Archive for 02/09/2014

September 2014: Dobbelt-jubileum — dobbelt dobbeltportrett!

Dobbeltportrett, JRB

Som bildene viser: Tiden går:

I år:

35 år siden førsteutgivelsen av Barnas Egen Sangbok. Nå kommer 20. opplag

 

Barnas Egene S.

 

25 år siden  førsteutgivelsen av Det Musiske Menneske. Nå kommer 9. utgave

 

DMM

27.8 – 2014: Nasjonalbiblioteket feirer Prøysen — ny bok på vei

Nasjonalbiblioteket, Prøysen

2010: Norsk Barnebokinstitutt inviterte meg til å snakke om Margrethe Munthe (150 år for hennes fødsel)

2012:  Norsk Barnebokinstituttinviterte meg til å snakke om Thorbjørn Egner (100 år for hans fødsel)

2014: Norsk Barnebokinstitutt inviterte meg til å snakke om Alf Prøysens barnesanger (100 år for hans fødsel)

Disse tre store i norsk barnesangtradisjon inngår nå i en bok jeg er snart er ferdig med om musisk nasjonsbygging. Jeg takker med dette Norsk Barnebokinstitutt for tillit og inspirasjon underveis. Spennende og lærerikt har det vært. Hva det blir til? Vent og se! Men tittelen på mitt Prøysen-foredrag kan jeg iallfall lekke:

«Prøysens barnesanger. Noe høyst ualminnelig i noe høyst alminnelig»

Før jeg avsluttet denne Prøysen-markeringen hadde Stein Erik Lunde tatt seg gjennom avsnitt i Prøysen-boka si, akkompagnert av Reidar Vinje Stensvold på gitar og Olaf Knerten Kamfjord på bass. Og ikke, minst: Vi fikk en ngjennom gang av «Teskjekjerringa», sett gjennom ulike briller, norske og finske, publisert i

 

TeskjekjerringaSærlig falt jeg for Anne Skarets presentasjon av Teskjekjerring-illustrasjoner. Først: Her er Prøysen selv:Prøysen-tegning

Så: Borghild Rud sammenlignet med svenske Björn Berg (han som illustrerte Emil i Lönneberget o.a.):

 

Teskjekjerringa-illustarsjoner

Samme Prøysen-historie: A)Hvor utrolig forskjellig! B) Hvor utrolig viktig illustratøren er i lesningen av en bok, her altså om Teskjekjerringa!

15.8 — 2014: Planleggingsdag på Geilo under lærerstreiken — med Prøysen

Jeg skulle egentlig kommet til Geilo for et år siden, men jeg var syk og måtte melde avbud. Så ble det i år isteden, midt under lærerstreiken. I en så situasjon måtte jeg jo åpne med «Gotta take the power back!». Det gav meningen, her handlet det om musisk læring, energi og tillit. Det endte opp med stående applaus fra et hundretalls mennesker, lærere og barnehageansatte. Men hvor var KS? Skulle veldig gjerne hatt målstyrerne selv i salen.

Men i salen var Ronny. Hvis alle teknisk kyndige var like kompetent som han, ville alle mine forelesning fått et løft. «Tillit»? Ja — mellom han og meg hvert eneste sekund underveis.Ronny, Geilo

 

Det var Helene Slåtto som på vegne av Hole kommune, inviterte meg.

Helene Slaatto

Hun viste meg rundt på Geilo kvelden før, jeg kom jo opp med ettermiddagstoget. Årlig VM i sparkstøtting, fristilspor støpt ned i gata, Norges eneste snowboard-museum, jo, her var det mye som gjorde inntrykk.  Og nå har jeg fått meg Armani jeans! Hvordan det skjedde? En bedre fiskemiddag på Dr. Holms hotell — med deilig kremet saus — endte nesten i sin helhet i fanget mitt. Flekken var grandios. Etter en krisetelefon til Eva, min ektevidde, i Oslo innså jeg at jeg IKKE kunne stå foran folk og forelse med dén buksa. Så jeg måtte kjøpe en ny før forelesningsstart neste dag — og fant en som passet. «Armani» sa dama i kassa da jeg betalte. «Jøss!» sa jeg, «det ante jeg ikke.» Men det var altså en rimelig velkledd foreleser som stilte på Geilo den dagen. Med min første Armani.

«Takk for uforglemmig  og lærerikt foredrag på Geilo 1.5.8.2014», skrev Helene Slåtto i praktboka om Hallingdal som jeg fikk da jeg dro. Hun fortsatte: «Vi skallove å ta godt på den oppleelsen du ga oss, og sette den ut i livet så godt vi kan!»

Jeg avluttet på mitt foredrag med en «Prøysen-flette», der jeg vikler sammen to av hans sanger:

1) Troen på barnet: «Lillebrors vise

2) Troen på fantasi og frie, lekende tanker: «Bavendtland».

Det var da vi var ferdige med å synge denne sangen så det runget at folk reiste seg og takket — Prøysen vel så mye som meg:

Lillebror synes det er så trist,

fryktelig trist, sikkert og visst,

alle de andre har gått av sted

og uten at han fikk bli med.

Men når de så kommer hjem igjen,

ja, hvem er det da som kan helt slippe skjenn?

Det kan bare Lillebror og bare, bare han.

Det er det bare Lillebror og ingen flere som kan.

 

 

I bakvendtland der øst er vest og fem og to er ni,

er alle barna sjelegla’ når ferien er forbi.

De tropper opp på skolen for å ta et skippertak

med skolesekk på magen sin og lueskyggen bak.

For i bakvendtland der kan alt gå an,

der er de like tøysete og rare alle mann.

 

 

 

Kari og Mari er svært så kry,

fryktelig kry fordi de kan sy,

men triller en snelle på golvet, da

er Lillebror nyttig å ha.

Vips under senga med veldig hast

og uten at pompen blir sittende fast.

Det kan bare Lillebror og bare, bare han.

Det er det bare Lillebror og ingen flere som kan.

 Den første timen pleier de å synge lite grann.

da tar de siste verset av en sang de ikke kan,

og er det no’n som kan den, skjenner lærer’n frykteli’,

og de må stå i skammekrok til timen er forbi.

For i bakvendtland der kan alt gå an,

der er de like tøysete og rare alle mann.

 

Pelle har lagd seg et hus av bar

inni et snar, fått lov av far,

Der møtes guttene klokka tolv

med klubbe og stor protokoll.

Taket er lavt, de må stå på kne,

nei, ingen av dem kan stå rett opp og ned.

Det kan bare Lillebror og bare, bare han.

Det er det bare Lillebror og ingen flere som kan.

 

Og strever de med brøkregning og ikke får det til,

så kan de ta opp maten sin og spise hvis de vil,

og har de loff med sirup på, blir lærer’n veldig gla’

og setter i anmerkningsboka: pluss og meget bra!

For i bakvendtland der kan alt gå an,

der er de like tøysete og rare alle mann.

 

Kjell han kan tegne så fint og flott,

fryktelig flott, hytter og slott,

busser og biler med lasteplan,

men vet du hva Lillebror kan?

Jo, han kan tegne en krusedull

og tydelig se det er sau som har ull!

Det kan bare Lillebror og bare, bare han.

Det er det bare Lillebror og ingen flere som kan.

 

Når barna første dagen går til skolehusets grind,

så starter de i syv’nde klasse når de skrives inn.

Så blir de flyttet nedover i klasser pø om pø

og går ut i fra første klasse dumme som et brød.

For i bakvendtland der kan alt gå an,

der er de like tøysete og rare alle mann.

 

 Engang skal Lillebror selv bli stor!

Fryktelig stor! Større enn mor!

Da skal han lære hvert minste grann

av det som de kan, alle mann,

lekser og leker av alle slag.

Men dette som Lillebror greier i dag

det kan bare Lillebror og bare, bare han.

Det er det bare Lillebror og ingen flere som kan.

 

Ja, slik er det i bakvendtland, slik er det ikke her.

Her starter vi i første klasse alle og enhver

med skolesekk og varebind og sanger som vi kan.

blant annet denne nye vi har lært om bakvendtland.

For i bakvendtland der kan alt gå an,

der er de like tøysete og rare alle mann.

 

 

 

 

 

 

 

 

16.8 – 2014: Oslo Kammermusikkfestival 25 år

Arve Tellefsen ba meg skrive en jubileumsartikkel til Oslo Kammermusikkfestivals 25-årsjubileum, det ble trykt i generalprogrammet. I løpet av festivalen var det mange som kom bort til meg og takket. Her er hva jeg skrev (bortsett fra overskriften som ble endret til «Avkopling og tilkopling»):

 

Jon-Roar Bjørkvold:

Kammermusikk med mening

I mer enn to tiår har Arve Tellefsen gitt oss Oslo Kammermusikkfestival. Nå runder denne festivalen 25 år. Jeg har fulgt Oslo Kammermusikkfestival like fra starten i 1989. Jeg har sett festivalen vokse og berike norsk musikkliv, favne stadig flere, invitere inn mennesker som tidligere knapt nok hadde hørt om kammermusikk. Jeg har sett unge, ukjente musikere få prøve seg og modnes sammen med berømtheter fra inn- og utland. Jeg har opplevd en bredde i musikkvalg, gammelt og kjært som bekrefter, ispedd nytt og modernistisk som åpner. Oslo Kammermusikkfestival har invitert til musiske oppdagelsesreiser rundt om i Oslo, med konserter på stadig nye og ukjente steder i landets hovedstad. Finkultur for de få har blitt til fin kultur for de mange.

Men hva handler all dette om, dypest sett, for et folk og et land? Spørsmålet ble skarpstilt 22. juli 2011 og tiden som fulgte. For med Utøya-massakren kom sorgen, et helt land ble rammet.

Da var det bare et par uker igjen til åpningen av Oslo Kammermusikk-festival. Skulle den avlyses eller avholdes? Den ble avholdt. Inn på podiet i Aulaen kom landets statsminister, Jens Stoltenberg — han av alle og så fylt av tårer — var blitt bedt om å holde åpningstalen. Arves verk. Vi reiste oss spontant, overveldet og beveget, vi klappet og klappet, det var en solidaritetsapplaus uten grenser. Så talte Stoltenberg: ”Når ord ikke lenger strekker til i sorgen, tar kunsten over,” sa statsministeren, han stod rak i stormen. Med disse ordene åpnet han Oslo Kammermusikkfestival 2011. Så satte han seg og ble i Aulaen hele åpningskonserten til ende. Han styrket oss. Vi styrket ham. Vi trengte det, alle: Fellesskap. Grokraft. Kultur. Jeg husker at unge musikere kastet roser ned til ham der nede på første benk som takk.

Statsministeren kalte på Arve Tellefsen. Arve Tellefsen sa ja og kom i stormen. Han tok tonekunsten med seg til Stortingssalen og spilte for kongehus, regjering og folkevalgte. Han lindret smerte, han styrket sjeler, han vendte mørke til lys. Vi trengte det, alle. Kunst.

Så gir altså ikke musikk bare avkopling om toner virkelig bærer.

De gir tilkopling, de får det beste i oss til å leve enda sterkere, enda klarere, enda dypere. Vi vokser som mennesker.

Musisk menneskeliggjøring har vært Oslo Kammermusikkfestivals dypeste mening, det ser vi tydeligere nå enn noensinne. Til gleden — det er ondskapens motgift.