Archive for 26/06/2017

21.6.2017: Musisk pedagogikk på Lillestrøm videregående skole — eksamensforestilling

IMG_1095 (1)

Det begynte med en mail i mai fra en gammel student:

Hei Jon-Roar

Jeg var en av dine studenter på beg av 1990-tallet, og tok storfag H-95. Jeg har siden jobbet som musiker, men også undervist litt i gitar og samspill på videregående.
Som «40-årskrise» ville jeg realisere en drøm jeg hadde om å bo ett år i USA, og for å få det til begynte jeg samtidig på en annen drøm jeg hadde om å studere teologi.
For ett år siden fikk jeg min mastergrad, og det siste året har jeg tatt PPU. Eksamensoppgaven min har endt opp med å bli en slags «musisk læring» i Bjørkvoldsk ånd.
Jeg har rett og slett hatt den store gleden av å gjennoppdage noe av det du forsøkte å lære oss mens vi var studentene dine,
og jeg har sjekket opp litt og oppdaget at du fortsatt er aktiv og mener akkurat det samme

Etter å ha blitt foret med «rett forståelse» av hva skole og læring er gjennom PPU, så har jeg endt opp med et dillemma.
Vil jeg inn i dette systemet? Jeg er dypt uenig i hvordan man forstår skole og læring i Norge idag.
Jeg har også ved å lese det musiske mennesket om igjen og litt annet jeg fant på bloggen din, blitt minnet om at det finnes alternativer.

Jeg legger ved oppgaven min.
Håper du har tilgang på dropbox?
Der ligger hvertfall tre låter som mine elever har spilt inn og som jeg referer til i oppgaven.

I tillegg lurer jeg på om jeg trenger en godkjenning av deg for å bruke kapitlet om «To tryllekofferter» og bruke det som vedlegg til oppgaven?
Ser med glede frem mot å høre fra deg:)
mvh Svein Skulstad

 

Sveins oppgave har denne tittelen:

Når skolen blir et sted du gleder deg til å komme til.

En historie om spesialundervisning i en musisk ånd.

Utviklingsoppgave av Svein Skulstad

Høgskolen i Østfold

PPU – 2016/17

 

Han skriver blant annet om læreren som inspirasjonskraft, denne gang altså mellom student og professor:

Det musiske mennesket

3.1 Jon-Roar Bjørkvold

Jon-Roar Bjørkvold er mannen som for alvor gjorde meg oppmerksom på hvordan man på en pasjonert, og for meg, uortodoks måte, både kunne tenke og utøve en lærergjerning. Han var min professor i to år da jeg studerte musikkvitenskap ved Universitet i Oslo. Men faktum var at jeg ikke hadde planer om å bli lærer i det hele tatt. Jeg skulle bare ta meg en utdannelse som samsvarte med det jeg allerede var på god vei til å bli, nemlig frilans musiker i bruksmusikk. Nå visste jeg ikke at det het bruksmusikk heller, før jeg på universitetet ble introdusert for begrepet av Bjørn Kruse, gjennom hans lærebok om bruksmusikkarrangering. Det er en bok du kan ha glede av hele livet, og som jeg stadig henter inspirasjon fra – kanskje forutsatt at du gjør akkurat det som jeg drømte om å gjøre for 30 år siden, og som jeg har vært velsignet nok til å få holde på med helt frem til i dag. Men altså, musikkstudiene viste seg å være mye mer interessante og nyttige enn det jeg først hadde trodd, og det var der jeg ble introdusert for Jon-Roar Bjørkvold.

Jeg husker det som om det var i går, selv om ”i går” var en høstdag i 1993. Inntrykkene denne mannen etterlot seg hos meg, merket meg for livet. En mann med stort, blondt hår, en betydelig bart, bustete øyebryn og med en stemme som kunne bære dit det trengtes, uten mikrofon, kom seilende inn i auditoriet. Hadde det ikke vært for at han het Jon-Roar og snakket norsk, kunne vi lett tatt ham for å være en russisk professor. Jeg husker ikke hva det var vi hadde på timeplanen (mulig at det var om russisk symfonimusikk), men det er helt underordnet. Han tok oss med storm fra første sekund. Saken var at han hadde en tilnærming til formidlingen som gjorde at han hadde vår fulle oppmerksomhet. Mitt første minne om han er at han satt ved flygelet og sang en sang av ett eller annet slag (mulig den var russisk). Han spilte piano og han sang, og som han sang. Etter hvert skjønte vi at dette var slik han ville at vi også skulle være. Pasjonerte og med en forståelse av at formidling gjøres med hele deg, og at læring er noe vi gjør med hele oss. Når hele registeret av hvem vi er som mennesker blir engasjert, så er det i følge Bjørkvold bare å fylle på. Og med det som utgangspunkt startet han med å formidle til oss fra hans store livsprosjekt – ”Det musiske mennesket”

3.2 Bjørkvolds helhetsforståelse

Men hva var det Bjørkvold hadde med seg som var så fengende, og hva var det han mente med begrepet ”Det musiske mennesket”? Jeg husker at jeg ble overveldet og veldig fasinert av hans måte å se helheten av oss som mennesker på. Hans forskning på den spontane barnekulturen og hvordan vi lærer med hele oss, satt i sammenheng med en felles innebygget menneskelig musiskhet, var mildt sagt øyeåpnende. Hele tanken hans går ut på at det er noen mekanismer både menneskelig genetisk og underbevisst, som sammen med en sosiologisk interaksjon fungerer helt frikoblet fra vårt kognitive jeg. Forløperen til ”Det musiske mennesket” er forskningen som Bjørkvold gjorde på den spontane barnesangen, og som først ble til barnas egen sangbok fra 1979, og deretter til dorktorgradsavhandlingen hans fra 1981. Her ble han en banebrytende forsker som turte å gå ut av opptrådte linjer. Hele prosjektet til Bjørkvold, som kuliminerer med boken «Det musiske menneske» fra 1989, handler om et kritisk oppgjør med både en rådende musikkforståelse og skolekultur. I bokens første kapitler tar Bjørkvold for seg hvordan den spontane barnesangen er en livsnerve i barnekulturen. Den er lik enten den skjer i Norge, Russland eller USA, og den fungerer ikke først og fremst kognitivt. Den er der som et enormt aktivum i hvert eneste barn og som settes i gang uten hjelp fra hverken lærere, spesialpedagoger eller psykologer. Det er helheten i hvordan vi er skapt som mennesker som er arenaen for læring. I denne helhetsforståelsen tar Bjørkvold et kraftig oppgjør med skolen. Jeg drister meg til å  sakse et innlegg fra Jon-Roars egen blogg fra 4. mars 2017, for å illustrere hvordan han (fortsatt) tenker:

En musisk skolemodell

Trond Giske, APs utdanningspolitiske talsperson og leder av utdanningskomiteen på Stortinget, er opptatt av frafallet i skolen: «De viktigste årsakene til frafall finner vi ikke i videregående, ikke engang på ungdomsskolen. Frafallet begynner mye før.» (Dagsavisen 27.8.15) Ja visst! Skolen som Stoltenberg åpnet på Vågå var ment å bøte på nettopp dette. Men utfra et ganske annet perspektiv enn det Giske nå har i tankene.

Gode lærere er viktig, de må styrkes og frisettes fra Pisa-press og måstyring. Men læring utvikles i barnet selv. Blikket må derfor snus med et grunnleggende spørsmål: Hvorfor og hvordan lærer barn? Nøkkelord: Livserobring og sanselighet. Jens Stoltenberg hadde fulgt prosessen underveis, han hadde blant annet kommet til møter med Innovasjon Norge. Det er godt kjent at Jens hadde vært «a slow learner» de første skoleårene. Men han hadde fått tid til sin egen utvikling og sitt eget tempo — og kom så det suste når hans tid kom, uten språktesting og bekymringsmeldinger underveis. Var det blant annet derfor han med begeistring kom og åpnet denne barnesentrerte skolen? Jeg spurte ham aldri.

I overgangen fra førskolealder til skole skjer et kulturelt betinget læringsbrudd som for mange barn blir varig ødeleggende, tross mange gode lærere i norsk skole. På systemnivå finnes spenninger, som eksempelvis disse (hentet fra «Det musiske menneske», s. 141-142).

Nå har for øvrig også USA fattet interesse for dette (publisert i Context for Young Child Flourishing, Oxford University Press, New York, 2016):

BARNEKUL TUR               TRADISJONELL SKOLEKULTUR

Livsutvikling                    fagprogresjon

Livsdyktig                       konkurransedyktig

Selvforståelse                 nasjonale teste        

Være i                             lese om

Lek                                 studuim
Muntlighet                       skriftlighet
Jeg kan allerede               du kan ennå ikke
Mot                                 usikkerhet
Hvorfor                            hva
Spontanitet                      displin
Vitenskapende                  vitenskapelig
Jeg beveger meg og lærer «sitt rolig!»

Kroppsglede                     helse

Blir barnet «ustemt», blir også læringen ustemt. Og blir alt til slutt skjærende falskt, faller elever fra. Selv ikke Arve Tellefsen kan spille Mozart vakkert med sur fele. For ikke å snakke om når strenger ryker. For barn rommer all virkelighet og alle fag musiske muligheter. Der ligger barnets iboende drivkraft, en kronisk nysgjerrighet på å leve: Mer viten, mer verden! Svekkes denne drivkraften, drives tilstanden over fra estesi til an-estesti, fra sansemessig årvåken til sansemessig bedøvet — med skolefrafall i alarmerende grad som en senere drastisk konsekvens.

SANSEMESSIG BEDØVET?

Jeg møtte fire elever, alle tatt ut av ordinær undervisning av ulike grunner (PPU). Men disse fire ungdommene hadde fått livsvilje tilbake i bøtter og spann i samspill med sin lærer Svein som hadde omsatt musisk tenkning til praktisk musikkhverdag på ungdommenes premisser. Her var sanselighet og samspill med egne låter om kjærlighet, opprør og tvil, her var Neil Young, her var Trind Viggos «Tenke sjæl» med lærerkoring, her var en Lisa Ekdahl(?)-låt med proff vokal, dette var i sum en skoleavslutning med mye musisk mening. Her var det ikke snakk om notelesning og prestasjonsangst. Her var det rett på kropp og øre i et sosialt fellesskap med en lærermed mot til å slippe ungdommer til.

Bilder fra forestillingen sier sitt. Det startet med en teaterdilog:

20170621_151216_resized

Så — spill!

20170622_111832_resized

En egen låt med mye alvor. Ungsommene var tydelig stolte av hverandre, de ga jernet:

20170622_091438_resized

After the show was over:

IMG_0950

To meget fornøyde, ja, berørte menn etter forestillingen: Svein og hans gamle professor: Det musiske virker i skole også på dette trinnet! Det syntes Sveins sensorer (Kolbjørn Varmann og Olav Kolstad) også! De var svært begeistret: Bestått med glans! Også rektor kom. Stas. Han inviterte til lunsj og samtale etterpå. Jeg ga ham et eksemplar av «Det musiske menneske» med et Wergeland-sitat: «Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne!». Det traff hva som hendte og virket denne dagen. (Denne skolens adresse forplikter: Wergelandsgate 1 …). Eller som en av gutta formulerte det i sin slevlagde låt: «My frozen heart beats again.»

Dagen etter sendte Svein meg denne mailen:

Idag spilte de tre gutta «Old Man»  (Neil Young) for hele skolen. Snakk om forvandling fra de kom hit i høst, hvor de omtrent ikke turte å se på deg når vi hilste på dem.

God sommer

Svein

 

20.6-2017: Miljøbehandlingsteamet, Lillehammer: «Grunntonen i oss former både mennesker og land»

Ruth Elisabeth + JRB

Ruth Elisabeth Engøy Solberg er et kraftsentrum av et menneske med hjertet i mye: baby-sang (gjennom Frelsesarmeen), generasjonssang sammen med barytonen Trond Halstein Moe og altså leder for «Miljøbehandlingsteamet og Aktiv Omsorg» på Lillehammer. Hun skaper musisk liv rundt seg, får gjort ting og inspirerer frivillige til å ta i et tak med trengende. Det var fremfor alt disse frivillige jeg møtte, 50-60 i tallet. Også våre nye landsmenn var med.

Det er rundt 6000 språk i verden og sikkert millioner av av vuggesanger. Med andre ord: grunntoner fins overalt i verden, den handler om noe universelt menneskelig. Så jeg startet med å synge utsnitt av vuggesanger fra den nye boka mi på språk jeg kjenner til. Stas var det så å få fram to fra salen med sine vuggesanger: Soraia fra Afghanistan og Kim fra Nederland:

 

FB_IMG_1497999849092

Soraia synger en afghansk vuggesang!

FB_IMG_1497999860359

Og Kim synger en nederlandsk vuggesang!

Så gikk jeg over til å vise/snakke om hvordan grunntonesanger har vært med på å forme Norge. I «Grunntonen» påviser jeg hvordan dette blir særlig tydelig i storpolitiske sammenhenger, så vel i vonde som i gode dager: 2011 (Utøya), 1945 (fredsfeiring), 1905 (unionskamp), 1814 (grunnlovsfeiring). Mye spennende og morsomt her, ny allmennkunnskap på et vis. Det traff.

Etterpå vanket det kollektiv jenteklem «istedenfor blomster», som Ruth Elisabeth sa:

Screenshot_20170621-170026

Og så var det boksigneringer. Folk var fornøyde, ja, mange takknemlige, kommenterer rundt bordet fortalte det.  Folkeopplysning. For dette stoffet tilhører oss alle:

FB_IMG_1497999961938

Aberdeen 14-16 juni 2017 med Institutt for barnehagelærerutdanning, Universitetet i Stavanger

Vi var to inviterte, Kjetil Steinsholt, pedagog og idehistoriker fra NTNU og meg, som delte en dag. I etterkant sendte Per-Einar Sæbbe, som inviterte oss, denne tilbakemeldingen (som det fremgår av mailen var vi også invitert sammenj i 2014 i DenHaaG)

Hei, og takk igjen!
Igjen, dette ble meget bra. Vi var på tur i dag, og tilbakemeldingene på opplegget deres var fantastisk – uansett hvem de kom fra. Fantastisk å kjenne at praktikerne nærmest barnet i barnehagen blir beveget i DenHaag i 2014, og teoretikerne på instituttet også blir beveget i Aberdeen tre år seinere. God og viktig kunnskap for de som skal utdanne barnehagelærere (og skrive artikler).

Inntil vi sees igjen, god sommer!

Per-Einar Sæbbe

Per-Einarpg

At Per-Einar hadde en setning fra «Det musiske menneske» på T-skjorta si, gledet selvfølgelig: Canto — ergo sumus: Jeg synger — altså er vi!» (dette i opposisjon til Decartes «Cogito— ergo sum: Jeg tenker altså er jeg»). Dette gikk rett inn i mine tre timer i syntesen mellom «Det musiske meneske», som mangei forkant kjente og min nye bok «Gruntonen. Små sanger, mektige spor» som mange nå i etterkant skaffet seg.

«Fantastiske tilbakemeldinger», skriver han. Og responser underveis, og takk fra svært mange i etterkant (mye selfier ble det også) fortalte om en dag med dyp musisk mening.Og det på tross av skandaløst mye teknisk rot fra hotellet side. Her er en av tilbakemeldingende (anonymisert, selvfølgelig):

Tro det eller ei, men jeg foretrekker en klassisk distré, utrolig levende og inspirerende professor fremfor a4-akademikere uten puls. Takk for impulser – jeg fikk mye å tenke på – kreativiteten min har fått seg en knekk på Universitetet. Jeg dør litt innvendig bare av tanken på å skrive et paper*). Jeg tror jeg trenger å være sammen med barn, leke og synge – du vet, livets kilde. Dine ord lever videre i meg.

Så blir de stående disse tre:
Canto ergo sumus
Amen!

*) Her må det legges til at Kjetil Steinsholt, som foreleste første del av dagen, fortalte forsamlingen — mange av dem sikkert i gang med sine artikler/papers, — at det nå innen ped.-faget publiseres én artikkel hvert 49. sekund, uten at det ikke ser ut til å føre til noe særlig annet faglig enn karriere-klatring!

Per-Einar ettersendte også noen bilder. Her er et par av dem:

Versjon 2

 

I farta. Sjøsetting av den nye boka mi, «Grunntonen», er nå viktig. Jeg mener den angår både folk og land — derfor:

IMG_4136

Boksignering i etterkant hørte med:

IMG_4426

Men hvorfor i Aberdeen? lurte jeg på. Og jeg fikk vite at Aberdeen er Stavangers vennskaps-oljeby. Men her er ikke bare rike oljeforekomster uten kysten, her er også så mye granitt i bybildet at byen kalles The Granite City. Noe for massivt, bastant og grått, kjente jeg. Med granitt er varig og det duger best i et værhardt klima der ute i havgapet nord-øst i Scotland:

Aberdeen(1)I denne byen har store tenkere holdt til og holdt ut med stormene raste. Jeg kom over denne minneplakaten på vei gjennom byen:

Maxwell

Albert Einstein satte Maxwell meget høyt.  Maxwell var generasjoner foran sin samtid, fikk lide for det, men har vært med på å endre vår nåtid! Let ham fram på Google!

Dagsavisen 16. mai 2017: «Glem ikke sangen!

Glem ikke sangen!

Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold mener det er en katastrofe at bare rundt 60 prosent av barneskoleelevene kan det første verset av Ja, vi elsker.