Kategorier
Uncategorized

28.1 – 2019: Drammen, Utdanningsforbundets pensjonistråd: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Jeg foreleste i en salong i Menighetshuset. Pussing, tenkte jeg, at Utdanningsforbundet i Drammen ikke har sørget for eget foredragslokale for sine pensjonister. Men her var både piano, skjerm og videoprosjekter, så vi greide oss fint. Og viktigst av alt: Her var sangglade og oppegående lærerpensjonister, bedre publikum kan ingen ønske seg. Det var lederen Sissel Erstad som hadde invitert meg:

En ekstra Drammen-bonus: tre poenger som jeg trakk fram underveis i foredraget mitt:

  1. Ruth Sommerfeldt Jacobsens «Synge med oss!» (1945) ble utgitt på Lyches Musikkforlag i Drammen.

2) Per Sivle står på sokkel i Drammen, der han var redaktør i Buskeruds Amtstiende. Melodien som vi bruker til «Den fyrste song» ble laget av Lars Søraas tre år etter at Sivle døde (1904).

3) Jeg fant Elling Holsts originaltegninger til «Norsk Billedbog for Börn» i et arkiv i Drammens museum. De er gjengitt i boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», i et eget kapittel om hans sangbok.

Kategorier
Uncategorized

24.1.2019: Det tilfeldige livet: Litt om tre lærere, meg og «sommerfugleffekten»

Lektor Rolf Andresen:

Han var min lærer i engelsk på engelsklinja på Sinsen høgre skole 1959-62. Faglig streng, kunnskapsrik og krevende.         

Juni 1962 var det tid for artiumssensur. Lektor Andresen stod omgitt av spente elever i skolegården og leste opp fra sensurlista. Jeg satt på gressbakken et stykke unna og så at Andresen tok min klassekamerat Terje Kvam i hånda og gratulerte. Folk klappet. ”Altså preseterist, som ventet,” tenkte jeg og ruslet bort til flokken rundt Andresen. ”Du lyktes også, Jon-Roar!” sa Andresen og la til: ”Ja, du fikk faktisk en bedre artium enn jeg. Men det resultatet syns jeg du skal søke russiskkurset i det militære!”

«Russiskkurset»? Det hadde jeg aldri hørt om. En ikke-planlagt kjedereaksjon fulgte, en «sommerfugleffekt». Jeg søkte russiskkurset samme høst, besto tre dagers opptaksprøve og kom inn sammen med 17 andre, mange av dem ble venner for livet. Jeg tok russisk mellomfag i 1965, studerte så musikkvitenskap og sang med UD-stipend på Leningrad-konservatoriet i 1968, skrev en magisteravhandling  om russisk musikk (Glinkas romanser), i 1969. Jeg har forelest over russisk musikk hele mitt musikkforskerliv, og boka mi ”Det musiske menneske” er oversatt til russisk. Den norske ambassaden i Moskva har brukt den som gavebok til gjester i mange år. Tenk det, Andresen!

Aleksej Perminow:

Min russisklærer og sangerbror Aleksej Perminow

På russiskkurset var russiske Aleksej Perminow en av våre to lærere. Han lærte meg ikke bare russisk språk, han lærte meg også russiske sanger. Å synge russiske sanger har siden da vært en lidenskap jeg har delt med mange. Aleksej Perminow døde sist høst, 96 år gammel. Han gledet seg alltid over min sang, at jeg sang i hans 90-årsdag, var hans ønske. Jeg sang også i minnestunden etter hans begravelse, en russisk sang han elsket og selv sang, selvfølgelig. Men at jeg endte opp på russiskkurset med å søke meg over til siviltjeneste, kom han aldri helt over.

Professor Anfinn Øien

Nå i høst døde også legendariske Anfinn Øien, professor i teori og kirkemusikk, dessutenorganist og min lærer (han spilte i Evas og mitt bryllup). Jeg sang en russisk sang på opptaksprøven til musikkstudiet i 1967 og hadde Anfinn Øien som lærer i harmonilære, integrert med hørelære og praktisk harmonisering (gehør-spill) på piano. I 1970 fikk Øien tilbud om å bli Musikkhøgskolens første, midlertidige rektor. Det var sikkert uventet, siden han bare et par år tidligere var blitt ansatt på Universitetets under stor jubel. — Han sa da opp stillingen som universitetslektor på Institutt for musikkvitenskap, UiO. En uventet situasjon for hele instituttet, han hadde bare vært ansatt i tre år. Og kanskje mest uventet for meg — som da ble ansatt i stillingen etter Anfinn Øien. Like lite som jeg hadde hørt om russiskkurset, like lite hadde jeg hatt noen planer om å ende opp på et universitet. Senere fulgte både doktorgrad og professorat. Livet mitt hadde endret retning. Rolf Andresens spontane forslag om russiskkurset der i skolegården i juni 1962, endret livet mitt. Er det ikke «sommerfugleffekt» det kalles år naturvitenskapen sier «at slaget av en sommerfuglvinge over New York kan føre til storm over Oslo. Ingen kjenner hele naturens ligningen, uten Gud.»

Kategorier
Uncategorized

24.1 – Min kjære venn og kollega Sigvald Tveit er død: Nekrolog (Aftenposten 22.1.2019) og minneord under begravelsen i Uranienborg kirke 21.1.19)

Sigvald Tveit

8. januar døde Sigvald Tveit. Han var en himmelvendt salmeforsker og jordnær komponist, min nære venn og kollega ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.

Troen var Sigvalds livsforankring. Som kirkemusiker var han både organisator, komponist, dirigent og organist. ”Om alle mine lemmer” (tekst Petter Dass) regnes blant hans mest kjente salmemelodier. Av større kirkemusikalske verk må særlig nevnes ”Visst skal våren komme” (tekst Eyvind Skeie) og ”Herr Petters lovsang” (tekst Edvard Hoem).

Johann Sebastian Bach var Sigvalds musikkforankring. Hovedoppgaven hans om Bach førte til fast stilling som universitetslektor (1973). Han fikk hovedansvaret for satslæreundervisningen og utgav Harmonilære fra en ny innfallsvinkel (1984).

Etter USA-studier ved Grove School of Music (1978-79), innførte han storband-arrangering i satslærefaget. Faglig referanse: Duke Ellington. Og studentene frydet seg. Hollywood-studiene vekket også en ungdomskjærlighet: film! Vi delte forelesninger i filmmusikk, Sigvald og jeg. Tilbake i Oslo fortsatte han sine komposisjonsstudier, nå med Olav Anton Thommessen på Norges Musikkhøgskole. Concerto for Symphonic Orchestra and Accordion er fra denne perioden.

Sigvald Tveit var en musikkformidler av rang, nettverket hans var landsomfattende. Han delte sin musikk også med land langt fra Norge. Travel var alltid Sigvald, det var som om det hastet. Og brått tok det slutt. Alzheimers sykdom tok de siste 10 årene av hans liv. 73 år ble han, spilleklar til det siste.

 I tospann med Eyvind Skeie ble Sigvald Tveit landskjent gjennom NRKs Portveien og Sesam Stasjon. I Morgendagens søsken ble et hundretalls sanger samlet. En av sangene har blitt en del av norsk julesangkanon: ”Tenn lys”. Nå tennes lys for Sigvald Tveit.

Jon-Roar Bjørkvold

Sigvald Tveit, minneord i Uranienborg kirke, 21.1–2019.

av JON-ROAR BJØRKVOLD

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket, det stend

om Mannen, han stupa.

  • Det var stor feiring da Sigvald fylte femti.
  • Kjære Sigvald! Da stod du fram og sang.
  • Vi husker hva du sang!
  • Du satte deg ikke ned ved piano og sang en av dine salmer.
  • Nei, du stod fram med håndholdt mikrofon, og sang ”My Way” – med storband-komp på tape.

Hva betydde det!? Hva ville du si, formidle?

Sigvald selv kan ikke lenger svare. Så la meg prøve, som hans nære venn.

Ja visst!!! Du hadde opplevd Frank Sinatra live og aldri kunnet glemme det, sa du engang til meg. ”Hvilken stemme! Hvilken musikalitet, hvilken scenemagi!” Og nå stod du her og sang Sinatras signatursang nummer 1! — Your Way!

Det var studieåret ditt i California som slo inn som musisk statement: ”Også dette er meg!”

Dessuten sang du med storband-komp — sikkert ditt eget!

Engang hadde du, barnslig stolt, vist meg en konsertbillett. Den var til en Ellington-konsert i Njård-hallen da du var 16.

Du hadde reist inn til Oslo ens ærend.

Den konsertbilletten tok du vare på livet ut. Den ble pantet til din storband-lidenskap som musiker — Your Way!

Musikalsk flerspråklig ble du altså. Bach-kyndig på orgelkrakken, Ellington-kyndig som arrangør og instruktør. Begge søkte de Gud med sin musikk, som du: Allmighty God!

I din 50-årstale sa du også dette:

”Hvis jeg blir syk og blir liggende på et sykehusrom over lengre tid, vil jeg ha installert videoskjerm og se film!”

Ikke vet jeg om du noen gang fikk oppfylt dette ønsket ditt.

Men dette vet jeg: I Hollywood, filmens Mekka, møtte du noen av vår samtids mest berømte filmmusikk-komponister. Også de var med på å forme din vei.

En personlig hilsen fra mannen bak ”Pink Panther” og ”Moon River” sier sitt:

To my dear friend Sigvald Tveit. Henry Mancini”.

Og det stoppet ikke der. Du fikk din Hollywood-lærer David Raksin — medkomponist i Chaplins ”Modern Times”— til Norge og vårt institutt til et seminar vi hadde sammen om musikken i Chaplins filmer.

Veien videre? Er det stopp nå??

”Sigvalds vei går videre inn i himmelen, han beriket så mange!”, sier Troen og gir håp.

Hans vei går iallfall videre her på jorda!”, sier barn og gir visshet.

FOR:

  • I ti-tusentalls vil barn i stadig nye generasjoner,
  • år etter år,
  • fortsette å tenne fire adventslys
  • og fylle barnehager og skoler rundt om i hele Norge
  • med en Sigvald Tveit-melodi de elsker,
  • lutret gjennom musikalske forbilder
  • han selv elsket.
  • His WAY!

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket, det stend

um Mannen, han stupa.

TAKK

I dag (23.2.2019) sendte Ane, Sigvalds yngste datter med en takk. Det fulgte med et bilde, det siste av Sigvald og meg sammen. Det er tatt halvannet år før han døde. I bakgrunnnen: Chateau Neuf, der Sigvald og jeg jobbet sammen i mange år ved Institutt for musikkvitenskap, UiO:

Kategorier
Uncategorized

19.1 – 2019: Framfylkingen på Sørmarka: «Små sanger, mektige spor. En politisk historie»

Jeg følte meg litt Martin Tranmælsk da jeg kom til selveste Sørmarka for å formidle fra min siste bok for et femtitall ildsjeler i Framfylkingen en lørdag formiddag. Også tre barn var i salen. Det passet jo godt, barnesangers politiske betydning i Norge var et av temaene jeg skulle ta opp. Jeg gledet meg:

Ekstra gira ble jeg da jeg hørte at min tilhørere før jeg kom nettopp hadde gjennomgått Einar Gehardsens klassiker «Tillitsmannen». Jeg spora ikke av, men på, og fortalte:

Pappa, som kjente Gerhardsen fra Oslo Arbeiderparti, hadde vært på fagforeningskurs med «Tillitsmannen». Dette førte til at jeg ble invitert opp til Statsministerens kontor i 12. etasje i høyblokka. Dette var i 1961, jeg var 17 og skulle skrive en historisk særoppgave om Menstad-slaget. Einar G. hadde deltatt der og invitert meg opp. Halvannen time satt vi sammen og snakket. Svært var det. Jeg inviterte ham i etterkant opp til gymnassamfunnet på Sinsen høgre skole. Han sa ja og kom samme høst, og ble skjelt grovt ut av et par SUF-ere, Tor Mostue og Bernt Krohn Solvang. Jeg satt på første benk med Einar G. — og holdt på å dø av skam. Men Einar G. taklet situasjonen suverent, rolig gikk han opp på talestolen og svarte sin utskjellere på respektfullt vis. Etterpå slo vi følge, på hans forslag, fra skolen og ned til Carl Bernes plass. Siste stykket ville han gå alene, han bodde jo i Finnmarksgata. Mer enn 20 år senere iniviterte jeg ham til Institutt for musikkvitenskap, UiO, der jeg da var instituttbestyrer. Tema: «Sang og arbeiderbevegelsen». Ikke bare kom han — han husket vår historie fra 1961, til og med navnet mitt!

Alt dette fortalte jeg mine tilhørere, på vei inn i kjernen i den nye boka mi: sang og nasjonsbygging. Det ble en veldig sterk formiddag på Sørmarka. Men: Jeg spilte på et innlånt keyboard. For Sørmarka har ikke lenger et piano! En skam. Einar Gerhardsen må snu seg i sin grav!

Men i salen denne dagen var det virkelig dekning for Framfylkingens slagord:


Takk til Tonje Tovik, som inviterte meg!

Kategorier
Uncategorized

9.1 – 2019: Hamar pensjonistuniversitet: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Jeg har skrevet det før: Disse pensjonistuniversitetene er gull verd. Dette er fora der eldre, oppegående mennesker regelmessig møtes til sosialt fellesskap og kunnskapspåfyll. Jeg var første foreleser på Hamar pesjonistuniversitet i 2019-sesongen. Anslagsvis 150 møtte opp, mange var pensjonerte lærere; mange hadde møtt meg før, noen på Hamar, noen fra andre kanter av landet. Her var blide folk og mange «takk for sist!» før jeg begynte.

Her er folk på vei inn i salen:

Jeg har, tro det eller ei, begynt å bruke powerpoint. Det fungerer bra, men jeg savner muligheten til spontan kommunikasjon med salen via overhead når jeg skal fange opp energien i salen når det synges. Men energi var det iallfall i bøtter og spann på Hamar denne dagen. Grunntone-boka min synes å gi gjenklang, her er stoff som alle har et eierskap til. Så tilføres nye sammenhenger. At jeg som intro viste veier og sammenhenger i noen av bøkene mine helt tilbake til «Barnas egen sangbok» og fram til «Grunntonen» — et spenn på 40 år, der jeg har lett meg fram om sangens mening — tror jeg også mange satte pris på. Her er iallfall en sms jeg fikk på toget tilbake til Oslo:

«Hei. Min kone og jeg er akkurat hjemme etter din eminente, tankevekkende, vemodige og glitrende forelesning her på Hamar. Tusen takk! Mvh …»

Denne hilsenen betydde mer for meg enn avsenderen nok kunne ane. I fjor fikk påvist hjertesvikt. Jeg var på forhånd usikker: «Har jeg krefter nok til dette?» Det holdt, jeg hadde krefter nok. En sånn dag krever energi, ja. Men en sånn dag gir også energi! Så takk til tilhørerne på Hamar denne dagen!

Så får det heller være at jeg sovnet som en stein på toget på vei hjem. Ja, jeg holdt på å sove meg forbi Oslo Sentralstasjon der jeg skulle av. Takk til han som vekket meg i aller siste øyeblikk før toget kjørte videre! Takk også til Ole Kristian Sameien, som tok seg av teknikken på Hamar. Det fungerte supert!