Archive for 16/03/2017

7.3-2017: Andenes: «Sangen — Livets grunntone»

«Fritt Ord» hadde støttet denne invitasjonen til Andøya. Da biblioteksjef Grete Rosbach ringte meg var det full storm:IMG_0658

Grete Rosbach

Men da Widerøe-flyet tok meg over fra Bodø til Andøya, var det ubeskrivelig stille og vakkert. Lofoten skinte i all sin ville prakt der nede:IMG_0651 (2)

Makan finner du ikke!

IMG_0732 (2)

Så hva gjør du når du skal åpne en forelesning om «Sangen som livets grunntonen» etter inntrykk som disse? Vel, jeg satte meg  ved pianoet og småtte ret og slett synge det ut med Elias Blix: «Og eg veit meg eit land langt der uppe mot nord». Og, helt uoppfordret», begynte folk å synge med! Dermed var tonen satt. Mange var vi ikke, men her var nærhet og mening i bøtter og spann. Etter halvannen time var det dags for å avslutte. Men salen protesterte: «Vi kan ikke slutte alt nå»! Så vi sluttet ikke — vi sang og tenkte videre. Kveldens tema fikk musisk substans: «Sangen er livets grunntone.»

Etter boksigneringer, var det middag med skrei, rett fra havet, jeg hadde på forhånd ønsket meg det. Med mølje og rogn, selvsagt:

IMG_0660

Men da oppdaget jeg noe rart: Skreien kokes ikke her med salt i vannet, det er tradisjon.

Og som dette ikke var nok: På kvelden kom Borealis, nordlyset flakkende over Andøya, ispedd halvmåne, stjerner og Karlsvogna. Jeg tok mange bilder, men mitt kamera strakk dessverre ikke til, fikk ikke fanget det opp. Men huske det kommer jeg til å gjøre, livet ut.

Neste dag kjente jeg at en forkjølelse var på gang. Men det var verdt sin pris. For makan til totalopplevelse!

IMG_0674 (5)

Utsikt fra hotellet da jeg dro.

4.3-2017: Lørdagsseminar på Stortinget: En musisk skolemodell som havarerte pga en arrestasjon!

IMG_0644

Nei dag, dette lørdagsseminaret fant ikke sted i selve stortingssalen, men i et helt nytt foredragsrom, gjennom en lang tunnel med bevoktet inngang fra baksiden av Stortingsbygningen. Det var Marianne Aasen, tidligere leder av Utdanningskomiteen for Arbeiderpartiet som inviterte:

IMG_0648

At hun viste fram sangboka mi, slitt ut med egne barn, var hyggelig nok. Men så!

Hva jeg hadde på hjertet, var endelig å ta fram igjen en skolemodell som for seks år siden var ment å skulle kunne forandre hele skole-norge. Jeg har ikke orket å ta dette opp igjen før nå, sorgen og sjokket har lenge vært for tyngende. Av det følgende vil dere kanskje forstå.  Her er fortellingen i kortform:_

18. mai 2011 åpnet statsminister Jens Stoltenberg Vågåmo skole. Forventningene var store på Vågå denne dagen. Alle elevene var i kledd i bunad, flagg overalt, Stoltenberg ankom i helikopter. Alle hadde applaudert underveis, dette hadde gjennom tre år vært bygget på grundig politisk håndverk: KS, Innovasjon Norge, IKT Norge, Oppland fylke ved Fylkesmannen (en kvinne), Opplandsbenken på Stortinget, Utdanningskomiteen (dette kan du følge fase for fase med bilder og kmmentarer på freidigblogg.no fra 2008, om du er interessert). Alt syntes nå endelig å ligge til rette for utvikling av en ny type barnesentrerte skoler i Norge,  skoler som ikke bare skulle styrke barn og faglighet, men som også skulle tjene «som motor for en god samfunnsutvikling». Revitalisert læring, revitalisert kulturbevissthet fra kommune til kommune, barn og land hand i hand.

Men så: Rett over sommeren, da skolen skulle igangsettes inn i et nytt skoleår — blir så ordføreren, den politiske mastermind bak skolen og Stoltenbergs nasjonale politiske forbilde, Rune Øygard — arrestert! Kommunen fikk kollektiv hjerneblødning og den musiske skolemodell falt momentant i grus. Og jeg? — Lamslått!

Sjokk og fortvilelse, så nære, så nære — og så knust! Eller kanskje bare «knust»? For modellen finnes jo fremdeles, den kan jo fremdeles kanskje vise seg å ha livets rett.

Det var iallfall dags å vise den fram igjen, fortelle om prosessen og ideene, se om noe kan være liv laga. Det er jo valg til høsten. Skole står sentralt. Tenk nytt! Desentér i skoledebatten. Snu blikket fra voksnes styrende tanker om skolen — til en skole fra barnet sett. For barnet er kilden til all læring. Og jo visst, — de kan! De fleste barn i verden er tospråklige før de er tre år. Hva gjør de — og hvorfor?

Jeg hadde med et notat til dette lørdagsseminaret på Stortinget. Noe gjengis i det følgende.

Jon-Roar Bjørkvold:

En musisk skolemodell

Trond Giske, APs utdanningspolitiske talsperson og leder av utdannings-komiteen på Stortinget, er opptatt av frafallet i skolen: «De viktigste årsakene til  frafall finner vi ikke i videregående, ikke engang på ungdomsskolen. Frafallet begynner mye før.» (Dagsavisen 27.8.15)

Ja visst! Skolen som Stoltenberg åpnet på Vågå var ment å bøte på nettopp dette. Men utfra et ganske annet perspektiv enn det Giska nå har i tankene.Gode lærere er viktig, de må styrkes og frisettes fra Pisa-pres og målstyring. Men læring utvikles i barnet selv. Blikket må derfor snus med et grunnleggende spørsmål: Hvorfor og hvordan lærer barn? Nøkkelord: Livserobring og sanselighet.

Jens Stoltenberg hadde fulgt prosessen underveis, han hadde  blant annet kommet til møter med Innovasjon Norge. Det er godt kjent at Jens hade vært «a slow learner» de første skoleårene. Men han hadde fått tid til sin egen utvikling og sitt eget tempo — og kom så det suste når hans tid kom, uten språktesting og bekymringsmeldinger underveis. Var det blant annet derfor han med begeistring kom og åpnet denne barnesentrerte skolen? Jeg spurte ham aldri.

I overgangen fra førskolealder til skole skjer et kulturelt betinget læringsbrudd som for mange barn blir varig ødeleggende. Tross mange gode lærere i norsk skole, på systemnivå finnes spenninger, som eksempelvis disse (hentet fra «Det musiske menneske», s. 141-142). Nå har for øvrig også USA fattet interesse for dette (publisert i Context for Young Child Flourishing, Oxford University Press, New York, 2016):

 

BARNEKULTUR                              TRADISJONELL SKOLEKULTUR

Livsutvikling                                                 Fagutvikling

Livsdyktig                                                     Konkurransedyktig

Utfordringer                                                  Nasjonale tester

Være i                                                           Lese om

Lekenhet                                                       Lekseplan

Muntlighet                                                     Skriftlighet

Jeg kan allerede                                             Du kan ennå ikke

Mot                                                               Usikkerhet

Hvorfor                                                         Hva

Spontanitet                                                   Disiplin

Vitenskapende                                              Vitenskapelig

Jeg beveger meg — og lærer                         Sitt rolig!

Kroppsglede                                                  Helse

 

Blir barnet «ustemt», blir også læringen ustemt. Og blir alt til slutt skjærende falskt, faller elever fra. Selv ikke Arve Tellefsen kan spille Mozart vakkert med sur fele. For ikke å snakke om når strenger ryker.

For barn rommer all virkelighet og alle fag musiske muligheter. Der ligger barnets iboende drivkraft, en kronisk nysgjerrighet på å leve: Mer viten, mer verden! Svekkes denne drivkraften, drives tilstanden over fra estesi til an-estesti, fra sansemessig årvåken til sansemessig bedøvet — med skolefrafall i alarmerende grad som en senere drastisk konsekvens.

På Vågå var siktemålet å kople sammen livsvekst (i barnet: universelt nivå), fagvekst (i skolen, nasjonalt nivå) og oppvekst (i kommunen, lokalt nivå), generere synergier i en type helhetstekning:

Trekant-modell med piler129

Dette er altså en helhetlig skolemodell. Alt er ment å gjensidig styrkes. Barnets læringsveier er det universelle utgangspunket. De første årene forankret i den kommunen der barnets vokser opp. Med absolutt gehør læres stedets kultur, med mestring av den lokale dialekten som kanskje det mest slående og opplagte. Og læringen er like fra første leveår emosjonell, kroppslig, sanselig og sosial, forankret i det limbiske området av hjernen. Kognisjon, fornuftsbasert læring er her sekundært. I møtet med skolen blir det viktig at barnets sansebasert læring — lukt, smak, hørsel, syn, bevegelse er koplet til undring:

«Lykkeligst er man mens notisene ennå bare tumler omkring inni hodet. Men skriften dresserer dem, for ikke å si avliver dem. Det skrevne, selve bokstavene, er utstoppede dyr.» ( sier Torgny Lindgren — medlem av «De aderton»  som deler ut Nobelprisen i litteratur. Han vet, som barnet, hva undring er).

La oss konkretisere med utgangspunkt i Vågåmo skole, som Stoltenberg åpnet i mai 2011. Sansebasert læring skulle være en nøkkel:

Om det på denne skolen fantes store kjøkken, fotolab, formingssal og velutstyrte musikkrom? Selvfølgelig. Om Arne Brimis lovede «smak- og luktakademi» var forlokkende? Selvfølgelig. («Barn skal lære seg å gjenkjenne 100 lukter og smaker fra Vågå!» sa Arne B.). Om planlagte lærerkurs med fotografen Morten Krogvold skapte forventninger? Selvfølgelig. («De skal lære seg å se gjennom kameralinsen !» sa Morten K.). Om Jotunheimen og Besseggen skulle være en del av skolens arena for elever i bevegelse, kroppslig og emosjonelt? Og lese Ibsen? Selvfølgelig!

Om andre norske kommuner har sine muligheter med sine ressurser og sine barn til sine skoler? Vestlandet sitt? Sørlandet sitt? Nordnorge sitt? Selvfølgelig. Og en kjempekommune som Oslo?: et mangfold av skoler, selvfølgelig, fra Abildsø med Østensjøvannet som ressurs, til Gamlebyen skole med klosterruiner og historie, til Lakkegata ved Akerselva, med Oslos industrihistorie og fiske. Men alle skolene samtidig felles forankret i barns universelle læringskompetanse og skolens felles læringmål, tenkte vi. Altså en skolemodell mulig å realisere over hele Norge «som motor for en god samfunnsutvikling«. Det var visjonen da skolen ble åpnet. Dristig, ja, men ikke utopisk. Musisk og politisk bærekraftig, mente vi, med oppstart på Vågå. Vi fikk altså aldri prøvet det ut. Men hva nå …?

Vågå-varianten falt altså i grus etter kort tid av utenforliggende årsaker. Men evidensbasert substans finne: Barn har gjennom sine første leveår til alle tider i overveldende grad dokumentert sine læringsevner.

Og her er mer. I år feirer Forskningsrådets «Nysgjerrigper»-prosjektet 25 år. Barns undringsevne, deres trang til utforskning av verden, koples systematisk opp mot faglighet og kunnskapsbygging. I år deltok 3000 elever, fordelt på 73 grunnskoler, 17 fylker og 50 kommuner. Forskningsprosjekter gjennomført av barn innleveres og bedømmes, prisvinner kåres innenfor en rekke felter. Her finnes en helsepris, en matematikkpris, en naturfagpris, en språkpris og en teknologi- og designpris. Innleverte prosjekter bedømmes på høyt faglig nivå.

Hva nå? Barn fortjener at skoler basert på deres egne veier til viten nå prøves ut i ulike kommuner, det var faktisk visjonen da skolen ble åpnet på Vågå-vis. Integrer i dette 25 års erfaringer med Forskningsrådets Nysgjerrigper-prosjekt. Her er et hav av erfaring å øse fra.

I skrivende stund slår Helsedirektoratet alarm: «Barn sitter for mye stille. Innfør mer bevegelse i skolen!» Jeg svarer: Gjør det — med dobbelt gevinst! For mer kroppsbevegelse styrker ikke bare barns helse, men også barns læring. For barn lærer med kropper i bevegelse, bevegelse finstemmer både sinn og tanke.

Og lærerutdanningen må følge opp. Som del av en barnesentrert snuoperasjonen må eksempelvis såkalte estetiske fag her gjeninnføres som gjennomgående viktig. For barn krever musisk mening i møte med skolens fagformidling: estesi, tilkopling!

 

ETTERORD:

Kjære Marianne Aasen,

Hva nå!?

Denne lørdagen ble ikke slik jeg hadde håpet. Det samme gjelder vel også deg. Da jeg i forkant snakket med deg, varslet du at også to andre skulle bidra denne lørdagen. På mitt spørsmål, svarte du at de hver skulle ha en ramme på ca.15 minutter. Jeg la opp midt bidrag i forhold til dette, selvfølgelig, og antok at alt ville være ferdig til 13.00 — med god margin. Slik gikk det jo ikke. Tidsrammer ble snudd helt på hodet. Misforstå meg rett. Begge bidragsyterne før meg hadde virkelig mye spennende å bidra med. Men derfra til meg — på overtid før jeg i det hele tatt var kommet i gang… Ingen god følelse, for å si det pent. Men hva skulle jeg gjøre ?Begrunne en avlysing pga sprengt tidsskjema, eller bare gå i gang med det jeg hadde planlagt? Jeg har aldri vært med på noe lignende. Stakkars folk som måtte bli sittende der på ekstrem overtid, vi måtte jo forlate rommet samlet. Jeg var rett og slett lei meg da jeg kom hjem.

Så hva nå? Saken fortjere jo ikke å legges død etter dette. Sekretæren for skolepolitisk utvalg nevnte et par ganger for meg at et mulig bidrag på en konferanse i mai kunne vært aktuelt. I så fall: Hvilken dato?

Med håp om et godt valg til høsten— med et nytenkende Arbeiderparti i førersetet i skolepolitikken!

Jon-Roar

 

Og så fikk jeg dette svaret:

Hei Jon-Roar,

Takk for tilbakemelding, dette viser hvor ulikt samme møter kan oppleves.

Jeg har snakket med minst halvparten av dem som var der etterpå og alle var fra seg av… begeistring! Vi har aldri fått en så god tilbakemelding på et møte før! Og du var selvfølgelig høydepunktet. Men at de to andre spilte opp til ditt foredrag. Så dette var veldig vellykket sett fra alle oss ander sitt ståsted!

Hadde egentlig tenkt deg først, fordi det var viktigst at du fikk nok tid. Men det ble omvendt. Også kunne jeg nok vært tøffere av avbrutt de to andre. Tar det på min kappe at ikke jeg gjorde det.

Men viktigst er hva folk fikk med seg, hva de satt igjen med. Og det var en inspirasjon til sin egen mer traurige kommunehverdag, en glede over å ha vært i et fellesskap med begeistring og glød rundt sosialdemokratisk skolepolitikk og en lyst til fortsatt å komme på møter i nettverket vårt.

Så en stor takk til deg!

Jeg har fått taxiregningen din, sender den til Akershus Ap for dekning.

Og hva nå:
Anders ble jo også svært begeistret og vi vil gjerne bruke deg på skoleseminaret vi har i mai. Men ditt opplegg er tidkrevende. Og det er ofte mye som skal inn på et sånt seminar. Spørsmålet er hvor mye du MÅ ha som et MINIMUM av tid? Sjekker om endelig dato er bestemt.

Mvh Marianne

Fra: Jon-Roar Bjørkvold [mailto:jrb@freidig.no]
Sendt: 14. mars 2017 13:49
Til: Aasen Marianne
Emne: Seminaret 4.3.17

 

 

2/3-2017: Litteraturhuset i Fredrikstad: «Grunntonen»

IMG_0724

Ofte er det nå sånn at jeg på forelesninger møter igjen mennesker jeg tidligere har møtt rundt om i Norge gjennom et langt liv. Disse gjensynene med folk blir på et vis deler av min biografi, får ting fra helt ulike kanter til å henge sammen. En kvinne hilste med «et takk for sist» helt tilbake til 1972 og Nylænde barnehage på Lambertseter. Dette året gikk jeg rundt om å gjorde feltarbeid i Oslo-barnehager. Klart jeg ble rørt over å møte henne 45 år senere. Ikke ante vi den gang hva det jeg da gjorde skulle komme til å føre med seg. Syv år senere kom «Barnas egen sangbok», to år etter det disputerte jeg på en avhandling om «Det spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål». Intet av dette var i mine tanker da jeg i 1972 gikk rundt i Nylænde barnehage og observerte barns spontansang og lek.

IMG_0727 (1)

Det var Perry Olsen, lederen av Litteraturhuset i Fredrikstad, som inviterte meg. Han åpnet kvelden med å si at hadde det var etter en forelesning med Bjørkvold at han bestemte seg for å jobbe med kultur. Klart at sånt er stas å høre, at noe nytter, at noe setter spor.

Vi var 60-70 til stede denne kvelden, en åpent annonsert  forelesning. Det ble halvannen time med både ettertanke, historiske sangspor og lek med sanggjemsel. Etterpå kom flere bort til meg, de var fortørnet over at de ikke før hadde fått vite mer om Margrethe Munthe under sine studier. Men nå skulle de hjem med «Grunntonen» under armen og garantert lese seg opp!» sa de. Flott, tenkte jeg! Det er bygging av Norge gjennom sang det her handler om.