15.10.2017:Utdanningsetaten, Oslo kommune: «Sang må tilbake i skolen!»

Plakat

Debatten er for tiden nasjonal i radio og presse. Tema: Sang er tatt ut i overordnet del i forslag til ny mønsterplan for grunnskolen. Det er ikke bare en skam! Det er kunnskapsløst! Egentlig underlig. Ludvigsen-utvalget har ellers prøvd å framheve estetiske fag som viktige i utdanningsløpet, det er et av dette utvalgets fornyende forslag. Men hva nå? Vikariende skoleminister Asheim har stått fram og forsikret at han er glad i å synge, sogar at han blir oppriktig rørt av sang. Jeg ble bedt om å delta i radiodebatt, P2 var på hugget, men jeg var da i båt langs til havs (høstferie).

Så fikk jeg heller ta det igjen «live», på gamle Møllergata skole i Oslo — med 55 ulike nasjonaliteter og 35 ulike språk, dessuten nyrenovert skolestyresal med piano, avspillingsutstyr og plass til hundre, dessuten et Oslo skolemuseum med historiske klasserom.

Som dere ser av plakaten: Det var regn, og tidspunktet var en søndag klokka 12.00. Men det kom anslagsvis mellom 60 og 70, herunder to Sølvgutter som satte seg på første benk sammen med sine familier. En inspirasjon for en gammel Olavsgutt som meg, selvfølgelig.

Møllergata skole var pionerskolen som gav sang virkelig plass og betydning i sin undervisning fra 1870-tallet og framover mot første verdenskrig. Ole Koppang (1842-1932) var ildsjelen som fikk dette til. Han kom fra en musikerslekt  og skaffet seg ekstra faglig ballast fra L.M. Lindemann, byens domorganist, og selveste Edvard Grieg som anbefalte Koppang varmt:

«Hr. Organist Koppangs Ansøgning tillader jeg mig varmt at anbefale. At bringe Skolesangen fremad, er et formål som Hr. Koppang med sin engang folkelige og energisk-sakkyndige Evne, just er Manden til at nå.»

Koppang lærte sine elever å synge flerstemmig etter noter, gav sin elever sanghjemmelekser med vekt også på teori, og utgav flere sangbøker. De skulle være så billige i anskaffelse at de skulle finnes til berikelse hjemme når elevene sluttet på folkeskolen. For livslang berikelse var sangens mål, mente Koppang. Det offentlige Norge verdsatte denne ildsjelen av en lærer. I 1911 gikk det et fakkeltog gjennom Christianias gater til ære for denne sanglærerpioneren. For han var en elsket mann av så vel liten som stor. Æret med borgerdådsmedaljen i sølv ble han også, desstuen og utnevnt til Ridder av første klasse da han fylte 80 år.

Dette fortalte jeg de frammøtte og la til: Faren min gikk på Møllergata skole. Etter ham har jeg arvet «Sangbog for skoler af O. Koppang» Pris: Kr. O,40.» Fars sangglede, den varte livet ut, også en del av min farsarv. Jeg overrakte Møllergata skole fars klassebilde fra skoleaslutningen i 7. klasse i 1927. Akkurat da hadde jeg nok en klump i halsen.

Om forelesningen sluttet der? På ingen måte! Med Koppang som flying start fulgte en time om hvorfor sang må tilbake til skolen: Liv-læring-integrering. Om vi sang underveis? Selvfølgelig!

Om det sluttet der? På ingen måte!

Oslo, SkolemuseumDagen endte med en historisk skolevandring i Oslo skolemuseum, med sang avec: I 1970-tallsklasserommet med «I natt jag drømde» og «Herr President», i 1950-tallsklasserommet med «Mads Berg» og i 1900-tallsklasserommet med selveste Margrethe Munthes «Da klokka klang» og «Nei, nei gutt». Hvem som fikk beskjed om å sitte ved det gamle trø-orgelen og kompe? Il professore (JRB), naturlig nok.

Først et bilde underveis:

Gøy i klasserommet

Legg merke til de typisk skrå pultene rundt århundreskiftet!

Og så: et bilde i etterkant:

Med Margrethe Munthe

For å si det med en klassisk skolestilavslutning: «Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!» (også Margrethe Munthe og Marita Hesjedal fra Skolemuseet, som skal ha takk for all praktisk støtte denne dagen.)

Comments are closed.