Dette var for meg en viktig kulturpolitisk forelesning. For 61 år siden forlot jeg russiskkurset og søkte jeg overgang til siviltjeneste. Jeg avsluttet søknaden min slik: «Jeg har mer tro på sang enn på geværet som vei til fred og forsoning». Dette har vært et musisk credo gjennom alle mine bøker. Like fra «Barnas Egen Sangbok» var primærperspektivet klart: Vi synger for livet. Det erfarte Norge førstehånds etter 22. juli: «Til Ungdommen». Jeg lot en fullsatt sal kjenne sangens værekraft, universelle krefter i oss satt i spill gjennom enkle sanger.
Nå ruster Norge opp, regjeringen har lansert en Totalberedskapsmelding. Jeg har nå sendt et notat til Forsvarsdepartementet med gjenpart til Kulturdepartementet:
KULTURPOLITISK NOTAT
Vi så det etter 22. juli: «Til Ungdommen» samlet et folk under angrep, mobiliserte motstand i oss og fikk oss på beina igjen.
Hermed lanserer en idé: sang for og med soldatene, forankre og bevisstgjøre hvem vi er som folk, hva vi kjemper for gjennom de sangene som har vært med på å bygge Norge siden 1814.
En kursing av vernepliktige og befal for stinne brakker, det det nasjonale fellesskap i oss erfares og patriotisk bevisstgjøres gjennom å synge.
I desember 20224 åpnet 22.juli-senteret en utstilling om sangens betydning dagene etter terrorangrepet. Utstillingen har fått tittelen »Gjenklang» — hva har vi lært, hva gjør vi nå?
Jeg ble bedt om å holde åpningstalen og bidrar med videopptak på utstillingen sammen med mange andre (åpnet hverdager, Teatergata 19 i Oslo)
Å styrke forsvaret gjennom sang vil være en oppfølging av dette. Jeg stiller meg til disposisjon.
Å synge sang som «Millom bakker og berg» og «Vi ere en nasjonal vi med» så det dirrer i brakkeveggene og samtid kjenne til disse sangene historiske betydning koster minimal, men vil bety optimalt.
Med musisk hilsen,
Jon-Roar Bjørkvold
Professor em. i musikkvitenskap, UiO
Etter forelesningen var vi en flokk som gikk til 22.juli-senteret like ved (Teatergata 10), der det nå er åpnet en utstilling om sangens betydning etter 22. juli.
«Sølvberget», biblioteket i Stavanger, der jeg foreleste i en trekvartfull kinosa i godværet. Innbydelsen med to 3/4-times økter med pause imellom lokket til nytekning: Første del med sang i salen med dokumentasjon av sangfellesskap som intersubjektiv værekraft på tvers av språk og kulturer, andre del med en praktisk bekreftelse av dette som motstandkraft — med 1. sats av Sjostakovitsj´Leningrad-symfoni dundrende i kinosalen, lagt teknisk til rette av Per Dahl, som hadde invitert meg.
Hei Jon-Roar
Her er den oppsummering som vil stå i PuS styrets referat:
Oppsummering av foredrag 19.mars 2025: «Til ungdommen – musisk motstand etter 22.juli» ved Jon-Roar Bjørkvold.
For de 140 fremmøtte ble dette en ganske annerledes opplevelse enn de fleste hadde forestilt seg. Bjørkvold introduserte barnesanger som var relevante for pensjonistene og fikk salen til å synge på flere vers på ulike sanger. Dette viste seg etter hvert å være elementer i hans hovedbudskap: Det er gjennom den felles sangskatten at vi føler det fellesskapet som trengs når vi blir utfordret på å skulle vise motstand mot de som prøver å frariste oss vår frihet og væremåte. Etter sangsesjonen ba han om at publikum skulle sette ord (adjektiver) på den opplevelsen som sangene hadde gitt den enkelte. Ordene ble notert og etter hvert sammenlignet med tilsvarende ord fra andre settinger hvor Bjørkvold hadde gjort dette, folkehøgskoler, aldershjem, departementssamlinger, samt eksempler fra Sverige, Danmark, Finnland, Tyskland. Det slående var at det var de samme ordene som dukket opp alle stedene, med Glede øverst på alle listene. I andre halvdel kommenterte Bjørkvold under avspillingen av Sjostakovitsj sin symfoni nr.7 «Leningradsymfonien», første sats, hvordan denne musikken uttrykker en musisk motstandskraft i det beleirede Leningrad under 2.verdenskrig.
I tillegg kan jeg nevne et par direkte henvendelser fra publikum (jeg kan ikke navngi de):
Dette var veldig overraskende, men helt herlig. Det var kjekt å synge! (pensjonert mann)
Jeg følte stor glede ved å la meg rive med av Bjørkvolds entusiasme.(pensjonert kvinne)
Imponerende og en helt annen argumentasjon enn vi vanligvis får fra foreleserne på PuS (pensjonert lege)
Sist torsdag (5.12.24) åpnet 22.juli-senteret (som for tiden holder til i Teatergata 10 i Oslo), en utstilling om musikken betydning etter terror-angrepet. Her vises reaksjoner med titusener som synger «Til Ungdommen, her er Karpe, her er «Mitt lille land», spontankonserter, et syngende blomsterhav foran Domkirken, intervju med artister og mye, mye mer, — alt samlet på ulike videoskjermer med tilgang til headset. På en av skjermene synger, spiller og kommenterer jeg (klipp fra video-opptak gjort i våres).
Jeg ble også bedt om å holde en 10.minutters tale/appell som en del av åpningen.
Til stede var blant annet flere fra støttegruppa etter 22.juli. Utstillingen skal stå fram til 2026, med flytting av 22.juli-senteret opp til en da ferdigstilt «Høyblokka» . Gå opp Teatergata 10 fra Tinghuset, det er greiest. Kraften musikk og sang etter 22.juli angår oss alle, ikke minst nå, med krig og terror i Europa.
Det er meningen at alle departementene skal inviteres til utstilligen, fortale arrangørene. Dett er laget et spesielt program for barn — i kjølvannet etter Lillebjørns «Barn av regnbuen» som jo utløste protest-Rosekor over hele Norge da rettsaken var i gang.
Arve Tellefsen og jeg på pro-Palestina i bakken bak kulturkirken Jacob, lørdag 11. mai i solsteika ved Akerselva. Teppet vi sitter på? Palestinsk, selvfølgelig.
Palestinsk sang og Bach med Nora Taksdal på bratsj før sterke politiske appeller. Applaus fra tusener av frammøtte i maisola. Krafta fra Akerselva var med og løftet. 99 % unge mennesker + to gamle gubber – Arve T. og jeg — enhetsfront på tvers av generasjoner mot umenneskeligheten som nå skjer i Gaza!
Det planlegges en utstilling som skal åpnes 1. juli om musikkens betydning etter 22. juli. «Til Ungdommen», «Mitt lille land» og «Barn av regnbuen» blir her sentralt.
En video med blant annet meg blir en del av dette. 18. april ble det gjort opptak, jeg ble intervjuet og sang. Sang og krig er jo sentralt i flere av mine bøker. I «Grunntonen — Små sanger, mektige spor» fra 2016 er jo sangens betydning etter 22. juli selve anslaget – til en ettersporing av sang som del av nasjonalsbyggingen etter 1814. Og for to år siden utga jeg boka «Med musiske våpen», om sangens betydning på begge sider av fronten under 2. verdenskrig. Stikkord under intervjuet med meg: «Musisk mobilisering!» og «Syngende soldater». Det hjelper ikke om milliarder nå bevilges til våpen, hvis menneskene som skal betjene dette mister motet når det røyner på. Fellessang må gjeninnføres som start på dagen i norsk skole. Vi må kunne vår sangkanon.
Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hvad skal jeg kjempe med, hvad er mitt våpen?
Datoen 9. april var velvalgt: 9.april 1940 var Norge i krig, Hitler-Tyskland herjet i Europa. 9. april 2024: Igjen er det krig i Europa: Ukraina og Gaza. Etter 2. verdenskrig sa vi: «Aldri mer 9. april!. NATO ble opprettet.» Nå sier vi/Regjeringen»: «NATO må styrkes, vi må ruste opp. Nabo Russland skal holdes i sjakk ved våre grenser!» Vi mobiliserer militært.
Jeg er født under krigen. Mor sang for meg i bomberommet: «Det var for ikke å miste motet», sa mor. Norge sang seg på beina igjen etter terrorangrepet 22. juli. Vi sang «Til Ungdommen» og mistet ikke motet.
Det hjelper ikke med med milliarder til militærindustrien, hvis mennesker i nye stridsvogner, nye F35-jagere og ubåter mister motet i kamp. Det er menneskemotet som avgjør. Det må mobiliseres. Derfor: Fellessang må tilbake i norsk skole, tuftet på sanger som bygget Norge.
«Musisk mobilisering må også til!»
Vi sang «Millom bakkar og berg» sammen i Sandvika kulturhus denne dagen. «Hva kjenner dere nå?» spurte jeg da vi hadde sunget ferdig og noterte ned på ei tavle hva folk spontant svarte, blant annet dette:
GLEDE FELLESSKAP ENERGI MINNER VEMOD SAVN HÅP
Dette går igjen overalt rundt om i verden. Jeg har gjennom 40 år prøvd det ut, fra land til land, fra kultur til kultur, evidensbelagt (se gjerne boka mi «Skilpaddens Sang», 1998). Dette er selve livsenergien i oss, lagret i kropp og sjel gjennom sang og lek i menneskets første leveår som inngang til identitetsbygging, språk og kultur, utløst i omsorg og kjærlighet mellon mor og barn. Intet mindre. Intet større. MEN: Kan vi «Millom bakker og berg» — alle versene, sangens toner, tekstens mening og kraft og Ivar Aasen og hans historie i dette. Det må skolen sørge for! Der må vi bygge et syngende fellesskap. Syngende soldater taper ikke så lett motet. Det er tanken. Og mest seks stridsvogner i sum koster milliarder er seks vers av «Millom bakkar og berg» helt gratis. Det er paradokset!
Timer etter foredraget mitt, fikk jeg en mail:
«Hei, hei! Takk for en forrykende forestilling tidligere i dag! Takk også for at vi får synge med! Vi inviterer deg til Hennie Onstad seniorsenter. Vi har et flygel med sjel i møterommet:
Klart jeg har sagt ja til å komme dit! I mellomtiden håper jeg på et møte med skoleminister og småbarnsmor Kari Nordthun
Utenfor, i borggården, vaiet flagg på halv stang, tusener hadde stått i kø i sprengkulda med håp om å komme inn, bare en brøkdel slapp inn. Vi var 900 som fyllte storsalen i Oslo Rådhus. Oslo Strings spilte Bach mens vi satt og ventet. Det ga mening. Lillebjørn var glad i Bach, timer i klassisk gitar med Bach hadde vært viktig under oppveksten.
Selve seremonien åpnet med Hallavard Bjørgum som satte tonen, med en slått på hardingfela si: «Skjoldmøyslaget». Folkemusikk var jo en virkelig viktig del av Lillebjørns liv. Ordfører Anne Lindboe ønsket så velkommen på Oslos vegne og takket Lillebjørn med på en måte som vi kunne kjenne igjen. Vi i salen takk på et vis tilbake. At Oslo Kommune hadde besluttet å få spilt Lillebjørns «God natt kjære Oslo» hver kveld fra Rådhusets klokketårn klokka 22.00 like fram til bisettelsen, var en strålende idé. Strålende var imidlertid ikke Åse Kleveland i sin minnetale. Den fløt ikke, varmet ikke. Rart, hun hadde jo kjent Lillebjørn førstehånds som visesanger gjennom «Ballade». Var det en indre gråt som hadde tatt tak i henne fra talerstolen? Med varmet gjorde det som så fulgte: «Gategutt» med Lars Klevstrand med sin gitar og Steinar Ofsdal med nydelig samspill i sin cello. Og så kom de på rekke og rad og fylte denne bisettelsen med lillebjørnsk glede og vemod: Gitarkameratene sammen for siste gang, med fjerdemann nå i kiste: «Se alltid lyst på livet»; Tuva Syvertsen og Fria Ånnevik og Oslo Strings med «God natt kjære Oslo» …
Slottets utnevnelse av Lillebjørn til St. Olav ble lest høyt — det hadde vært et ønske fra familien — og ble for meg et høydepunkt underveis. Ja, jeg var et øyeblikk tilbake i hagen til Lillebjørn da dette faktisk hendte — han var så stolt, ja rank, akkurat da.
Det hele sluttet sterkt: Etter Steinar Ofsdal minnetale — de to hadde møttes på Nissen – tok han fram seljefløyta og vevet toner inn i Kari Svensens framføring av «Danse, ikke gråte nå». Da gråt jeg — og sikkert mange med meg: «Denne jorda skal bli din grav …»
Siri, dattera til Lillebjørn, sang «Deilig er jorden» før han døde. «Den eneste salmen jeg liker», sa Lillebjørn.
Og så kom jenter fa Bolteløkka skole rennende ned den mektige rådhustrappa. Og mens de sang «Barn av regnbuen» ble kista til Lillebjørn båret ut av Rådhushallen. Så fint, så makeløst fint og riktig!
Denne bokas anslag er Lillebjørn med 40.000 på Youngstorget etter Utøya: «I samme øyeblikk som vi hevet våre roser, begynte Lillebjørn å synge der framme under buegangene. Med ukulele som eneste komp tok han fatt på «Barn av regnbuen». Stemmen sårbar, budskapet meislet. Snart var vi tusener som sang skulder ved skulder i vårregnet, klissvåte, med hjertene utapå skjorta. Barn av regnbuen var vi alle akkurat da.»
I et eget kapittel skriver jeg her om «Lillebørn + venner»— unga! Det åpner med «Haba Haba Haba» — 12-takters blues-skjema med munnspell på innpust og utpust: «Musikken uler og unga jubler, de tar sangstyringa på stigende musisk rus: Rimleken går som stafett fra sprøtt til helsprøtt til crazy. Og bandet? Her spares ikke på energien, det transponeres kromatisk hele veien fra G til Ass-A-B-H. Og jaggu prøver ikke Lillebjørn til slutt å scatte! Det er unga som har skrudd´n opp, selvfølgelig:
Shake, rattle ´n´ roll, shake, rattle ´n´ roll Det var engang et troll!………………………….»
