Ruth Elisabeth Engøy Solberg er et kraftsentrum av et menneske med hjertet i mye: baby-sang (gjennom Frelsesarmeen), generasjonssang sammen med barytonen Trond Halstein Moe og altså leder for «Miljøbehandlingsteamet og Aktiv Omsorg» på Lillehammer. Hun skaper musisk liv rundt seg, får gjort ting og inspirerer frivillige til å ta i et tak med trengende. Det var fremfor alt disse frivillige jeg møtte, 50-60 i tallet. Også våre nye landsmenn var med.
Det er rundt 6000 språk i verden og sikkert millioner av av vuggesanger. Med andre ord: grunntoner fins overalt i verden, den handler om noe universelt menneskelig. Så jeg startet med å synge utsnitt av vuggesanger fra den nye boka mi på språk jeg kjenner til. Stas var det så å få fram to fra salen med sine vuggesanger: Soraia fra Afghanistan og Kim fra Nederland:
Soraia synger en afghansk vuggesang!
Og Kim synger en nederlandsk vuggesang!
Så gikk jeg over til å vise/snakke om hvordan grunntonesanger har vært med på å forme Norge. I «Grunntonen» påviser jeg hvordan dette blir særlig tydelig i storpolitiske sammenhenger, så vel i vonde som i gode dager: 2011 (Utøya), 1945 (fredsfeiring), 1905 (unionskamp), 1814 (grunnlovsfeiring). Mye spennende og morsomt her, ny allmennkunnskap på et vis. Det traff.
Etterpå vanket det kollektiv jenteklem «istedenfor blomster», som Ruth Elisabeth sa:
Og så var det boksigneringer. Folk var fornøyde, ja, mange takknemlige, kommenterer rundt bordet fortalte det. Folkeopplysning. For dette stoffet tilhører oss alle:
