Kategorier
Uncategorized

26.4 – 2018: Pensjonistuniversitetet i Harstad — med mye musisk attåt: Både Moseid og Bremnes

IMG_2913

Jeg måtte ta et bilde fra bilvinduet på vei tilbake fra Harstad til Evenes og tenkte: Om noen uker er det midnattsol i Troms.

Vidkunn Eidnes, tidligere folkehøyskolerektor, nå leder for Pensjonistuniverstetet i Harstad, inviterte til privat overnatting. Stor var min overraskelse da jeg fant et Torvald Moseid-teppe på veggen i stua:

MoseidDet viste seg at Aud Eidnes er av Moseid-slekt, her sammen med sin mann — og med Moseid-kunst i midten:

Vidkunn E.

Torvald Moseid har laget tepper av verdensformat. Søk ham opp på Google!

På kvelden hadde jeg foredrag basert på den siste boka mi: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Et femtitalls mennesker hadde møtt opp:

Harstadjpg

Et tema som har fulgt meg gjennom bøkene mine er hvordan — og hvorfor — sang gir krefter og håp i livskriser. Slik også etter Utøya: Norge ble da et syngende folk: «Til ungdommen»! Den siste boka mi har jo dette som selve anslaget. Men til denne kvelden hadde jeg med noe mer. Jeg hadde lest Åsne Seierstads bok «En av oss» — som nettopp har Utøya som tema. Det er en imponerende og bevegende bok. På s.419-420 er vi på sykehuset hosetav ofrene, Viljar. Terroristen har skutt ham i hodet, et øye er ødelagt, hjernemasse flyter ut over Viljars ansikt. I seks døgn har han nå ligget i koma på sykehus, døende. Vennene våker rundt ham, snakker til ham, lokker med liv og vennskap. Vil Viljar våkne, han liggter hviot i senga, Og Åsne Seiersatd skriver:

«Plutselig begynte Martin å synge… Håper var i ferd med å ebbe ut. Martin sang, het lavt:

Å kunne æ skrive på himmelen, så skreiv æ ditt navn.

Og hvis mitt liv var ei skute, sku du ha vært mi havn,

Martins stemme spraket, og da han skulle trekke pusten for å fortsette, lød en sped rørst fra senga:

… å, kunne æ hente ned skyan og re dæ ei seng,

og dettan fjellet va et flygel … så…

Viljar slo sitt ene øye opp. Han så på dem og smilte.

«Å kunne æ skrive» er Lars Bremnes sin sang, en av de vakreste kjærlighetssangene jeg faktisk vet om (du finner den selvfølgelig på YouTube). Jeg hadde kjøpt med meg en CD, «Soløye», og avsluttet denne kvelden med å avspille denne sangen (spor 1). Bak i salen, viste det seg, satt Lars Bremnes. Det var slett ikke avtalt. Han smilte til meg (en gammel student for evig lenge siden). Takk for at du kom, Lars. Din sang har reddet liv! Et mektig spor.

I etterkant fikk jeg en mail fra Harstad og Vidkunn Eidnes:

Hjarteleg takk for at du kom til Harstad og skapte ein minnerik kveld på Trondenes Historiske Senter.
Historisk på sin måte.
Og eg har møtt fleire no etterpå som var så lei seg at dei ikkje fekk høre deg.
No har vi vore på konsertar med flotte musikarar som vi nemnde for deg, og blant dei var då og Arve Tellefsen. Eg fekk helsa på han etter dagens konsert, og bar fram helsing frå deg. Han skulle
ta telefon til deg-! *)I morgon får vi med oss avslutninga med “De fire årstidene” i Trondenes kjerke,
Fulle hus på alt [Harstad-festspillene. JRB]
Skal helse så mykje frå Aud, vi er så glad for at du kunne vere hos oss og fylle stua med god samtale. Igjen TAKK!
Vonar heimturen gjekk greitt.
Hjarteleg helsing

Aud og Vidkunn Eidnes.

*) PS. Arve ringte meg samme kveld. Og jeg fortalte om Viljar og kjærlighetssangen til Lars Bremnes. «Den vil jeg lære meg og spille her på søndag!», sa Arve.

Kategorier
Uncategorized

23.4.-2014: Leangkollen: BUPA, Vestre Viken helseforetak, en avslutning i sorg

Leangkollenjpg

LEANGKOLLEN,

Dette var et møte med mennesker i en type faglig og menneskelig krise. Omorganisering hadde gjort folk rotløse. Eller som lederen Even Røren uttrykte det i invitasjonen til meg:»Vi avvikles som seksjon… Arbeidsmiljø, fagmiljøer, relasjoner, yrkesstolthet over hva man har bygget opp over år og har kunnet tilby de som trenger det mest er satt på prøve og utfordret. Med dette bakteppet er medarbeidere som har mange ulike følelser som du vil møte denne dagen, Det er ikke så lett bare å se på seg selv som en brikke i et stort puslespill når selvverdet kjennes truet… Jeg ønsker at ditt bidrag denne dagen skal være en påskjønnelse til en fantastisk flott gjeng, dyktige medarbeidere, som med stor faglig integritet har gitt unike tilbud til de barna og familiene som har trengt det som mest. Som en takk og støtte i denne krevende omstilingen, og som en verdig markering av at et arbeids-kapittel avsluttes denne sommeren.»

Jeg kjente meg på et vis igjen: Overstyring, økonomieffektivisering på bekostning av fag. Jeg søkte avskjed.En av mine kjære mannlige studenter ga meg en CD som avskjedsgave: «Rage against the Machine». Han sa: «Jeg vet at du ikke planlegger et golf-pensjonistliv i Spania, men å slåss videre for fag og mennesker — mot Mammon. Bruk CDen som del av ditt budskap!» Det gjorde jeg denne dagen på Leankollen, der jeg åpnet med med spor 3: «Gotta take the power back»! Funk-rap dundret i veggene, en protest med musisk mening. Det satt en tone som varte ved denne ettermiddagen, der Quisling engang hadde nytt utsikten over fjorden.  Øyne lyste og sang ga mening i en kryssing der «Det musiske menneske» og «Grunntonen» åpnet veier videre. Håp.

Blomstene jeg fikk denne dagen, gløder fremdeles:

 

IMG_2921

 

 

Kategorier
Uncategorized

21.4-2018: Cinemateket: Italiensk filmmusikk: «La strada»

La Strada

Det var Det italienske kulturinstituttet, Institutt for medievitenskap, UiO (v/ Ove Solum) og Cinemateket i Oslo som stod bak dette tredagers-seminaret. Tilhørere fylte «Lillebil-salen» tross strålende vårvær og avsperringer rundt om i Oslo pga av Sentrums-løpet. Det musiskalske hovedtemaet i «La Strada» er sødmefylt og vakkert og går rett inn i en napolitansk Bel canto-tradisjon. Gøy var det i praktisk å kunne vise hvordan —i sang. (for de spesielt interesserte: sluttkadens med bruk av moll subdominant går igjen, lytt til «O Sole mio»!). Så er det da her slik at Nino Rotas tema i La strada er ment å gå inn i selve hjerte av italiensk livsfølelse. Underveis påviste jeg også i hvilken grad bruk av musikk i film har avgjørende betydning på hva vi faktisk manipuleres til å oppleve. Her trakk jeg inn:

Akropolis242

La Strada er ellers selvsagt med i den siste filmmusikkboka mi (fra 2012), som også ble trukket inn denne lørdagen:

Forside, lite

Loe243

Kategorier
Uncategorized

22.mars — 2018: Kongelig heder til Vivian Zahl Olsen

22. mars fikk Vivian Zahl Olsen overrakt Kongens fortjenestemedalje av Røykens ordfører:VIvian

Jeg er stolt og glad på Vivians vegne. Vivian og jeg har kjent hverandre siden 1979, da Vivian — så langt Cappelen forlag dengang tillot —  tegnet ut mine observasjoner av syngende og lekende barn i norske barnehager. Det ble til «Barnas egen sangbok», som ikke minst takket være Vivians strek ikke bare ble årets bestselger i 1979, men nå har etablert seg om en norsk bokklassiker, pr. 2018 trykt i 185.000 eksemplarer:

Barnas egen sangbok082

Det går en idemessig rak linje i mitt forfatterskap fra denne boka til «Det musiske menneske» (nå utgitt i Brasil). I den siste boka mi, «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», har for øvrig Vivian bidratt med med en tegnefortelling oom en bamse som ikke har særlig lyst til å legge seg til å sove om kvelden. Sånn sett er det nå nesten 40 år som knytter Vivian og meg sammen i et skapende, musisk vennskap.

Men Vivian har også satt sin frodige strek i bøker av Alf Prøysen, Trond Viggo Torgersen og Bjørn Rønningen. Mye av dette er nå samlet i Vivian Zahl Olsen egen bok:»Et liv med blyant og pensel. En bit av norsk kuturhistorie» (2016):IMG_2571

Bak på denne boka har jeg skrevet:

«Like siden fjernsynets Barne-TV-barndom har Zahl Olsen-tegninger feset seg varig i hjertene til hundretusener av nordmenn, beriket og berørt. Få, om noen, har kommet tettere inn på barnekuturen enn nettopp henne.»

 

GRATULERER, KJÆRE VIVIAN!

Jon-Roar

Kategorier
Uncategorized

Kirkeakademiet. Grimstad: «Grunntonen»

GrimstadjpgVi fylte formannsskapssalen denne kvelden. Og her var flere  kjente. Som Jan Erik Spigseth, gammel venn fra Olavsguttene og legendarisk orgelbygger som hadde tatt turen fra Arendal. Eller som Finn Andersen, musikkterapeut-pioner, som kom og gav meg en av bøkene sine Eller som kvinnen på første rad som sa: «Jeg hørte deg i Larvik for mange år siden og hav aldri glemt det. Og nå har jeg tatt med mann min!» Og mannen, en persjonert pårest, viset det seg, la føyde til i etterkant: «Når skjønner jeg hva hun mente. Takk!»

«Vi var begeistret!» skrev de som hadde invitert meg:

Camillajpg

Soveig Bolstad Haga og  Camilla Rom

Og lettet var vi alle tre: Powerpoint’en virket hele veien!

Kategorier
Uncategorized

14. mars – 2018: «SANG MÅ TILBAKE TIL SKOLEN»! Asker Kulturhus «Venskaben»: Utdanningsforbundets pensjonister:

VennskabenjpgVENSKABEN KULTURHUS

Lærere forbereder sin timer. Så også denne gang! Min kronikk i Klassekampen dagen før var kopiert opp til alle de 50-60 frammøtte denne dagen. Dermed ble det sang både med hjerte og forstand:

Skjermbilde 2018-03-14 kl. 18.20.16 Skjermbilde 2018-03-14 kl. 18.20.35

«Beste arrangement vi har hatt — takket være deg!» skrev Morten Mejlbo i etterkant, det var han som hadde invitert meg:

Morten Mejlbojpg

Kategorier
Uncategorized

12. mars 2018: Buen kulturhus: «Syngende Mandal»

Dette var en kveld der syngende Mandal mobiliserte og fylte Buen kulturhus (med plass til ca. 350). Planen var at byen skulle vise seg syngende fram i første avdeling, hvorpå jeg skulle overta etter pausen med «Grunntonen», den siste boka mi. Slik ble det. (Jeg har selv dype røtter i Mandal, mors familie  (Seyffarth) har holdt til på øya Hille i over 200 år, her har jeg hatt mitt sommerparadis halve livet og vel så det. Jeg tilhører byen, på et vis.

Denne kvelden åpnet med mannskoret «Sangforeninga» — et av landets eldste —   Her var maskulin kraft, «Anna Lovinda»  satte tonen for kvelden!

Sangforeninga

Så framførte korets dirigent, Tormod Lindland (nå på gitar) og Mandals musiske kultursjef , Alfred Solgaard (piano), «Mandalssangen»:

Mandalssangen

Generasjonene viste seg så fram: Først barnehagen, ledet av Walvick-søstrene, med en anti-mobbingssang — som smelte hjertene:

Mandalsbarn

Degamle fulgte opp med «Gryte hennar mor» med gitar- og trekkspillkomp:Mandal, eldrejpg

Her skulle jeg så hatt med et bilde av Walvick-søsknene med sin tre-stemmige sang. Men bildet jeg tok av dem helt mislykket. Men dette være sagt:  Sammen er de et syngende kraftsentrum i byen, Svein dessuten Mandals eneste trebåtbygger.

Overgangen til kveldens 2. avdeling var avtalt link mellom dirigent Tormod, «Sangforeninga» og meg: «Når fjordene blåner som et slags fellesnummer.  Sangforeinga i Mandal var i sin tid blant de aller første som framførte «Når fjordene blåner», en signatursang etter unionsoppløsningen i 1905. Komponisten Alfred Paulsen møtte korets dirigent i 1907 og gav ham notene, det var nærmest en uroppøring å regne, fortalte dirigent Tormod. Denne kvelden sang koret første vers, hvorpå jeg tok over — solo — i andre vers. Jeg kjente faktisk igjen slektas strev på Hille «i arbeidets sved» og på «fiskerik fjord» mens jeg sang:

Men når jeg ser folket som rydder den jord,
som virker på fjell og ved fiskerik fjord,
de tusinde menn, som til sjøs og til lands,
i arbeidets sved vinner Norge en krans;
de tusinde kvinner, som yndig og tro
med kjærlighet sysler i hjemlivets bo,
da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk:
Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk!
Hurra for mitt folk, for mitt kraftige folk!

— hvorpå salen så sluttet seg til koret og meg med et felles:

«Gud signe deg Norge, mitt deilige land»! —

 

Klart det ble kraftig: En historisk mening til en sang som etter 1905 løftet Norge i patriotisk jube:Egen konge i eget land! Og dermed var vi i gang — med masse Grunntone-referanser langs en historisk akse med signatursanger:_

2011: «Til Ungdommen» etter Utøya, mm …

1945: «Norge i rødt, hvitt og blått»: Fredsjubel, mm …

1905: Unionskamp med Margrethe Munthe mm…

1772: «Norges Skaal»! Utopien: etNorge fritt fra Danmark mm …

 

PS For meg — en svoren overhead-bruker —  ble dette en powerpoint-debut. Det var Alfred Solgarard, kultursjefen, som ville det slik. Med støtte fra datter Tuva var jeg godt forberedt før jeg dro sørover. Det gikk rimelig bra denne kvelden Sangen ble ikke tuktet av teknikken. Takk, Tuva!