2019: Hamar pensjonistuniversitet: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Jeg har skrevet det før: Disse pensjonistuniversitetene er gull verd. Dette er fora der eldre, oppegående mennesker regelmessig møtes til sosialt fellesskap og kunnskapspåfyll. Jeg var første foreleser på Hamar pesjonistuniversitet i 2019-sesongen. Anslagsvis 150 møtte opp, mange var pensjonerte lærere; mange hadde møtt meg før, noen på Hamar, noen fra andre kanter av landet. Her var blide folk og mange «takk for sist!» før jeg begynte.

Her er folk på vei inn i salen:

Jeg har, tro det eller ei, begynt å bruke powerpoint. Det fungerer bra, men jeg savner muligheten til spontan kommunikasjon med salen via overhead når jeg skal fange opp energien i salen når det synges. Men energi var det iallfall i bøtter og spann på Hamar denne dagen. Grunntone-boka min synes å gi gjenklang, her er stoff som alle har et eierskap til. Så tilføres nye sammenhenger. At jeg som intro viste veier og sammenhenger i noen av bøkene mine helt tilbake til «Barnas egen sangbok» og fram til «Grunntonen» — et spenn på 40 år, der jeg har lett meg fram om sangens mening — tror jeg også mange satte pris på. Her er iallfall en sms jeg fikk på toget tilbake til Oslo:

«Hei. Min kone og jeg er akkurat hjemme etter din eminente, tankevekkende, vemodige og glitrende forelesning her på Hamar. Tusen takk! Mvh …»

Denne hilsenen betydde mer for meg enn avsenderen nok kunne ane. I fjor fikk påvist hjertesvikt. Jeg var på forhånd usikker: «Har jeg krefter nok til dette?» Det holdt, jeg hadde krefter nok. En sånn dag krever energi, ja. Men en sånn dag gir også energi! Så takk til tilhørerne på Hamar denne dagen!

Så får det heller være at jeg sovnet som en stein på toget på vei hjem. Ja, jeg holdt på å sove meg forbi Oslo Sentralstasjon der jeg skulle av. Takk til han som vekket meg i aller siste øyeblikk før toget kjørte videre! Takk også til Ole Kristian Sameien, som tok seg av teknikken på Hamar. Det fungerte supert!


24.10 – 2018: Vivian Zahl-Olsen fra slottet til Theatercafeen

Vivian

Her er Vivian med Kongens fortjenestemedalje og sin stolte mann: Per Haugan. Stolt og glad var også jeg, invitert til feiring sammen med min Eva. Vi har kjent Vivian helt siden 1979, da Cappelen forlag utga «Barnas egen sangbok». Den lever fremdeles i beste velgående:

Barnas egen sangbok082

I 2016 oppsummerte Vivian 50 år som kunstner og illustratør i en egen bok. Her er Trond-Viggos «Kroppen», her er Bjørn Rønningens «Fru Pigalopp», her er Alf Prøysens «Geitekillen som kunne telle til ti», her er «Barnas egen sangbok» og mye, mye mer.

Vivians bok309

På baksiden av denne boka har jeg skrevet:

«Et liv med blyant og pensel» er norsk mediehistorie. Like siden fjernsynets barndom har Vivian Zahl-Olsen-tegninger festet seg varig i hjertene til hundretusener av nordmenn, beriket og berørt. Få, om noen, har kommet visuelt tettere på barnekulturen enn nettopp henne. «Barnas egen sangbok», som har blitt en klassiker, ble vårt store samarbeidsprosjekt.

Det var nok denne boka som brakte Vivian til slottet. Gartulerer, kjære Vivian!

14.10-2018: Cinemateket, Stumfilmfestival: Chaplins «City Lights»

stumfilmfestval308

Åpningen fredag kveld var storveis: Klassikeren «A song of two humans» (1927) med nykomponert musikk av Kjetil Schjander Luhr, live framført (piano, bass, messing, slagverk og gitar), med skifter fra spenning til grøss til tragedie til humor og happy end — og et slående vakkert ledemotiv. Cinematekets Jan Langlo varslet at fra nå av vil  Oslo Stumfilmfestival bli et årlig arrangement på Cinemateket.

Selv bidro jeg påfølgende søndag med en gjennomgang av Chaplins «City Lights», fra 1931. Da hadde talkies, lydfilmene, overtatt filmindustrien. Men Chaplin fastholdt at stumfilmens uttrykksmagi, pantomimen — kroppens musiske tale med musikk — når dypere enn ordet.  I min forelesningen ettersporet jeg Chaplins tese med gjenomgang av utvalgte scener fra filmen, pluss bruk av salens flygel.

Til premieren ankom Chaplin og Albert Einstein i åpen cabriolet, de beundret hverandre gjensidig, de to … Sluttscenen er av mange rergnet som filmhistoriens sterkeste kjærlighetsscene — uten et eneste kyss.

"Byens lys"307

I boka mi … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film» (2012) har jeg tatt med fire Chaplin-filmer: «The Kid», «City Lights», «Modern Times» (i mitt filmmusikkseminar på Institutt for musikkvitenskap, UiO, fikk vi invitert over fra USA medkomponisten David Raksin. — Det smakte av fugl!) og «Limelight» (der noen av Chaplins monologer — han som sverget stumflmen sin trofasthet — svinger seg til shakespearske skjønnhetshøyder).

Om denne boka skrev Erlend Loe en anmeldelse i Aftenposten: Anmeldelsen slutter slik: «Boken er i sum stort sett bare fantastisk».

SUKK: Denne filmmusikkboka mi foreligger nå også i amerikansk oversettelse, klar til utgivelse. Min gamle amerikanske agent (hun som fikk Det musiske menneske utgitt på HarperCollinsPublisher New York) lever ikke lenger. Hvem kan finne en forlegger til meg?! Vår felles filmkulturforståelse fortjener det, mener nå jeg!

 

 

 

11.10 – 2018: OsloMET: Begynneropplæringsfestivalen 2018

MET-forside305

Jeg hadde fått æren av å holde åpningsforelesningen etter kunnskapsministerens hilsen. Programmet for første dag så slik ut:

 

MET-program 2303

Sanner berømmet OsloMET for begrepet «Begynneropplærings-festival». For disse studentene skal ta i mot elevene i den kritiske overgangen fra barnehage til skole.

I Det musiske menneske har jeg skrevet om denne overgangen og kalt det «Barndomsbruddet» (nytt opplag i 2018, s. 141-142). Det er min tese at skolens læringspraksis bryter ned barnets læringsevner: «We gotta take the power back!»

Salen levde i to timer med snautt 300 i salen (Sanner var travel og måtte gå). «Takk for en ekte forelesnings med liv!!» skrev en student i etterkant. «Takk for et nydelig bidrag,» skrev en annen. Det er framtid for norsk skole i sånt.

Ekstra bonus: To av mine tidligere studenter, nå ansatt ved OsloMET, barnehagelærerutdanningen, hadde også kommet for å høre på. For temaet interesserte selvfølgelig også dem. Det var et løft å se dem igjen, en ring var sluttet på et vis. Jeg må legge til at det var en av mine tidligere hovedfagstudenter, Ingvill Krogstad Svanes — nå ansattt med doktorgrad på OsloMET — som inviterte meg. Og hvem holdt hånd om alt teknisk der oppe på scenen. Jo, min datter Tuva ,nå kollega av Ingvill på Oslo MET!  Dette måtte bare gå bra!

PS Jeg har holdt fast på overheadprosjektor i alle år, for å kunne være i analog kontakt med folk nå jeg foreleser. Denne gang debuterte jeg isteden med «dokumentkamera». Det gjorde susen. Jeg brukte det her blant annet til å lære salen russisk, først skolsk, så musisk på barnets vis. Slik knyttet jeg forelesningen rent praktisk an til denne OsloMet-festivalens tema: «Begynneropplæring».

 

 

 

 

 

musisksik

 

 

 

6.9-2018: Sesongåpning for Stavanger Symfoniorkester: «An die Freude. Fra spedbarnssang til Beethovens 9. symfoni

Telefonintervju med Stavanger Aftenblad dagen før:

Stavanger symfoniorkester drar like godt til med Ludwig van Beethovens 9. symfoni når konsertsesongen 2018 – 2019 åpnes i Fartein Valen-salen i Stavanger konserthus torsdag. I den anledning har orkestret invitert musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold til å holde en musisk prolog.

– Jeg skal snakke om menneskehetens grunntone og hva i all verden det var som skjedde da Beethoven skrev denne symfonien. Han brøt alle grenser, det er som å bryte offside-regelen i fotball når sangen trenger seg fram i den siste satsen. Sangen er urinstrumentet i mennesket selv. Mange musikere prøver å etterstrebe dette, den kontakten med seg selv som ligger innerst og som kommer til uttrykk gjennom sangen, sier Bjørkvold.

Beethovens 9. symfoni er bygget over diktet «Ode til gleden» av Johann Christoph Friedrich von Schiller, men Bjørkvold understreker at musikken på ingen måte ble komponert av noen glad og harmonisk mann.

– Beethoven var stokk døv, mørk til sinns og hadde konflikter på alle bauger og kanter da han skrev dette verket. Det er altså ingen gladsak av noen symfoni, men den beskriver hvordan vi hungrer etter gleden og sangen og det den kan gi oss. Beethoven higet etter gleden, men han følte ikke mye av den. Kanskje hadde han et lykkelig øyeblikk da han snudde seg og så applausen etter å selv ha dirigert uroppføringen av symfonien i 1824, sier Bjørkvold.

Han omtaler symfonien som et brudd med normen i sin samtid.

– Det var helt uhørt at sang tok over i en instrumental sjanger. Det var et brudd med etikette og estetikk, et musikkhistorisk brudd. Beethoven skrev også operaer og messer, og visste hva sang var, men det å blande sjangere, var uhørt på den tiden. Han gjorde det likevel, for å finne fram til noe som var ugjennomtrengelig vanskelig. Han dypdykket i sangens kraft, sier Bjørkvold.

Selv om Beethoven ble møtt med en formidabel applaus da symfonien ble framført for første gang, forsvant den fra den musikalske radaren i mange år. Verket, som krever et fullt kor og solister i tillegg til orkester, ble sett på som for krevende å sette opp, i tillegg til at det altså representerte et brudd med den musikalske normen.

– Det ble nok for sterkt og annerledes. Beethoven var langt forut for sin tid. Han gjorde også noe avgjørende med teksten. Hadde den vært akkurat som hos Schiller, ville den blitt tidsbundet. Men Beethoven gjorde den …, slik at den er blitt en slags internasjonal nasjonalsang, sier Bjørkvold.

Han synes Stavanger symfoniorkester har valgt et strålende tema med «stemmen».

– Det ligger det uendelige muligheter i, og det er er et tema jeg er veldig opptatt av . Om hva som ligger i stemmen og hva den forteller oss. Hva det er som gjør at stemmene til Jussi Bjørling, Judy Garland og Aretha Franklin treffer oss sånn. Det er et stort tema, det er veldig interessant, og noe som alltid har opptatt meg. Stemmen ligger forankret i både kroppen og psyken og det er menneskets psyke som speiles i stemmen. Den forteller om kroppens strev med å leve, og om kroppens glede ved å leve. Det er ikke øynene som er sjelens speil, det er stemmen, og den har vi mennesker med oss fra vi er spedbarn, sier Bjørkvold.

Kine Hult | Journalist 

Stavanger Konserthus er en arkitektonisk perle. Til like er dette konserthuset, åpnet i 2012, blitt viden kjent for fremragende akustikk.

Konsetthus

Fartein Valen-salen rommer 1500, og gjorde et mektig inntrykk på meg. Og jeg tenkte: «Hva ville Fartein Valen, denne personlig meget stillfarende mannen, om han hadde fått oppleve noe sånt som dette?!Fartein Valen

Jeg ble tatt godt vare på, med egen garderobe. Her var alle bekvemmeligheter — også et piano:

Garderobe (1)

Jeg hadde fått  æren av å åpne sesongen, salen var tettpakket av forventningsfulle mennesker: Her et glimt fra kontrollrommet for jeg entret scenen:

Publikum

Tema for hele sesongen 2018-2019 er «Stemmen». Derfor var viktig for meg at publikum fikk synge, at de fikk erfare sangfellesskapets kraft, slik Beethoven må ha lengtet etter da han skrev denne symfonien: «Seid umschlungen, Millionen». Salen løftet seg da vi sammen sang «Freude, schöne Götterfunken», projisert på en skjerm bak meg:

Freude, schöner Götterfunken

Tochter aus Elysium,

wir betreten feuertrunken,

himmlische, dein Heiligtum!

 

Deine Zauber binden wieder

was die Mode streng geteilt;

Alle Menschen werden Brüder,

wo dein sanfter Flügel weilt.

 

«Dette ville Beethoven, ha likt!» bemerket jeg. Da humret salen.  Og, la jeg til: «Da terrorister angrep Brüssel med sine bomber i 2015, samlet tusener seg på La Grande Place og sang sin Schiller/Beethoven: «Freude, schöne Götterfunken», EU-hymnen, Europas felles grunntone. Vi vet hva sangens felleskraft dreier seg om. Etter Utøya ble Norge etter syngende folk!» Om vi der og da sang «Til Ungdommen»? Naturligvis — som en del av en intro fra mot «Freude» i Beethovens niende symfoni, med dype spor av den franske revolusjon. En annen tid, men i musisk perspektiv — ett og det samme.

Dagen etter fikk jeg denne e-posten:

Kjære Jon-Roar!

Takk for gårsdagens opplevelse. Det at du lar oss får kjenne på vår egen og vår felles grunntone, er så uendelig godt, så utrolig viktig. Du gjør oss bevisste på at den finnes, og det får meg til å kjenne på gleden ved å være til.

 Nora Elida Kvam

Et bilde fulgte med:

Nora.peg

 For to år siden veiledet jeg Nora på en oppgave om Sjostakovitsj. Hans musikk er en del av Russland grunntone, historisk forankret i dette landets politiske historie Nå var det Beethoven og Europa det gjaldt.

16.8. -2018: Nord-Fron Kommune, Vinstra: «Musisk integrering» — og magi

Hei Jon-Roar!

Tusen takk nok en gang for en fantastisk opplevelse sammen med deg på Vinstra videregående i dag. Det var magi! Håper du er på god vei hjem nå. Vi har vært samlet på kulturavdelingen frem til nå, og det hagler med godord om deg og ditt foredrag!
Erik T.

Livet er gåtefullt, helsa også.

Jeg var invitert til Vinstra, kulturetaten der hadde hørt meg for noen år siden på en nasjonal konferanser om ungdomsklubber og ville gjerne dele en «uforglemmelig opplevelse» med resten av kommunen. Hvem kan si nei til sånt, jeg sa ja, enda jeg visste at det ble en lang togreise.

Det er en stund siden jeg sa ja, og i mellomtiden har jeg pådratt meg hjerteproblemer som ikke har blitt bedre i sommer. For første gang var jeg derfor inne på tanken om å avlyse. Men jeg endte med å dra, nølende usikker. Og så endte det etter 2 1/2 time med stående applaus fra over 200 mennesker i en tettpakket sal:

VInstra-saljpg

«Magi!» skrev altså Erik Tøftestuen i mailen til meg. Og magi ble det også for meg. For borte var hjertesvikt og kortpustethet, fram kom kraft og flow gjennom en hel ettermiddag: «Musisk integrering» var forelesningens tema. — Og musisk gjenintegrert ble faktisk jeg — fra defensiv syk til offensiv levende, mot alle nøkterne odds. Hvem skulle ha trodd dette? Kanskje Vinstra, som hadde invitert meg, men iallfall IKKE jeg! Hva skal jeg si til legen når jeg kommer til avtalt time på fredag, beviselig kortpustet, men musisk frisk til tusen for noen dager siden?!

Erik og Mari

Mari Grasbakken som møtte meg på Lillehammer og kjørte meg til Vinstra for at jeg av helsemessige grunner skulle slippe å ta et tidligere direkte tog. Takk, Mari! OG: Erik Tøftestuen, som inviterte meg. Takk, Erik!