Jeg fylte 80 år 2.mai. Vi var 12, min nærmeste familie, rundt et bord hjemme i stua. Vorspiel, arrangert av Eva: En buss-taxi som tok oss biografisk rundt i Oslo til steder jeg vokste opp med Bentsebrugata 16 på Torshov, med Akerselva og Skeid, Nordre Åsen og OBOS, Sinsen folkeskole med korpset, Sinsen høgre skole med Eva i samme klasse …
Oppslaget kom dagen etter på baksiden i Klassekampen:
På kvelden: Josefine visescene: Anne Marit Jacobsen leste Inger Hageup-dikt med Helge Lien ved pianoet. Fullt hus, jeg fikk ikke betale, Kari Svenden geleidet meg inn til reservert plass helt foran, folk klappa. Mange kjente ansikter. Sterkt og stas.
Jeg var invitert til «Stoppestedet» ved Lilleaker stasjon, en gammel trikkehall omgjort til kulturhus.
«Vi er en gruppe på ca 20 mennesker med ulik bakgrunn fra næringsliv, offentlig sektor og organisasjoner. Det er en interessert og debatt gruppe. Tema: «Musikk og politisk påvirkning», het det i invitasjonen fra lederen Harry Bjerkeng.
Her måtte formatet bli «samtale», ikke forelesning. Rundt 35 møtte opp, menn og kvinner De samlet seg i en halvsirkel foran meg og et piano.Det ble en samtale om sangens betydning i den pågående krigen i Ukraina, brytningen mellom russisk og ukrainsk sangtradisjon. Jeg har jo for ikke så lenge side skrevet en kronikk om dette i Klassekampen. Veien gikk derfra til min siste bok «Med musiske våpen», som handler om felles sangtradisjon på tvers av fronter (Norge 1940-45). Piano og sang hørte med underveis, med JRB live.
En mann kom fram etterpå og ville kjøpe en bok. Han hadde bare cash, ikke VIPPS og ga meg en fem hundre-lapp (boka koster kr. 390). «Jeg har ikke cash», svarte jeg, «så hva gjør vi?» Bare behold de fem hundre, det var denne timen med deg vel verd!»
Dette var tilbakemeldingen dagen etter:
Hei: Tusen takk for en vidtrekkende analyse av den vanskelige situasjonen vi står i. Deltakerne var så fornøyde.
Noen tid etter at jeg hadde forelest i Sunndal kommune i 2007 fikk jeg et brev fra barnehagesjefen Dag Eirik Elgsaas: «Vi har behørig avduket vår nyeste investering på barnehagefronten i Sunndal. Et musisk lekeapparat, «Være fred», skapt av kunstneren Ole Mauset og støpt i bronse. Avdukinga er godt dekket i lokalpressen her. Begrepet musisk leikeapparat er nok et nytt begrep i vår barnehageverden. Forskjellen ligger i at det vin tradisjonelt forbinder med barnehagens leikeapparater er fysiske utfoldelser og stimulering av kropp og motorikk. «Være fred» sin misjon er å legge til rette for tanker og refleksjon, ikke minst være en inspirasjon for kunsten og kreativiteten.»
Et bilde fulgte med:
I februar 2023 var jeg tilbake i Sunndal kommune og foreleste for barnehagefolket om «Det musiske menneske». Denne gang åpnet jeg med «Rage against the Machine» — «We gotta take power back!» What power? Sangkraft må inn som overordnet del i skolens «Fagfornyelse». Ikke bare handler det om «lærekraft» — barns læring har helt fra første leveår hatt sang som nøkkel. Det handler også om «værekraft» — mobilisering av livsmot når livet trues. Nå synges det i ukrainske bomberom — de har en rik sangtradisjon å hente energi og motstand fra. Landet er musisk rustet. Norsk sangkanon må løftes fram igjen — det handler musisk beredskap. Sang på livet løs!
Som bonus i etterkant fikk jeg nå møte «Være Fred». Han støttet meg helt klart!
Det var Mona Reinset, nåværende barnehagesjef i Sunndal kommune, som har tatt dette bildet av «Være Fred» og meg. Etter forelesningen i Sunndal kommune ga hun meg som takk en bok med viser, rim og regler frå Nordmøre med en hilsen i: «Tusen tak for ein fantastisk inspirasjon til å ta vare på det musiske i våre liv».
Den sangboka skal få en spesiell plass i sangbokhylla mi. «Musisk beredskap» på Nordmøres vis:
Det kan ta et liv helt å fatte. Som for meg på vei til Fredheim, Ingeborg Refling Hagens eget hjemsted. «Med musiske våpen», er tilegnet Ingeborg Refling Hagen. Hun ble torturert i kjelleren på Grini, hadde deltatt med distribuering av en illegal avis under krigen. Men for meg handlet denne bokdedikasjonen også om noe mer: En takk fra meg og mine. I 50 år har jeg fulgt hennes Suttung-kraft på nært hold, kulturberikelse av barn, fremfor alt gjennom Wergelands diktning. Jeg har vært på mange 17.juni-feiringer med blomstertog til Wergelands ære på Tangen sammen med mine tre barn. Alle er de varig beriket av Wergeland, først i Askeladden barnehage på Torshov, så på Tangen. Derfor er det 17. juni-blomster i taket i bua der min egne bøker er samlet:
Ingeborg Refling Hagen mente at å undervurdere barn er å undertrykke barn, en tanke jeg har fremmet på mitt vis om barn og sang. Symtomatisk er det Eivind Groven med Wergeland i «Barnas Egen Sangbok», lysår unna en enkel barnesang. Barn både vil og kan!
Men så var altså satt på toget til Tangen og bladde i hennes bok fra krigen og Grini: «Gnister i mørket». Hvilke gnister i mørket? Musisk eierskap til vår egen norske kultur — Wergeland, Ibsen! Hvilke mørke? Torturen i Grini-kjelleren. Det at Ingeborg stolt eiet sine diktere, gjorde at hun holdt ut torturen hun ble utsatt for, at hun ikke tystet, at hun hele veien forble seg selv. For gjennom Ibsen og Wergeland kjente hun hvor stort det er å være menneske. I boka si siterer hun Kinck: «Et folk som er bevisst, kan ikke dø.» Det var der på toget at jeg helt skjønte at hennes Suttung-arbeid med barn dypest var et fredsprosjekt. Ikke rart at jeg denne kvelden snakket mye om dette, det er jo noe suttungs også i meg.
Jeg har vært heldig å ha hatt fremstående Suttunger blant mine studenter. Johanne Louise Groven-Michaelsen kom denne kvelden i Fredheim kulturhus med sin Gunnar. Jeg ble i sin tid invitert til deres bryllup på Tangen. Nå fikk jeg en minnegave fra henne:
Og for noen uker siden inviterte Anne Jorunn Kydland meg til 30-årsjubileum for sin Suttung-gruppe i Bærum. Der møtte jeg blant annet Dagne Groven Myhren, venn og kjær kollega fra Blindern. Ildsjeler og fredsbyggere med tro på barn er de alle.
Det var Tor Sørby, sognepresten, og Morten Krogvold, fotografen, som inviterte folk i Moss til «Mellomrommet»: «Lørdag fjerde februar kl. 17-21i Moss kirke ansikt til ansikt med Morten Krogvold med sine bilder, Jon-Roar Bjørkvold med Det musiske menneske og Ketil Bjørnstad med Edvard Munch. Mellomrommet — et sted ALT kan skje og ALT kobles sammen for å gi oss et refleksjonsrom og et opplevelsesrom for alt livet fører med seg. En helaften i Moss kirke.»
Overveldende respons: Folk meldte seg på og fylte kirken til siste plass, ja, mange kom ikke inn), og det på en lørdag med strålende skivær og Grand Prix-finale i beste sendetid på lørdagskvelden.
En ferdigrigget kirke sto klar da jeg kom en drøy time før det hele begynte, stoler på plass, et nystemt flygel der fremme og til side for alterringen et svært bilde med Munck i sitt atelier. Det lå en ladet forventning i lufta
En times tid senere: full sal, summende energi. Mange kom og hilste med et «Takk for sist!» (jeg har jo forelest i Moss før, ikke minst for lærerne). En fin oppladning til noe jeg ikke har gjort før: Med bakgrunn i den pågående krigen i Ukraina — ta folk med inn i 1. sats av Sjostakovitsj 7. symfoni, komponert under beleiringen av Leningrad under 2. verdenskrig.
Et nystemt flygel lokket. Så jeg startet med å synge en russisk antikrigssang: «Dybinushka»: Det kom en tid og Folk våknet! De rettet sin mektige rygg og kastet sine undertrykkerne ut med Sang!» Dette satte en tone.
Tor Sørby hadde skaffet en innspilling av symfonien med Jevgenij Marvinskij, Sjostakovitsjs yndligsdirigent. Jeg opplevde ham mange ganger i Leningrad-Filharmonien i 1968, da jeg studerte musikk der og fikk møte Sjostakovitsj på kjøpet.
Reisen inn i Leningradsymfonien ble en voldsom opplevelse for oss alle: Dette skrev Morten Krogvold til meg i dagen etter:
«Kjære Jon-Roar! Dypfølt og hengiven takk for det mesterverk av en monolog, sang, opptreden, inspirasjon, kunnskap, glede og sorg. Jeg tror ikke vår tid kan lage sånne mennesker som deg. Mang vet knapt hvem Sjostakovitsj er. Begeistringen er unison. Reaksjonen har vært: «Tenk om ungdom hadde opplevd dette! For en reklame for klassisk musikk» osv, osv.Du var og er fabelaktig. Jeg er stolt og glad for at du stilte opp — det betyr mer enn du aner. Tror samtlige i Moss kirke ble beriket. Tusen takk beste mann! . Vi holder kontakten. Det aller beste fra Morten.»
Jeg svarte: «Takk Morten, jeg hadde i disse tider gledet meg til å glede mane med Sjostakovitsj, ikke minst deg! Jon-Roar
Han svarte: Tusen takk. Du serverte magi!»
Og så kom en sms fra Tor Sørby, sognepresten:
«Du ga oss en helt legendarisk musikktime som blir sittende som et historisk øyeblikk — det mangler ord for det du dro oss inn i gjennom Sjostakovitsj. Mange som har uttrykt at noe lignede har de aldri vært med på, og at det var en reise som var skjellsettende. I dag ble det en lang tur i skogen og langs kysten — og jeg kjenner kun på lykke og takknemlighet for kvelden i går og dere som ga oss denne enorme opplevelsen. TAKK! TAKKT TAKK! «
Og jeg svarte: » Kjære Tor, dette var livgivende for oss alle. Beste hilsen Jon-Roar»
PS Ja, dette var virkelig noe spesielt. Tross påvist hjertesvikt på noen år siden (arsarv), som satt meg noe tilbake + pandemien som satte en stopper for å møte folk på musisk vis – denne kvelden i Moss var et løft: Jeg duger fremdeles!
Foredrag på biblioteket i Brumunddal. Tross strålende sol og vintervær i særklasse, folk møtte opp og fylte salen. Her var flere som har møtt meg tidligere, både med «Det musiske menneske» og «Grunntonen» som tema. Her kom også en tidligere og kjær student, Bjørn Kristiansen, nå en eldre mann med skjegg (midt i bildet). Tia går! Bibliotekar Mette Westgaard åpnet med å vise fram «Barnas Egen Sangbok», slitt i stykker i ren sangglede.Det var en gammel klassekamerat fra folkeskolen på Sinsen, Berger Johan Hareide, som sto bak invitasjonen. Det gjorde turen til Brumunddal dobbelt hyggelig. Berger Johan er nå leder for ro Ringsaker kirkeakademi, og kunne vise meg et imponerende progran
Etter forelesningen inviterte Berger Johan og kona hans meg hjem til lunsj, der praten gikk livlig, ikke minst om lærer Vidar Wergeland, den fine lærer´n vår på Sinsen på 1950-tallet.
Her holder Skøyen aktivitetssenter til. Ser det trist ut? Kanskje det. Men innenfor disse dørene fikk vi sammen oppleve noe helt uforglemmelig.
Jeg hadde bedt om å få gjort klart powerpoint til en forelesing om boka mi «Med musiske våpen». Men da jeg kom inn, skjønte jeg at dette ikke kunne være veien å gå. I en spisesal/kafe satt et 30 talls til dels gamle, skrøpelige mennesker og ventet, noen knapt nok i stand til å gå med sine gåstoler. Bakerst i rommet: en kafeteria-disk. Jeg, nå i mitt 80. år, var her mest for en ungdom å regne. For her var det folk som ikke bare var født under krigen — de husket krigen, ja noen var tenåringer før krigen var slutt! Så fakta-kompetansen var førstehånds deres, ikke min. Om de husket sine første sanger fra krigen, sangene fra egen tidligste barndom som vi ikke mister for alt er slutt? Jovisst! Jeg hadde dagen før mistet en kjær nabo og venn, Inger på 86. Hele den siste tiden sang hun «Tante Pose». Om de husket «Tante Pose»? Jo visst, både filmen og melodien.
Jeg hadde fortalt om min interesse for musikk og språk som veien fram til denne siste boka mi m sanger i krig og hadde sunget en russisk sang. Nå reiste en mann seg. «Jeg er ungarer med russisk som mitt andrespråk under oppveksten. Jeg kan ikke lenger snakke russisk, , men jeg husker russiske sanger. Kan du «Spi mladjenets»? «Ja, jeg kan «Spi mladjenets»! svarte jeg. Og så sang vi sammen en vakker russisk vuggesang, til salens store forbløffelse. Forbløffelsen skulle bli større, ikke minst for meg. For to til i salen våknet nå til dåd. Den ene, nå noe slitt av alderdom, hadde gått på russiskkurs 6, altså før mitt kurs 7). Den andre, klart yngre, hadde gått på russiskkurs 9. Forslaget var samstemmig: «Nå synger vi «Stenka Razin»! Og så sang vi «Stenka» på russisk, flere vers. Noen av de andre sluttet seg til på norsk. Det ble en musisk jam session ute like! Makeløst var det.
Tone Nordstoga Løk, som hadde inviterte meg, sendte meg dagen etter på mail kommentarer fra noen av dem som var til stede:
Kvartetten fra venstre: Hennig Bødtker (kurs 6), JRB, ungareren Josef Sarosi, og Erik Holtedahl (kurs 9). Jeg fikk navnene deres før jeg gikk, musisk beruset.
«Håper han kommer igjen»
«Han var så full av liv»
«Jeg fant det veldig morsomt at en nordmann og en ungarer sang russiske folkesanger og ble rørt til tårer, og ønsker han alt godt for livet videre. Det var artig at han nevnte musikkens kraft. Jeg lærte de sangene for 70 år siden og det sitter ennå. «
«Utmerket foredrag på alle måter. Inspirerende og trollbindende. Han gav av hele seg.»
Det var uventet sterkt å komme tilbake Ris meninghetshus og Aker seniorene.. Folk kom bort og hilste, her var mange kjente ansikter, jeg kjente meg hjemme, rett og slett. Full sal, 70-80 mennesker i alt, på min egen alder, påmeldt til et høsttema med en ambisiøst tittel: «Hva er «stor» kunst»?
Jeg valgte ikke bare snakke om Sjostakovitsj´s 7. symfoni, jeg tok dem inn i musikken mens den utviklet seg «live» i salen med Maris Janssons og Petersburg-filharmonien: Tematikk og fortelling i toner. Det dundret i salen, og lydanlegget gjorde så godt det kunne, men strakk nok ikke helt til. Men fint ble det likevel. Jeg har jo arbeidet med Sjostakovitsj helt fra studietiden, forelest for mine studenter, møtt komponisten (1968), og skrevet et eget kapittel om ham i «Det musiske menneske». Det ligger for øvrig et opptak på Fjernsynet/Hovedscenen med hans 5. symfoni, her jeg bidrar sammen med dirigent Cathrine Winnes og Kilden-filharmonien i Kristiansand. Ta gjerne en titt!
Her er en tilbakemelding på e-post dagen etter. Den gledet virkelig! (den er anonymisert):
Kjære Jon-Roar Bjørkvold
Jeg var til stede på Aker seniorakademi på Ris i går. Det var en stor opplevelse, Strålende. Hjertelig takk. Jeg har hørt Shostakowich mange ganger, men aldri med så stor glede og forståelse som i går. Du endret mitt forhold til komponisten med ditt engasjement, begeistring og kunnskap. Da jeg kom hjem, fortalte mannen min at Fuhrtwängler dirigerte Beethoven for HItler i 1944 og utfylte bildet for meg.
Takk igjen!
nnnnnnnnnnn ……………….. …………… ……………
Takk tilbake til dere, Aker Seniorakademi med blomster på kjøpet!
Jeg fant denne samtalen på våre nettsider og ble minnet på den vidunderlige dagen jeg var så heldig å få dele med deg. Dessverre sammenfalt den med det dramatiske partiet Magnus Carlsen spilte mot Vishy Anand i Carlsens første VM-match, og vi ville jo begge egentlig se det. Men som du sa, leken er større en sjakken, leken er det virkelig store spillet!
Jon-Roar, jeg må bare takke deg for denne dagen og for alle dine kloke ord i så mange tiår! Bøkene Det musiske menneske og Skilpaddens sang står som solide påler i mitt og manges liv. Og som du sier: «Barn synger ikke for å treffe C, de synger for å treffe livet!»
Pensjonistuniversitetene er gull verdt, sosialt og kulturelt. Her er kunnskapsrike mennesker i «den tredje alder» som hungrer etter mer viten. Mitt foredrag inngikk i et lødig høstprogram. Hør bare: Hit kommer Anders Mangnus med «USA, Kina og framtida for demokratiet. Hit kommer Thomas Reinertsen Berg med «Til verdens ende — krydderets verdenshistorie». Hit kommer daglig leder for Sandbeckstiftelsen, Tom Erik Tangen: «Multikunstneren Sandbeck — en klassereise». Det bys dessuten på en separat foredragsserie over seks ganger «Kinas vei til supermaktsstatus» og et bonustilbud om La Bohème på Ringsakeroperaen. Å få være en del av noe sånt, er virkelig en stor glede.
Og nå på tirsdag 30. august møtte jeg en tettpakket sal — mer enn 200 — på «Hønsehuset» på Gjøvik og snakket om den siste boka mi: «Med musiske våpen». Den første email-tilbakemeldingen rant inn før toget mitt var tilbake i Oslo:
Tusen takk for et fyrverkeri av et foredrag på Gjøvik i dag!
Flere kommer!
Asbjørn Pålshaugen, med kyndig bakgrunn fra NTH, tok seg av det tekniske. Uklanderlig!Her er fire fra styret, de tok meg med til en veldrevet innvandrerkafe i etterkant. Til venstre: Mina Lie, god venn fra felles studietid i Oslo; til høyre: sekretær Toril Singstad Pålshaugen som for øvrig også var den som inviterte meg hit i 2011, da jeg snakket om «Det musiske menneske». Med andre ord: Jeg møtte flere kjentfolk fra sist!
