Jeg har skrevet det før: Disse pensjonistuniversitetene er gull verd. Dette er fora der eldre, oppegående mennesker regelmessig møtes til sosialt fellesskap og kunnskapspåfyll. Jeg var første foreleser på Hamar pesjonistuniversitet i 2019-sesongen. Anslagsvis 150 møtte opp, mange var pensjonerte lærere; mange hadde møtt meg før, noen på Hamar, noen fra andre kanter av landet. Her var blide folk og mange «takk for sist!» før jeg begynte.
Her er folk på vei inn i salen:
Jeg har, tro det eller ei, begynt å bruke powerpoint. Det fungerer bra, men jeg savner muligheten til spontan kommunikasjon med salen via overhead når jeg skal fange opp energien i salen når det synges. Men energi var det iallfall i bøtter og spann på Hamar denne dagen. Grunntone-boka min synes å gi gjenklang, her er stoff som alle har et eierskap til. Så tilføres nye sammenhenger. At jeg som intro viste veier og sammenhenger i noen av bøkene mine helt tilbake til «Barnas egen sangbok» og fram til «Grunntonen» — et spenn på 40 år, der jeg har lett meg fram om sangens mening — tror jeg også mange satte pris på. Her er iallfall en sms jeg fikk på toget tilbake til Oslo:
«Hei. Min kone og jeg er akkurat hjemme etter din eminente, tankevekkende, vemodige og glitrende forelesning her på Hamar. Tusen takk! Mvh …»
Denne hilsenen betydde mer for meg enn avsenderen nok kunne ane. I fjor fikk påvist hjertesvikt. Jeg var på forhånd usikker: «Har jeg krefter nok til dette?» Det holdt, jeg hadde krefter nok. En sånn dag krever energi, ja. Men en sånn dag gir også energi! Så takk til tilhørerne på Hamar denne dagen!
Så får det heller være at jeg sovnet som en stein på toget på vei hjem. Ja, jeg holdt på å sove meg forbi Oslo Sentralstasjon der jeg skulle av. Takk til han som vekket meg i aller siste øyeblikk før toget kjørte videre! Takk også til Ole Kristian Sameien, som tok seg av teknikken på Hamar. Det fungerte supert!
