Åpningen fredag kveld var storveis: Klassikeren «A song of two humans» (1927) med nykomponert musikk av Kjetil Schjander Luhr, live framført (piano, bass, messing, slagverk og gitar), med skifter fra spenning til grøss til tragedie til humor og happy end — og et slående vakkert ledemotiv. Cinematekets Jan Langlo varslet at fra nå av vil Oslo Stumfilmfestival bli et årlig arrangement på Cinemateket.
Selv bidro jeg påfølgende søndag med en gjennomgang av Chaplins «City Lights», fra 1931. Da hadde talkies, lydfilmene, overtatt filmindustrien. Men Chaplin fastholdt at stumfilmens uttrykksmagi, pantomimen — kroppens musiske tale med musikk — når dypere enn ordet. I min forelesningen ettersporet jeg Chaplins tese med gjenomgang av utvalgte scener fra filmen, pluss bruk av salens flygel.
Til premieren ankom Chaplin og Albert Einstein i åpen cabriolet, de beundret hverandre gjensidig, de to … Sluttscenen er av mange rergnet som filmhistoriens sterkeste kjærlighetsscene — uten et eneste kyss.
I boka mi … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film» (2012) har jeg tatt med fire Chaplin-filmer: «The Kid», «City Lights», «Modern Times» (i mitt filmmusikkseminar på Institutt for musikkvitenskap, UiO, fikk vi invitert over fra USA medkomponisten David Raksin. — Det smakte av fugl!) og «Limelight» (der noen av Chaplins monologer — han som sverget stumflmen sin trofasthet — svinger seg til shakespearske skjønnhetshøyder).
Om denne boka skrev Erlend Loe en anmeldelse i Aftenposten: Anmeldelsen slutter slik: «Boken er i sum stort sett bare fantastisk».
SUKK: Denne filmmusikkboka mi foreligger nå også i amerikansk oversettelse, klar til utgivelse. Min gamle amerikanske agent (hun som fikk Det musiske menneske utgitt på HarperCollinsPublisher New York) lever ikke lenger. Hvem kan finne en forlegger til meg?! Vår felles filmkulturforståelse fortjener det, mener nå jeg!