Archive for 30/11/2012

30.11 -2012: Suksess! Den nye filmboka mi på stas i Grensen

Vanligvis betaler forlag store summer for å få plassert en bok som her. Store forlag har råd til sånn. Freidig forlag har ikke råd til sånt. Likevel settes boka på stasplass i butikkvinduet hos Libris i Grensen i Oslo. STAS!

28.11 – 2012: Filmens hus vil ha foredrag om den nye filmboka mi

 

 

I går fikk jeg en tilbakemelding fra Filmens Hus og Norsk Filminstitutt, der har de har bestilt flere eksemplarer av den nye boka mi:

Hei Jon-Roar,
Jeg så anmeldelsen i Aftenposten, den var jo strålende. Jeg har mye glede av å bla i boka selv også. Den er underholdende og smart, både seriøs og uhøytidelig på samme tid. Og svært inspirerende.

Det var Jan Langlo som skrev til meg. Nå planlegger vi foredrag i 2013, i første omgang et i januar (29.1) og et i februar (26.2). Filmen Hus i Dronningensate im Oslo har en egen visnings. og foereragdragssal med piano. Det kan bli gøy!

 


26.11 – 2012:Nittedal kommune og samhandlingsreformen: «Musisk mestring»

Det var Hanne (Bjørkvold Lilleåsen), yngste datter til broren min, Fred-Arne, som tok initiativet til denne dagen med helsepersonell i Nittedal kommune. Hun lanserte «musisk mestring» som basis for tenkning rundt samhandlingsreformen:

«… få hver enkeltl innbygger til å hente fram egne ressurser .. det handler om verdighet. Her ligger et enormt potensiale for livsglede, muligheten til å bo i eget hjem … leve lengst mulig i eget liv,» skrev Hanne blant annet i et notat til meg på forhånd.

Det rørte meg. Klart jeg måtte komme og være med på å bygge opp under viktige tanker som disse!

Jeg tok utgangpunkt i kilden, spedbarnets grenseløse musiske mestringsevne i samspill med voksne. Flott var det derfor at Nittedal kommune stilte med to gutter på 11 uker blant tilhørerne:

Jeg fikk en praktfull blomsterbukett med meg hjem som takk. Gløden sier noe om gløden i salen denne dagen:

Hanne sendte meg en mail i etterkant:

Hei og takk for en veldig bra dag i går – det var en intens og innholdsrik oppsummering etter at du hadde gått. Og utrolig moro å komme på jobb i dag. Du får veldig gode tilbakemeldinger fra de som var tilstede i går – noen sendte meldinger allerede i går kveld , andre bobler nesten over i dag. Veldig gøy!
Nå blir det spennende med fortsettelsen!
Takk igjen for at du stilte opp på kort varsel.

Ha en flott kveld!
Klem Hanne

24.11 -2012: Norsk Musikkbibliotekforening 40 år: Jubileumsfeiring i Deichmanske bibliotek, Oslo

 

Norsk Musikkbibliotekforening ble stiftet 26 november 1972. Initiativtager: NRKs Ella Arntzen. Norsk Musikkbibliotekforening er en interesseorganisasjon for folkebibliotek med musikksamlinger, universitets- og høyskoelbiblioteker med musikk, NRK, Visearkivet, Jazzarkivet, MIC, Rockheim og Nasjonalbiblioteket. Digatilisering både beriker og truer nå. Flere biblioteker har eksempelvis helt måtte slutte med CD-samlinger,.

I denne kampsituasjonen ble jeg blitt invitert til å tale musikkens og bøkenes sak. Det gjorde jeg med utgangspunkt i våre sangbøker som rommer noe langt mer en sangene selv. Det disse bøkene utløser av levd liv mellom mennesker kan aldri erstattes avnedlastede lydfiler.

Det var Frida Røsand — hun hadde meg som lærer i harmonilære tidlig på 1980-tallet — som inviterte meg. Her er hun kledd til fest, en festmiddag ventet etter mitt foredrag denne lørdags ettermiddagen:

Ellers var det rart å komme tilbake til gamle Deichman. Her satt jeg å leste latin som fersk student høsten 1962.

 

22.11-2012: DKS Rogaland, Tysværtunet: Den kulturelle skolesekken — hvorfor?

Tysvær ligger en snau times kjøretur fra Haugesund. Kommunen har et flott, nytt kulturhus, ikke stort og prangende, den er del av et atrium med blant annet kirke, derav navnet Tysværtunet.

DKS er forkortelse for «Den kulturelle skolesekken». Med tilførte tippemidler tilbys skoler kulturbesøk. Noe administreres sentralt gjennom Rikskonsertene, noe tas hånd om via Fylkeskommunen, noe settes i gang lokalt i kommunene. Hver skole skal ha en kulturkontakt. Denne dagen var 28 kulturkontakter invitert til å bevisstgjøres på kulturens betydning og musiske mening. Derfor var jeg invitert. Mange var vi ikke, men tett, meningsfylt og nært ble det.

Det var Egil Ovesen, mussikkprodusent, som tok kontakt med meg. Det viste seg at han vikarierer for en av min virkelig kjære hovedfagsstudenter fra 1990-tallet, Gine Heien. Norge er et lite land…

Egil spiller trompet i storband, dirigerer korps, har hatt 1 1/2 års opphold i Tanzania. Verdifull bagasje for DKS, spør du meg!

Men alle som jobber med DKS må vite noe om Rolf Hofmo. Den mannen ruver. Hvorfor?

 

20.11 – 2012: Aker Solutions, seniorgruppa: «Margrethe Munthe»

Vi visste ikke hvor Snarøyveien 26, Fornebu er, verken jeg eller taxisjaføren. Så han satt meg av ved feil hus, den nyeste Aker Solutions-bygningen. Den andre Aker Solutions-bygningen ligger på baksiden av Telenor-komplekset. Det førte til at jeg gikk gatelangs en 10-15 minutters tid. Men jeg fant til slutt fram i kveldsmørket. De frammøtte og jeg hadde deretter en fin Munthe-kveld sammen, det fantes sogar en Margrethe Munthe-slektning blant de frammøtte. Om vi sang Margrethe Munthe-sanger? I fleng! Så ble det min oppgave å plassere dette psykologisk og politisk. Det gjorde jeg. Hvordan? Den som leser får kanskje se.

15.11 – 2012: Oversettelse til tysk?

NORLA er en organisasjon som promoverer norsk litteratur i utlandet. NORLA tok med seg den nye filmboka mi til bokmessen i Göteborg i slutten av september og deretter til bokmessen i Frankfurt i oktober.

Så fikk jeg en mail:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold,

jeg heter Frank Zuber og oversetter fra norsk, dansk og svensk til tysk, både fagbøker (bl.a. «Hjertets kulturhistorie») og skjønnlitteratur (f. eks. Tarjei Vesaas’ «Fuglane»). Per Øystein fra NORLA viste meg boken din på messen i Gøteborg, og jeg må si at jeg er veldig begeistret for dette enestående verket. Selv er jeg veldig glad i både film og musikk (mest klassisk), så jeg fikk stor lyst til å gjøre noe med boka.

På bokmessen i Frankfurt lånte jeg den og gikk en runde for å lete etter forlag som kunne være interessert i dette spesielle emnet. Jeg fant t.o.m. flere, det skal jeg komme tilbake til senere, men det er flere spørsmål som må avklares før noe tysk forlag ville se nærmere på saken.

Samme dag som jeg kunne lese Erlend Loes anmeldelse av den nye boka mi i Aftenposten (se nedenfor), fikk jeg så besøk av Frank Zuber. Tilfeldig? Et godt tegn?

Vi spiste lunsj sammen på mitt kjøkken og fant virkelig tonen. Da han fortalte at Sjostakovitsj var hans yndligskomponist, måtte jeg jo gi ham et eksemplar av «Det musiske menneske», der jeg jo har skrevet et kapittel om nettopp Sjostakovtisj. Han var forundret over at «Det musiske menneske», som jo er oversatt til 10 språk, ennå ikke finnes på tysk. «Det burde gjøres noe med,» mente han, «bokas tema er jo tidløst.»

Men aller fremst nå: En mulig tysk utgave av  «… som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film». Kan han lykkes? Vieles Glück!

Aftenposten, 15.11 – 2012. Erlend Loe om den nye filmboka mi: » … . mens boken i sum sort sett bare er fantastisk.»

HER ER HELE ANMELDELSEN. KLART JEG BLE VELDIG GLAD!

Aftenposten, 15. november 2012

Erlend Loe:

Annerledes. Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvolds nye bok om musikk og kvinner i film ligner ikke på andre filmbøker.

Ensom svale. Det beste med Jon-Roar Bjørkvolds nye bok … som forandret verden — 90 år med musikk og kvinner i film er at ingen av de store forlagene har fått lov til å tukle med den. De ville garantert ha forsøkt å strømlinjeforme den.

Utemmet. Slik boken nå framstår, utgitt på Bjørkvolds eget Freidig Forlag, er den utemmet og tiltrekkende. Den aldrende professorens musikkunnskaper og livslange kjærlighet til film blander seg med innfall og formmessig lek.

I starten kan man komme i skade for å tro at boken tilhører coffee-table-bok-familien, altså den lett tilgjengelige og ufarlige typen bøker man danderer på salongbordet før gjestene kommer, eller før eiendomsmegleren skal ta sine bilder. I virkeligheten en den bare utkledd som coffee-table-bok.

For egentlig er den en reise, en reell kilde til kunnskap og en dypt personlig oppsummering av et kinoliv hvor hovedinteressen har vært bruken av musikk og kvinnens rolle. Det er noe tiltrekkende over Bjørkvolds ublu mangel på politisk korrekthet i måten å nærme seg kvinnene på.

Beundring og drømmer. Man forstår hva som har styrt blikket hans i møtet med alle disse filmene, men motivene oppleves ikke som tvilsomme, det er beundring og drømmer som styrer. Dessuten er kvinnen underlagt musikken. Vi beveger oss noen ganger helt ned på detaljplanet.

I innledningen presiserer Bjørkvold at Morricones landskapstema i Once Upon a Time in the West løftes fra Ess-dur til E-dur, mens i gjengivelsen som er å finne på YouTube fins samme sekvens en halv tone lavere. Han uttrykker håp om at de fleste vil være i stand til å leve med dette avviket.

Boken er stor i formatet, tung og deilig, med hundreogfemtini helsides svart-hvitt bilder av kvinnelige skuespillere. Filmutvalget spenner fra Chaplins The Kid (1921) til Lee Daniles Precious (2009). Her fins filmer fra mange land, men hovedvekten er naturlig nok amerikansk.

På YouTube. Franske filmer er også godt representert, og dessuten forstår man raskt at Bjørkvold har et spesielt forhold til det russiske. Flere norske filmer er med, og ni av hundreogfemtini regissører er kvinner, samt tre av komponistene. Som Bjørkvold skriver: ”Filmhistorien har i umåtelig stor grad vært styrt av menn.” Det som virkelig gjør boken til en fryd er at musikk fra alle filmene er å finne på YouTube.

Dermed kan man bla seg gjennom boken og samtidig lytte og se på ikoniske sekvenser fra Casablanca, De andres liv, Budbringeren, Jules et Kim, Sommaren med Monika og altså over hundreogfemti andre. I teksten er Bjørkvold helt fri.

Noen ganger er han akademisk og presis, andre ganger pratsom og merkelig. Han stiller spørsmål som ikke besvares, innfører notater og tankerekker og gjør i grunnen akkurat som han vil.

Når han omtaler Coen-brødrenes Fargo (1995), intervjuer han seg selv med bruk av filmens sjargong. Akkurat det er en blanding av irriterende og fantasisk, mens boken i sum stort sett bare er fantastisk.

Frode Thingnæs er død

Forbilder er viktige. Da jeg var gutt, var Frode Thingnæs mitt forbilde. Han var den store solisten i Sinsen guttemusikkorps. Jeg husker tonen hans, den var så vakker. Frodes solonummer i kopset var «Akrobaten» og «»Bayersk polka». Jeg ønsket brennende å bli som Frode, han hadde en vibrato og et håndledd rundt sleiden du bare kan drømme om. Så da jeg var 14 år, skrapte jeg sammen det jeg hadde av sparepenger, tok trikken til Storgata, gikk inn på Slagerforlaget i Operapassasjen i Oslo og sa: «Jeg skal kjøpe et Getzen trombone.» Dette var mitt første egenkjøpte instrument, synet av skinnende messing i en instrumentkasse med fór i burgunder skal jeg aldri glemme. Pris Kr. 1750, mye penger, en skatt.

Jacob Heier, dirigenten vår, lot trombonerekka marsjere først i korpset, Frode på ytre venstre, jeg på ytre høyre. Smilende prøvde jeg å henge med på Frodes avvik fra bassgangklisjeene = improvisasjoner. Stas. Da Frode slutta, han er tre år eldre enn meg, fikk jeg overta «Akrobaten». En svimlende ære. Siden gikk vi hver vår vei, begge fylt med musikk.

Takk, Frode. Du har vært stor for mange. Jeg kan forresten fremdeles huske mora di. Hu var så stolt av deg. Vakker var hun, høy, slank og lyrisk, en fremmed fugl med langt rødlig hår. Jeg tror du fikk mye fra henne.

Min Getzen står fremdeles i stua, urørt i meningsløst mange år nå. Men den skal jeg ha livet ut. På tide å ta den fram og spelle litt trombone igjen, Frode? Du der, jeg her?

13.11 – 2012 Den sosialpedagogiske høgskolen, Sandnes: «Musisk sosialpedagogikk»

Den sosialpedagogiske høgskolen i Sandnes forbinder jeg med tre kvinner:

Eva Norland

Mosse Jørgensen

Judith Tollevik

To av dem var store reformpedagoger:

Eva Norland, som døde nå i høst, var opprøreren ved Universitetet i Oslo som ville vekk fra en amerikansk, behavioristisk pedagogikk.

Mosse Jørgensen var første rektor på Forsøksgym. Min nære og kjære venn Mosse døde i 2009.

Judith Tollevik er skolens mangeårige rektor.

Mosse ba meg i sin tid å støtte denne skolen. Det lovet jeg. Ikke ved noen skole i Norge har jeg forelest mer regelmessig enn ved Den sosialpedagogiske høgskolen i Sandnes. Også denne gang ble det et sterkt møte med stort sett godt voksne studenter — de fleste kvinner. Ved denne høyskolen søker mennesker faglig  «påfyll»: Førskolelærere, grunnskolelærere, helsefagfolk … Det er forunderlig hvordan du merker at de har livserfaring i bagasjen. Det løftet seg også 13. november 2013

Dette var min siste forelesning her med Judith Tollevik som rektor. Hun har nå fylt 80 år og takker av ved dette skoleårets slutt.

Etter tre timer gav salen meg en varm og lang applaus. Jeg gav den videre til Judith.