Freidigblogg

Jeg har skrevet det før: Disse pensjonistuniversitetene er gull verd. Dette er fora der eldre, oppegående mennesker regelmessig møtes til sosialt fellesskap og kunnskapspåfyll. Jeg var første foreleser på Hamar pesjonistuniversitet i 2019-sesongen. Anslagsvis 150 møtte opp, mange var pensjonerte lærere; mange hadde møtt meg før, noen på Hamar, noen fra andre kanter av landet. Her var blide folk og mange «takk for sist!» før jeg begynte.

Her er folk på vei inn i salen:

Jeg har, tro det eller ei, begynt å bruke powerpoint. Det fungerer bra, men jeg savner muligheten til spontan kommunikasjon med salen via overhead når jeg skal fange opp energien i salen når det synges. Men energi var det iallfall i bøtter og spann på Hamar denne dagen. Grunntone-boka min synes å gi gjenklang, her er stoff som alle har et eierskap til. Så tilføres nye sammenhenger. At jeg som intro viste veier og sammenhenger i noen av bøkene mine helt tilbake til «Barnas egen sangbok» og fram til «Grunntonen» — et spenn på 40 år, der jeg har lett meg fram om sangens mening — tror jeg også mange satte pris på. Her er iallfall en sms jeg fikk på toget tilbake til Oslo:

«Hei. Min kone og jeg er akkurat hjemme etter din eminente, tankevekkende, vemodige og glitrende forelesning her på Hamar. Tusen takk! Mvh …»

Denne hilsenen betydde mer for meg enn avsenderen nok kunne ane. I fjor fikk påvist hjertesvikt. Jeg var på forhånd usikker: «Har jeg krefter nok til dette?» Det holdt, jeg hadde krefter nok. En sånn dag krever energi, ja. Men en sånn dag gir også energi! Så takk til tilhørerne på Hamar denne dagen!

Så får det heller være at jeg sovnet som en stein på toget på vei hjem. Ja, jeg holdt på å sove meg forbi Oslo Sentralstasjon der jeg skulle av. Takk til han som vekket meg i aller siste øyeblikk før toget kjørte videre! Takk også til Ole Kristian Sameien, som tok seg av teknikken på Hamar. Det fungerte supert!

Her er Vivian med Kongens fortjenestemedalje og sin stolte mann: Per Haugan. Stolt og glad var også jeg, invitert til feiring sammen med min Eva. Vi har kjent Vivian helt siden 1979, da Cappelen forlag utga «Barnas egen sangbok». Den lever fremdeles i beste velgående:

I 2016 oppsummerte Vivian 50 år som kunstner og illustratør i en egen bok. Her er Trond-Viggos «Kroppen», her er Bjørn Rønningens «Fru Pigalopp», her er Alf Prøysens «Geitekillen som kunne telle til ti», her er «Barnas egen sangbok» og mye, mye mer.

På baksiden av denne boka har jeg skrevet:

«Et liv med blyant og pensel» er norsk mediehistorie. Like siden fjernsynets barndom har Vivian Zahl-Olsen-tegninger festet seg varig i hjertene til hundretusener av nordmenn, beriket og berørt. Få, om noen, har kommet visuelt tettere på barnekulturen enn nettopp henne. «Barnas egen sangbok», som har blitt en klassiker, ble vårt store samarbeidsprosjekt.

Det var nok denne boka som brakte Vivian til slottet. Gartulerer, kjære Vivian!

Åpningen fredag kveld var storveis: Klassikeren «A song of two humans» (1927) med nykomponert musikk av Kjetil Schjander Luhr, live framført (piano, bass, messing, slagverk og gitar), med skifter fra spenning til grøss til tragedie til humor og happy end — og et slående vakkert ledemotiv. Cinematekets Jan Langlo varslet at fra nå av vil  Oslo Stumfilmfestival bli et årlig arrangement på Cinemateket.

Selv bidro jeg påfølgende søndag med en gjennomgang av Chaplins «City Lights», fra 1931. Da hadde talkies, lydfilmene, overtatt filmindustrien. Men Chaplin fastholdt at stumfilmens uttrykksmagi, pantomimen — kroppens musiske tale med musikk — når dypere enn ordet.  I min forelesningen ettersporet jeg Chaplins tese med gjenomgang av utvalgte scener fra filmen, pluss bruk av salens flygel.

Til premieren ankom Chaplin og Albert Einstein i åpen cabriolet, de beundret hverandre gjensidig, de to … Sluttscenen er av mange rergnet som filmhistoriens sterkeste kjærlighetsscene — uten et eneste kyss.

I boka mi … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film» (2012) har jeg tatt med fire Chaplin-filmer: «The Kid», «City Lights», «Modern Times» (i mitt filmmusikkseminar på Institutt for musikkvitenskap, UiO, fikk vi invitert over fra USA medkomponisten David Raksin. — Det smakte av fugl!) og «Limelight» (der noen av Chaplins monologer — han som sverget stumflmen sin trofasthet — svinger seg til shakespearske skjønnhetshøyder).

Om denne boka skrev Erlend Loe en anmeldelse i Aftenposten: Anmeldelsen slutter slik: «Boken er i sum stort sett bare fantastisk».

SUKK: Denne filmmusikkboka mi foreligger nå også i amerikansk oversettelse, klar til utgivelse. Min gamle amerikanske agent (hun som fikk Det musiske menneske utgitt på HarperCollinsPublisher New York) lever ikke lenger. Hvem kan finne en forlegger til meg?! Vår felles filmkulturforståelse fortjener det, mener nå jeg!

Jeg hadde fått æren av å holde åpningsforelesningen etter kunnskapsministerens hilsen. Programmet for første dag så slik ut:

Sanner berømmet OsloMET for begrepet «Begynneropplærings-festival». For disse studentene skal ta i mot elevene i den kritiske overgangen fra barnehage til skole.

I Det musiske menneske har jeg skrevet om denne overgangen og kalt det «Barndomsbruddet» (nytt opplag i 2018, s. 141-142). Det er min tese at skolens læringspraksis bryter ned barnets læringsevner: «We gotta take the power back!»

Salen levde i to timer med snautt 300 i salen (Sanner var travel og måtte gå). «Takk for en ekte forelesnings med liv!!» skrev en student i etterkant. «Takk for et nydelig bidrag,» skrev en annen. Det er framtid for norsk skole i sånt.

Ekstra bonus: To av mine tidligere studenter, nå ansatt ved OsloMET, barnehagelærerutdanningen, hadde også kommet for å høre på. For temaet interesserte selvfølgelig også dem. Det var et løft å se dem igjen, en ring var sluttet på et vis. Jeg må legge til at det var en av mine tidligere hovedfagstudenter, Ingvill Krogstad Svanes — nå ansattt med doktorgrad på OsloMET — som inviterte meg. Og hvem holdt hånd om alt teknisk der oppe på scenen. Jo, min datter Tuva ,nå kollega av Ingvill på Oslo MET!  Dette måtte bare gå bra!

PS Jeg har holdt fast på overheadprosjektor i alle år, for å kunne være i analog kontakt med folk nå jeg foreleser. Denne gang debuterte jeg isteden med «dokumentkamera». Det gjorde susen. Jeg brukte det her blant annet til å lære salen russisk, først skolsk, så musisk på barnets vis. Slik knyttet jeg forelesningen rent praktisk an til denne OsloMet-festivalens tema: «Begynneropplæring».

musisksik

Telefonintervju med Stavanger Aftenblad dagen før:

Stavanger symfoniorkester drar like godt til med Ludwig van Beethovens 9. symfoni når konsertsesongen 2018 – 2019 åpnes i Fartein Valen-salen i Stavanger konserthus torsdag. I den anledning har orkestret invitert musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold til å holde en musisk prolog.

– Jeg skal snakke om menneskehetens grunntone og hva i all verden det var som skjedde da Beethoven skrev denne symfonien. Han brøt alle grenser, det er som å bryte offside-regelen i fotball når sangen trenger seg fram i den siste satsen. Sangen er urinstrumentet i mennesket selv. Mange musikere prøver å etterstrebe dette, den kontakten med seg selv som ligger innerst og som kommer til uttrykk gjennom sangen, sier Bjørkvold.

Beethovens 9. symfoni er bygget over diktet «Ode til gleden» av Johann Christoph Friedrich von Schiller, men Bjørkvold understreker at musikken på ingen måte ble komponert av noen glad og harmonisk mann.

– Beethoven var stokk døv, mørk til sinns og hadde konflikter på alle bauger og kanter da han skrev dette verket. Det er altså ingen gladsak av noen symfoni, men den beskriver hvordan vi hungrer etter gleden og sangen og det den kan gi oss. Beethoven higet etter gleden, men han følte ikke mye av den. Kanskje hadde han et lykkelig øyeblikk da han snudde seg og så applausen etter å selv ha dirigert uroppføringen av symfonien i 1824, sier Bjørkvold.

Han omtaler symfonien som et brudd med normen i sin samtid.

– Det var helt uhørt at sang tok over i en instrumental sjanger. Det var et brudd med etikette og estetikk, et musikkhistorisk brudd. Beethoven skrev også operaer og messer, og visste hva sang var, men det å blande sjangere, var uhørt på den tiden. Han gjorde det likevel, for å finne fram til noe som var ugjennomtrengelig vanskelig. Han dypdykket i sangens kraft, sier Bjørkvold.

Selv om Beethoven ble møtt med en formidabel applaus da symfonien ble framført for første gang, forsvant den fra den musikalske radaren i mange år. Verket, som krever et fullt kor og solister i tillegg til orkester, ble sett på som for krevende å sette opp, i tillegg til at det altså representerte et brudd med den musikalske normen.

– Det ble nok for sterkt og annerledes. Beethoven var langt forut for sin tid. Han gjorde også noe avgjørende med teksten. Hadde den vært akkurat som hos Schiller, ville den blitt tidsbundet. Men Beethoven gjorde den …, slik at den er blitt en slags internasjonal nasjonalsang, sier Bjørkvold.

Han synes Stavanger symfoniorkester har valgt et strålende tema med «stemmen».

– Det ligger det uendelige muligheter i, og det er er et tema jeg er veldig opptatt av . Om hva som ligger i stemmen og hva den forteller oss. Hva det er som gjør at stemmene til Jussi Bjørling, Judy Garland og Aretha Franklin treffer oss sånn. Det er et stort tema, det er veldig interessant, og noe som alltid har opptatt meg. Stemmen ligger forankret i både kroppen og psyken og det er menneskets psyke som speiles i stemmen. Den forteller om kroppens strev med å leve, og om kroppens glede ved å leve. Det er ikke øynene som er sjelens speil, det er stemmen, og den har vi mennesker med oss fra vi er spedbarn, sier Bjørkvold.

Kine Hult | Journalist 

Stavanger Konserthus er en arkitektonisk perle. Til like er dette konserthuset, åpnet i 2012, blitt viden kjent for fremragende akustikk.

Fartein Valen-salen rommer 1500, og gjorde et mektig inntrykk på meg. Og jeg tenkte: «Hva ville Fartein Valen, denne personlig meget stillfarende mannen, om han hadde fått oppleve noe sånt som dette?!

Jeg ble tatt godt vare på, med egen garderobe. Her var alle bekvemmeligheter — også et piano:

Jeg hadde fått  æren av å åpne sesongen, salen var tettpakket av forventningsfulle mennesker: Her et glimt fra kontrollrommet for jeg entret scenen:

Tema for hele sesongen 2018-2019 er «Stemmen». Derfor var viktig for meg at publikum fikk synge, at de fikk erfare sangfellesskapets kraft, slik Beethoven må ha lengtet etter da han skrev denne symfonien: «Seid umschlungen, Millionen». Salen løftet seg da vi sammen sang «Freude, schöne Götterfunken», projisert på en skjerm bak meg:

Freude, schöner Götterfunken

Tochter aus Elysium,

wir betreten feuertrunken,

himmlische, dein Heiligtum!

Deine Zauber binden wieder

was die Mode streng geteilt;

Alle Menschen werden Brüder,

wo dein sanfter Flügel weilt.

«Dette ville Beethoven, ha likt!» bemerket jeg. Da humret salen.  Og, la jeg til: «Da terrorister angrep Brüssel med sine bomber i 2015, samlet tusener seg på La Grande Place og sang sin Schiller/Beethoven: «Freude, schöne Götterfunken», EU-hymnen, Europas felles grunntone. Vi vet hva sangens felleskraft dreier seg om. Etter Utøya ble Norge etter syngende folk!» Om vi der og da sang «Til Ungdommen»? Naturligvis — som en del av en intro fra mot «Freude» i Beethovens niende symfoni, med dype spor av den franske revolusjon. En annen tid, men i musisk perspektiv — ett og det samme.

Dagen etter fikk jeg denne e-posten:

Kjære Jon-Roar!

Takk for gårsdagens opplevelse. Det at du lar oss får kjenne på vår egen og vår felles grunntone, er så uendelig godt, så utrolig viktig. Du gjør oss bevisste på at den finnes, og det får meg til å kjenne på gleden ved å være til.

 Nora Elida Kvam

Et bilde fulgte med:

 For to år siden veiledet jeg Nora på en oppgave om Sjostakovitsj. Hans musikk er en del av Russland grunntone, historisk forankret i dette landets politiske historie Nå var det Beethoven og Europa det gjaldt.

Hei Jon-Roar!

Tusen takk nok en gang for en fantastisk opplevelse sammen med deg på Vinstra videregående i dag. Det var magi! Håper du er på god vei hjem nå. Vi har vært samlet på kulturavdelingen frem til nå, og det hagler med godord om deg og ditt foredrag!
Erik T.

Livet er gåtefullt, helsa også.

Jeg var invitert til Vinstra, kulturetaten der hadde hørt meg for noen år siden på en nasjonal konferanser om ungdomsklubber og ville gjerne dele en «uforglemmelig opplevelse» med resten av kommunen. Hvem kan si nei til sånt, jeg sa ja, enda jeg visste at det ble en lang togreise.

Det er en stund siden jeg sa ja, og i mellomtiden har jeg pådratt meg hjerteproblemer som ikke har blitt bedre i sommer. For første gang var jeg derfor inne på tanken om å avlyse. Men jeg endte med å dra, nølende usikker. Og så endte det etter 2 1/2 time med stående applaus fra over 200 mennesker i en tettpakket sal:

«Magi!» skrev altså Erik Tøftestuen i mailen til meg. Og magi ble det også for meg. For borte var hjertesvikt og kortpustethet, fram kom kraft og flow gjennom en hel ettermiddag: «Musisk integrering» var forelesningens tema. — Og musisk gjenintegrert ble faktisk jeg — fra defensiv syk til offensiv levende, mot alle nøkterne odds. Hvem skulle ha trodd dette? Kanskje Vinstra, som hadde invitert meg, men iallfall IKKE jeg! Hva skal jeg si til legen når jeg kommer til avtalt time på fredag, beviselig kortpustet, men musisk frisk til tusen for noen dager siden?!

Mari Grasbakken som møtte meg på Lillehammer og kjørte meg til Vinstra for at jeg av helsemessige grunner skulle slippe å ta et tidligere direkte tog. Takk, Mari! OG: Erik Tøftestuen, som inviterte meg. Takk, Erik!

Som trombonist i Sinsen guttemusikkorps 1952-1961, har jeg mye å takke korpsbevegelsen for. Dirigent Jacob Heier og formann Thorleif Hurum — for ikke å snakke om korpsets store trombonesolist og mitt forbilde i viktige år, Frode Thingnæs — er navn som vil sitte preget i meg livet ut. (Jeg har portrettert Thorleif Hurum og korpset mitt i lydboka mi, CD 3, «Ildsjelen»).

Så da jeg ble invitert til å forelese for landets korpsdirigenter i forbindelse på Norges musikkorps 100-årsjubileum, måtte jeg selvfølgelig takke ja, selv om det innebar at jeg for et døgn måtte bryte opp fra sommerøya mi, Hille. Det kjentes både som en ære og forpliktelse, både Heier og Hurum var på et vis med meg i båten på åpent hav fra øya og inn til fastlandet. Veien gikk derfra med bil til Marnadal og tog (med buss fra Moi!) til Stavanger.

Jeg møtte et hundretalls dirigenter, unge og eldre, med en ambisjon om å vise dem at musikk er mer enn noter og klanger, og viste dem blant annet filmklipp fra min reise til Kamerun: NGOMA! Er ikke sikker på om jeg lyktes helt, jeg trodde at alle skulle være med på annonsert workshop etterpå der vi kunne diskutere nærmere. Men der var det bare en fjerdedel som dukket opp, resten skulle etter planen gå i gang med musikkinnstudering av bl.a. et Bernstein-verk. Dermed forsvant de fleste.

På veien tilbake til hotellet traff jeg Eldar Nilsen, nylig pensjonert dirigent for Gardemusikken. Han hadde også møtt korpsdirigentene – og var oppgitt: «De stikker nesa ned i partituret og er ikke opptatt av innholdet, hva musikken handler om. Nå med Johan Svendsen og «Jeg lagde meg så silde», den gamle folketonen, og tragedien i teksten. Dette må med!» sukket Eldar Nilsen. «Nettopp», sa jeg. NGOMA!»

Lilli Grong, NMF, Rogaland, som tok vare på  vei

Oslo Ladegård i Gamlebyen er fra 1720. Da var J. S. Bach 35 år!

Jeg tror det må ha vært opplevelsen i Drammen kvelden før. Iallfall: «Revansj!» — Ta igjen det tapte (se blogg fr 7.6.). Og bra ble det. Dette var tilbakemeldingen fra Lozanov-gruppens leder Lisa Hartmark to dager senere:

Hei Jon- Roar
TUSEN TAKK FOR ET FANTASTISK OPPLEGG!

Du ga så mye av deg selv. Det var som «once in a time» opplevelse. Alle sa de var blitt så berørte og at du traff
noe viktig hos alle. Det er også så fantastisk at mye av det du sa hadde relasjon til Lozanovmetoden ( suggestopedi). Vi bruker mye musikk og sang og deltakerne synger før de kan alle ordene akkurat som du gjorde med den russiske sangen. Alt du bidro med var utrolig flott!

Med vennlig hilsen Lisa Hartmark

Mange var vi ikke, 35 lærere, men det gnistret av dem denne formiddagen. Lisa står her bak sine kursdeltakere:

Du kan lese nærmere om Lozanov-metoden og «suggestopedi» på Google. Dette er en språkopplæringsmetode som har mye til felles med barns måte å tilegne seg språk på.

Fire dager senere hang det en blomsterhilsen på døra da jeg kom hjem fra butikken:

Det fulgte en hilsen med blomstene:

Sånt styrker et liv. «Hjertesvikt», sa kardiologen for noen uker siden. «»Takk!» sa de jeg delte musiske tanker med denne formiddagen. «Takk!» sier også jeg.

Grete Nordli og jeg har kjent hverandre siden slutten av 1979-tallet, helt siden «Barnas egen sangbok» ble utgitt. Mange ganger har jeg forelest for barnehagene i Drammen, der Grete har vært sentral. Nå driver Grete sin egen naturbarnehage — som jeg har stor tro på. I direkte lek i natur kjenner det økologiske barnet seg hjemme, her kan det folde seg ut og vokse.

Det handlet om en forelesning på et foreldremøte, det siste i barnehagen før sommerferien. Jeg hadde dessuten sagt ja til å møte en forsker i forkant av forelesningen, med denne barnehagen som mulig forskningsfelt.

Men så kom ikke forskeren — uten at jeg ble varslet. Det tok mye av kraften fra meg i forkant.

Og tre timer senere: Foreldrene møtte tallrike opp i sommervarmen. Og noe fikk jeg iallfall gitt videre, det kjentes. Og det vanket blomster fra Grete Norli som var en naturbarnehage musisk verdig:

Og jeg sier: Som denne buketten med naturens egne blomster — så også barn. Grete Norli har blikk for begge deler!

I går kom det mail fra rause Grete. den lyder slik:

Kjære Jon- Roar,

Takk for en flott dag i barnehagen! Det var til stor inspirasjon og glede for oss alle, ikke minst meg selv. Du løftet oss virkelig. Vi har mottatt flotte tilbakemeldinger fra foreldre og de ansatte. Det gledet meg at de kjente mye igjen fra Klokkergaarden.
Jeg synes også at vi hadde en fin samtale før foredraget, med Hanne og Trine. Du ga oss spennende innspill som vi tar med videre i arbeidet i et eventuelt prosjekt. Vi må nok starte med å undersøke hvor vi kan søke prosjektmidler.
Vi håper vi kan holde kontakten videre. Så må du ta vare på helsa di. Ønsker deg og dine en fin sommer!
Hilser fra Øyvind som sier han hadde en interessant og hyggelig kjøretur med deg. Hanne og Trine ber meg også hilse og takke.

Hilsen og klem
fra
Grete

Klart en sånn i hilsen gjorde godt: Så fikk jeg gitt noe viktig videre, likevel.

Høsten 2018 markeres «Vidar Sandbeck — 100 år» med bokutgivelser, plateutgivelser, festkonsert, utdeling av Sandbeck-prisen, med mer.

Som del av dette: Et to-dagers seminar om Sandbecks lyrikk og sanger på Høgskolen Innlandet på Hamar: Her er et glimt av programmet, det er ment å skulle ende i en bok:

Ole Karlsen: «Vidar Sandbecks lyrikk», Odd Skårberg (kjær gamle student og rockehistoriker, nå professor på Hamar): «Et forsøk på å se Sandbeck i lys av norsk populærmusikkhistorie (linjen fra Sandbeck til Øystein Sunde), Svein Slettan om Sandbecks viser for barn, «Påsan-sangene», Thomas Seiler: «Sandbecks metaviser», Torbjörn Johansson: «Sandbeck i Sverige», Trond Haugen: «Fattigmannsblommer» og Jon-Roar Bjørkvold»: «What a sad thing being funny. Et blikk på Vidar Sandbecks sanger».

Sandbecks sanger trenger nye stemmer, nye fortolkninger: Det sørget to fremragende gitarister for: Tom Lund (bossa-legende og kjær student) med «Gull fra Grønne skoger» og Håkon Paulsberg med «Fattigdommen syng»:

Tom til venstre, ergo: Håkon til høyre!

Jeg gleder meg til å skrive, for her er mye spennende og viktig stoff. Selv gikk min vei til Vidar Sandbecks sanger via de selvbiografisk romanene hans, de er såre, bitende selvironiske, vittige, varme og politisk viktige. Per Glad — min nære venn og Sandbecks forlegger på Cappelen Forlag — og jeg var i sin tid enige om dette: I sine prosabøker er Sandbeck ikke forfatter — han er dikter! Nå spør jeg: Hva med sangene hans?