12. mars 2018: Buen kulturhus: «Syngende Mandal»

Dette var en kveld der syngende Mandal mobiliserte og fylte Buen kulturhus (med plass til ca. 350). Planen var at byen skulle vise seg syngende fram i første avdeling, hvorpå jeg skulle overta etter pausen med «Grunntonen», den siste boka mi. Slik ble det. (Jeg har selv dype røtter i Mandal, mors familie  (Seyffarth) har holdt til på øya Hille i over 200 år, her har jeg hatt mitt sommerparadis halve livet og vel så det. Jeg tilhører byen, på et vis.

Denne kvelden åpnet med mannskoret «Sangforeninga» — et av landets eldste —   Her var maskulin kraft, «Anna Lovinda»  satte tonen for kvelden!

Sangforeninga

Så framførte korets dirigent, Tormod Lindland (nå på gitar) og Mandals musiske kultursjef , Alfred Solgaard (piano), «Mandalssangen»:

Mandalssangen

Generasjonene viste seg så fram: Først barnehagen, ledet av Walvick-søstrene, med en anti-mobbingssang — som smelte hjertene:

Mandalsbarn

Degamle fulgte opp med «Gryte hennar mor» med gitar- og trekkspillkomp:Mandal, eldrejpg

Her skulle jeg så hatt med et bilde av Walvick-søsknene med sin tre-stemmige sang. Men bildet jeg tok av dem helt mislykket. Men dette være sagt:  Sammen er de et syngende kraftsentrum i byen, Svein dessuten Mandals eneste trebåtbygger.

Overgangen til kveldens 2. avdeling var avtalt link mellom dirigent Tormod, «Sangforeninga» og meg: «Når fjordene blåner som et slags fellesnummer.  Sangforeinga i Mandal var i sin tid blant de aller første som framførte «Når fjordene blåner», en signatursang etter unionsoppløsningen i 1905. Komponisten Alfred Paulsen møtte korets dirigent i 1907 og gav ham notene, det var nærmest en uroppøring å regne, fortalte dirigent Tormod. Denne kvelden sang koret første vers, hvorpå jeg tok over — solo — i andre vers. Jeg kjente faktisk igjen slektas strev på Hille «i arbeidets sved» og på «fiskerik fjord» mens jeg sang:

Men når jeg ser folket som rydder den jord,
som virker på fjell og ved fiskerik fjord,
de tusinde menn, som til sjøs og til lands,
i arbeidets sved vinner Norge en krans;
de tusinde kvinner, som yndig og tro
med kjærlighet sysler i hjemlivets bo,
da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk:
Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk!
Hurra for mitt folk, for mitt kraftige folk!

— hvorpå salen så sluttet seg til koret og meg med et felles:

«Gud signe deg Norge, mitt deilige land»! —

 

Klart det ble kraftig: En historisk mening til en sang som etter 1905 løftet Norge i patriotisk jube:Egen konge i eget land! Og dermed var vi i gang — med masse Grunntone-referanser langs en historisk akse med signatursanger:_

2011: «Til Ungdommen» etter Utøya, mm …

1945: «Norge i rødt, hvitt og blått»: Fredsjubel, mm …

1905: Unionskamp med Margrethe Munthe mm…

1772: «Norges Skaal»! Utopien: etNorge fritt fra Danmark mm …

 

PS For meg — en svoren overhead-bruker —  ble dette en powerpoint-debut. Det var Alfred Solgarard, kultursjefen, som ville det slik. Med støtte fra datter Tuva var jeg godt forberedt før jeg dro sørover. Det gikk rimelig bra denne kvelden Sangen ble ikke tuktet av teknikken. Takk, Tuva!

 

Comments are closed.