Archive for 29/10/2012

31.10 – 2012: NRK P2: I Kulturhuset på ettermiddagen: Intervju om den nye filmboka mi om musikk og kvinner i film

Nå er den nye boka mi

» … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film»

på vei ut i verden. I morgen ettermiddag i NRK P2, Kulturhuset: Intervju. Vi blir tre i studio 15: NRKs Ugo Fermariello, et flygel og jeg. I boka mi er det 159 filmer. Vi har valgt ut tre av dem. Prøv å gjette hvilke. Her skal både spilles og fortelles!

30.10-2012: Deichmanske bibliotek presenterer den nye filmboka mi

Deichmanske Bibliotek løfter nå fram den nye filmboka mi. Her er lenkene:_

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000000921 Facebook: http://www.facebook.com/pages/Deichmanske-bibliotek-Musikkavdelingen/108672912540429?ref=hl

Blogg forside: http://blogg.deichman.no/musikk/

Blogg sak: http://www.facebook.com/pages/Deichmanske-bibliotek-Musikkavdelingen/108672912540429?ref=hl

Forsiden og omslaget av boka mi ser slik ut:

24.10-2012: Kristiansand, Hotel Norge: DPS Strømme: «Musikk som ressurs i psykiatrien»

Det var psykologen Arne Thomassen, lederen for DPS Strømme ved Sørlandets Sekehus, som inviterte til dette.

Han hadde sett meg på «Lindmo» i våres, der jeg kommenterte den legende kraften i Rosekoret på Yongstorget (se eget bloggoppslag i mai om dette). I protest mot ABB (det var midt under rettsaken), som mente at «Barn av regnbuen» var venstrevridd propaganda, hadde 40.000 mennesker samlet seg i syngende protest med Lillebjørn som musisk anfører. «Du må komme og snakke for oss på DPS Strømme,» sa Arne Th., han glødet. «Vi vil satse på musikken i vår behandling!»

Det ble et fortettet møte med rundt 100 DPS-ere. Aase Helene Røinaas satte åpningatonen med vakker sang: Tilkopling! (Jeg tok et bilde, men det ble dessverre for dårlig.) Energien bar strakt gjennom tre timer. «Håp;» tenkte jeg, «dette vil Arne og hans folk bygge videre ut.»

Her fylles salen. Her lades det opp!

17.10 – 2012: Ullern seniorsenters kulturkafé: «Det musiske menneske»

Kan dere se for fint vi hadde det! Jeg bare gjentar: Disse seniorsentrene rundt om er gull verd. Her kommer kunnskapsrike og kunnskapshungrige mennesker regelmessig sammen, vinn-vinn er bare fornavnet.Det var så høyblokka svingte med!

Folkehelse? Ja, i hvert musiske sekund vi var sammen .

Jeløya 16.10.2012: Frelsesarmeens sosialtjeneste

Lindis Evja, leder for Frelsesarmeens sosialtjeneste, som inviterte meg. Frelsesarmeen har et ressurssenter på Jeløya, med praktfull utsikt over Oslofjorden. Denne ettermiddagen møtte jeg et 30-talls ledere:

Jeg startet med å takke Frelsesarmeeen for viktige musikkimpulser. Det fikk jeg gjennom sju år i Sinsen guttemusikkorps der jeg spilte trombone. «Jacob Heier var vår legedariske dirigent!» sa jeg. Da klappet flere spontant. For Heier kjente de veldig godt. «Og så Thorleif Hurum!», fortsatte jeg, han var korpsformannen per exelance og dessuten trykker i Frelsesarmeen.» Og så spilte jeg et spor fra den tredje CDen på lydboka mi, et spor som alltid gir meg klump i halsen: Ildsjelen. (fra «Foten trår, hjertet slår. Musikk. Mennesker. Mening»). Og dermed var det gjort: tre timer tett musisk kontakt, refleksjon og sang med nettopp ildsjeler. Hurum skulle bare visst at Gardemusikken bidro på dette lydsporet over 40 år senere. Hvordan? Lytt og les!

6,10.12: «Tweet» etter TV2

Sønnen min, Kjartan, sendte over en tweet som gledet:

«Vi er huge fans av ‘Det musiske mennesket’ og for en killer foreleser han er og var.»– Johan Hallesby (@johanhal)

5.10.2012: «God morgen, Norge» på TV2

Jeg fikk en mannlig intervjuer, han kunne mye om musikk og film. Veldig bra. Jeg fikk også instrument med meg i studio. Veldig bra. Men filmkuttene ble kuttet i forhold til avtalen dagen før. Ikke så bra. Men jeg håper at resultatet i sum ble bra nok. Opptaket ligger på nettet, om noen skulle være interressert. Her er både litt Chaplin og litt Kubrick, musikk og kvinner

4. oktober 2012: Oslo militære samfunn: Aleksej D. Perminow 90 år. Russiskkursene hyllet ham.

Min russisklærer, Aleksej Perminow, fylte 90 år 4. oktober.

Dette kan fastslås med 100% sikkerhet: Ingen lærer i Norge har hatt så mange oppegående elever.

Perminow var vår legendariske russisklærer. I løpet av et års språklig hardkjør skulle vi elever fungere som tolker i tilfelle krig med Sovjetsamveldet. Vi var unge, vi leste russisk om dagen, vi drømte russisk om natta. Det var vår variant av militærtjenesten. Den foregikk i ei brakke i Gardeleieren. 18 elever delt på to klasser, vi bodde tre på hvert rom. Jeg tilhørte kurs 7, var samboende med Einar Førde og Per Glad, begge superpreseterister fra gymnaset året før. Selv var jeg en fersking på 19. Fra mitt kull på 18 ble senere halvparten av oss professorer, i ulike fag (en i russisk), to ble statsråder og en ble ambassadør. Så, vi var en sær flokk. Og Perminow hadde åtte kull til … Folk fra disse russiskkursene har i sum  preget norsk etterkrigsoffentlighet i så stor grad på mange viktige felter at det knapt kan overvurderes. Ingen har oversikt over dette. Blant mange denne kvelden traff jeg eksempelvis igjen Ivar Fonnes, nå riksarkivar. «Jøss, har du også gått på russiskkurset med Perminow.» Det hele kan minne litt om Mot Dagistenes innflytelse på 1930-tallet, bare politisk spredt i et spenn fra Lars Roar Langslet til Einar Førde. Mange av oss på Kurs 7 har blitt venner for livet. Også med meg som forlot russiskkurset mot slutten og ble sivilarbeider.

Vi pugget heldigvis ikke bare russisk grammatikk. Perminow fikk sneket inn russisk litteratur, både noveller og dikt. Russlands største dikter, Aleksandr Pushkin, ble vår store helt, alle lærte noen av hans dikt utenat — og husker dem fremdeles. Og så sang vi russiske sanger med en meget sangglad Perminow som forsanger. Klart han traff noe i meg, ja så mye at det gav mitt liv en avgjørende retning, menneskelig og faglig. Det er jeg evig takknemlig for.

Russiskkursene 1-9, i alt 95 nå grånende menn, var torsdag kveld 4.10.12 samlet i Oslo Militære samfunn, for å feire vår alles lærer Aleksej Perminow, med jubilanten på 90 i aller beste velgående. Russskij medvjed, en russisk bjørn! Festkomiteen hadde bedt meg synge for ham, jeg tror det var jubilantens eget ønske. Det kjentes iallfall som en stor ære. Og jeg håper at han kjente at min sang til ham var en musisk takk fra oss alle. Russisk allsang ble det også plass til, for dette var en sangglad flokk. Dere skulle hørt trøkket da vi sang ”Stenka Razin”. Jeg dro til på pianoet, i F-dur. Det satt, på russisk vis! Og Perminow, jubilanten selv? Han var så til de grader per stemme denne kvelden!

26. september 2012: Lansering av ny bok i gamle Ullevål kino

Hvorfor lansering i akkurat gamle Ullevål kino, nå nedlagt? Og hvorfor hovedtittelen » … som har forandret verden»? Om dette har jeg skrevet på bokas bakside:

Det må ha vært i 1959 eller 1960. Jeg var 16 år og så Den siste bredd på Ullevål kino i Oslo. Kinoen er for lengst nedlagt, men filmen vil bli sittende i meg livet ut.
Handlingen, basert på en roman av Nevil Shute (On the Beach), er lagt til 1964.
3. verdenskrig er brutt ut. Dette kjentes ikke ut som science fiction, dette var en del av vår egen nære, umulige framtid. Atom­katastrofen mange av oss fryktet på denne tiden, er i filmen et faktum. Nesten alt liv er utslettet, bare ett kontinent gjenstår: Australia. Meteorologene beregner vindstyrke og vindretning. De gir Australia høyden fem måneder før radioaktivitet vil ha tilintetgjort den siste rest av liv på jorda. Hva gjør mennesker da, med kort tid igjen å leve? Det haster. Du er følsom når du er 16 år. Ville jeg rekke å bli 20? Spørsmål hamret bak pannen på vei hjem.
Gjennom hele filmen veves musikk jeg var glad i fra før, «Walzting Matilda», Australias uoffisielle nasjonalsang. Denne musikken er så enkel og naken, filmens dommedagssorg fikk forsterket mening. Ordene kunne jeg utenat, jeg ble ikke kvitt dem:
Once a jolly swagman camped by a billabong
under the shade of a coolibah tree.
And he sang as he watched and waited ’til his billy boiled,
«You’ll come a-waltzing, Matilda, with me».

Neste dag kjøpte jeg et merke som jeg festet på jakka mi: «Nei til atomvåpen!»

***

Jeg ringte min gamle arbeidsplass, Universitetet i Oslo, en ukes tid på forhånd, spurte om å få leie gamle Ullevål kino og forklarte hvorfor jeg så gjerne ville det. Jeg visste jo at kinoen fremdeles er kino-intakt. Og UiO svarte et sjenerøst JA, og mer enn det: Jeg skulle få ha denne kvelden i gamle Ullevål kino vederlagsfritt. Klart sånt rører en gammel professor. Takk UiO!

Og det stoppet ikke der. Lasse Moer, knyttet til SV-fakultetet, saseg mer en villig til å kjøre film for meg, han kan teknikken. Betaling ville han ikke ha, enda dette var utenfor arbeidstid. Takk, Lasse Moer! Og det stoppet ikke der heller. For da UiOs kulturansvarlige, Gjøril Songvol,l fikk høre at jeg hadde bestilt leie av et keyboard fra Aspheim, grep hun hun: ”Du skal få lå mitt, så slipper du den utgiften!” Takk, Gjøril!

Her er Gjøril utenfor gamle Ullevål kino, medbringende sitt eget instrument. Dette måtte jo gå bra:

 

Gamle Ullevål kino er her i ferd med å fylles rimelig oppopp med familie, venner, naboer og kolleger. For dette var en lukket visning uten presse til stede:

Jeg er en garvet foreleser. Men dette beveget, jeg kjente en klump i halsen da jeg begynte. Et glimt av 10 års arbeid skulle deles med mennesker som har vært viktige i mitt liv, mange har også fullt dette arbeidet ringside i disse 10 årene. Klart noe traff da jeg begynte med å vise et filmutdrag fra nettopp ”On the Beach”, åpningens stort-hvitt-bilder koplet opp mot ”Walting Matilda” i orkesterversjon satte tonen.

«Satte tonen», ja. Jeg satte meg til keyboardet og sang «Waltzing Matilda». Og salen sang uoppfrodret med. Vi var virkelig sammen om dette. Så fulgte utsnitt fra og kommentarer til flere filmer, i veksling mellom meg ved keyboardet og visning av filmkuttene. Her var mye, fra Chaplins «City Lights» og «Limelight» til Kubricks «Eyes Wide Shut». Halvannen fortettet presentasjon av boka mi var det, med mye blomster da det hele var over.

Nå venter den offentlige ilddåpen, Jeg gleder-gruer meg!