Måned: november 2012

Opplegget var dristig nok: En helt åpen forelesning. Byens befolkning ble gjennom avisomtale invitert til å høre på Jon-Roar Bjørkvold fra 18-21 en tirsdag. Dette var opprinnelig tenkt som en gave fra Steinerskole-foreldre til lærerne. Og så ble det åpnet for alle som som kunne tenke seg å komme. Det kom 150. De fylte den store salen på Skeisvang videregående skole. Etter tre timer endte det i en langvarig, stående applaus.Vi fikk til noe viktig sammen denne kvelden. Det takker jeg for.

Ti minutter før jeg begynte: Salen er i ferd med å fylles.

Skeisvang er en videregående skole med musikk, dans og drama, et linjevalg som Clement under Bondevik II prøvde å bytte ut med matematikk som del av sitt kunnskapsløft. Det var jeg med på å stoppe over natta, med Rolf Reikvam i salen i september 2003 på Hotel Helsfyr i Oslo. Rolf Reikvam var dengang leder av undervisningskomiteen på Stortinget. Jeg tok dengang i bruk gruppa  «Rage against the machine» med låta «Gotta take the power back». Det var ungdommens protest som virket dengang. Jeg fortalte historien nå, åtte år senere. Igjen spilte jeg «Rage». Resten av kvelden brukte jeg på å begrunne hvorfor musikk, dans og drama er livsviktig, ikke bare på videregående, men gjennom hele livet. Vi avsluttet med Simon & Garfunkels «Bridge over troubled water». Hvorfor? Fordi det er musisk energi som får livsbrua til å bære.

Her er Steinersskolebarn med eurytmi, de åpnet kvelden. Takk til dere!

Og her er Mona Eritsland fra FAU Steinerskolen, det var hun som fikk jeg over til Haugesund denne staskvelden.

Og her en Margot med Mercedes, hun brakte med staselig rundt:

Som dere ser: Det blåste!

Bord til 100 mennesker var pyntet til fest til ære for Thorbjørn Egner, 100 år.

Og jeg var invitert som kveldens foredragholder. Bak invitasjonen stod Bjørn Egner, som hadde en kort presenstasjon om sin far som billedkunstner:

Jeg har hatt en nært forhold til Thorbjørn Egners stemme helt siden jeg var liten gutt. Da jeg skulle begynne i første klasse på Sinsen folkeskole og oppdaget en kollisjon med Barnetimen for de minste der Thorbjørn Egner fortalte om Ole Brumm og tidspunktet for skolestart, var mitt valg krystallklart: Thorbjørn Egner. Og hadde det ikke vært for at pappa fikk låne en magnetofon på jobben som mamma lærte seg å betjene (pappa var varebilsjåfør i Proton), ja, så hadde alt som het skole og utdanning gått fløyten for mitt vedkommende. Men nå løste det seg: Brumm i opptak etter at skoledagen var over, gjorde susen. Og jeg fastholder mitt standpunkt: På «Øde Ø» er det en bok jeg iallfall skal ha med med: Milnes «Ole Brumm og vennene hans», oversatt av Thorbjørn Egner. Min utgave er fra 1953, den står på hedersplass i bokhylla på stua.

Mitt Egner-postulat: Stemmen er nøkkelen til hans eventyrlige suksess. Den er svanger med sang og musikalske muligheter. Om dette blir det kanskje en bok til neste år, da i fornemt musisk selskap med blant annet Alf Prøysen. I 2013 er det nemlig hans tur til å bli 100års-feiret.

Jan Otto Johansen er Kunsterforeningens formann. Han innledet denne kvelden med et hevet rødvinsglass fra talerstolen: «Det viktigste ordet på norsk er SKÅL!»

Jan Otto og hans kone Siw Kirsten tok meget sjenerøst vare på Eva og meg under måltidet, vi hadde «æresplasser» ved formannens bord lengst fremme.

Selvsagt hørte sang med og det på Egners — milevidt fra bel canto.For som i Thorbjørn Egners fortellemåte: Undringspauser mellom hver lille frase er helt avgjørende.

På vei til garderoben etter fordraget støtte jeg på Espen Schønberg, han var på vei hjem. Nå stanset han smilende. Jeg begynte straks av oppriktig hjerte å takke ham for stor scenekunst, ikke minst husket jeg hans Hamlet, solo på Amfi. «Nå er det min tur!», sa Espen Schønberg. «Du skjønner, jeg skal spille Tobias i Tårnet i Nationalteatrets Kardemomme-forstilling. Men etter å ha hørt deg her i kveld, skjønner jeg Egner på en helt annen måte. Du har har forandret min Tobias. Tusen takk skal du ha!»

En takk som denne vil jeg bære med meg livet ut.