Archive for 21/09/2012

BOKNYHET: Onsdag 26. september kl.18.00 i Gamle Ullevål kino i Oslo presenterer jeg en ny bok. Tema: musikk og kvinner i film. VELKOMMEN!

 

 

Denne boka har jeg levd med i 10 år. Det har blitt en omfattende filmhistorie, filmmusikkhistorie og filmkvinnehistorie. 159 filmer, 349 sider. Maken har ikke vært laget.

Til hver film: en side med tekst der jeg henter fram musikkens rolle i filmen, noe sikkert kjent og kjært, noe sikkert skjult for de fleste.

Til hver film: En helside med et svart-bilde av kvinnen i filmen jeg skriver om. Slik spilles bilde mot tekst, slik spilles tekst mot bilde. Bokformatet er stort, trykket kan bli heftig.

Jeg har via Scanpix hatt online tilgang til store filmarkiver og kunnet velge bilder på øverste hylle i filmhistorien. Vakkert og viktig har det blitt. I sum sier disse bildene noe om hvordan kvinner gjennom 90 filmår har blitt sett på og formet som globale ikoner. Star Dust. I registolene:  framfor alt menn.

Og musikken? Den tilfører filmfortellingene energi, form og mening. Komponistenes massemediale makt og påvirkningskraft er enorm. Hvem er de? Og hva gjør de med filmene — og ikke minst med oss?

Om du klarer å lese baksideteksten jeg har skrevet på bokomslaget (se nedenfor), får du en av mange innfallsvinkler om bokas hovedtittel — og hvorfor jeg skal presentere boka nettopp i gamle Ullevål kino:

FILM-FOTO-QUIZ:

1) Hvem er avbildet på forsiden av boka? Fra hvilken film? Og hva har dette med bokas tittel å gjøre?

2): Klarer du å gjenkjenne noen av de andre kvinnene som er avbildet? Alle er med i boka mi — i vakkert, stort format! HVilke filmer dreier det seg om?

 

 

 

20.9.2012: Nasjonalbiblioteket: Thorbjørn Egner 100 år: «»Stemmen»

Thorbjørn Egner med «Barnetimen for de minste» har betydd veldig mye for meg. Men det oppstod en umulig kollisjon.

Det var høsten 1950 og jeg skulle begynne i 1. klasse på Sinsen skole. Skoledagen startet kvart på ni, fikk jeg vite.i MEN: Barnetimen med «Ole Brumm» startet ti over halv ni!. Mitt valg fra kategorisk klart: «Ole Brumm!» Hvordan skulle mor og far få meg til å begynne på skolen?. Jeg nektet jo. Far fant en løsning: Han kjørte varebil i Proton (i dag Simens). Der fikk han låne en «magnetofon», et monster på 35 kilo som kunne ta opp lyd (senere kom Tanberg med lettere og mer elegante bådopptakere).. Resultat: Mamma lærte å ta opp Ole Brumm på radio. Dermed fikk jeg høre Thorbjørn Egner fortelle når jeg kom hjem fra skolen. Så det ble etter hvert både Brumm og skole på meg.

Jeg elsket Thorbjørn Egners stemme, den vil sitte i meg livet ut. Så da jeg ble bedt av Norsk Barnebokinstitutt om å bidra på et dagseminar om Thorbjørn Egner som del av «Egner 100 år», var mitt svar et hengivent «ja»!. Tematikken surrer umiddelbart i hodet som hos Brumm selv når han tenker på honning: «Jeg vil snakke om stemmen hans, dens musikk og veien derfra til sangene og teateret.» Og slik ble det.

Det ble en virkelig spennende dag 20.9.12. Hør bare: Harald Norberg snakket om Egners bilder. Bjørn Egner og John-Kristian Alasaker snakket om teateret og scenografi, Harald-Back-Wiig snakket om lesebøkene, Tone Vold snakket om «neger-debatten, Øystein Sjaastad snakket om Egner og Palton, Nina Christensen viste Halfdan Rasmussens geniale oversettelser av Egners sanger. Og så fikk altså jeg æren av å avslutte om Egners stemme. Stas var det. Det syntes også Egners familie:

Her sammen med Turid, Marit og Bjørn.

Legger du merke til plakaten på veggen bak oss? Den fortjener å løftes fram i tider som våre:

 

Nevnes — og vamt anbefales — må den store utstillingen med Thorbjørn Egners bøker i Nasjonalbibiioteket, satt sammen av av Anne Kristin Lande i samarbeid med familien. Dette er et MUST for alle Egner-elskere! Og vi er mange.

Det var lederen for Barnebokinstituttet, Kristin Ørjasæter, som hadde ansvaret at denne viktige dagen i Egner-året:. Takk, Kristin!

 

 

11.9.12— Finnsnes i Troms . «Musisk mobilisering»

Jeg har vært mye i Troms, med dette var første gang jeg landet i Bardufoss.

Det var Tommy Mylklebust som inviterte meg. Hans historie minner om min: Tommy hadde protestert mot at alle timene et halvt år framover skulle være ferdig disponert: «Det går ikkje,» mente Tommy, da blir ikje undervisninga levandes». Rektor og rådmann skjønte ikke det, så Tommy slutta som ungdomsskolelærer. Når leder han Frivilligsentralen på Finnsnes i trivs med det. Vi har mykje felles, han Tommy og jeg:

Som motspill mobilerte Tommy musisk i Finnsnes og samla nesten 300 mennesker i Kulturhuset på blanke ettermiddagen. Utrulig:

Det endte med stående applaus. Her var det energi i mengder. Men hvor var rådmann? Og hvor var rektor?

Dette skrev Tommy til Finnsnes-folket i etterkant:

«Til alle dere som var der i dag og ble truffet i sjela: La ikke dette
bare bli en engangsbegivenhet. Det er for stort og viktig til det. La
energien og kraften i det musiske blåse inn over kommunen vår, slik at
vi får ut skapertrangen og kreativiteten – det ekte – i våre barn.»

Kraften fra Tommy og ettermiddagen på Finnsnes fulgte med like inn i solnedganen på vei mot flyplassen i Tromsø på veien hjem:

Er det Tommy som smiler sin takk? Jeg tror nesten det! Takk Tommy!

7.9.2012: Sånn skal det være!

Det var Utdanningforbundet, Risør, som inviterte. Rundt 80 menensker var samlet i det gamle Rådhuset, først og frmest for fra barnehage og grunnskole. Og her var alt på plass, sånn skal det være! Takk Risør:

Stående midt foran: Esther Hoel som først kontaktet meg. og tok vare på meg hele veien Vi smilte om kapp med sommersol i Risør da det hele var over.

Oslo 1.9.2012: Sånn skal det ikke være!

Det var et spesielt oppdrag. Jeg skulle være en gave til gjestene på en 60-årsfeiring. Jubilenten hadde hørt meg før, dette skulle være en overraskelse som skulle være med på løfte feiringen, gi den en musisk ramme og dimensjon. Halvannen time fra 16.30 til 18.00. var avtalen

Direktør Jørn (avbildet foran hotellet sitt), ringte, var hyggeoig og forsikret at alt jeg trengte skulle være på plass når jeg kom. Jeg møtte for sikkerhets skyld opp tre kvarter før, ville at alt skulle være på plass i god tid.

Bortsett fra pianoet var ingenting på plass. En pære i videoprojektor var ødeagt kvelden før og ikke skiftet ut. En mann (Arne) var kriseinnkalt for å redde stumpene. Han hadde med seg bærbart utstyr, men var selv på stumpene. Han stod selv midt i en flytting, flyttebilen ventet på ham utenfor hotellet. Supwerstress!. Han  krisinnkalte en tredje person (Joar) før han dro. Dere skulle ha sett oss!. Musikkavspillingsutstyret manglet, det hadde direktøren glemt. Han måtte også ha glemt at det skulle komme rundt 70 gjester, dit jeg ble anvist var det ikke plass til mer enn halvparten så mange. I panikk ble alt flyttet — stoler bord, teknisk utstyr – og mitt foredrag over en halv time forsinket (Tross at jeg kom så tidlig). Stakkars jubilant, stakkars meg, stakkars gjester, stakkars mat. Sånn skal det ikke være. Jeg var utslitt og ulykkelig da jeg kom hjem.