Archive for 20/09/2017

14.9-2017: «Grunntone»-foredrag på Ingeborg Refling Hagens kulturhus på Tangen:

La meg begynne med slutten for en gang skyld, mailen jeg fikk i etterkant. Den sier noe om kvelden på Tangen:

Kjære, kjære Jon Roar!
Tusen takk for en strålende kveld! Vi var 72 til stede, og du hadde
oss i din hule hånd. I tillegg til alt det gode du fikk formidlet, ga
du oss en flott start på programmet vårt denne høsten. Du skal vite at det var mange tilstede som aldri har vært på Fredheim tidligere, og også flere som ikke kjente til Ingeborg eller Suttung. Disse fikk et fint første møte med stedet, takket være deg, og flere ga uttrykk for at de gjerne vil komme igjen. Dette er gledelig for oss!
Og nå står jo pianoet der! Det fikk en verdig innvielse. Jeg har
snakket både med styreleder og nestleder i etterkant av kvelden din, og vi ble enige om at dersom du ønsker det, kan vi gjerne sette honoraret ditt til kr.7000, slik at pianoet i sin helhet er en gave fra deg. Bøkene din forsvant som dugg for sola.
Igjen: takk, og på gjensyn, Jon Roar
Med vennlig hilsen
SIRI LAPPEGÅRD

Dette var for meg en helt spesiell kveld. Da mine tre barn vokste opp var 17. juni-feiringen av Henrik Wergelands med blomstertog og diktopplesninger på Tangen lenge en årlig begivenhet. Det har preget dem for resten av livet. Bak det hele stod Ingeborg Refling Hagens musiske  — og sosialpolitiske — visjoner om styrking av alle barns liv gjennom kultur og sang. Suttung-bevegelsen har hatt stor betydning like fra 1930-tallet fram til i dag for tusentalls barn, mange av dem fyller viktige posisjoner i det norske samfunn i dag. Det var derfor med stor takknemlighet jeg kom til Tangen denne kvelden, ildsjeler prøver nå å opprette et suttungs kulturhus i den gamle låven på tunet til Ingeborg Refling Hagen. Her med en av ildsjelene, Siri Lappegård, som inviterte meg, i front:

Låven

Og folk kom strømmende til, det ble full sal av folk både fra fjern og nær, det måtte settes inn ekstra stoler:

Full sal

Då forhånd ble det inngått en avtale: Jeg ville at mitt honorar skulle omsettes i et piano. For et kulturhus må ha et piano må vite! Og et fint brukt piano er nå på plass. Gjett om det ble sang med meg bak pianoet denne kvelden!

Piano-gave

Huset til Ingeborg settes i stand som museum med guidet omvisning. Anbefales:

Fredheim

«Fredheim» kalte hun huset sitt.

15.9 – 2017: Per Fugelli in memoriam

Det var våren 1998, jeg fikk en telefon fra Per Fugelli: Om jeg ville dele tanker fra «Det musiske menneske med hans studenter? Klart jeg ville det. «Men jeg må ha et piano, avspillingsutstyr for CDer og en overhead,» sa jeg. . «Det ordner vi!» sa Per Fugelli, «Velkommen skal du være!»

Høsten 1998 kom jeg til en stor, ny forelesningessal oppe på Rikshospitalet på Gaustad. Studentene satt tett benket oppover et skrått auditorium, jeg tror det måtte være et par hundre av dem. «Lege- og tannelegestudentene er samlet i første studieår,» fikk jeg forklart. Foran dem, med hvit skjorte og sløyfe — Per Fugelli: «Kjære studenter. I mikroskopet finnes sykdommen. Men vi må løfte blikket. Jeg vil at dere også skal se det hele mennesket. Vær så god, Bjørkvold, formiddagen er din»!

På forhånd hadde Per F. orientert meg om at han var innvalgt som medlem i statsminister Bondeviks Verdikommisjon. «Det viser seg nå at konstituerende møte er i dag, så jeg må dessverre gå fra din forelesning nå du er halvveis.»

Etter halvannen time var jeg halvveis, med et kvarters pause innlagt. Deilig å puste ut, det hadde vært intenst. Da jeg skulle  begynne igjen, stanset jeg brått:  Per Fugelli var fremdeles i auditoriet, han sto og snakket med noen av studentene. «Skal ikke du avgårde til Verdikommisjonens åpningsmøte?» spurte jeg forbauset. «Jeg har ringt og meldt avbud. Jeg blir her!» sa Per Fugelli. «De musiske verdiene du her deler med oss er viktigere!». Og mannen forble i auditoriet tre timer til ende — og takket til applaus.

Dette var starten på vårt musiske vennskap. I 10 år kom jeg årlig opp til Rikshospitalet og foreleste for hans studenter. Jeg har møtte flere av dem siden, nå  som ferdig leger. De sier de husker disse forelesningene.  Også litteratur og billedkunst var en del av opplegget, Per Fuggeli delte ansvaret sammen med en professorkollega som brant for virkningen av estetikk — Ole Fyrand.

Underveis møttes vi mange ganger også utenfor auditoriet. Blant annet til stekte torsketunger på Grønland. Per Fugelli stod hjemme på kjøkkenet og stekte — med hvit skjorte og sløyfe selvsagt — da Eva og jeg ankom. «Skummelt, dette har jeg aldri smakt! hvisket jeg bedende, blikket flakket etter hjelp. «En Røst-spesialitet, Jon-Roar!» sa Per F., han var nådeløs akkurat da.

I desember 2012 møttes vi til «platedate» i NRK P2. Per hadde valgt meg som samtalepartner. «Men du skjønner, jeg har «amusi», sa han og fortalte meg at han ikke kunne skjelne tonehøyder fra hverandre.  «Rundt 2% av befolkninger har amusi, jeg er en av dem,» sa han. «Tidligere kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt skrev for øvrig om dette til sin medisinske doktorgrad», la han til. «Men jeg lover å synge under platedate’en vår hvis du ber meg om det, Jon-Roar! Men husk; «jeg synger som ei kråke!»  «Godt nok! «, sa jeg, «du vet at jeg i «Det musiske menneske» også slåss for brummerne blant oss!»

Om Per sang i studio med både latter og stolthet? Selvfølgelig. Den mannen ville alltid komme til orde! Det var hans vesen. Hjerte talte.

Fred være med deg, Per, takk for skiftet!

Jon-Roar

 

PS.

freidigblogg .no for 21.12 -2012 har jeg skrevet om denne platedate’en vår– med er par bilder attåt. Det er bare å klikke seg inn. (Jeg er ikke fortrolig med facebook, så jeg skriver heller på bloggen min. Dette innlegget, som også ligger på bloggen min, er et unntak).

31.8-2017: Klassekampen: «Sangen må tilbake i skolen!»

Sang må tilbake til skolen, Klassekampen_2017-08-31_print

Her et noen tilbakemeldinger på mail, de sier mye om et savn. (Hva som har kommet inn på facebook vet jeg ikke, jeg er ingen facebook-ekspert. Men det aner meg at det er mye):

 

Hei; Hjertelig takk for en fremragende viktig og god tekst i Klassekampen! Send den i tusen ex til kunnskapsdepartementet!

Alt godt, beste hilsen

Markus Lindholm, PhD
Forskningsleder / research manager
Norsk Institutt for Vannforskning/NIVA – Norwegian Institute for Water Research

******************************************

Hei

Takk for godt innlegg. Undertegnede har vært grunnskolelærer i 40 år og sendte deg en gang en video fra Zambia. Jeg liker tankene dine og er blitt inspirert av dem i undervisningen. Jeg har to saker jeg vil skrive til deg om. Først et eksempel på at du har rett. Så et hjertesukk.

Den siste tiden jeg ble lærer ble jeg litt gal i positiv forstand, musisk i din terminologi. Jeg hadde en tredje klasse i mattematikk og det gikk tungt. Ungene hadde liten interesse og framgang og jeg synes klassen var treg. En helg hadde jeg bøkene hjemme for retting, og jeg ble deprimert. Jeg tenkte at nå måtte jeg gjøre noe. Så limte jeg inn to A-4 ark med norske Mads Bergsanger. Astid, mi Astrid, Mannen gikk seg ut på seiegrunnen, Mannen gjekk seg i vedaskorg med 20 vers osv. Så begynte vi hver mattetime med å synge /lære disse sangene, kanskje 10 minutt. Etterhvert lærte de sangene. En kunne endog Mannen gjekk seg i vedaskog alle 20 versene som om han skulle være fra Færøyene. Det rare var at matteinteressen økte og ungene ble ganske flinke, både i matte og til å synge norske sanger.

Hjertesukket. I min lærergenerasjon kom mange med videreutdanning i musikk. Det ble en uskrevet lov at enten måtte du ha videreutdanning i musikk eller synge i bygdas kor for å kunne synge i klassen. En fæl misforståelse. Min påstand er at den akademiske musikkutdannelsen har ødelagt sangen i skolen, i klasserommet.

Ha en god dag og fortsett med å skrive om disse tingene.

Knut O. Mygland
*****************************

Hei,
flott at du tek opp manglande songopplering i skulen. Håper barn og unge snart kan få ta del i songskattane våre i skuletida.
Skuledagen min tok til med song, og vi avslutta med song. Evig takksam.
Ein stor takk åt deg som skriv om dette,

Bestehels

Elin Judit Straumsvåg

 

*******************************

Hallo,
Las med interesse kommentaren din i dagens KK og kjem med følgjande anekdote: Vi var tre kollegaer på oppdrag ute i den store verda. På vegen heim kom vi opp i ein litt farleg, panikkframkallande situasjon, og etterpå diskuterte vi kva automatisk reaksjon kvar av oss hadde. Den eine hyperventilerte, den andre sovna, medan eg song. Det gjekk opp for meg at eg alltid tyr til song når eg er oppe i kritiske situasjonar. Dette er sikkert lært, både mormor og mor gjorde det same, og med opphavet mitt i bedehuskulturen, er det gjerne salmar eg tyr til, trass i at eg for lengst er utanfor bedehuset. Dei gamle salmane er ofte svært vakre, og eg tykkjer det same no i min ikkje-religiøse tilstand. Ein venn av meg, fødd inn i ein muslimsk kultur, men no agnostikar eller ateist, seier det same: det er dei religiøse songane og melodiane som vekkjer dei djupaste kjenslene i han.

Elles er det å leggja til at dei tilsette som eg var leiar for i den tida eg var i arbeid, såg uroleg på meg når eg song. Var det krise i utvikling?

Med vennleg helsing
og takk for fint innlegg

Lajla Blom

18.8 – 2017: 70-årsfeiring i fjøset på Årvoll gård

Fjøset

Jeg hadde forelest om Grunntonen, den nye boka mi, på St. Hanshaugen seniorsenter før sommeren. God kontakt med både sang, latter og kommentarer ble det underveis (se blogg. Ja, så god kontakt ble det at to kvinner kom bort til meg etterpå, begge med samme ønske: «Om jeg ikke kunne åpne feiringen av deres 70-årsdager med et tilsvarende foredrag?» Den ene med bursdag i august, den andre i februar 2018. Hyggelig over at det jeg formidlet til de grader traff sa jeg «ja» til begge to.

Her er et verbalt glimt av hva som skjedde i fjøset på gamle Årvoll gård da Vera Follstad skulle feire sin 70-årsdag. Vi møttes dagen før, hun og jeg for å legge alt til rette med bord, skjerm overhead og  piano i forhold til et 60-talls gjester, som skulle plasseres mellom stolpene etter gamle kunbåser.

Alt så klart ut, luksus med så god tid tenkte jeg,, alt var testet og klart til dagen etter. Da kom jeg etter avtalen to timer før, skulle rigge meg til og forsvinne før gjestene kom for en tre kvarters velkomstskål før jeg skulle dukke opp som overraskelse. Det var planen. Men så, under riggingen, gikk lampa på overheaden. «Hundre-og-ett» var ute — panikk!» Hva skulle vi gjøre? Da var det jeg kom på at jeg, undere over alle undere, for mange år siden hadde fått en overhead fra en god venn, Per-Erik Lie, noe de ikke lenger brukte der han jobbet. «Sånt er outdated!» smilte Per-Erik, og mente, nokså spydig, at jeg måtte melde meg inn i Folkemuseets venner snarest! Men «outdated»? Den sto fremdeles uåpnet hjemme på arbeisdrommet mitt. Kunne den vise seg å virke? Den virket. Den var helt ny!

Hva som gjorde mest utslag — min stresspuls fram og tilbake tur-retur i bil over Sinsen-krysset eller fartsmåleren på bilen min, vites ikke. Men det ble iallfall en fin intro på Veras 70-årsfeiring. Gjestene, lyttet, sang med og frydet seg åpenbart — ikke minst da vi sang bursdagssangen for Vera hvorpå jeg gikk over til å fortelle om Margrethe Munthe som musisk nasjonsbygger og politisk aktivist i 1905.

 

Vera

Veras mann, Odd, takket varmt og avsluttet denne delen av festen ved å spille «Hurra for deg» på munnharpe så det virkelig tok av. For her handlet det om kjærleksspel for kona. For Odd Syvarnes Lund er ingen hvem som helst på munnharpe. Han spilte både munnharpe, lur og bukkehorn under åpniongsseremonien for OL på Lillehammer i 1994, er ansatt som førsteamamuensis på Musikhøgskolen, og har opprådt i over 20 land. Jeg fikk to av CD-ene hans med varm takk. Men overhead-stresset i forkant av festen glemmer han nok aldri. Ikke jeg heller!

17.8-2017: Høgskolen i Sørøst-Norge, Porsgrunn: En semesteråpning for barnehagelærerstudentene som skar seg

Det var så stort tenkt — og så gikk det galt. Med et bilde: Snubler du tre ganger i ovarennet, så vinner du ikke NM i hopp.

Slik var det: Jeg var invitert til å åpne studieåret for alle barnehagelærerstudentene i på Høgskolen i Sørøst-Norge. ca 300 studenter var samlet i den gamle kinoen i Porsgrunn — og jeg gledet meg virkeligPorsgrunn-kinojpg

Instituttlederen Trond Waage, som stod bak invitasjonen, hadde en plan: å filme meg mens jeg forelese, et utgangspunkt for en portrett/dokumentar. Trond Waage, i to perioder barneommbud i Norge (etter Trond Wiggo) og etter det knyttet til UNICEFS forskningssenter i Firenze (2005-2014), har vært opptatt av mine bidrag og hadde inviterte Kalle Fürst til Porsgrunn denne dagen for å filme, norsk NRK-legende like fra fjernsynets barndom (husker du serien på Mathis?), og sjef for barne- og ungdomsavdeling (1994-2007, med Flimra, Brødrene Dal, Pelle Parafins Bøljeband oa).

Så går det galt. Jeg shadde sjekket lyden med teknisk ansvarlig på kinoen. Alt var OK. Men selv kunne han ikke være til stede  og hadde instruert en av lærerne hvordan PC-en virket og hvor on-bryteren satt. Jeg la opp til en kraftig, verbal intro — hvorpå musikken skulle dundre ut i salen og sette musisk fokus. Men så: Tekniske problemer: INGEN LYD! En-to-tre personer lettet febrilsk, men forgjeves. Teknisk ansvarlig for kinoen kom inn, trykket på on-knappen — og alt i orden. Men alt i orden? Det hadde tatt flere minutter. Men nå var jeg endelig i gang, for godt denne dagen — trodde jeg. Men den gang ei. Ny CD — nytt teknisk sammenbrudd, ny runde med kinoen tekniske ansvarlige. Og så — en tredje gang! Nå grep Kalle Fürst inn og ordnet opp. Jeg vet ikke hvor lenge dette varte. Men alt gikk i stå. Hva studentene tenkte — etter Trond Waage hyllest-intro av Jon-Roar Bjørkvold, vet jeg jo ikke. Men jeg hadde det allfall ikke bra, for å si det forsiktig, men fortatte med klump i magen,jeg hadde jo et budskap på hjertet og kunne jo ikke bare gå. Og Kalle Fürst Han fortsatte å filme, hva han til slutt endte opp med, aner jeg ikke. Godt nok? Neppe. Og Trond Waage — hva tenkte han etter dette?

 

Trond W

Trond Waage og jeg —  før forelesningen. Forventningsfulle ….

Hvor skriver jeg dette? Kanskje for å få det vonde i opplevelsen ut av kroppen. Jeg har jo opplevd mange tekniske kriser som foreleser — men dette var kanskje særlig leit.Å få spilt av CD-er var alt jeg ba om. En av mine gamle studenter, Kristin Solli Schøien, er nå førsteamanuensis på instittutet i Porsgrunn — og arbeider særlig med muntlighetens betydning i formidling. Vi tror på dette sammen, Kristin og jeg. Dette viste for meg hvor krevende kan være når noe går galt. Men: Vi gir oss iallfall ikke — Kristin!

Jeg fikk kjøre med Kalle Fürst tilbake til Oslo. Det gjorde godt, tross alt. Men what next?

PS Det kom en (trøste?)-mail noen dager etter forelesningen fra Gry Hjortdal, som hadde stått for det praktiske i forkant:

Hei Jon-Roar, takk for en fin dag her i Porsgrunn den 17.8.17. Studentene trakk frem din forelesning når de oppsummerte inntrykk og egen læring de tre første dagene i studiet. Så da har de hatt utbytte av det du ønsket å formidle.

VH
Gry
Gry Hjortdal
Programkoordinator barnehage Porsgrunn