Det var til randen fullt i Auditorium 1, ekstra stoler måtte til. Her var profesjonelle musikere på tvers av genre, her var tidligere studenter, venner, presse, familie, her var kjente, her var ukjente. Egners familie, Prøysens familie, Vivian Zahl Olsen …

Kristin Ørjasæter, NBIs direktør, ønsket varmt velkommen, min forskning på feltet sang og barn ble satt inn i et faghistorisk perspektiv. «Doktoravhandlingen Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål fra 1981 er et arbeid som har hatt stor internasjonal betydning,» sa hun. «Bjørkvold var forskeren som førte barns spontansang inn i Akademia,» la hun til.

Det fulgte to timer mettet med musisk mening. «Grunntonen» som teoretisk begrep fikk opplevd musisk substans gjennom sang fra en sal som virkelig gav seg til kjenne. Et par tilbakemeldinger på mail dagen derpå, gir en fornemmelse av hvordan denne lanseringen av «Grunntonen» ble opplevd:

Du gav oss grunntonen tilbake.
Din åndsfrende og kampfelle
Kjell

Kjære Jon-Roar,

…
engasjert og engasjerende,
øm og eruptiv,
morsom og alvorlig,
med nysgjerrighet og respekt for barnesinnet –
takk for to uforglemmelige timer i Nasjonalbiblioteket 11. mai!

Kjærlig hilsen Inger

Du verden som du inspirerer gjennom din formidling. Vi satt som sagt mange og tørket tårer på onsdag, og når jeg nå viste ungene førerkortet [det er tre vers av Wergelands «Vi ere en nasjon vi med» på baksiden], ble jeg igjen rørt. De satt og gapte! Det du dessuten skriver om Ingeborg Refling Hagen, er så vakkert, så vakkert.

Nå gleder jeg meg til å lese mer i boka i pinsen. Det blåser en varm vind gjennom landet fra deg.

God hilsen fra Anne Jorunn

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold

by carlpo on 11. mai 2016 in kunsten, livet, musikk • 0 Comments

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold.
«Bjørka er et eldgammelt russisk fruktbarhetssymbol» sier han, med en stemme som kommer dypt fra magan et sted. Bjørkvold synger bjørka, vi blir bjørkeskog av slanke, ranke bjørketrær når Bjørkvold snakker om bjørka. I bakgrunnen er stillbilde i svart/hvitt av slanke bjørketrær, fra Andrej Tarkovskijs film Andrej Rubljov. Gjennom semesteret har Bjørkvold latt oss få kjenne på kroppen hva musikk gjør med oss, for eksempel når vi ser film.

Jeg sitter i det store auditoriet på Nasjonalbiblioteket, fylt til randen av mennesker. Jon-Roar Bjørkvold lanserer sin nyeste bok, «Grunntonen.» Femogtjue år har gått siden jeg fulgte Jon-Roars forelesninger om «Det musiske menneske» og om filmmusikk. Han har formet generasjoner av studenter, meg selv inkludert.Han åpner kilder i oss selv, kroppens hukommelse er en brønn for å kjenne seg selv. Fantasi og skaperkraft gjør universet større. I dag snakker han ikke om bjørka, men om sangene som former oss og mobiliserer oss. Om sangene vi sang da vi var barn og sangene vi sang etter 22. juli 2011, om Margrethe Munthe og Henrik Wergeland. Og om Prince, Elvis Presley og Louis Armstrong. Og vi synger. For dette er kanskje en boklansering, men det er også en to timers lang Jon-Roar Bjørkvold happening der Jon-Roar knapt er i nærheten av talerstolen, men beveger seg energisk til og fra flygelet. Noen ganger holder han på en hemmelighet og det blir helt stille. Til han lurt og med barnlig glede forteller oss hemmeligheten. Visste du for eksempel at Henrik Wegelands «Vi ere en nasjon vi med» er printet med mikroskrift på baksiden av førerkortet?

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold.
Ingen snakker som Bjørkvold.

Boka Grunntonen gis ut på Freidig Forlag

Da jeg var ferdig, ble dørene åpnet til Slottsbilioteket. Der bød NBI på vin, mineralvann og snitter på dekket langbord. Tre av kapitlene i den nye boka mi — om Magrethe Munthe, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen — er blitt til etter invitasjon fra NBI (jubileumsmarkeringer) — så her ble boka behørig feiret. Og for å være helt ærlig, følte jeg nok at det også var for å gjøre en viss stas på en professor emeritus, nå 73.

Salen var fylt av mange kjente og kjære ansikter. Særlig rørte det meg at min gamle lærer, Kjell Skylstad, nå 88, kom. Han drysset stjernestøv over oss studenter for 50 år siden. Og jammen skimtet jeg også Sigvald Tveit i salen, kjær kollega og venn i mer enn 30 år. Og selv om Alzheimer nå har rammet ham sterkt — sangene husker han fremdeles! På bildet nedenfor står han og lyser sammen med Kjell og og vår felles tidligere student, Hans Offerdal, som på eksemplarisk vis har hatt ansvaret for notene i den nye boka mi:

Etter forelesningen satt jeg så lenge satt jeg framme og signerte bøker — mange kjøpte flere — at da jeg til slutt kom inn i Slottsbiblioteket, var der bare duken igjen— alt var fortært av de frammøtte, og det åpenbart av hjertens lyst. Som det frydet meg!

Blomstene jeg fikk var så mange at jeg måtte ha Evas hjelp for å komme ut av Nasjonalbibliotekt sånn i halv syvtiden.

På veien ut kom nasjonalbibliotekar Anne Kristin Lande bort til meg: «Da du viste fram Elling Holsts originaltegninger til «Norsk Billedbog for Börn» (1888), ble jeg sittende å gape. Dette funnet ditt er rett og slett en nasjonal sensasjon. Dette må vi gjøre mye ut av framover. Gratulerer!»

Bak denne dagen: NBI, Norsk Barnebokinstitutt. Jeg har som foreleser møtt mye mennesker rundt om i mange land de siste 40 årene, Men makan til dette — aldri! Så profesjonelt, så faglig, så raust, ned til den miste detalj, gjerne i forkant, ja overkant av hva jeg måtte tenke og ønske. Særlig må jeg takke Ellen Larsen, og de to som praktisk la alt til rette hele veien: Birgitte Eek og Neah Naveen, her i folketomt lokale like før dørene ble åpnet: