
Tese: Sangfellesskap i norsk skole vil styrke norsk beredskap mot krig
Vi sang oss sammen som folk etter 22. juli. «Til ungdommen» var terrorens motgift, vår musisk livbøye i 2011.
«Gjenklang» — en påminnelse og utfordring
På «2. juli-senteret» (for tiden med lokaler i Teatergata 10 i Oslo), ble det 5.desember 2024 åpnet en utstilling om musikkens betydning etter terror-angrepet 22. juli 2011: «Gjenklang» Med utstillingens egne ord: «På denne utstillingen blir du kjent med historiene bak sangene og konsertene og dykk ned i et unikt materiale gjennom intervjuer av kjente artister, bilder og lyd. Her vises bilder, folkehavet som synger «Til ungdommen», artister som opptrer med sin sang.»
Men sangens samlende betydning ikke bare dokumenteres, sangens 22-juli-kraft diskuteres også analytisk på separate videoskjermer. Utstillingen har fått tittelen «Gjenklang»: Hva har vi lært om musikkens betydning etter 22. juli?» (Utstillingen er åpen for publikum torsdag-søndag, kl. 11-16, gratis adgang.) Dette er ment å være en ettertankens utfordring om veier videre. Et Hva gjør vi nå?
2.juli-senteret fulgte opp med en åpen paneldebatt, 22 mai: Hvorfor musikk? Vi var fire inviterte bidragsytere, to musikkmennesker og to viktige medspillere:
- Rolf Lennart Stensø, orkestersjef i KORK
- Jon-Roar Bjørkvold, musikkfaglig bidragsyter på Gjenklang-utstillingen
- Cecilie Daa, Direktør ved Nasjonalt senter om vold og traumatisk stress (NKVTS), medlem i Totalberedskapskommisjonen
- Kristin Danielsen, Direktør i Kulturdirektoratet
Et 40 talls tilhørere, påmeldt utenfra, fylte senterets seminarrom i 2. etasje, og bidro med kommentarer i etterkant av paneldebatten. Blant dem gjenkjente jeg flere av mine gamle studenter.
Stensø satte bokstavelig talt tonen ved å fortelle om egne opplevelser rett etter at bomben smalt ved høyblokka. Han hadde, som privatperson parkert bilen sin en nabogate og prøvde å få kontakt med ferierende medmusikanter i KORK: «Hva kan vi som orkester gjøre nå?». Han gav en bevegende tidsvitneskildring om KORK-mobilisering i døgnene som fulgte, ikke minst med virkningen av Beethovens 7. symfoni som et samlende kraftsentrum for mennesker i sorg.
Jeg prøvde på side å konkretisere mulige musikktiltak ved å vise til hva «Kulturbrevet 1945» — Totalberedskapsmeldingens historiske forløper — fikk realisert på musikkfeltet — som vern mot fremtidige krigstrusler.
Kulturbrevet 1945
«Kulturbrevet 1945», ført i pennen av forlagsdirektør Henrik Groth på vegne av en gruppe framstående reprentanter for norsk kultur, ble høsten 1945 overrakt Gerhardsens samlingsregjering. Gruppen hadde som kulturarbeidere oppleve mellomkrigstiden politiske katastrofe og krigens redsler. «Å stryke kulturen er å styre landet» var nå dette brevets hovedtese. Professor Olav Midttun, radiosjef fra 1934 til krigsutbruddet hadde en særlig blikk for musikkens betydning. Dette sammenfalt i aller høyeste grad med Einar Gerhardsens erfaring med sang og musikk, like fra oppveksten i arbeiderbevegelsen til tre år i Sachsahausen og siden som fange 660 på Grini. Med Kaare Fostervoll som kirke- og undervisningsminister ble Kulturbrevet 1945 imponerende raskt omsatt til praktisk politikk, med enorm virkning like til i dag. På to år skjedde dette:
1946:
– Opprettelse av Kringkastingsorkesteret med fastlønnet dirigent
– Opprettelse av «Melodi-timen» med fast intro-pianist for orkesteret
– Opprettelse av «Lørdagsbarnetimen» på ukentlig fastsatt tid, egne programledere og egen kor–åpningssang. Radioteater for barn («hørespill») med norsk skuespillere. Mye musikk også her.
1947:
– Opprettelse av et eget gutte-radiokor med fastlønnet dirigent
– Opprettelse av et eget jente-radiokor med fastlønnet dirigent
– Opprettelse av «Barnetimen for de minste», på daglig fastsatt morgentid med håndplukketeprogramleder. «Bare det beste er godt nok!» skal Gerhardsen ha sagt. Alf Prøysen og Thorbjørn Egner, deres stemmer, sanger og foretelling ble kulturbygging mot krig.
«Sang som tilstand»:
Jeg har som musikkforsker vært særlig opptatt av «sangen som tilstand». Når oppvekstsanger treffer sinnet, viser det seg at enhet trumfer jordas språklige mangfold. Fra Shanghai til Mandal, fra Esbo i Finnland til Umeå i Sverige utløses ett og samme beslektede følelesesrush. Dette er første ord som spontant melder seg — med overveldende signifikans: «Glede», sier Norge, «Glädje» sier Sverige, «Glæde» sier Danmark, «»Ilo» sier Finnland, «Freude» sier Tyskland, «Radostj» sier St. Petersburg. Vi føler det samme, det er felles på individnivå — intersubjektivt, universelt.
Sangens kommunikative kraft er en nøkkel til språk og kulturell identitet. Morssangene vi alle møter er knyttet til en felles livskontekst: strev, omsorg, nattevåk og kjærlighet. Oppvekstsangene lagres limbisk beskyttet i hjernens dyp. Og det er ikke bare sangene som lagres, sammenhengen sangene oppleves i, tas inn, inkarneres i kroppens hukommelse. Samlet og mettet med mening, ligger dette ressursklart for mulig tilkopling like til siste ut-pust. Som i Norge 22. juli 2011, da sang på tvers av alder, kjønn og kultur utløste glede som en kollektiv kraft mot sorg. «Til ungdommen» trigget glede, den var terrorens motgift — et Beethoven-beslektet «An die Freude»!
HVA GJØR VI NÅ — MED 22. JULI SOM BAKTEPPE OG TOTALBEEDASKAPSMELDINGA SOM POLITISK UTFORDRING?
Tiden strakk ikke til for nærmere konkretisering av forslag. Fortsettelse må følge — med handlekraft på høyde med «Kulturbrev 1945». Hva med et «Kulturbrev 2025»? Det er 80 år siden sist!

I midten, blomstergiveren uten blomster: Lena Fahre, direktør ved 22. juli-senteret, som fikk dette i stand.