Archive for 25/02/2016

23.2 2016: En mail om musisk diakoni

Kjære Bjørkvold!
Det var jeg som var og intervjua deg i forbindelsen med en masteroppgave i diakoni, hjemme hos deg selv, en dag for flere år siden. For meg lever samtalen videre, både i minnet. Jeg jobber fortsatt med iver og glede, med masteroppgaven om det musiske i diakonien.

Håper alt går bra med deg, og at du aldri slutter å brenne for det musiske! Du har fått mange av oss andre til å brenne for det!

Jeg hadde aldri trodd, at jeg noen gang skulle bruke så mange tusen timer på denne oppgaven, og at det skulle gå så mange år før jeg ble ferdig. Jeg har skrevet på den i inn og utland, både natt og dag. Men både jeg og andre behøvde tid, om begrepet skulle modnes.

Først møtte jeg skeptisisme, til at det gikk an å snakke om en musisk dimensjon i diakonien.
Men etter hvert som jeg leste det du har skrevet, og sammenligna det med annen litteratur fra diakonien, ble jeg mer og mer overbevist, om at dimensjonen eksisterte.

Siden du satte meg på sporet av det musiske, har jeg samtala med et dusin folk om det musiske og om musisk diakoni. Føles som 1000 samtaler! Samtaler som har berika meg… og forhåpentligvis andre;-)

Jeg slet ut en veileder, som jeg tror ikke forstod helt hva jeg snakka om. Deretter greidde jeg, ved hjelp av henvisninger til det du har skrevet, å overbevise selve dekanen ved høyskolen, min nåværende veileder, Kari Jordheim, om at det eksisterte en musiske dimensjonen i diakonien. Hun har lest mye i bøkene dine, og er en verdifull inspirator og super veileder om temaet. Vi har hatt kommunikasjon omtrent ukentlig om temaet i det siste, og jeg jobber med oppgaven noen timer, 5 dager i uka på det jamne.

Jeg ville altså bare informere deg, om at jeg ikke har gitt opp å prøve å integrere det musiske begrepet i diakonien. Nå håper jeg, i tillegg til å bli ferdig med masteroppgaven i mai, at veilederen min og de andre som måtte gidde å lese oppgaven min kan fortsette å snakke om diakoni og det musiske, både til kollegaer, studenter og andre de møter på. Jeg vil vente til oppgaven er ferdig, før du får den. Men jeg lover å si fra, og sende den til deg, når den er ferdig!

Med ønske om et godt år;

Elisabeth G. B.

19.2.2016: En mail og et besøk: Kristin Solli Schøyen

IMG_9854

Kristin S. S.

Kristin Solli Schøien

Jeg fikk en mail fra Kristin Solli Schøien. Hun hadde vært student på sent 1970-tall, og kom tilbake på tidlig 90-tallet, like etter at jeg hadde utgitt «Det musiske menneske». Mailen hennes beveget og utfordret:

Hei Jon-Roar

Jeg vet ikke om du husker meg,
– jeg var en av de (sikkert mange) studentene som fikk satt fragmenter av musikk-kunnskaper og livsnødvendige musikkerfaringer sammen til et hele gjennom dine forelesninger.

Takk.

Jeg tok mellomfag og storfag hos deg/dere, deretter vokalpedagogikk og hovedfag på NMH (trening av vokale ferdigheter i kor) – og etterhvert doktorgrad i Finland (Hvordan øve hellige handlinger) – hele tiden på jakt etter å forstå bedre hvordan vi kan igangsette og vedlikeholde den prosessen av estetisk refleksjon som binder sammen kunnskap, handling og væren i det jeg etter hvert kaller et autentisk og slitesterkt profesjonsuttrykk – en utøvende personlig kompetanse der mennesket selv er formidlingens viktigste instrument.

Jeg begynte i fast jobb på høgskolen i Telemark, nå fusjonert, – etter et liv som frilanser – 1.desember i fjor. Her har jeg fått en leder (Trond Waage, han ba meg hilse) som vil at vi videreutvikler dette arbeidet i et forskningsprosjekt retta mot lærerutdanningene for å danne en lærergenerasjon som våger sårbarhet og samtidig har styrke til å være lojale nedover – mot neste generasjon.

I første runde leter jeg nå etter samtalepartnere som tør det komplekse, gjerne utfordrer det opplagte, men aldri mister helheten av syne.
Kan jeg få lov til å ringe deg? Eventuelt kommer jeg gjerne til Oslo viss du har tid til å treffe meg.
Jeg vet ikke om du kan tenke deg det, – hva du gjør for tida eller hvor du er i livet, -men jeg må jo prøve!

Uansett skal du vite
at jeg er uendelig takknemlig for det musiske – og det opprørske – pionerarbeidet ditt!

Takknemlig hilsen fra
Kristin

Kristin Solli Schøien

Førsteamanuensis Institutt for pedagogikk
Fakultet for EFL
Studiested Porsgrunn

 

Vi ringtes. Klart jeg husket henne med storfagsprosjekt i Larvik der hun da edet et stort kor. Nå spisset jeg ører. For Kristin fortalte at hun i flere år hadde jobbet på Menighetsfakultetet med å få kommende prester til å frigjøre seg fra skriftelighet til muntlighet. Og at hun hadde bak seg en doktoravavhandling fra Finnland om dette. «Lyktes du med prestestudentene?» spurte jeg, og henviste til min fortvilelse over prester som ikke lever fra prekestolen. «Nei!» svarte Kristin, «dette må øves!!» «Og nå tar du lærerstudentene fatt!», supplerte jeg. «Ikke bare viktig, men avgjørende for at klasserommet skal leve!».

Kristin kom inn av døra mi med følgende åpning: «Disse blomstene er til deg fordi du sa opp professoratet ditt i protest!»

 

IMG_9854

Det ble en lang og intens ettermiddag. Om muntlighet, helhet, synestesi, NGOMA-klipp fra Nord-Kamerun, og den barnesentrerte skolemodellen min som statsminster Stoltenberg åpnet på Vågå i mai 2012. Den haverte samme høst med Øygard-saken. Skal den nå få en ny mulighet i Telemark? Kanskje … Vi håper begge.

Før vi skiltes denne ettermiddagen, utvekslet vi bøker. Hun fikk med seg «Skilpaddens Sang» og lydboka mi «Foten trår, hjertet slår», mens jeg fikk hennes doktoravhandling «Hvordan øve hellige handlinger? En profesjonsdidaktisk studie av øving av muntlige ferdigheter innenfor en norsk presteutdanning» OG desuten: boka «En kurv til min datter». «Den er mitt musiske bidrag!» sa Kristin. «En skatteliste!» sier jeg som har begynt å bla i den.

18.2.2016: Besøk fra Stavanger med Sjostakovitsj’ siste verk: Bratsj-sonaten!

Nora Kvam

Nora Kvam

Jeg fikk en mail for snart et år siden:

Hei Jon-Roar Bjørkvold!
Jeg vet ikke om dette er den rette adressa å sende denne mailen til, men det var den eneste jeg fant så gjør det likevel.

Mitt navn er Nora Elida Svendsen Kvam, og jeg er barnebarnet til Terje Kvam.
Jeg går VG 2 på Steinerskolen i Stavanger, og her har vi i stedenfor alle eksamner, en avsluttende oppgave som strekker seg fra omtrent nå til mars 2016, et år altså. Denne oppgaven kan inneholde akkurat hva vi vil, og vi har valget mellom å legge vekt på teoretisk eller praktisk del, men oppgaven må inneholde begge.

Jeg spiller bratsj, og har definitivt tenkt å benytte meg av denne oppgaven som en mulighet til å komme lenger med spillet mitt, men ikke minst også til å få formidlet hvorfor jeg jeg spiller, og hvorfor jeg synes klassisk musikk og egentlig kunst generelt er utrolig viktig.

Det jeg har tenkt å gjøre i oppgaven min er å øve inn et verk, det blir nok mest sannsynlig schostakovich sonate for bratsj. Som en avslutning på det vil jeg arrangere en konsert, og fremføre det.
I den teoretiske delen min vil jeg skrive litt om hvorfor jeg synes klassisk musikk er så flott. Nemlig det at den eneste måten å vise fram kunstverket på er at en musiker må framføre det. Den eneste måten å få fram det komponisten har villet, er altså å gå inn å tolke det selv. På samme måte som det har betydd mye for komponisten vil det også etterhvert bety så mye for meg, så vil jeg forhåpentlig vis greie å legge min egen tolkning inn i musikken. Til slutt vil jo målet være å kunne få fram det komponisten har ønsket, og min egen tolkning av det, og igjen gi publikum en egen opplevese av det de får høre.
Jeg vil alstå skrive litt om dette, og gå inn og tolke verket teoretisk. Jeg vi se på det i et historisk perspektiv og hvordan det samsvarer med perioden, hva det betydde og hvordan det ble mottatt av folk i samtiden og hvordan det blir sett på og mottatt i dag. Og ikke minst komme fram til hva komponisten har ment med det.

Grunnen til at jeg sender deg denne mailen er at skolen anbefaler oss å ha en ekstern eller faglig veileder, og jeg tenkte at jeg skulle spørre deg. Jeg satt sammen med mine foreldre (hjalmar Kvam og Katarina Svendsen) og snakket om hvem som kunne egne seg, og de kom på at du virkelig er en aktuell persnon å spørre. Så jeg gjør det.
Vedlagt ligger et skriv fra skolen med litt mer info.

Håper du vil vurdere dette, og i såfall hadde det ært strålende om vi kunne ringes og diskutere saken nermere.

Hilsen Nora!

Tre ting traff meg i Noras brev:

Terje Kvam: Terje og jeg gikk i samme klasse i gymnaset på Sinsen høgre skole (eksamen 1962), vi musiserte sammen, gjorde matematikk sammen, frydet oss over tyske konjunktiver sammen … Nå skrev hans barnebarn til meg. Fra Terje til Nora —livet får sammenheng av sånt!

Sjostakovitsj: … som har opptatt meg hele mitt voksne liv. Jeg kjenner en del av hans musikk. Men bratsj-sonaten kjente jeg ikke. Spennende!

Nora: Et brennende ungt menneske ba om støtte. Utfordrende, hyggelig!

Så jeg sa JA og sendte henne «Det musiske menneske» som en første støtte, her er jo et helt kapittel om Sjostakovitsj. Dermed var vi i gang.

18. februar i år, altså nesten et år senere kom hun hit, med tog fra Stavanger. Hun hadde sendt meg en innspilling, jeg jadde lyttet. Og dette er ikke et hvilket som helst Sjostakovitsj-verk. Det handler om han aller sist verk, skrevet på dødsleiet. Hva var Sjostakovitsj’ budskap, hva ville han formidle, idemessig, musikalsk i møtet med døden?

Vi satt sammen flere timer og snakket sammen. Dette skal bli til Noras avsluttende eksamensarbeid, hun skal også  framføre verket med en pianistlærer på skolen.

Fra Nora fikk jeg noen dager senere en mail: en innspilling av bratsj-sonaten. Overskriften med utropstegn sier sitt:

DENNE INNSPILLINGEN!!
(Fyodor Druzhinin og Mikhail Muntyan)
Shostakovich: Sonata for Viola and Piano in C Major, Op. 147 – I Moderato
Shostakovich: Sonata for Viola and Piano in C Major, Op. 147 – II Allegretto
Shostakovich: Sonata for Viola and Piano in C Major, Op. 147 – III Adagio

Nora fortalte meg at hun er opptatt av Dostojeskijs roman «Forbrytelse og Straff». Så jeg tok et bilde av henne foran den samlede norske utgaven av Dostojevskijs verker, et hjertebarn i min bokhylle. Dostojevskijs roman ender i forsoning og tilgivelse, Sjostakovitsj bratsj-sonate ender i en lang, ren C-dur-akkord … Så vi en sammenheng denne ettermiddagen i mars 2016, som ingen før har sett, Nora og jeg?