Archive for 18/02/2012

14.2 – 2012: Ragnar Frisch auditorium (Ullevål kino), UiO: Mozarts «Tryllefløyten»

Det var en dobbelt lykketreff.

Bare hør: Jeg skulle forelese i Ragnar Frisch auditorium, gamle Ullevål kino. Jeg fikk telefonnummeret  til Universitetets teknisk ansvarlige, Lasse Moer. «Har dere det tekniske utstyret jsom trenges,» spurte jeg, «iallfall en CD-spiller og en overhead?» «Jeg kommer og hjelper deg!» sa Lasse Moer. Det viste seg at Lasse Moer er en lidenskapelig kjenner av Mozart, han elsker ikke minst «Tryllelfløyten». «Da jeg hørte at du skulle forelese over «Trylleføyten», hadde jeg kommet uansett!», sa han. «Jeg kjenner både til deg og «Det musiske menneske!» la han til.  Lasse Moer og jeg fikk en lang og utrolig inspirerende telefonprat om «Tryllefløyten». Makan! Et lykketreff.

Lykketreff nr. 2: Auditoriet var intakt — som kino. Lasse Moer rigget til, justerte lyd og lys: Og så kunne jeg forelese over «Tryllefløyten» og vise Ingmar Bergmans filmatisering fra 1974 med fullt kinolerret. Det var bare praktfullt. I etterkant gav jeg Lasse Moer et signert  ex av «Det musiske menneske» som takk. Jeg var så glad.

Lasse Moer, teknisk ansvarlig — og Mozart-kjenner, i gamle Ullevål kino

Mitt persepktiv på Mozarts «Tryllefløyten» denne kvelden?. Om det kan du lese i en bok jeg skal utgi til høsten: Den har tittelen

«… som forandret verden. Musikk og kvinner i film 1921-2011»

 

Jeg var invitert til dette foredraget av «Henologisk forum», der Platon-spesialisten professor Egil A. Wüller i mange år har vært den drivende kraft. «Jer har vært skeptisk til Ingmar Bergman,» innrømmet han. Men nå ville han prøve å skaffe seg Bergmans filmatisering. Særlig Bergmans kryssklipping av menneskeansikter til den fugerte overtyren betok ham sterkt. Han ringte meg dagen etter og takket varmt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10.2.2012: Hilsen fra Danmark

Kære Jon-Roar

Jeg hedder Akinyi Nyawade.
Jeg er Kenyaner og kom som 13-årig til Danmark.
De første tre år af mit liv sad jeg på ryggen af min mor eller
storesøster.
Når de hentede vand, huggede brænde, sang eller dansede, gyngede jeg
med.
Dans, musik og sang har igennem mit liv
været den største kilde til glæde og energi.

Har nydt at se ,»når øjeblikket synger» og har et stor ønske om at møde
dig.

Vil du læse min vedhæfte info om mit arbejde med rytmer og bevægelse i
Danmark og mit ønske om at møde dig
til at udveksle og udvikle måder at berige folks liv ed musik og
bevægelse?

Mange hilsener
Akinyi Nyawade

Carl Petter Opsahl, min gamle student, inviterer til doktordisputas og fest 17. februar 2012

Carl Petter var en av mine kjære studenter. På Institutt for musikkvitenskap UiO, inspirerte han mange, selvsagt også meg. Han var blant annet med på å dra i gang Chateau Spelemannslag, en fusion av jazz og folkemusikk. Jeg glemmer ikke et studentkull med Carl Petter i spissen, de kom svingende tilbake fra ei uke med folkemusikk på Voss — og revolusjonerte folkmusikkstudiet her i Oslo. Fra da av var det lov å gjøre folkemusikk ikke bare med felerøtter i Telemark, men også med jazz- og poprøtter i Oslo.

Et annet høydepunkt med Carl Petter: begravelsesseremonier med røtter i New Orleans-tradisjonen. Carl Petter hadde som ung teologistudent reist til New Orleans med sin klarinett, og spilte så godt at lokale musikere tok ham inn  i varmen. Carl Petter delte førstehåndserfaringer med oss som del av en seminarserie om «Det musiske menneske».

Nå er Carl Petter gateprest på Tøyen, nær knyttet til Kirkens Bymisjon. 17. februar disputerer han i Gamle Festsal (Urbygningen) på Karl Johan: «Dance to My Ministry. Exploring Hip-Hop Spiritually.»

På kvelden er det fest i Tøyen kirke.Takk for invitasjonen, Carl Petter. Jeg gleder meg!

 

DIPUTASEN fant sted i Gamle festsal, i Universitetetets Urbygning på Karl Johan.   Avhandlingens tittel: «Dance to my ministry: Exploring Hip-Hop Spirituality». Disputasen foregikk på.norsk, bra.  Carl Petter framsto som den sanne jazzmusikeren han er, stundens akademiske alvor fratok ham ikke et øyeblikk hans sanne og ærlige jeg. Åpen, undrende og samtidig myndig og trygg var han.

Det teologiske fakultet, som administrerte denne disputasen, kan være stolt av en slik doktorand, hans tverrfaglige mot utfordrer og beriker både kulturteologien og musikkvtenskapen i aller høyeste grad.

På kvelden var det fest i Carl Petters andre hjem: Tøyenkirken. Mange mennesker frydet seg av hjertet og gratulerte, også jeg, selvfølgelig. Her er  en lykkelig doktorand, «Gateprestprofessoren»!

 

 

 

BODY WISDOM. Invitasjon til interrnasjonal konferanse i Spania i juni 2012

Arrangøren sendte meg en link. Det musiske viser vei i mange retninger, tenker jeg. Dessuten: Flott at Spania ser seg råd til å prioritere dette i disse økonomiske nedgangstider.

Tatt en titt. Kanskje du fristes til  melde deg på!

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000000612 http://www.youtube.com/watch?v=527M-CCsHMQ <http://www.youtube.com/watch?v=527M-CCsHMQ>

Bevegende hilsen: «Skilpaddens Sang»

Det hender jeg for sterke hilsener fra mennesker som har lest bøkene mine, hørt på lydboka eller vært på en forelesning med meg. Sånt beriker.

Sist uke fikk keg en spesiell e-post. Jeg vil gjerne dele utdrag av den med dere, Det kan få oss til å fatte hva det musiske handler om:

Kjære Jon-Roar!
La meg skrive mens jeg enda kjenner fryden. Du har skapt musiske øyeblikk
for meg og min demente kone, øyeblikk jeg fryder meg over. På vårt
stuebord, et stort og uoversiktlig lese- og spisebord, ligger nå om dagen
en dødsannonse for en god venn og nabo. MIn kone tar den stadig opp og spør
hvem han var og hvor han bodde. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg
har måttet svare på det. Jeg kunne naturligvis ha fjernet utklippet for å
slippe maset, men så hadde hun funnet noe annet å repetere spørsmål om på
grunn av sin totale mangel på korttidsminne.

Etter å ha lest om tryllekofferten for henne og latt hoften understreke ”mit dir” i dengeniale tyskleksjonen, så gjentar hun nå ”Ich tanze mit dir in den Himmel
hinein” med en frydefull latter hver gang jeg nevner stikkordet tanzen.
Den avdøde naboen er glemt, men dansestrofen sitter. Fornemmer du min
fryd?
Musisk hilsen

Salmestrid?

Sist uke ble jeg oppringt av distriktsradioen Hedemark/Oppland: «Organistene klager over at menighetssangen svikter. Folk kommer ikke opp lenger. Kan du si noe om dette?»

Da var det at jeg så for meg et opplevelse for et par-tre års siden i Ishavskatedralen i Tromsø. Kirken var fylt at rundt 1000 sangglade — nærmest sangkåte — mennesker. Jeg hadde åpnet et amatørkorfestaival for amatørkor fra landets tre nordligste fylker et par dager tidligere og visste førstehånds  at her  fantes det trøkk te tusen!

Men nå satt vi tause og musestille. Organisten spilte salme etter salme, og ingen sang. Vi kjente oss fortapt og utafor. For ingen av oss kjente en eneste av de salmene organisten ville ha oss med på. Men så, endelig — og helt til slutt: «Deilig er jorden»! Du kunne høre kraften — og lengselen etter å slippe til med sang — like fra Tromsø til Lindesnes. Det var som fossende ismelting fra Jostedalsbreen

Dette fortalte jeg til radiojournalisten. Hvis folk ikke klarer å komme opp til tostrøken d, så får organisten – bokstavelig talt i Guds navn – transporere ned. Det skulle ikke være noe problem. Problemet er snarere salmesangreperoaret. Sjelsarven, de salmene som traderes fra slektsledd til sleksledd, med tas vare på i hver eneste gudstjeneste. Folk skal kjenne seg igjen i kirken, hente energi og sangkraften i et musisk trosfellesskap. Sa jeg.

Jeg understrekte at jeg ikke er noen kirkegjenger. Min barnetro har ikke godt av en sangtaus kirke. Jeg kunne også anført at jeg har en datter som har vært kirketjener i tre år. Hun kjenner seg igjen i min Ishavskatedralfortelliing.

Men for tall del: Jeg er sikker på at det finnes mange organister rundt om i Norge som fatter at salmesang skal være felles mestringsglede og trostilkopling!

PS Dette visste Luther alt om — og det til de grad at pavekirken aldri mer ble den samme!

Ny bok høsten 2012: «… som forandret verden». Musikk og kvinner i film 1921- 2011

Jeg har i over 10 år arbeidet med en bok om musikk og kvinner i film. Manus har stadig vokst, drevet fram av oppdagerglede og kjærlighet til både film, musikk og kvinner.  Det dreier seg nå om rundt 160 filmer pluss 40 siders intro. Hver film får et dobbeltoppslag: en side tekst og, på motsatt side, et bilde av filmens kvinne. Gjennom Scapix har jeg fått online-tilgang til filmarkiver verden over. Behøver jeg skrive at det er et sterkt stoff? Bildet skal speile tekst og tekst skal speile bilde.Hvilken rolle spiller så musikken som medforteller?

Som noen kanskje vet: Jeg har laget en bok om filmmusikk før: «Fra Akropoplis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys» (tre opplag, 1988 – 1996. Den utløste gode anmeldelser, kronikker i avisene og fjernsynsprogrammer. Er du interessert, så bare kontakt meg, boka er fremdeles i salg.

Men nå kommer også altså en stor oppføgler, en bok på rundt 400 hundre sider, ment for både leg og lærd. Det har vært utrolig gøy — og meningsfullt: Her  er filmhistorie, filmmusikkhistorie og kvinnehistorie. Om jeg har forlatt det musiske? Overhodet ikke!

Sluttføringen av dette arbeidet fyller nå nesten all min arbeidstid: Derfor: mindre med forelesninger nå under sluttfrøingen av denne boka.