Archive for Uncategorized

22.9.2017: Harstad, avdeling for vernepleie, UiT, Norges arktiske universitet: «Sang bygger folk, bygger land»

UiT

Dette ble en dag med mykje varme og mykje lys:

Været: Nordnorsk sensommerlys, gnistrende høstfager fra trær og fjell, speilblank fjord — taxiuren fra Evenes til Harstad var et energiløft.

Åpning (Jeg var lovet en «overraskelse»): Blandakoret fra St. Olav sykehjem i rødt med kantor Wolfgang Schmitt ved pianoet i kjole og hvitt: Theodorakis’ «En sang om frihet» grep hjertene:

St. Olav-korDet finns et hav som ingen ser,

det finns en grav der ingen dør,

det finns en sol som ej går ner

det finns en strand i varje själ.

 

En brakapplaus fulgte de gamle sangere ut av auditoriet, noen demente, noen i rullestolt — alle salig stolte!

En bedre ansats kunne ingen foreleser ha fått når temaet for dagen var gitt: «Sang bygger folk, bygger land». Så endte denne tre timers forlesningen da også med stående applaus fra drøyt 200 studenter (her ennå stittende, lyttende og syngende):Harstad

«Tusen takk for sist! En uforglemmelig forelesning og et uforglemmelig møte med deg! Dette vil vi leve lenge på», skrev Mona Stenhaug Johannessen i etterkant, det var hun som inviterte meg til Harstad som del av forskningsdagene 2017:

Med Mona

Med Mona på brygga da det var over.

Skjønt over? Harstad fulgte opp ved å by på fersk kveite-middag:

Kveite

og retur til Evenes i vakker kveldsol med en syngende Mona bak rattet gjennom et trolsk kveldslandskap:Lys

Når jeg så fikk vite at Harstads ordfører er kona til Lars Bremnes, min gamle student og Olas bror, stemte alt på et vis denne dagen. Vi var alle beriket. Mykje varme og mykje lys.

Noen dager senere fikk jeg en mail fra en av studentene som vel bekrefter nettopp dette:

Det er lenge siden jeg har møtt noen som brenner så mye for noe, som Jon-Roar Bjørkvold brenner for musikken. Det var en glede og en fryd å høre på hvordan Jon-Roar forklarte hvor stor del musikken har i våre liv. Han forklarte det at musikk kobler generasjoner sammen, at musikken til og med bygger nasjoner.
Og ikke minst lærte jeg mye om meg selv. Dette var en flott opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Terningkast 6

Mvh Daniel Nyquist

14.9-2017: «Grunntone»-foredrag på Ingeborg Refling Hagens kulturhus på Tangen:

La meg begynne med slutten for en gang skyld, mailen jeg fikk i etterkant. Den sier noe om kvelden på Tangen:

Kjære, kjære Jon Roar!
Tusen takk for en strålende kveld! Vi var 72 til stede, og du hadde
oss i din hule hånd. I tillegg til alt det gode du fikk formidlet, ga
du oss en flott start på programmet vårt denne høsten. Du skal vite at det var mange tilstede som aldri har vært på Fredheim tidligere, og også flere som ikke kjente til Ingeborg eller Suttung. Disse fikk et fint første møte med stedet, takket være deg, og flere ga uttrykk for at de gjerne vil komme igjen. Dette er gledelig for oss!
Og nå står jo pianoet der! Det fikk en verdig innvielse. Jeg har
snakket både med styreleder og nestleder i etterkant av kvelden din, og vi ble enige om at dersom du ønsker det, kan vi gjerne sette honoraret ditt til kr.7000, slik at pianoet i sin helhet er en gave fra deg. Bøkene din forsvant som dugg for sola.
Igjen: takk, og på gjensyn, Jon Roar
Med vennlig hilsen
SIRI LAPPEGÅRD

Dette var for meg en helt spesiell kveld. Da mine tre barn vokste opp var 17. juni-feiringen av Henrik Wergelands med blomstertog og diktopplesninger på Tangen lenge en årlig begivenhet. Det har preget dem for resten av livet. Bak det hele stod Ingeborg Refling Hagens musiske  — og sosialpolitiske — visjoner om styrking av alle barns liv gjennom kultur og sang. Suttung-bevegelsen har hatt stor betydning like fra 1930-tallet fram til i dag for tusentalls barn, mange av dem fyller viktige posisjoner i det norske samfunn i dag. Det var derfor med stor takknemlighet jeg kom til Tangen denne kvelden, ildsjeler prøver nå å opprette et suttungs kulturhus i den gamle låven på tunet til Ingeborg Refling Hagen. Her med en av ildsjelene, Siri Lappegård, som inviterte meg, i front:

Låven

Og folk kom strømmende til, det ble full sal av folk både fra fjern og nær, det måtte settes inn ekstra stoler:

Full sal

Då forhånd ble det inngått en avtale: Jeg ville at mitt honorar skulle omsettes i et piano. For et kulturhus må ha et piano må vite! Og et fint brukt piano er nå på plass. Gjett om det ble sang med meg bak pianoet denne kvelden!

Piano-gave

Huset til Ingeborg settes i stand som museum med guidet omvisning. Anbefales:

Fredheim

«Fredheim» kalte hun huset sitt.

15.9 – 2017: Per Fugelli in memoriam

Det var våren 1998, jeg fikk en telefon fra Per Fugelli: Om jeg ville dele tanker fra «Det musiske menneske med hans studenter? Klart jeg ville det. «Men jeg må ha et piano, avspillingsutstyr for CDer og en overhead,» sa jeg. . «Det ordner vi!» sa Per Fugelli, «Velkommen skal du være!»

Høsten 1998 kom jeg til en stor, ny forelesningessal oppe på Rikshospitalet på Gaustad. Studentene satt tett benket oppover et skrått auditorium, jeg tror det måtte være et par hundre av dem. «Lege- og tannelegestudentene er samlet i første studieår,» fikk jeg forklart. Foran dem, med hvit skjorte og sløyfe — Per Fugelli: «Kjære studenter. I mikroskopet finnes sykdommen. Men vi må løfte blikket. Jeg vil at dere også skal se det hele mennesket. Vær så god, Bjørkvold, formiddagen er din»!

På forhånd hadde Per F. orientert meg om at han var innvalgt som medlem i statsminister Bondeviks Verdikommisjon. «Det viser seg nå at konstituerende møte er i dag, så jeg må dessverre gå fra din forelesning nå du er halvveis.»

Etter halvannen time var jeg halvveis, med et kvarters pause innlagt. Deilig å puste ut, det hadde vært intenst. Da jeg skulle  begynne igjen, stanset jeg brått:  Per Fugelli var fremdeles i auditoriet, han sto og snakket med noen av studentene. «Skal ikke du avgårde til Verdikommisjonens åpningsmøte?» spurte jeg forbauset. «Jeg har ringt og meldt avbud. Jeg blir her!» sa Per Fugelli. «De musiske verdiene du her deler med oss er viktigere!». Og mannen forble i auditoriet tre timer til ende — og takket til applaus.

Dette var starten på vårt musiske vennskap. I 10 år kom jeg årlig opp til Rikshospitalet og foreleste for hans studenter. Jeg har møtte flere av dem siden, nå  som ferdig leger. De sier de husker disse forelesningene.  Også litteratur og billedkunst var en del av opplegget, Per Fuggeli delte ansvaret sammen med en professorkollega som brant for virkningen av estetikk — Ole Fyrand.

Underveis møttes vi mange ganger også utenfor auditoriet. Blant annet til stekte torsketunger på Grønland. Per Fugelli stod hjemme på kjøkkenet og stekte — med hvit skjorte og sløyfe selvsagt — da Eva og jeg ankom. «Skummelt, dette har jeg aldri smakt! hvisket jeg bedende, blikket flakket etter hjelp. «En Røst-spesialitet, Jon-Roar!» sa Per F., han var nådeløs akkurat da.

I desember 2012 møttes vi til «platedate» i NRK P2. Per hadde valgt meg som samtalepartner. «Men du skjønner, jeg har «amusi», sa han og fortalte meg at han ikke kunne skjelne tonehøyder fra hverandre.  «Rundt 2% av befolkninger har amusi, jeg er en av dem,» sa han. «Tidligere kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt skrev for øvrig om dette til sin medisinske doktorgrad», la han til. «Men jeg lover å synge under platedate’en vår hvis du ber meg om det, Jon-Roar! Men husk; «jeg synger som ei kråke!»  «Godt nok! «, sa jeg, «du vet at jeg i «Det musiske menneske» også slåss for brummerne blant oss!»

Om Per sang i studio med både latter og stolthet? Selvfølgelig. Den mannen ville alltid komme til orde! Det var hans vesen. Hjerte talte.

Fred være med deg, Per, takk for skiftet!

Jon-Roar

 

PS.

freidigblogg .no for 21.12 -2012 har jeg skrevet om denne platedate’en vår– med er par bilder attåt. Det er bare å klikke seg inn. (Jeg er ikke fortrolig med facebook, så jeg skriver heller på bloggen min. Dette innlegget, som også ligger på bloggen min, er et unntak).

31.8-2017: Klassekampen: «Sangen må tilbake i skolen!»

Sang må tilbake til skolen, Klassekampen_2017-08-31_print

Her et noen tilbakemeldinger på mail, de sier mye om et savn. (Hva som har kommet inn på facebook vet jeg ikke, jeg er ingen facebook-ekspert. Men det aner meg at det er mye):

 

Hei; Hjertelig takk for en fremragende viktig og god tekst i Klassekampen! Send den i tusen ex til kunnskapsdepartementet!

Alt godt, beste hilsen

Markus Lindholm, PhD
Forskningsleder / research manager
Norsk Institutt for Vannforskning/NIVA – Norwegian Institute for Water Research

******************************************

Hei

Takk for godt innlegg. Undertegnede har vært grunnskolelærer i 40 år og sendte deg en gang en video fra Zambia. Jeg liker tankene dine og er blitt inspirert av dem i undervisningen. Jeg har to saker jeg vil skrive til deg om. Først et eksempel på at du har rett. Så et hjertesukk.

Den siste tiden jeg ble lærer ble jeg litt gal i positiv forstand, musisk i din terminologi. Jeg hadde en tredje klasse i mattematikk og det gikk tungt. Ungene hadde liten interesse og framgang og jeg synes klassen var treg. En helg hadde jeg bøkene hjemme for retting, og jeg ble deprimert. Jeg tenkte at nå måtte jeg gjøre noe. Så limte jeg inn to A-4 ark med norske Mads Bergsanger. Astid, mi Astrid, Mannen gikk seg ut på seiegrunnen, Mannen gjekk seg i vedaskorg med 20 vers osv. Så begynte vi hver mattetime med å synge /lære disse sangene, kanskje 10 minutt. Etterhvert lærte de sangene. En kunne endog Mannen gjekk seg i vedaskog alle 20 versene som om han skulle være fra Færøyene. Det rare var at matteinteressen økte og ungene ble ganske flinke, både i matte og til å synge norske sanger.

Hjertesukket. I min lærergenerasjon kom mange med videreutdanning i musikk. Det ble en uskrevet lov at enten måtte du ha videreutdanning i musikk eller synge i bygdas kor for å kunne synge i klassen. En fæl misforståelse. Min påstand er at den akademiske musikkutdannelsen har ødelagt sangen i skolen, i klasserommet.

Ha en god dag og fortsett med å skrive om disse tingene.

Knut O. Mygland
*****************************

Hei,
flott at du tek opp manglande songopplering i skulen. Håper barn og unge snart kan få ta del i songskattane våre i skuletida.
Skuledagen min tok til med song, og vi avslutta med song. Evig takksam.
Ein stor takk åt deg som skriv om dette,

Bestehels

Elin Judit Straumsvåg

 

*******************************

Hallo,
Las med interesse kommentaren din i dagens KK og kjem med følgjande anekdote: Vi var tre kollegaer på oppdrag ute i den store verda. På vegen heim kom vi opp i ein litt farleg, panikkframkallande situasjon, og etterpå diskuterte vi kva automatisk reaksjon kvar av oss hadde. Den eine hyperventilerte, den andre sovna, medan eg song. Det gjekk opp for meg at eg alltid tyr til song når eg er oppe i kritiske situasjonar. Dette er sikkert lært, både mormor og mor gjorde det same, og med opphavet mitt i bedehuskulturen, er det gjerne salmar eg tyr til, trass i at eg for lengst er utanfor bedehuset. Dei gamle salmane er ofte svært vakre, og eg tykkjer det same no i min ikkje-religiøse tilstand. Ein venn av meg, fødd inn i ein muslimsk kultur, men no agnostikar eller ateist, seier det same: det er dei religiøse songane og melodiane som vekkjer dei djupaste kjenslene i han.

Elles er det å leggja til at dei tilsette som eg var leiar for i den tida eg var i arbeid, såg uroleg på meg når eg song. Var det krise i utvikling?

Med vennleg helsing
og takk for fint innlegg

Lajla Blom

18.8 – 2017: 70-årsfeiring i fjøset på Årvoll gård

Fjøset

Jeg hadde forelest om Grunntonen, den nye boka mi, på St. Hanshaugen seniorsenter før sommeren. God kontakt med både sang, latter og kommentarer ble det underveis (se blogg. Ja, så god kontakt ble det at to kvinner kom bort til meg etterpå, begge med samme ønske: «Om jeg ikke kunne åpne feiringen av deres 70-årsdager med et tilsvarende foredrag?» Den ene med bursdag i august, den andre i februar 2018. Hyggelig over at det jeg formidlet til de grader traff sa jeg «ja» til begge to.

Her er et verbalt glimt av hva som skjedde i fjøset på gamle Årvoll gård da Vera Follstad skulle feire sin 70-årsdag. Vi møttes dagen før, hun og jeg for å legge alt til rette med bord, skjerm overhead og  piano i forhold til et 60-talls gjester, som skulle plasseres mellom stolpene etter gamle kunbåser.

Alt så klart ut, luksus med så god tid tenkte jeg,, alt var testet og klart til dagen etter. Da kom jeg etter avtalen to timer før, skulle rigge meg til og forsvinne før gjestene kom for en tre kvarters velkomstskål før jeg skulle dukke opp som overraskelse. Det var planen. Men så, under riggingen, gikk lampa på overheaden. «Hundre-og-ett» var ute — panikk!» Hva skulle vi gjøre? Da var det jeg kom på at jeg, undere over alle undere, for mange år siden hadde fått en overhead fra en god venn, Per-Erik Lie, noe de ikke lenger brukte der han jobbet. «Sånt er outdated!» smilte Per-Erik, og mente, nokså spydig, at jeg måtte melde meg inn i Folkemuseets venner snarest! Men «outdated»? Den sto fremdeles uåpnet hjemme på arbeisdrommet mitt. Kunne den vise seg å virke? Den virket. Den var helt ny!

Hva som gjorde mest utslag — min stresspuls fram og tilbake tur-retur i bil over Sinsen-krysset eller fartsmåleren på bilen min, vites ikke. Men det ble iallfall en fin intro på Veras 70-årsfeiring. Gjestene, lyttet, sang med og frydet seg åpenbart — ikke minst da vi sang bursdagssangen for Vera hvorpå jeg gikk over til å fortelle om Margrethe Munthe som musisk nasjonsbygger og politisk aktivist i 1905.

 

Vera

Veras mann, Odd, takket varmt og avsluttet denne delen av festen ved å spille «Hurra for deg» på munnharpe så det virkelig tok av. For her handlet det om kjærleksspel for kona. For Odd Syvarnes Lund er ingen hvem som helst på munnharpe. Han spilte både munnharpe, lur og bukkehorn under åpniongsseremonien for OL på Lillehammer i 1994, er ansatt som førsteamamuensis på Musikhøgskolen, og har opprådt i over 20 land. Jeg fikk to av CD-ene hans med varm takk. Men overhead-stresset i forkant av festen glemmer han nok aldri. Ikke jeg heller!

17.8-2017: Høgskolen i Sørøst-Norge, Porsgrunn: En semesteråpning for barnehagelærerstudentene som skar seg

Det var så stort tenkt — og så gikk det galt. Med et bilde: Snubler du tre ganger i ovarennet, så vinner du ikke NM i hopp.

Slik var det: Jeg var invitert til å åpne studieåret for alle barnehagelærerstudentene i på Høgskolen i Sørøst-Norge. ca 300 studenter var samlet i den gamle kinoen i Porsgrunn — og jeg gledet meg virkeligPorsgrunn-kinojpg

Instituttlederen Trond Waage, som stod bak invitasjonen, hadde en plan: å filme meg mens jeg forelese, et utgangspunkt for en portrett/dokumentar. Trond Waage, i to perioder barneommbud i Norge (etter Trond Wiggo) og etter det knyttet til UNICEFS forskningssenter i Firenze (2005-2014), har vært opptatt av mine bidrag og hadde inviterte Kalle Fürst til Porsgrunn denne dagen for å filme, norsk NRK-legende like fra fjernsynets barndom (husker du serien på Mathis?), og sjef for barne- og ungdomsavdeling (1994-2007, med Flimra, Brødrene Dal, Pelle Parafins Bøljeband oa).

Så går det galt. Jeg shadde sjekket lyden med teknisk ansvarlig på kinoen. Alt var OK. Men selv kunne han ikke være til stede  og hadde instruert en av lærerne hvordan PC-en virket og hvor on-bryteren satt. Jeg la opp til en kraftig, verbal intro — hvorpå musikken skulle dundre ut i salen og sette musisk fokus. Men så: Tekniske problemer: INGEN LYD! En-to-tre personer lettet febrilsk, men forgjeves. Teknisk ansvarlig for kinoen kom inn, trykket på on-knappen — og alt i orden. Men alt i orden? Det hadde tatt flere minutter. Men nå var jeg endelig i gang, for godt denne dagen — trodde jeg. Men den gang ei. Ny CD — nytt teknisk sammenbrudd, ny runde med kinoen tekniske ansvarlige. Og så — en tredje gang! Nå grep Kalle Fürst inn og ordnet opp. Jeg vet ikke hvor lenge dette varte. Men alt gikk i stå. Hva studentene tenkte — etter Trond Waage hyllest-intro av Jon-Roar Bjørkvold, vet jeg jo ikke. Men jeg hadde det allfall ikke bra, for å si det forsiktig, men fortatte med klump i magen,jeg hadde jo et budskap på hjertet og kunne jo ikke bare gå. Og Kalle Fürst Han fortsatte å filme, hva han til slutt endte opp med, aner jeg ikke. Godt nok? Neppe. Og Trond Waage — hva tenkte han etter dette?

 

Trond W

Trond Waage og jeg —  før forelesningen. Forventningsfulle ….

Hvor skriver jeg dette? Kanskje for å få det vonde i opplevelsen ut av kroppen. Jeg har jo opplevd mange tekniske kriser som foreleser — men dette var kanskje særlig leit.Å få spilt av CD-er var alt jeg ba om. En av mine gamle studenter, Kristin Solli Schøien, er nå førsteamanuensis på instittutet i Porsgrunn — og arbeider særlig med muntlighetens betydning i formidling. Vi tror på dette sammen, Kristin og jeg. Dette viste for meg hvor krevende kan være når noe går galt. Men: Vi gir oss iallfall ikke — Kristin!

Jeg fikk kjøre med Kalle Fürst tilbake til Oslo. Det gjorde godt, tross alt. Men what next?

PS Det kom en (trøste?)-mail noen dager etter forelesningen fra Gry Hjortdal, som hadde stått for det praktiske i forkant:

Hei Jon-Roar, takk for en fin dag her i Porsgrunn den 17.8.17. Studentene trakk frem din forelesning når de oppsummerte inntrykk og egen læring de tre første dagene i studiet. Så da har de hatt utbytte av det du ønsket å formidle.

VH
Gry
Gry Hjortdal
Programkoordinator barnehage Porsgrunn

13.8-2017: Buen kulturhus, Mandal: 1848-1868: Magiske år i norsk kulturhistorie

Mandal kalles den lille byen med de store kunstnerne. Hør bare: Gustav og Emanuel Vigeland, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen og Adolph Tidemand! Tidemand-foreningen og Mandal kommune markerer Tidemands bursdag hvert år (14.8)220px-Adolph_Tidemand_Selvportrett

Sammen med Hans Gude signerte han kunsthistoriens kanskje mest avgjørende maleri for nasjonalromantikkens gjennombrudd i Norge: «Brudeferden i Hardanger». Jahn Holljen Thon og jeg delte årets foredrag i Buen kulturhus:

Buen

Hvorfor ble jeg bedt om å bidra her? Jeg har tross alt ikke forsket spesielt på Mandalsmalerne. Det forholder seg slik: Kommunen vet at mors Seyffarth-famile kommer fra Hille (de er fremdeles fastboende der), øya utenfor Mandal, der jeg nå har hytte og bor hele sommeren. Kultursjefen, som selv er musikkyndig, vet om meg og har tidligere hørt meg synge i Buen kulturhus. Så nå ville han trekke meg inn. Og slik ble det.

Jahn Holljen Thon foreleste om tre av de viktige sørlandsfamiliene etter 1814: Isaachsen, Wergeland og Tidemand og deres betydning i framveksten av det nye, selvstendige Norge, politisk og kulturelt.  Vi har lett for å glemme at de ni første grunnleggende år av Henriks liv ble tilbrakt i Kristiansand, betonet Thon. Virkelig spennende var det!

Mitt bidrag var å vise hvordan Tidemand & Gudes maleri var med på å forløse det norske i Halfdan Kjerulfs musikk fram mot samarbeidet med Bjørnson på 1850-tallet. Sang både i fra scene og sal hørte selvsagt med. Det levende tablået med Brudeferden i Hardanger i mars 1849 med Ole Bull  som spillemannen i båten, og Kjerulf som dirigent for det nystartede «Den norske studentersangforening» (de stilte med 100 mann denne kvelden), må ha vært en virkelig magisk opplevelse!

Fra foredragssalen på Buen kunne vi se rett over til Adolph Tidemands barndomshjem, der det etter foredragene vanket bursdagskake i strålende sommersol.

Tidemandjpg

 

21.6.2017: Musisk pedagogikk på Lillestrøm videregående skole — eksamensforestilling

IMG_1095 (1)

Det begynte med en mail i mai fra en gammel student:

Hei Jon-Roar

Jeg var en av dine studenter på beg av 1990-tallet, og tok storfag H-95. Jeg har siden jobbet som musiker, men også undervist litt i gitar og samspill på videregående.
Som «40-årskrise» ville jeg realisere en drøm jeg hadde om å bo ett år i USA, og for å få det til begynte jeg samtidig på en annen drøm jeg hadde om å studere teologi.
For ett år siden fikk jeg min mastergrad, og det siste året har jeg tatt PPU. Eksamensoppgaven min har endt opp med å bli en slags «musisk læring» i Bjørkvoldsk ånd.
Jeg har rett og slett hatt den store gleden av å gjennoppdage noe av det du forsøkte å lære oss mens vi var studentene dine,
og jeg har sjekket opp litt og oppdaget at du fortsatt er aktiv og mener akkurat det samme

Etter å ha blitt foret med «rett forståelse» av hva skole og læring er gjennom PPU, så har jeg endt opp med et dillemma.
Vil jeg inn i dette systemet? Jeg er dypt uenig i hvordan man forstår skole og læring i Norge idag.
Jeg har også ved å lese det musiske mennesket om igjen og litt annet jeg fant på bloggen din, blitt minnet om at det finnes alternativer.

Jeg legger ved oppgaven min.
Håper du har tilgang på dropbox?
Der ligger hvertfall tre låter som mine elever har spilt inn og som jeg referer til i oppgaven.

I tillegg lurer jeg på om jeg trenger en godkjenning av deg for å bruke kapitlet om «To tryllekofferter» og bruke det som vedlegg til oppgaven?
Ser med glede frem mot å høre fra deg:)
mvh Svein Skulstad

 

Sveins oppgave har denne tittelen:

Når skolen blir et sted du gleder deg til å komme til.

En historie om spesialundervisning i en musisk ånd.

Utviklingsoppgave av Svein Skulstad

Høgskolen i Østfold

PPU – 2016/17

 

Han skriver blant annet om læreren som inspirasjonskraft, denne gang altså mellom student og professor:

Det musiske mennesket

3.1 Jon-Roar Bjørkvold

Jon-Roar Bjørkvold er mannen som for alvor gjorde meg oppmerksom på hvordan man på en pasjonert, og for meg, uortodoks måte, både kunne tenke og utøve en lærergjerning. Han var min professor i to år da jeg studerte musikkvitenskap ved Universitet i Oslo. Men faktum var at jeg ikke hadde planer om å bli lærer i det hele tatt. Jeg skulle bare ta meg en utdannelse som samsvarte med det jeg allerede var på god vei til å bli, nemlig frilans musiker i bruksmusikk. Nå visste jeg ikke at det het bruksmusikk heller, før jeg på universitetet ble introdusert for begrepet av Bjørn Kruse, gjennom hans lærebok om bruksmusikkarrangering. Det er en bok du kan ha glede av hele livet, og som jeg stadig henter inspirasjon fra – kanskje forutsatt at du gjør akkurat det som jeg drømte om å gjøre for 30 år siden, og som jeg har vært velsignet nok til å få holde på med helt frem til i dag. Men altså, musikkstudiene viste seg å være mye mer interessante og nyttige enn det jeg først hadde trodd, og det var der jeg ble introdusert for Jon-Roar Bjørkvold.

Jeg husker det som om det var i går, selv om ”i går” var en høstdag i 1993. Inntrykkene denne mannen etterlot seg hos meg, merket meg for livet. En mann med stort, blondt hår, en betydelig bart, bustete øyebryn og med en stemme som kunne bære dit det trengtes, uten mikrofon, kom seilende inn i auditoriet. Hadde det ikke vært for at han het Jon-Roar og snakket norsk, kunne vi lett tatt ham for å være en russisk professor. Jeg husker ikke hva det var vi hadde på timeplanen (mulig at det var om russisk symfonimusikk), men det er helt underordnet. Han tok oss med storm fra første sekund. Saken var at han hadde en tilnærming til formidlingen som gjorde at han hadde vår fulle oppmerksomhet. Mitt første minne om han er at han satt ved flygelet og sang en sang av ett eller annet slag (mulig den var russisk). Han spilte piano og han sang, og som han sang. Etter hvert skjønte vi at dette var slik han ville at vi også skulle være. Pasjonerte og med en forståelse av at formidling gjøres med hele deg, og at læring er noe vi gjør med hele oss. Når hele registeret av hvem vi er som mennesker blir engasjert, så er det i følge Bjørkvold bare å fylle på. Og med det som utgangspunkt startet han med å formidle til oss fra hans store livsprosjekt – ”Det musiske mennesket”

3.2 Bjørkvolds helhetsforståelse

Men hva var det Bjørkvold hadde med seg som var så fengende, og hva var det han mente med begrepet ”Det musiske mennesket”? Jeg husker at jeg ble overveldet og veldig fasinert av hans måte å se helheten av oss som mennesker på. Hans forskning på den spontane barnekulturen og hvordan vi lærer med hele oss, satt i sammenheng med en felles innebygget menneskelig musiskhet, var mildt sagt øyeåpnende. Hele tanken hans går ut på at det er noen mekanismer både menneskelig genetisk og underbevisst, som sammen med en sosiologisk interaksjon fungerer helt frikoblet fra vårt kognitive jeg. Forløperen til ”Det musiske mennesket” er forskningen som Bjørkvold gjorde på den spontane barnesangen, og som først ble til barnas egen sangbok fra 1979, og deretter til dorktorgradsavhandlingen hans fra 1981. Her ble han en banebrytende forsker som turte å gå ut av opptrådte linjer. Hele prosjektet til Bjørkvold, som kuliminerer med boken «Det musiske menneske» fra 1989, handler om et kritisk oppgjør med både en rådende musikkforståelse og skolekultur. I bokens første kapitler tar Bjørkvold for seg hvordan den spontane barnesangen er en livsnerve i barnekulturen. Den er lik enten den skjer i Norge, Russland eller USA, og den fungerer ikke først og fremst kognitivt. Den er der som et enormt aktivum i hvert eneste barn og som settes i gang uten hjelp fra hverken lærere, spesialpedagoger eller psykologer. Det er helheten i hvordan vi er skapt som mennesker som er arenaen for læring. I denne helhetsforståelsen tar Bjørkvold et kraftig oppgjør med skolen. Jeg drister meg til å  sakse et innlegg fra Jon-Roars egen blogg fra 4. mars 2017, for å illustrere hvordan han (fortsatt) tenker:

En musisk skolemodell

Trond Giske, APs utdanningspolitiske talsperson og leder av utdanningskomiteen på Stortinget, er opptatt av frafallet i skolen: «De viktigste årsakene til frafall finner vi ikke i videregående, ikke engang på ungdomsskolen. Frafallet begynner mye før.» (Dagsavisen 27.8.15) Ja visst! Skolen som Stoltenberg åpnet på Vågå var ment å bøte på nettopp dette. Men utfra et ganske annet perspektiv enn det Giske nå har i tankene.

Gode lærere er viktig, de må styrkes og frisettes fra Pisa-press og måstyring. Men læring utvikles i barnet selv. Blikket må derfor snus med et grunnleggende spørsmål: Hvorfor og hvordan lærer barn? Nøkkelord: Livserobring og sanselighet. Jens Stoltenberg hadde fulgt prosessen underveis, han hadde blant annet kommet til møter med Innovasjon Norge. Det er godt kjent at Jens hadde vært «a slow learner» de første skoleårene. Men han hadde fått tid til sin egen utvikling og sitt eget tempo — og kom så det suste når hans tid kom, uten språktesting og bekymringsmeldinger underveis. Var det blant annet derfor han med begeistring kom og åpnet denne barnesentrerte skolen? Jeg spurte ham aldri.

I overgangen fra førskolealder til skole skjer et kulturelt betinget læringsbrudd som for mange barn blir varig ødeleggende, tross mange gode lærere i norsk skole. På systemnivå finnes spenninger, som eksempelvis disse (hentet fra «Det musiske menneske», s. 141-142).

Nå har for øvrig også USA fattet interesse for dette (publisert i Context for Young Child Flourishing, Oxford University Press, New York, 2016):

BARNEKUL TUR               TRADISJONELL SKOLEKULTUR

Livsutvikling                    fagprogresjon

Livsdyktig                       konkurransedyktig

Selvforståelse                 nasjonale teste        

Være i                             lese om

Lek                                 studuim
Muntlighet                       skriftlighet
Jeg kan allerede               du kan ennå ikke
Mot                                 usikkerhet
Hvorfor                            hva
Spontanitet                      displin
Vitenskapende                  vitenskapelig
Jeg beveger meg og lærer «sitt rolig!»

Kroppsglede                     helse

Blir barnet «ustemt», blir også læringen ustemt. Og blir alt til slutt skjærende falskt, faller elever fra. Selv ikke Arve Tellefsen kan spille Mozart vakkert med sur fele. For ikke å snakke om når strenger ryker. For barn rommer all virkelighet og alle fag musiske muligheter. Der ligger barnets iboende drivkraft, en kronisk nysgjerrighet på å leve: Mer viten, mer verden! Svekkes denne drivkraften, drives tilstanden over fra estesi til an-estesti, fra sansemessig årvåken til sansemessig bedøvet — med skolefrafall i alarmerende grad som en senere drastisk konsekvens.

SANSEMESSIG BEDØVET?

Jeg møtte fire elever, alle tatt ut av ordinær undervisning av ulike grunner (PPU). Men disse fire ungdommene hadde fått livsvilje tilbake i bøtter og spann i samspill med sin lærer Svein som hadde omsatt musisk tenkning til praktisk musikkhverdag på ungdommenes premisser. Her var sanselighet og samspill med egne låter om kjærlighet, opprør og tvil, her var Neil Young, her var Trind Viggos «Tenke sjæl» med lærerkoring, her var en Lisa Ekdahl(?)-låt med proff vokal, dette var i sum en skoleavslutning med mye musisk mening. Her var det ikke snakk om notelesning og prestasjonsangst. Her var det rett på kropp og øre i et sosialt fellesskap med en lærermed mot til å slippe ungdommer til.

Bilder fra forestillingen sier sitt. Det startet med en teaterdilog:

20170621_151216_resized

Så — spill!

20170622_111832_resized

En egen låt med mye alvor. Ungsommene var tydelig stolte av hverandre, de ga jernet:

20170622_091438_resized

After the show was over:

IMG_0950

To meget fornøyde, ja, berørte menn etter forestillingen: Svein og hans gamle professor: Det musiske virker i skole også på dette trinnet! Det syntes Sveins sensorer (Kolbjørn Varmann og Olav Kolstad) også! De var svært begeistret: Bestått med glans! Også rektor kom. Stas. Han inviterte til lunsj og samtale etterpå. Jeg ga ham et eksemplar av «Det musiske menneske» med et Wergeland-sitat: «Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne!». Det traff hva som hendte og virket denne dagen. (Denne skolens adresse forplikter: Wergelandsgate 1 …). Eller som en av gutta formulerte det i sin slevlagde låt: «My frozen heart beats again.»

Dagen etter sendte Svein meg denne mailen:

Idag spilte de tre gutta «Old Man»  (Neil Young) for hele skolen. Snakk om forvandling fra de kom hit i høst, hvor de omtrent ikke turte å se på deg når vi hilste på dem.

God sommer

Svein

 

20.6-2017: Miljøbehandlingsteamet, Lillehammer: «Grunntonen i oss former både mennesker og land»

Ruth Elisabeth + JRB

Ruth Elisabeth Engøy Solberg er et kraftsentrum av et menneske med hjertet i mye: baby-sang (gjennom Frelsesarmeen), generasjonssang sammen med barytonen Trond Halstein Moe og altså leder for «Miljøbehandlingsteamet og Aktiv Omsorg» på Lillehammer. Hun skaper musisk liv rundt seg, får gjort ting og inspirerer frivillige til å ta i et tak med trengende. Det var fremfor alt disse frivillige jeg møtte, 50-60 i tallet. Også våre nye landsmenn var med.

Det er rundt 6000 språk i verden og sikkert millioner av av vuggesanger. Med andre ord: grunntoner fins overalt i verden, den handler om noe universelt menneskelig. Så jeg startet med å synge utsnitt av vuggesanger fra den nye boka mi på språk jeg kjenner til. Stas var det så å få fram to fra salen med sine vuggesanger: Soraia fra Afghanistan og Kim fra Nederland:

 

FB_IMG_1497999849092

Soraia synger en afghansk vuggesang!

FB_IMG_1497999860359

Og Kim synger en nederlandsk vuggesang!

Så gikk jeg over til å vise/snakke om hvordan grunntonesanger har vært med på å forme Norge. I «Grunntonen» påviser jeg hvordan dette blir særlig tydelig i storpolitiske sammenhenger, så vel i vonde som i gode dager: 2011 (Utøya), 1945 (fredsfeiring), 1905 (unionskamp), 1814 (grunnlovsfeiring). Mye spennende og morsomt her, ny allmennkunnskap på et vis. Det traff.

Etterpå vanket det kollektiv jenteklem «istedenfor blomster», som Ruth Elisabeth sa:

Screenshot_20170621-170026

Og så var det boksigneringer. Folk var fornøyde, ja, mange takknemlige, kommenterer rundt bordet fortalte det.  Folkeopplysning. For dette stoffet tilhører oss alle:

FB_IMG_1497999961938

Aberdeen 14-16 juni 2017 med Institutt for barnehagelærerutdanning, Universitetet i Stavanger

Vi var to inviterte, Kjetil Steinsholt, pedagog og idehistoriker fra NTNU og meg, som delte en dag. I etterkant sendte Per-Einar Sæbbe, som inviterte oss, denne tilbakemeldingen (som det fremgår av mailen var vi også invitert sammenj i 2014 i DenHaaG)

Hei, og takk igjen!
Igjen, dette ble meget bra. Vi var på tur i dag, og tilbakemeldingene på opplegget deres var fantastisk – uansett hvem de kom fra. Fantastisk å kjenne at praktikerne nærmest barnet i barnehagen blir beveget i DenHaag i 2014, og teoretikerne på instituttet også blir beveget i Aberdeen tre år seinere. God og viktig kunnskap for de som skal utdanne barnehagelærere (og skrive artikler).

Inntil vi sees igjen, god sommer!

Per-Einar Sæbbe

Per-Einarpg

At Per-Einar hadde en setning fra «Det musiske menneske» på T-skjorta si, gledet selvfølgelig: Canto — ergo sumus: Jeg synger — altså er vi!» (dette i opposisjon til Decartes «Cogito— ergo sum: Jeg tenker altså er jeg»). Dette gikk rett inn i mine tre timer i syntesen mellom «Det musiske meneske», som mangei forkant kjente og min nye bok «Gruntonen. Små sanger, mektige spor» som mange nå i etterkant skaffet seg.

«Fantastiske tilbakemeldinger», skriver han. Og responser underveis, og takk fra svært mange i etterkant (mye selfier ble det også) fortalte om en dag med dyp musisk mening.Og det på tross av skandaløst mye teknisk rot fra hotellet side. Her er en av tilbakemeldingende (anonymisert, selvfølgelig):

Tro det eller ei, men jeg foretrekker en klassisk distré, utrolig levende og inspirerende professor fremfor a4-akademikere uten puls. Takk for impulser – jeg fikk mye å tenke på – kreativiteten min har fått seg en knekk på Universitetet. Jeg dør litt innvendig bare av tanken på å skrive et paper*). Jeg tror jeg trenger å være sammen med barn, leke og synge – du vet, livets kilde. Dine ord lever videre i meg.

Så blir de stående disse tre:
Canto ergo sumus
Amen!

*) Her må det legges til at Kjetil Steinsholt, som foreleste første del av dagen, fortalte forsamlingen — mange av dem sikkert i gang med sine artikler/papers, — at det nå innen ped.-faget publiseres én artikkel hvert 49. sekund, uten at det ikke ser ut til å føre til noe særlig annet faglig enn karriere-klatring!

Per-Einar ettersendte også noen bilder. Her er et par av dem:

Versjon 2

 

I farta. Sjøsetting av den nye boka mi, «Grunntonen», er nå viktig. Jeg mener den angår både folk og land — derfor:

IMG_4136

Boksignering i etterkant hørte med:

IMG_4426

Men hvorfor i Aberdeen? lurte jeg på. Og jeg fikk vite at Aberdeen er Stavangers vennskaps-oljeby. Men her er ikke bare rike oljeforekomster uten kysten, her er også så mye granitt i bybildet at byen kalles The Granite City. Noe for massivt, bastant og grått, kjente jeg. Med granitt er varig og det duger best i et værhardt klima der ute i havgapet nord-øst i Scotland:

Aberdeen(1)I denne byen har store tenkere holdt til og holdt ut med stormene raste. Jeg kom over denne minneplakaten på vei gjennom byen:

Maxwell

Albert Einstein satte Maxwell meget høyt.  Maxwell var generasjoner foran sin samtid, fikk lide for det, men har vært med på å endre vår nåtid! Let ham fram på Google!