Archive for 24/02/2013

Velkommen til Cinemateket tirsdah 26.2 – 2013 kl.18.30!

På tirsdag 26.2.13 klokka 18.30 skal jeg snakke om musikalsk humor, vidd og absurditet i film og vise klipp fra «Ladykillers», «Blazing Saddles» og «Bagdad Café». Engelsk, amerikansk og tysk tradisjon viser seg å være veldig forskjellig. Til slutt viser Cinemateket «Bagdad Caké i sin helhet. Det kan bli både gøy og interessant, det har jeg på følelsen! Jeg gleder meg iallfall!

Jon-Roar

19.2 – 2013: Karsten Alnæs anmelder den nye filmboka mi i «Dag og Tid»: «Filmmagi i mørkret»

Fra Dag og Tid, 15. Februar 2013

Karsten Alnæs:

Filmmagi i mørkret

Jon-Roar Bjørkvolds perspektiv på filmsoga kan utvide horisonten til alle som er fascinert av filmmagien.

SAKPROSA

Jon-Roar Bjørkvold: … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film. FREIDIG FORLAG 2012

 Jon-Roar Bjørkvold har med denne boka skrive ei original filmsoge, der han tek for seg 159 filmar. I korte trekk rissar han opp handlinga i filmane, presenterer kvinnene i hovudrolla og filmkomponistane og klårgjer korleis musikken verkar.

I fyrste del av boka introduserer han dei viktigaste tonesetjarane og hevdar at då dei forma det kommersiell lydlandskapet, var dei, ut frå den rolla filmen som medium kom til å spela, også med på å forma identiteten vår. Her er forfattaren på heimebane. I 1988 gav han ut boka Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys, som var ei openberring for medlemmene den gongen forfattaren sjølv la ut om ideane sine på eit seminar under filmfestivalen i Tromsø på 1990-talet. Desse tankane gjennomsyrer også denne boa og vil utvide horisonten til alle dei som er fascinerte av magien på den kvite filmduken.

 

AMERIKANSK OVERVEKT

Meir enn halvparten av filmane Bjørkvold tek for seg, er frå USA. Elles presenterer han mange klassikarar, mellom dei Chaplins The Kid (1921) og Modern Times (1936), Joseph von Sternbergs Die blaue Engel (1930), Michael Curtiz’ Casablanca (1942), Howard Hawks The Big Sleep (1946), Guiseppe de Santis’ Riso Amaro (Bitter ris) (1949), Fred Zinnemanns High Noon (1952), Ingmar Bergmans Sommaren med Monica (1953), Federico Fellinis La Strada (1954), Roger Vadims Et Dieu crea la femme (Og Gud skapte kvinnen) (1956), S. Djerevjanskijs Damen med hunden (1960), Jean Luc Godards À bout de souffle (1960), Claude Lelouchs Un homme et une femme (1966), Bo Widerbergs Elvira Madigan (1967), Sergio Leones Once Upon a Time in the West (1968), Milos Formans One Flew over the Cuckoo’s Nest (1975), Rainer Fassbinders Die Ehe der Maria Braun (1979), Volker Schlödorrfs Die Blechtrommel (1979) og eit rikt utval av kunstnarlege blinkskot frå 1980- og 1990-åra, ja, heilt fram til 2009. Ved sida av klassikarane har Bjørkvold også teke med nokre norske storfilmar og ein del spanings- og underhaldningafilmar.

Filmane er valde ut fordi forfattaren er fascinert av dei, og fordi ei kvinne blendar oss i hovudrolla, anten det no er Claudia Cardinale, Meryl Streep, Mia Farrow, Jelena Sofonova, Marlene Dietrich, Julia Roberts, Penélope Cruz eller Harriet Anderson som kjem oss nær i den mørke kinosalen. Bjørkvold presenterer dei med eldhug og kjærleik, dessutan gjev han att handlinga så noggrant at dei som har sett filmane, vil kjenne seg att, medan dei som ikkje har gjort det, får eit levande og godt journalistisk poengtert referat.

 

UHØYRD MUSIKK

Likevel er det filmmusikken som spelar fyrstefiolin. Gudfaren mellom musikkmakarane, Max Steiner (1888-1971), skaparen av musikken til Gone with the Wind (1939) og Casablanca (1942) er sjølsagt med, det same gjeld Dimitri Tiomkin som tonela udøyelege High Noon (1942) og den sitrande The Guns of Navarone (1957). Men også eit velvalt knippe av mange andre nybrotskomponistar får lyd og meining, både gjennom eit møte i innleiinga og endå nærare i gjennomgangen av den einskilde filmen, der musikken av og til er uhøyrd, det vil seie at han glid slik inn i handlinga at vi knapt merkar han, medan han i andre høve vekkjer oss slik at vi hugsar han for alltid, nynnar han og lèt oss føre med av han.

Av og til syner Bjørkvold korleis musikken kan vere kontrapunktisk og opptre i opposisjon til temaet, andre gonger forsterkar musikken bodskapen eller atmosfæren i filmen. For fyrst og fremst meiner Bjørkvold at musikken er medspelar, til dømes i den eminente gjennomgangen av Nino Rotas melodiøse og vemodige musikk i Fellinis La Strada (1954), som skaper ein samanheng i den umoglege trekanten som filmen handlar om, og som tonar fram som eit ekko frå dødsriket der den kvinnelege hovudpersonen i Guiletta Masinas skapnad er bortvist mot sin vilje.

 

GRET AV ELVIRA

Elles kan Bjørkvold slå til med bravur og kraft som når han vedgår at han gret den gongen han såg Pia Degermark i rolla som Elvira Madigan falde ut av armane for å fange eit fivrelde på haustenga nett før ho vart skoten, og han samstundes høyrde den mektige musikken til Mozart tone ut. I dag græt han ikkje lenger, men sukkar både over Mozart og regissøren Widerberg som ikkje skjøna seg på filmmusikk. Eg vedgår at eg er samd med han, utan ein flik av kunnskapen hans. Derimot les eg boka hans som ei levande kulturhistorie frå den filmverda eg har vore fascinert av, både som vanleg tilskodar og som filmmeldar i mange, mange år. Det trur eg mange med meg vil gjere.

 

18.2 — 2013: Besøk fra Danmark

Det var dansepedagogen Birgitte Rasmussen som skrev og gjerne ville komme og treffe meg:

Hun skrev blant annet:

«Jeg er meget inspireret og facinert af al din forskning omkring lyd, bevægelse og rytme. Jeg underviser i en dansepraksis der hedder De fem rytmer, udviklet af Gabrielle Roth (1941-2012). Jeg skriver til dig fordi jeg vil høre om du kunne have tid og lyst til, at jeg kom og besøkte dig og lavede et interview med fokus på mødre og deres forhold til lyd, bevægelse og rytme.

Mange varme hilsner

Birgitte Rasmussen

Så møttes vi på mitt kjøkken, spiste lunsj sammen og utvekslet tanker et par timer en mandag ettermiddag. Sånt er viktig.

14.2 – 2013: Linderud skole i Oslo: Et musisk mangfold med framtid i seg

Det var en kjær, gammel student, Ottar Nesje, som inviterte til Linderud ungdomsskole. Her er 55 ulike språk og kulturer i et felleskap, 78 % av elevne er fremmedspråklige. Dette er ungdomsskolen skolen mange hvite foreldre har tatt sine barn vekk fra, dette er ungdomsskolen som Ottar tar sine to jenter inn i. Dette er ungdomsskolen som scorer høyest på kunnskapstester i sitt distrikt, her ligger en en framtidsnøkkel til norsk skole. Mangfold beriker om du først våger, viser det seg. Her satser på kultur, drama, sang fr alla verdens hjørner. Jeg skrev til Marianne Åsen, lderen av utdanningskomiteen på Stortinget, og ba henne komme, vi har begge delt en drøm om en musisk skole. Hun kom ikke denne torsdagskvelden til Linderud ungdomsskole. Kanskje for travel, ikke vet jeg, varselet var nok korteste laget. Mennå begynner iallfall avisene å røre på seg, fra Klassekampen til Aftenposten. Debatt, debatt!

Ottar Nesje (medrød genser), pappa til to jenter, prof trommis, Sør-Afrika-kjenner og ildsjelspedagog på Rønningen folkehøyskole — den første av mine studenter som skrev en musisk hovedoppgave, smiler stolt og fornøyd!

Her er ungdommene i gang!

Flagg fra 55 land pryder veggene i salen. Et mektig skue. Ungdommer ble til slutt ropt opp og fikk roser som takk. Det var et brusebad av navn vi fikk høre, backet opp av et jubelbrus fra de mange hundre i salen. Makan!

 

 

11.2 2013: Litteraturhuset i Oslo: OM Darwin og musikken: «On the Origin of Cultures»

Nei, da, Jeg er ikke Darwin-forsker! Det sa jeg også så tydelig jeg kunne da Åse Kleveland ringte og ba meg være med på å markere Darwin. «Du skjønner, han var veldig opptatt av musikk,» sa Åse. «Å?» sa jeg. «Og så spilte hans kone piano, det var han stolt av» sa Åse. «Å?», sa jeg. «Og så mente Darwin at toner og rytmer gikk forut for verbalspråket,» sa Åse, hun var ivrig nå. «Spennende!» sa jeg og tenkte på Gaia, hunden vår, som forstod rytmer og toner i språket vårt på et utrolig nivå. «Ja, også har Darwin bursdag i morgen! Du må komme, jeg vet ikke noen som kan snakke bedre om mennesker og musikk enn deg!» avsluttet Åse, hun hadde i sin tid som kulturminister invitert meg til å snakke for sitt departement. «OK!» sa jeg, men jeg er altså ingen Darwin-forsker!»

 

Det ble en virkelig spennende kveld. Allerede en halvtime før vi skulle begynne var salen nesten full, folk måtte sitte oppover i trappa til slutt for å få plass.

Åse Kleveland, her i egenskap av leder for Humanetisk Forbund og professor Nils Chr. Stenseth, biolog fra Universitetet i Oslo, var vertskap:

En musikkpsykolog fra Nederland, Henkjan Honing og jeg var akademiske innslag med 20 minutter hver. Han tok klassiske musikktester med salen og fikk flott kontakt. Hva jeg snakket om? Darwins hoveverk har tittel:»The Origin of Species» (1859). Jeg kalte mitt foredrag «On the Origin of Cultures». Kort fortalt snakket jeg  om slående likheter i bruk av sang som kommunikasjonkode mellom mennesker, mellom fugler og mellom dyr, ja, om dannelse av felleskoder som premiss for overlevelse.  At en australsk fugl synger for kyllingene sin i egget for å lure gjøken etter klekking, er da utrolig! Jeg lærte iallfall selv mye av å forberede meg til dette, gøy var det! Interessant å registrere i hvilken grad biologer ser sang — hos f.eks. hos fugler — i en livskontekst, mens de aller fleste musikkfolk konsentrerer seg kun om tonene. Viktig for meg var det derfor at Kuame Sereba kom på scenen i forlengelse av mitt innlegg. Jeg har skrevet og slåss for NMOMA, der livsmening blir kjernen i ord, toner, rytmer mellom mennesker. I Kuames tradisjon fra Elfenbenkysten heter det SA. Kuame har i mange år vist mine studenter dette. «Etter tre dager med Kuame, skjønner vi hva det handler om, Jon-Roar. Nå trenger vi i grunnen ikke deg mer dette semesteret!» sa studenter ofte til meg. Kuame og jeg kaller hverandre brødre. Det er jeg stolt av.

Beriket salen gjorde også virtuose, vittige og kunnskapsrike Knut Reiersrud og Valkyrie-Tuva. Ikke rart at folk ble fornøyd, applaus og latter gjennom hele kvelden fortalte om det.

 

 

 

 

8.2 – 2013: Nannestad kommune: Støttetjenesten for barn og unge

Det er alltid hyggelig når det musiske gror videre i andre. Denne gangen var det Anders H. Sunde, lederen og for støttetjenesten for barn og unge i Nannestad kommune som kontaktet meg:

Han hadde vært på en forelesning med meg for et par år side og ville nå dele noe derfra med sine egne ansatte. Familiesenteret huser blant annet en barnehage. Der samlet vi oss, og fikk en sterk ettermiddag sammen med vårlyset sivet inn gjennom vinduene.

Barnevernssjefen, foran til venstre, kunne «Barnas Egen Sangbok» forlengs og barklengs fra hun selv var barn. Det er klart sånt inspirer. Vi endte opp med Simon & Garfunkels «Bridge over troubled water». Mange skal de ansatte prøve å hjelpe videre, både barn og voksne. Vi er de tusener som bygger landet.