Archive for 20/10/2013

17.10.2013: Minnetale over professor Dag Schjelderup-Ebbe

Torsdag 17. oktober 2013 holdt jeg minnetale over Dag Schjelderup-Ebbe i Det Norske Videnskaps-Akademi Han var min forgjenger som professor i musikkvitenskap ved Unoversitetet i Oslo:

 Musikkforskeren og Grieg-spesialisten Dag Schjelderup-Ebbe døde 1. februar 2013, vel 86 år gammel. Schjelderup-Ebbe var et ytterst ensomt menneske. Han aske ble spredt med vinden. Ingen seremoni, ingen gravstøtte. Bare urnebæreren var til stede. Han ville det slik.

Dette ene gav han dog tillatelse til: En minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi, der han ble innvotert som medlem i 1990. Jeg er her for å etterkomme hans ønske. Han ville det slik.

 

Dag Schjelderup-Ebbe ble født i Oslo 10. desember 1926.

Familiearven skulle komme til å prege ham livet ut. Ville han det slik?

Faren, Thorleif Schjelderup-Ebbe, var sønn av to fremstående svenske billedhuggere. Kunstnerarven slo inn i Dag: Han har komponert flere verk utgitt på det prestisjetunge C. F. Peters Musikverlag, Edvard Griegs gamle forlag. Det gledet Grieg-forskeren Dag Schjelderup-Ebbe.

Men framfor alt handlet farsarven om vitenskap. Faren ble internasjonalt kjent etter at han i 1921 framla sin hakkelov. Han er fremdeles en av Norges mest siterte forskere på tvers av fag.

Faren hadde som ung gutt begynt å studere hønsenes rangordning og sosiale liv. Dag på sin side hadde som ung gutt kartlagt alle trikkeruter i København og kunne alle stoppestedene utenat i riktig rekkefølge. Senere var det musikkvitenskap det skulle handle om, et fag som utfordrer både kunstnersinnets følsomhet og forskersinnets nøyaktighet. Ars et scientia.

Men også morsarven ble viktig for Dag Schjelderup-Ebbe. Torbjørg Brekke var norgesmester i sjakk. Dag arvet morens sjakktalent, han var en meget habil sjakkspiller. Helst spilte han med sin datamaskin, sjakkprogrammet var hans trofaste venn.

For Dag Schjelderup-Ebbe var musikkomposisjon og sjakk nært beslektet: ”Logikk, dynamikk, kreativitet og estetikk finnes både i en dronninggambit og i en Bach-fuge,” kunne han si. Han søkte det når han komponerte, han søkte det når han analyserte, han viste det når han foreleste. Hans harmoniske analyser satte spor i mange.

Dag vokste opp som enebarn med sin mor, faren hadde forlatt dem da Dag var to år gammel. Mor og sønn levde to-somt sammen. Da moren døde i 1979, brøt Dag Schjelderup-Ebbe opp, 53 år gammel.

Han ville vekk fra hva han kalte ”studentenes svøpe” — de var ikke snille med ham. Uten forvarsel søkte han avskjed fra sitt professorat. Selv professor Finn Benestad, hans makeløse støtte gjennom livet, visste intet på forhånd.

 

Fra nå av ble Dag Schjelderup-Ebbe en trekkfugl:

 

·      I den lyse og varme årstid bodde han i Norge. 

·      I den mørke, kalde årstid bodde han i varmere land, gjerne Mexico eller New Zealand. Underveis måtte han alltid stanse opp en måneds tid i Las Vegas, spilleren i ham måtte få sitt av jordiske gleder.

 

Og samtidig arbeidet han med Griegs musikk. Han ville det slik.

 

Dag Schjelderup-Ebbe avla examen artium i Oslo 17 år gammel, selvfølgelig med preseteris. Men noen lykkelig skoletid kan det ikke ha vært. Mange år senere sa han: ”Slipp ikke begavede barn for tidlig inn i skolen, de kan komme fullstendig i utakt med andre mennesker. Det skjedde med meg.”

En sosialt tyngende skoletid kan ha vært grunnen til at han som ung voksen ville vekk fra Norge. 21 år gammel reiser han til Ohio og studerer ved Oberlin College 1946-47. Derfra går veien til University of California, Berkeley. Schjelderup-Ebbe har med seg sin Grieg-lidenskap og tar sin M. A.-grad i 1950: A Study of Grieg’s Harmony with Special Reference to his Contribution to Musical Impressionism.

Med denne graden i bagasjen vender han tilbake til Norge og blir tatt vel imot av professor Olav Gurvin. Dag Schjelderup-Ebbe blir nå ansatt som hjelpelærer i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Her fortsetter han sitt arbeid med Griegs musikk.

14 år senere disputerer Dag Schjelderup-Ebbe, doktorgradsarbeidet publiseres både i Oslo og London: Edvard Grieg 1858-1867 with Special Reference to the Evolution of his Harmonic Style (1964). Samme år som han disputerer, blir han utnevnt til dosent i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Professor Gurvin tar et initiativ. Året er 1962: En faglig komité nedsettes for utgivelse av Griegs samlede verker   en Gesamtausgabe. Gurvin er 69 år. Det letes etter en etterfølger i embetet. Schjelderup-Ebbe involveres faglig. Men Gurvin ser at noen stor administrativ kraft er Schjelderup-Ebbe ikke, det er faget og musikkanalysene som interesserer ham.

I 1965 utnevnes Finn Benestad som professor i musikkvitenskap ved Universitet i Oslo. Med ham tilføres faget den administrative kraften som bygger Instituttet for musikkvitenskap videre ut. Benestad kjenner Grieg godt, han har spilt alle hans fiolinsonater og elsker dem. Men han har ingen bakgrunn som Grieg-forsker. Den musikkfaglige Grieg-kompetansen er det Dag Schjelderup-Ebbe som besitter.

Arbeidet med Grieg-utgaven, blir en hovedstrøm — et ostinat — i norsk musikkforskning de neste 30 årene. Gesamt-utgaven sluttføres med bind 20 i 1995. Mange bidro. Finn Benestad var faglig motor. Schjelderup-Ebbe hadde redaktøransvar for de fire første bindene — de inneholder blant annet alle de lyriske stykkene — og var dessuten medredaktør for bind 12 med Orkestersuitene, sammen med Finn Benestad. Da var Dag Schjelderup-Ebbe for lengst blitt utnevnt til professor i faget (1973).

 

Samarbeidet med Finn Benestad var nå selve bærebjelken i Dag Schjelderup-Ebbes musikkfaglige liv. Det ble bare slik.

Man skulle kanskje tro at kløften mellom dem var uoverstigelig: Benestad: målrettet, nøktern. Schjelderup-Ebbe: impulsiv, kunstnerisk. Likevel — eller kanskje nettopp derfor —  utgav de to professorer i 1980 Edvard Grieg – mennesket og kunstneren. Dette første virkelige store norske arbeidet om Griegs liv og musikk er oversatt både til russisk (1986), engelsk (1988) og tysk (1993).

Suksessen ble fulgt videre opp i 1990. Da utgav Schjelderup-Ebbe og Benestad den første omfattende biografien om Griegs store, norske samtidige: Johan Svendsen. Mennesket og kunstneren.

 

Tre år senere avsluttet de to sitt mer enn 20 år lange boksamarbeid med å utgi en studie i Griegs kammermusikk: Edvard Grieg. Chamber Music. Nationalism, universality and individuality. Ulike var de, lyktes gjorde de.

Det var da Finn Benestad etter dette gav seg i kast med et nytt, svært edisjonsprosjekt: Edvard Grieg. Brev i Utvalg, at Dag Schjelderup-Ebbe sa stopp. For ham var og ble Griegs musikk hovedinteressen.

 

Dag Schjelderup-Ebbe høstet sammen med Finn Benestad stor faglig anerkjennelse, og mottok priser både nasjonalt og internasjonalt. I 1999 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.

Like til sine siste år ble begge invitert til å forelese internasjonalt om Griegs musikk, ikke minst i USA, Tyskland og Danmark.

Det burde ha vært professor Finn Benestad som skulle holdt denne minnetalen i Akademiet over Dag Schjelderup-Ebbe. Men Benestad døde i april 2012, ti måneder før sin kjære kollega, samarbeidspartner og venn. Så ble dette altså min oppgave isteden, som Dags etterfølger i embetet. Jeg hadde hans fortrolighet. Han ville det slik.

 

En gang da jeg besøkte Dag Schjelderup-Ebbe på sykehjemmet, spurte jeg ham, nærmest for å holde samtalen i gang: ”Dag, hvem er din yndlingskomponist?” Jeg var sikker på at han skulle svare ”Grieg,” og hadde selvfølgelig et oppfølgingsspørsmål klart: ”Hvilket av Griegs verker setter du aller høyest?” 

 

Men Dag Schjelderup-Ebbe svarte ikke ”Grieg”. Han svarte ”Sibelius!”

 

— ”Sibelius? Men Dag, du har da aldri, så vidt jeg vet, delt Sibelius med noen av oss på instituttet, verken kolleger eller studenter. Hvorfor Sibelius?”

 

— Han er mitt innerste rom, svarte Dag Schjelderup-Ebbe.

— Hva finnes i ditt innerste rom?

— Alle de skjønne sangene, svarte Dag. Med Björling, la han til. ”Svarte rosor” med Jussi Björling.

Jeg kjenner meg musisk forpliktet til å avslutte denne minnetalen over Dag Schjelderup-Ebbe med å dele Jussi Björling og ”Svarta rosor” med Akademiets medlemmer.  Kanskje har denne sangens sorg ligget i ham helt siden ensomme ungdomsår. Den slutter med disse ordene:

 

… i hjärteträdets rötter det rycker och slår;

ty sorgen har nattsvarta rosor.

 

(tekst:Ernst Josephson)

 

 

CD: SIBELIUS

 

 

 

Vi lyser fred over professor Dag Schjelderup-Ebbes minne.

 

 

 

 

Inngangen til Det Norske Videnskaps-Akademis lokaler på Drammensveien i Oslo, like ved den russiske ambassaden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

15.10.2013: Veteranklubben i NRK: Filmmusikk. Glimt fra den nye filmboka mi

Å få en innbydelse av NRK-veteraner for å snakke om den nye filmboka mi, var stas. Og stas ble det, for her var det mange som vet mye om film. Foredraget ble holdt i NRK-kantina — og alt teknisk funka!

Lillestrøm kirke 11. oktober 2013: Min tale ved Kaare Ørnungs båre

Mn musiske venn og Olavsgutt-bror Kaare Ørnung døde 2. oktober 2013.

Jeg vil gjerne min minnetale med lesere av denne bloggen:

 

TALE VED KAARE ØRNUNGS BÅRE, LILLESTRØM KIRKE 11.10 — 2013

Kjære Kaare

Randi, din elskede, har bedt meg si noen ord her i kirken.

 Noen ord? Det er bare toner som nå helt strekker til.

 Og hvilke toner? Det er tonene til dine egne, kjære venner som denne soldagen fyller kirkerommet:

 

A Arve Tellefsen med sin fiolin

·      Kåre Nordstoga med sitt orgel

·      Rita Heigre med sin sang

·      ExOlavo med sitt kor

 

Toneart? Takknemlighet.

 

Dette var ditt liv: Å berike mennesker gjennom musikk. Du lyktes: Ditt spill har nådd mange, løftet mange, gledet mange.

 

Øving skjer i lukkete rom, det er strev time etter time, dag etter dag, år etter år, i lutter ensomhet. Du fikk skadd nervebanene i din høyre skulder for et noen år siden. Et fatle festet i taket måtte til for å få armen din opp i spillbar stilling. Og likevel: Du satt ved ditt instrument og øvde timer hver dag. Nesten ufattelig er det. Ubekvemmelighetens triumf, pianistens seier.

 

 

Men så: Sosialt! Møte et publikum! Berike og berikes! Spilleglad til tusen var du. Generøs og allsidig. Profesjonell og samtidig menneskelig nær.

 Ditt sosiale instinkt handlet imidlertid om noe mer enn som så. Det handlet også om noe helt grunnleggende ved deg — noe dypt særegent ved hele din musikalitet: Begavelsen for samspillets lekende kunst, på ramme alvor.  Kammermusikeren Kaare Ørnung rager i vårt lands musikkhistorie. Ørnulf Gulbrandsen visste det, Ragnar Ulfung vet det — jeg skal hilse — Arve Tellefsen vet det, Terje Stensvold vet det og, aller nærmest deg selv, din egen Randi vet det: Fløyte, fiolin eller sang — du kunne løfte din partner, lese puls og psyke med en nesten parapsykologisk innfølingsevne. Vi er mange sannhetsvitner som har opplevd dette med deg og dine på podiet.

 

 Vi var begge Olavsgutter, Kaare. Dette koret har satt dype spor i mange av oss. Stor musikk — Palestrina, Orlando di Lasso, Händel, Mozart, Grieg, korets egen Knut Nystedt — konserter i stappfulle kirker, solister, turnéer i inn- og utland, venner og hederstegn — generasjoner ble varig preget: ”Musikk — her vil vi være!”

 

Vår dirigent, Ragnvald Bjarne, så ditt særlige talent og tok vare på deg og din musikk fra du var gutt. Det var han som først utfordret ditt klaverspill, gav deg noter, satt deg inn i klaverlitteraturens mestre.

”Jeg kan aldri få takket ham nok,” sa du senere mange ganger. Nå takker Ragnvald Bjarne tilbake fra sin himmel, hvor enn den måtte være: ”Jeg er stolt av deg, Kaare! Velkommen til hus. Arild Eriksen har nettopp ankommet!”

 

 Jeg var 10 år da jeg så deg for første gang. Du var ikke bare Olavsguttenes berømte pianist, du var samtidig også en av oss. Det hvilte alltid en suveren trygghet og ro over deg der borte ved flygelet, du visste førstehånds hva vi trengte under en konsert. Din trygghet ble vår trygghet, ditt fokus ble vårt fokus. Måten du bladde i notene på, måten du transponerte på: hva som helst, til hvor som helst, for hvem som helst, når som helst!

 

 Jeg beundret ikke bare ditt spill, også dine lange pianisthender fascinerte en gutt på ti. ”Har Kaare et like langt grep som Rachmaninov?” undret jeg. 50 år senere betrodde du meg at Horowitz var ditt forbilde. ”Jeg har sittet på Horowitz’ pianostol i Aulaen,” betrodde du meg på telefonen, stolt i stemmen. Du var deilig barnslig da, Kaare.

 

 Den slaggfrie, barnslige kraften i en moden musiker kan få musikk til å skinne. Den skinte med deg, du skinte med den.

 

 Den aller siste gang jeg fikk oppleve dette, var mange gamle Olavsgutter samlet. Det var like før jul i fjor.

 Dere var tre der fremme: Du spilte, din Randi og vår Arild sang: Duetten fra Czardas-fyrstinnen fikk en særlig glans, ja, desember-kvelden tok til å skinne som om det var lyse dagen der ute.

 

 Du var veldig syk da, Kaare. Var du lei deg for at det snart var slutt, der du satt og spilte? Var du redd for å dø, egentlig?

 Vi vet ikke svaret. Men dette sa du iallfall, uten snev av selvmedlidenhet: ”Jeg har vært heldig, jeg er tross alt snart 82 år og har fått oppleve mer enn de aller fleste.”

Dette må ikke glemmes akkurat nå. Når tårer tar tak, må vi også huske Kaares gleder, den fornøyde humringen, fingrenes frislepp over tangentene, hans privilegerte og lange liv med musikk.

 

 ”An die Freude” — til gleden — var din musiske signatur.

 

Vi, dine Olavsgutt-brødre, sier det slik, unisono: ”Du var en av gutta!”