Archive for Uncategorized

8.6 — 2018: Oslo Ladegård: Lozanov-seminar, med en blomsterhilsen på døra

Lade

Oslo Ladegård i Gamlebyen er fra 1720. Da var J. S. Bach 35 år!

Jeg tror det må ha vært opplevelsen i Drammen kvelden før. Iallfall: «Revansj!» — Ta igjen det tapte (se blogg fr 7.6.). Og bra ble det. Dette var tilbakemeldingen fra Lozanov-gruppens leder Lisa Hartmark to dager senere:

Hei Jon- Roar
TUSEN TAKK FOR ET FANTASTISK OPPLEGG!

Du ga så mye av deg selv. Det var som «once in a time» opplevelse. Alle sa de var blitt så berørte og at du traff
noe viktig hos alle. Det er også så fantastisk at mye av det du sa hadde relasjon til Lozanovmetoden ( suggestopedi). Vi bruker mye musikk og sang og deltakerne synger før de kan alle ordene akkurat som du gjorde med den russiske sangen. Alt du bidro med var utrolig flott!

Med vennlig hilsen Lisa Hartmark

Mange var vi ikke, 35 lærere, men det gnistret av dem denne formiddagen. Lisa står her bak sine kursdeltakere:

Lade-sal

Du kan lese nærmere om Lozanov-metoden og «suggestopedi» på Google. Dette er en språkopplæringsmetode som har mye til felles med barns måte å tilegne seg språk på.

Fire dager senere hang det en blomsterhilsen på døra da jeg kom hjem fra butikken:

IMG_3180

Det fulgte en hilsen med blomstene:

IMG_3179

Sånt styrker et liv. «Hjertesvikt», sa kardiologen for noen uker siden. «»Takk!» sa de jeg delte musiske tanker med denne formiddagen. «Takk!» sier også jeg.

7.6 – 2018: Klokkergaarden naturbarnehage, Drammen

Versjon 2

Grete Nordli og jeg har kjent hverandre siden slutten av 1979-tallet, helt siden «Barnas egen sangbok» ble utgitt. Mange ganger har jeg forelest for barnehagene i Drammen, der Grete har vært sentral. Nå driver Grete sin egen naturbarnehage — som jeg har stor tro på. I direkte lek i natur kjenner det økologiske barnet seg hjemme, her kan det folde seg ut og vokse.

Det handlet om en forelesning på et foreldremøte, det siste i barnehagen før sommerferien. Jeg hadde dessuten sagt ja til å møte en forsker i forkant av forelesningen, med denne barnehagen som mulig forskningsfelt.

Men så kom ikke forskeren — uten at jeg ble varslet. Det tok mye av kraften fra meg i forkant.

Og tre timer senere: Foreldrene møtte tallrike opp i sommervarmen. Og noe fikk jeg iallfall gitt videre, det kjentes. Og det vanket blomster fra Grete Norli som var en naturbarnehage musisk verdig:

MarkblomsterOg jeg sier: Som denne buketten med naturens egne blomster — så også barn. Grete Norli har blikk for begge deler!

 

I går kom det mail fra rause Grete. den lyder slik:

Kjære Jon- Roar,

Takk for en flott dag i barnehagen! Det var til stor inspirasjon og glede for oss alle, ikke minst meg selv. Du løftet oss virkelig. Vi har mottatt flotte tilbakemeldinger fra foreldre og de ansatte. Det gledet meg at de kjente mye igjen fra Klokkergaarden.
Jeg synes også at vi hadde en fin samtale før foredraget, med Hanne og Trine. Du ga oss spennende innspill som vi tar med videre i arbeidet i et eventuelt prosjekt. Vi må nok starte med å undersøke hvor vi kan søke prosjektmidler.
Vi håper vi kan holde kontakten videre. Så må du ta vare på helsa di. Ønsker deg og dine en fin sommer!
Hilser fra Øyvind som sier han hadde en interessant og hyggelig kjøretur med deg. Hanne og Trine ber meg også hilse og takke.

Hilsen og klem
fra
Grete

 

Klart en sånn i hilsen gjorde godt: Så fikk jeg gitt noe viktig videre, likevel.

 

31.5.-1.6 – 2018: Hamar, Høgskolen Innlandet: «Vidar Sandbeck 100 år. Lyrikk og sanger»

Høsten 2018 markeres «Vidar Sandbeck — 100 år» med bokutgivelser, plateutgivelser, festkonsert, utdeling av Sandbeck-prisen, med mer.

Som del av dette: Et to-dagers seminar om Sandbecks lyrikk og sanger på Høgskolen Innlandet på Hamar: Her er et glimt av programmet, det er ment å skulle ende i en bok:

Ole Karlsen: «Vidar Sandbecks lyrikk», Odd Skårberg (kjær gamle student og rockehistoriker, nå professor på Hamar): «Et forsøk på å se Sandbeck i lys av norsk populærmusikkhistorie (linjen fra Sandbeck til Øystein Sunde), Svein Slettan om Sandbecks viser for barn, «Påsan-sangene», Thomas Seiler: «Sandbecks metaviser», Torbjörn Johansson: «Sandbeck i Sverige», Trond Haugen: «Fattigmannsblommer» og Jon-Roar Bjørkvold»: «What a sad thing being funny. Et blikk på Vidar Sandbecks sanger».

Sandbecks sanger trenger nye stemmer, nye fortolkninger: Det sørget to fremragende gitarister for: Tom Lund (bossa-legende og kjær student) med «Gull fra Grønne skoger» og Håkon Paulsberg med «Fattigdommen syng»:

Tom og Håkon(1)

Tom til venstre, ergo: Håkon til høyre!

Jeg gleder meg til å skrive, for her er mye spennende og viktig stoff. Selv gikk min vei til Vidar Sandbecks sanger via de selvbiografisk romanene hans, de er såre, bitende selvironiske, vittige, varme og politisk viktige. Per Glad — min nære venn og Sandbecks forlegger på Cappelen Forlag — og jeg var i sin tid enige om dette: I sine prosabøker er Sandbeck ikke forfatter — han er dikter! Nå spør jeg: Hva med sangene hans?

 

17.mai 2018: Tale på Nationaltheatrets17.mai-matiné: «Den nasjonale grunntonen» med publiseringslink

Foranjpg

Programmets forside:

Program

 

Like før:

LIke før

Det var Ellen Horn som ringte og spurte om jeg ville holde talen fra hovedscenen på Nationaltheatrets matiné 17. mai. Jeg måtte jo si ja! Hun fulgte opp med en mail som gav rammen for talen:

Kjære Jon Roar,

Du kan tro jeg er glad for at du skal holde tale for dagen hos oss på 17.mai!
Jeg lovet deg jo en brief om hva slags musikkinnslag vi skal ha på scenen. Her er en liten oversikt/info om programmet i 17.mai-matinéen:
1. Per Christian Revholt er kapellmester for sitt håndplukkede orkester for dagen. Han har gjennom alle år på beste vis ivaretatt arven fra Johan Halvorsen, som var Nationaltheatrets første kapellmester, og sørget for å holde musikkens fane høyt. I år inngår både Arild Stav på sax og Siv Øyunn Kjenstad som er jazzorienterte musikere i 17.mai-orkesteret, som skal kompe Frøydis Armand som leser Stein Mehren, og forøvrig stryk og blås og en serbisk/krostisk virituos trekkspiller ved navn Almir Meckovitch..
2. Camerata Laranjeiras, et ungdoms-strykeorkester fra fattigkvarterene i Brasil, som har fått et nytt liv takket være internasjonal mobilisering og innsats blant annet fra norske Kaja…(?) har blitt utstyrt med instrumenter og opplæring. De spiller både brasiliansk musikk og Grieg..
3. Vi skal særlig løfte frem komponisten Finn Ludt, og både Vår Herres Klinkekule med tekst av Erik Bye, Blåklokkevikua med tekst av Alf Prøysen og En bitteliten kvinne fra Jenteloven, skal fremføres.
3. Kampen Janitsjar..
4. Innslag fra skolerevyen Norge i rødt hvitt og oss, flerkulturelt ensemble med mest dans – fra Bjerke Videregående – (som både har folkemusikk og Bolywood…på bånd) De kommer rett før deg, og introduserer deg..
Håper dette gir en liten pekepinn om hva du kan referere til..

Beste hilsen
Ellen

10 minutter maks om musikk og musisk integrering» var bestillingen,vennlig og entusiastisk. »

Klart at en sånn forespørsel er en stor og ære. Og sjelden har kjent alvor og ansvar tynge så mye i forkant. Men når jeg først sto der på scenen med manus foran meg på et løvpyntet notestativ (ja, jeg hadde manus denne gangen), kom jeg på et vis «i sonen», alt fløt rytmisk med mening. Men ikke visste jeg at du fra scenen overhodet ikke ser publikum, du ser rett inn i et svart mørke. At scene-sal har blikkontakt er altså en illusjon! Men fornemme salen kunne jeg, pusten, latter og ikke minst applaus. For jeg ble tatt veldig godt i mot av en stappfull teatersal  ladet med 17.mai-festforventninger. Jeg ble  introdusert som musikkprofessor med korpsbakgrunn — og entret scenen til applaus fra salen og «Her kommer guttemusikken» fra orkesteret. Derfra måtte det jo bare gå bra. I etterkant mente mange at talen måtte trykkes. Vi får se.*) …

Høydepunktet denne ettermiddagen var utvilsomt da Espen Skjønberg kom solo fram og leste: «Ja …… vi elsker dette landet!» Teksten ble som ny!

Og så kom Kampen Janitsjar og spilte «Valdresmarsjen» til trampeklapp!

Finale: Alle medvirkende + salen: Ja vi elsker!

*) Talen (litt skrift-revidert) ble publisert i et dobbeltoppslag i Klassekampen påfølgende lørdag (s. 40-41), med teaser på forsiden. KLIKK OG SCROLL!

17. maii-tale, Klassekampenpdf

16. mai 2018: På Josefine Visescene: «Margrethe Munthe rehabilitert»

Dette begynte med at jeg skrev en kronikk i Klassekampen 14. desember i fjor (2017): «Margrethe Munthe. En musisk nasjonsbygger». Det ble til et to-siders oppslag med stort bilde av Margrethe Munthe, der jeg rehabiliterer henne etter 1970-talls-sjikanen! Hun skapte skapte pressehistorie i 1905 som del av unionskampen og var dessuten viktig i kampen for kvinnelig stemmerett. Med hvilken sang? Og hvilken sang er den mest brukte i Norge de siste hundre år? Dette, og mye mer, kan du lese om i den siste boka  mi: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» (2016). Der er det et stort kapittel om Margrethe Munthe.

Samme kveld etter kronikken i Klassekampen ringte Jørn Simen Øverli: «Jon-Roar. Takk for kjempeoppslaget om Margrethe Munthe: Vi må gjøre sangene henne på Josefine! Rehabilitere henne der med å synge sangene hennes Hva med 16. mai neste år! Hva syns du!?»

Så 16. mai i år sang vi Margrethe Munthe-sanger på Josefine, Jørn Simen, Kari Svensen, Lars Klevstrand Fredrik Otterstad og Eir Vatne Strøm. Trond Lindheim var fantastisk bak piano. Jeg innledet, og kommenterte underveis, fant dessuten min plass bak pianoet og sang nå og da. Og publikum all-sang med, ansiktene lyste, her var det eierskap til tusen! Utrolig fint at så mange mennesker kom dagen før 17. mai — i drømme-vakkert vær. 27 sanger ble framført, Jørn Simen har varslet er revidert video-opptak fra kvelden. For historisk ble den virkelig!

Jørn Simen

Lars

Kari.peg

 

JRB

26.4 – 2018: Pensjonistuniversitetet i Harstad — med mye musisk attåt: Både Moseid og Bremnes

IMG_2913

Jeg måtte ta et bilde fra bilvinduet på vei tilbake fra Harstad til Evenes og tenkte: Om noen uker er det midnattsol i Troms.

Vidkunn Eidnes, tidligere folkehøyskolerektor, nå leder for Pensjonistuniverstetet i Harstad, inviterte til privat overnatting. Stor var min overraskelse da jeg fant et Torvald Moseid-teppe på veggen i stua:

MoseidDet viste seg at Aud Eidnes er av Moseid-slekt, her sammen med sin mann — og med Moseid-kunst i midten:

Vidkunn E.

Torvald Moseid har laget tepper av verdensformat. Søk ham opp på Google!

På kvelden hadde jeg foredrag basert på den siste boka mi: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Et femtitalls mennesker hadde møtt opp:

Harstadjpg

Et tema som har fulgt meg gjennom bøkene mine er hvordan — og hvorfor — sang gir krefter og håp i livskriser. Slik også etter Utøya: Norge ble da et syngende folk: «Til ungdommen»! Den siste boka mi har jo dette som selve anslaget. Men til denne kvelden hadde jeg med noe mer. Jeg hadde lest Åsne Seierstads bok «En av oss» — som nettopp har Utøya som tema. Det er en imponerende og bevegende bok. På s.419-420 er vi på sykehuset hosetav ofrene, Viljar. Terroristen har skutt ham i hodet, et øye er ødelagt, hjernemasse flyter ut over Viljars ansikt. I seks døgn har han nå ligget i koma på sykehus, døende. Vennene våker rundt ham, snakker til ham, lokker med liv og vennskap. Vil Viljar våkne, han liggter hviot i senga, Og Åsne Seiersatd skriver:

«Plutselig begynte Martin å synge… Håper var i ferd med å ebbe ut. Martin sang, het lavt:

Å kunne æ skrive på himmelen, så skreiv æ ditt navn.

Og hvis mitt liv var ei skute, sku du ha vært mi havn,

Martins stemme spraket, og da han skulle trekke pusten for å fortsette, lød en sped rørst fra senga:

… å, kunne æ hente ned skyan og re dæ ei seng,

og dettan fjellet va et flygel … så…

Viljar slo sitt ene øye opp. Han så på dem og smilte.

«Å kunne æ skrive» er Lars Bremnes sin sang, en av de vakreste kjærlighetssangene jeg faktisk vet om (du finner den selvfølgelig på YouTube). Jeg hadde kjøpt med meg en CD, «Soløye», og avsluttet denne kvelden med å avspille denne sangen (spor 1). Bak i salen, viste det seg, satt Lars Bremnes. Det var slett ikke avtalt. Han smilte til meg (en gammel student for evig lenge siden). Takk for at du kom, Lars. Din sang har reddet liv! Et mektig spor.

I etterkant fikk jeg en mail fra Harstad og Vidkunn Eidnes:

Hjarteleg takk for at du kom til Harstad og skapte ein minnerik kveld på Trondenes Historiske Senter.
Historisk på sin måte.
Og eg har møtt fleire no etterpå som var så lei seg at dei ikkje fekk høre deg.
No har vi vore på konsertar med flotte musikarar som vi nemnde for deg, og blant dei var då og Arve Tellefsen. Eg fekk helsa på han etter dagens konsert, og bar fram helsing frå deg. Han skulle
ta telefon til deg-! *)I morgon får vi med oss avslutninga med “De fire årstidene” i Trondenes kjerke,
Fulle hus på alt [Harstad-festspillene. JRB]
Skal helse så mykje frå Aud, vi er så glad for at du kunne vere hos oss og fylle stua med god samtale. Igjen TAKK!
Vonar heimturen gjekk greitt.
Hjarteleg helsing

Aud og Vidkunn Eidnes.

*) PS. Arve ringte meg samme kveld. Og jeg fortalte om Viljar og kjærlighetssangen til Lars Bremnes. «Den vil jeg lære meg og spille her på søndag!», sa Arve.

23.4.-2014: Leangkollen: BUPA, Vestre Viken helseforetak, en avslutning i sorg

Leangkollenjpg

LEANGKOLLEN,

Dette var et møte med mennesker i en type faglig og menneskelig krise. Omorganisering hadde gjort folk rotløse. Eller som lederen Even Røren uttrykte det i invitasjonen til meg:»Vi avvikles som seksjon… Arbeidsmiljø, fagmiljøer, relasjoner, yrkesstolthet over hva man har bygget opp over år og har kunnet tilby de som trenger det mest er satt på prøve og utfordret. Med dette bakteppet er medarbeidere som har mange ulike følelser som du vil møte denne dagen, Det er ikke så lett bare å se på seg selv som en brikke i et stort puslespill når selvverdet kjennes truet… Jeg ønsker at ditt bidrag denne dagen skal være en påskjønnelse til en fantastisk flott gjeng, dyktige medarbeidere, som med stor faglig integritet har gitt unike tilbud til de barna og familiene som har trengt det som mest. Som en takk og støtte i denne krevende omstilingen, og som en verdig markering av at et arbeids-kapittel avsluttes denne sommeren.»

Jeg kjente meg på et vis igjen: Overstyring, økonomieffektivisering på bekostning av fag. Jeg søkte avskjed.En av mine kjære mannlige studenter ga meg en CD som avskjedsgave: «Rage against the Machine». Han sa: «Jeg vet at du ikke planlegger et golf-pensjonistliv i Spania, men å slåss videre for fag og mennesker — mot Mammon. Bruk CDen som del av ditt budskap!» Det gjorde jeg denne dagen på Leankollen, der jeg åpnet med med spor 3: «Gotta take the power back»! Funk-rap dundret i veggene, en protest med musisk mening. Det satt en tone som varte ved denne ettermiddagen, der Quisling engang hadde nytt utsikten over fjorden.  Øyne lyste og sang ga mening i en kryssing der «Det musiske menneske» og «Grunntonen» åpnet veier videre. Håp.

Blomstene jeg fikk denne dagen, gløder fremdeles:

 

IMG_2921

 

 

21.4-2018: Cinemateket: Italiensk filmmusikk: «La strada»

La Strada

Det var Det italienske kulturinstituttet, Institutt for medievitenskap, UiO (v/ Ove Solum) og Cinemateket i Oslo som stod bak dette tredagers-seminaret. Tilhørere fylte «Lillebil-salen» tross strålende vårvær og avsperringer rundt om i Oslo pga av Sentrums-løpet. Det musiskalske hovedtemaet i «La Strada» er sødmefylt og vakkert og går rett inn i en napolitansk Bel canto-tradisjon. Gøy var det i praktisk å kunne vise hvordan —i sang. (for de spesielt interesserte: sluttkadens med bruk av moll subdominant går igjen, lytt til «O Sole mio»!). Så er det da her slik at Nino Rotas tema i La strada er ment å gå inn i selve hjerte av italiensk livsfølelse. Underveis påviste jeg også i hvilken grad bruk av musikk i film har avgjørende betydning på hva vi faktisk manipuleres til å oppleve. Her trakk jeg inn:

Akropolis242

La Strada er ellers selvsagt med i den siste filmmusikkboka mi (fra 2012), som også ble trukket inn denne lørdagen:

Forside, lite

Loe243

22.mars — 2018: Kongelig heder til Vivian Zahl Olsen

22. mars fikk Vivian Zahl Olsen overrakt Kongens fortjenestemedalje av Røykens ordfører:VIvian

Jeg er stolt og glad på Vivians vegne. Vivian og jeg har kjent hverandre siden 1979, da Vivian — så langt Cappelen forlag dengang tillot —  tegnet ut mine observasjoner av syngende og lekende barn i norske barnehager. Det ble til «Barnas egen sangbok», som ikke minst takket være Vivians strek ikke bare ble årets bestselger i 1979, men nå har etablert seg om en norsk bokklassiker, pr. 2018 trykt i 185.000 eksemplarer:

Barnas egen sangbok082

Det går en idemessig rak linje i mitt forfatterskap fra denne boka til «Det musiske menneske» (nå utgitt i Brasil). I den siste boka mi, «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», har for øvrig Vivian bidratt med med en tegnefortelling oom en bamse som ikke har særlig lyst til å legge seg til å sove om kvelden. Sånn sett er det nå nesten 40 år som knytter Vivian og meg sammen i et skapende, musisk vennskap.

Men Vivian har også satt sin frodige strek i bøker av Alf Prøysen, Trond Viggo Torgersen og Bjørn Rønningen. Mye av dette er nå samlet i Vivian Zahl Olsen egen bok:»Et liv med blyant og pensel. En bit av norsk kuturhistorie» (2016):IMG_2571

Bak på denne boka har jeg skrevet:

«Like siden fjernsynets Barne-TV-barndom har Zahl Olsen-tegninger feset seg varig i hjertene til hundretusener av nordmenn, beriket og berørt. Få, om noen, har kommet tettere inn på barnekuturen enn nettopp henne.»

 

GRATULERER, KJÆRE VIVIAN!

Jon-Roar

Kirkeakademiet. Grimstad: «Grunntonen»

GrimstadjpgVi fylte formannsskapssalen denne kvelden. Og her var flere  kjente. Som Jan Erik Spigseth, gammel venn fra Olavsguttene og legendarisk orgelbygger som hadde tatt turen fra Arendal. Eller som Finn Andersen, musikkterapeut-pioner, som kom og gav meg en av bøkene sine Eller som kvinnen på første rad som sa: «Jeg hørte deg i Larvik for mange år siden og hav aldri glemt det. Og nå har jeg tatt med mann min!» Og mannen, en persjonert pårest, viset det seg, la føyde til i etterkant: «Når skjønner jeg hva hun mente. Takk!»

«Vi var begeistret!» skrev de som hadde invitert meg:

Camillajpg

Soveig Bolstad Haga og  Camilla Rom

Og lettet var vi alle tre: Powerpoint’en virket hele veien!