Archive for 21/02/2017

Januar-Februar 2017: Veiledningsbesøk på kjøkkenet: Et musisk mangfold!

Veiledning, møter med andre mennesker som har noe musisk på hjertet og som ber om råd, har vært en fornyende inspirasjon gjennom hele mitt hele mitt arbeidsliv. Men instituttkontoret er for lengst byttet ut med kjøkkenet hjemme hos meg i Kristianiasvingen. Samtalene har ofte blitt lange, faglige glør kan ta fyr. De to første månedene av 2017 har ikke vært noe unntak.

Her er noen glimt:

Toril Karstad, datter av dirigentlegenden Arnulf Hegstad (90), arbeider med en bokmanus om musisk lesepedagogikk. Hun skrev til meg: «Kan jeg få intervjue deg angående din teori, dine erfaringer og ditt engasjement angående sang … Du er fortsatt min helt.»

 

Toril

Toril Karstad

I etterkant har hun sendt med en CD med sin metodikk med  og egne lekne sanger. Dette er mellom oss. Snart blir det bok!

Arild Mikkelsen kom for et intervju  om Luther og musikk i forbindelse Luther-jubileet. Det fikk han. Men vi streifet innom mye mer, som Grundtvig og folkehøgskolen der Arild er sentral. Og ikke å forglemme: Olavguttene, koret som formet oss begge. Arild gav meg sin bok «Grundtvig for begynnere og oss andre», da han — etter flere timer — gikk. I boka skrev han følgende: «Takk for en stjernestund!»

Arild Mi.

Arild Mikkelsen

Så kom Hjalmar Kvam, ikke mindre spennende det! Han er programansvarlig for Stavanger symfoniorkester og vil kople meg til sesongen 2018-2019, der «Stemmen» skal være tema. Også vi snakket lenge og eksistensielt sammen, min siste bok «Grunntonen» ble et viktig tema, sett i forhold til «Stemmen». Dette var for øvrig mitt tredje generasjonsmøte med Kvam-slekten. Terje, Hjalmars far, var min nære klassekamerat og musikervenn gjennom tre sjelsettende år på Sinsen høgre skole. Vi kollokverte matte, dyrket tyske konjuktiver og sang duetten fra Perlefiskerne, han bariton, jeg tenor (i Ess-dur. selfølgelig!). Hans barnebarn — og Hjalmar Kvams datter — Nora, tok kontakt med meg — og kom på kjøkkenbesøk — da hun skrev sin avsluttende særoppgave på den videregående Steinerskolen i Stavanger: Tema: «Sjostakovitsj’ musiske dødsleie, fra angst til forløsning. Sonate for bratsj og piano, opå. 147». Og nå kom altså Hjalmar Kvam. Alle tre dyptloddende tenkere — og, som en kvamsk selvfølgelighet, også praktiserende musikere.

Hjalmar

Hjalmar Kvam

Og så fikk jeg besøk av Ruth Elisabeth Engøy Solberg og Trond Halstein Moe, et musisk radarpar. De arbeider med generasjonssang (se google): sangfellesskap mellom barn og eldre — etter mitt hjerte, selvfølgelig, Grunntone-forankret. Vi har møttes før. Planen er nå å få meg opp til Lillehammer, der kraftsenteret Ruth Elisabeth holder hus. Denne gang ble vi sittende i stua, for der stod flygelet og lokket. Og Trond utfordret med sitt baritonblikk: «Vis oss din grunntone, Jon-Roar!» . Og jeg delte russiske «Dubinushka» med dem, sangen jeg sang for Arve Tellefsen da han rundet 80 år sist desember.

 

Ruth EisabethjpgTrond Halstein Moe

Ruth Elisabeth                              Knut Halstein Moe

Så kom det en middaginvitasjon til Sogn studentby fra Adrian Lara. Adrian fra Peru hadde vært på kjøkkenbesøk for meg for fem år siden. Da snakket han engelsk og ba om råd videre i Norge som framtidig musikkstudent. Han fikk med med seg «The Muse Within» med en hilsen i da han gikk.

Nå var det jeg som kom på kjøkkenbesøk. Hva møtte meg? En familie på tre, i ett rom og kjøkken og med plass til et piano i entréen. Adrian er nå en norsktalende, utøvende kontratenor med studier på Musikkhøgskolen og med musiske visjoner om en framtid med sine kone Cecilie og sin sønn Leon blant inkafolket i peruviansk fjell. Han husket utrolig mye fra vår samtale for fem år siden. Jeg hadde med «Barnas egen sangbok» som gave til Leon på fire måneder. Men lille Leon hadde for lengst sunget seg inn i sitt eget eksempar av sangboka mi. Jeg skrev inn en liten hilsen i sangboka hans, selvfølgelig.

Adrian

Kjøkken-bilde: Mild peruviansk wox med Cecilie, Leon og Adrian og en gammel norsk musikkprofessor bak kamera. Musisk interering så det holder! Who can ask for anything more!

Sistemann ut til nå: Terje Lervik, beatboxer med lang fartstid på NRK-fjernsynet, nå freelance med filmplaner. Det var filmen min «Når øyeblikket synger» og «Det musiske menneske» som hadde brakt ham hit til mitt kjøkken. Han demonstrerte beat boxing, hvordan det lydlegges lag for lag, fra basstromme til skarptromme, til high hat, til DJ scratching til vocal. Kjempeimponerende var det, en totalerobring av kroppen som instrument!

Terje L. (1)

Terje Lervik in beatboxing action!

3.2-2017: Kronikk i Dagsavisen: «En syngende kulturkanon»: Klikk og les!

  • En syngende kulturkanon bestemmes ikke av et  departement, den forvaltes av et folk.
  • Den er både nasjonal og unviversell
  • Den fører med seg pedagogiske forpliktelser: Sang må gjeninnføres i skolen som kulturell forpliktelse ette 22. juli!
  • Den fører også med seg politiske forpliktelser: musisk integrering i tverrkulturelle barselgrupper

Her er lenken til kronikken jeg skrev. KLIKK OG LES!

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/en-syngende-kulturkanon-1.920116

 

 

21.1.2017: Bekkestua bibliotek: Presentasjon av «Grunntonen»

IMG_0622

To ganger tidligere har jeg vært på bokspesentasjonsbesøk på Bekkestua bibliotek:

1998: «Skildpaddens Sang»

2012: «…som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film»

2017: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Hver gang lørdag klokka 12: Hver gang fullt hus! Denne gang enda det var strålende turvær. Utrolig. Bekkestua bibliotek må jobb godt og hardt for å få sånt til (mine to barnebarns yndeligsbibliotek er det også).

Hit kom både gamle kjent («fans) som takket for sist, og nye ansikter jeg aldri før hadde sett. Og det er lvo å bli rørt når gamle studenter helt tilbake på 1970-tallet dukket opp, som Roy Hellvin (jazz- og teater-pianisten).

Bekkestua

Vet dere hva «Sanggjemsel» er? Ikke det? Men vi lekte sanggjemsel og lette oss fram til Grunntonens betydning for både folk og land. Gøy og meningsfullt var det. Bare ta en telefon til Lasse Christensen på biblioteket og spør!

Jeg kommer gjerne til også ditt bibliotek med et opplegg som dette! For nå må den nye boka mi «Grunntonen» for alvor sjøsettes. Vi sang etter 22. juli. Derfor angår den oss alle, tenker jeg.

 

16.12.2016: Distriktpyskiatrisk senter i Groruddalen (Ahus)

Grorud

Dette var de ansattes julesamling, ansatte som hver dag møter mennesker som strever med sine liv, og som vet mer om mennesker enn de fleste. Det merktes umiddelbart. Her var nærvær, respons og energi i et samspill der både alvor og latter var lov. Og sang, selvfølgelig. «Grunntonen» som begrep fikk mening og substans. Å, så fint det ble! Vi vokste, alle. Etter noe sånt gjør det ikke noe om det skulle bli snøløs jul i år!

24.11-2015: Pedagogikkstudentene i Tromsø

Tromsøjpg

Hilde Aders, som inviterte.

Dette var ildsjelstas. Mange studenter, få lærere. Jeg åpnet et gammelt sår: Jeg tok fram en musisk skolemodell og historien om skolen som ble åpnet på Vågå av statsminister Jens Stoltenberg i mai 2011 — og som falt i gruss da orfører Rune Øygard ble arrestert. Denne skoleskolemodellen var ment å skulle forandre Norge (se gammelbloggen!). I 2017 vil denne historien bli presentert i Utdanning, journalist har vært på besøk og intervjuet meg.

Utdanning

Marianne Ruud fra Utdanning.

Også Arbeiderpartiet,v/ Marianne Aasen vil ta opp saken i 2017. Så følge med!

9/11-2016: Tanum& Jong Pensjonistforening

Det var en gammel Olavsgutt-venn, ildsjelen Per-Erik Lie som inviterte. Mange var vi ikke — med stas var det. For disse menneskene var alle bærere av grunntonen, førstehånds. Til stede denne kvelden var også Barbara Key, Per-Eriks kone, tidligere kantor i Tanum. Synge gjør de begge, prakrfullt!Per-Erik(1)

5.9.2016: Ungdomsklubber i Oppegård

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke funka helt. Jeg hadde fem dager før vært i Kristiansand og snakket for ungomklubbledere fra hele landet i en gammelt grått, «umulig» lokale. Det tok helt av, mot alle odds.  Det gjorde det ikke på Oppegård, enda jeg også her snakket for ungdomsklubbledere. Mulig det var fordi folk satt i salen og spiste lunsj mens jeg rigget. Forberedelsene ble dermed ikke gjort i ro og fred, slik jeg er vant med. Og kanskje var det fordi at instrumentet (et flygel) sto bak i salen og ikke i front slik at jeg kunne kommunisere direkte når vi sang. Eller kanskje var det fordi det var lørdag ettermiddag og folk tenkte på helg. Ellers kanskje var det fordi han som inviterte meg på forhånd sa at han måtte gå før jeg var ferdig, han spilte i et band. Det traff mageregion. Jeg vet ikke, men noen 100% dag ble det iallfall ikke. Jeg skriver dette fordi det å forelese om det musiske i oss er et sårbart tema, selv for en garvet foreleser. Ikke rart at jeg glemte fotoappparet mitt da jeg pakket sammen. Men det fikk jeg iallfall tilsendt over helga. Og takk for det.

 

Oppegård

Christian Lund, som inviterte.