I månedskiftet juni-juli i år skal NRK P2 sende 10 programmer med tittelen «Kjetil lærer klassisk». Det er den musikkukyndige Kjetil Grinderud fra NRK- «Sporten» som guides skritt for skritt av den musikkyndige dirigenten Cathrine Winnes inn i den klassiske musikkens verden (Cathrine Winnes er kjent nå sist fra TV-sendingen «Maestro» i våres).
Cathrine og jeg kjenner hverandre godt fra samarbeid med Sjostakovitsj’s Femte Symfoni, (sendt i NRK Fjernsynet, Hovedscenen, du finner det på nettet, YouTube). Cathrine ville at Kjetil skulle møte meg i det nest siste programmet, nr. 9 i serien. Ønsket var «Det musiske komma», sluttavsnittet i Sjostakovtisj-kapitlet i «Det musiske menneske»:
«Hos Det musiske menneske er én pluss én aldri akkurat lik to. Det blir alltid en uro tilbake, det musiske komma. Det er uroen og gjennombruddskraften i dette musiske komma som sprenger skjemaregningens lukkede kvadratur. Det er dette musiske komma som får musikk til å svinge i menneskesinnet og som tilfører en så ukontrollerbar slagkraft at selv mektige samfunn må skjelve.»
Det ble til en to timers samtale om musikk — som endte i en stormhaggelgbyge som fikk tre mennesker (som satt sammen corona-utendørs) til å skjelve. Ikke av musikkens kraft, men av maiværets kraft.
Den gamle radioresepsjonen i NRK var stengt, så jeg måtte møte til opptak i fjernsynsinngangen. Produsenten Ingvald Garbo tok meg så opp noen trapper og inn i radiohuslabyrinten der Harald Stanghelle ventet. Stangahelle er en mann jeg har stor respekt for. Jeg trodde vi skulle snakke primært om sangens betydning 1. mai (opptak to dager før), men der tok jeg feil. Siden jeg visste at Stanghelle både er opptatt av kultur og politikk og dessuten er glad i sang (han ryktes å være en Evert Taube-beundrer), hadde jeg sendt ham et ex av «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» da denne boka kom ut i 2016. Denne boka mi ble nå utgangspunkt for samtalen vår. Intervuet levde med sine egne avstikkere, vi trivdes med hverandre, kjente jeg. Her var både smil og sang underveis. Vi fant grunntonen. Døm selv, dette blir altså sendt i programmet «Stanghelle på fredag» 1. mai, altså i morgen. Garbo holdt som produsent styr på klokka, det dreide seg om drøyt ti minutter. NUPI-forsker og Russlands-kjenner Julie Wilhelmsen var inne hos Stanghelle rett før meg. Deres tema var russisk 1. mai-feiring tema, et felt som opptar også meg. «Når var du i Russland? spurte Julie Wilhelmsen meg mens vi stod og ventet på Garbo som skulle lose oss inn til Stanghelle. «I 1968», sa jeg- «Det var året før jeg ble født!» svarte Julie. Da lo jeg rått: Tia går! Og så kom Garbo og hentet oss — en ung kvinne og en gammel mann.
Garbo — sønn av legendariske Gunnar G. — fulgte meg også ut. «Hils så mye til Tiril!» sa han. Det satt jeg stor pris på: Tiril-datter og Garbo har vært nære kolleger i NRK. Hyggelig at hun huskes. Også Stanghelle husket: «Hils til Svein Erik!» sa han, «vi jobbet sammen i Dagsavisen!» Hvordan Stanghelle visste at Svein Erik er min svigersønn, aner jeg ikke. Men hilse ham fra Harald Stanghelle, det gjorde jeg.
Vi møttes for 50 år siden, Harry og jeg. Han var 23 og jeg var 27. Det var opptaksprøve til musikkstudier ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han søkte om opptak, jeg var nyansatt. Han tok fram trekkspillet sitt, framførte Karneval i Venedig, og spilt meg til tårer. I ham kjente jeg umiddelbart hjemme. Vi ble nære venner for resten av livet. Uten at vi helt visste det: Dette ble en klassekamp om musikksyn og kultur, oss mot de andre. Han fra Toten, den først i familien med artium, gehørsmusiker, multiinstrumentalist, dansemusiker, korpsdirigent og storbandleder. Jeg fra Oslo øst, den første i familien med artium, gehørsmusiker, brukspianist, sanger med russisk i bagasjen og Olavsgutt, korpsmusikant, en gang i tiden trombonesolist.
Ikke rart at vi fant hverandre. Jeg var Harrys lærer i harmonilære, han sluttet aldri å takke for det. Harry fikk et barn, en sønn, Even. Harry jublet, jeg visste om Even før han ble født. Even arvet farens dype musikalitet, og ved et skjebnens lune: Even er i dag ansatt i min gamle stilling ved Institutt for musikkvitenskap ved UIO, der faren for 50 år siden møtte meg på opptaksprøven. At Even, i dag trombonist, komponist og arrangør av internasjonalt format, forvaltet «satslære» på en annen måte enn jeg dengang var i stand til å gjøre er en annen sak. «Trekkspill» og «storband» var jo fremmedord på instituttet vårt i 1970.
Nå skulle Harry bisettes. Totenviken kirke var fylt til trengsel allerede en halvtime før seremonien begynte:
Seremonien, ja. Her var musikken gjennomført familieforankret, selvfølgelig. Evens kone Anine Kruse Skatrud og søsteren Benedikte rammet det hele inn: De åpnet bisettelsen med Eidsvågs «Eg ser» og avsluttet det hele med Erik Byes «Blå salme». (Den tredje av Kruse-søstrene, Jannike, var hovedrollelåst i «Sånn som i himmelen» på Oslo Nye). Og Even? Han holdt en minnetale om sin pappa, som slet med tungsinn og drikking, og spilte alle opp til fest og moro. For alle elsket Harry, også Even. Det viste han ikke minst da han tok trombonen sin fram og spilte «Amazing Grace» solo, i Harrys arrangement, der framme ved kisten hans. Tre vers med stigende styrke grad: pianissimo, mezzoforte, forte, siste vers transponert opp.
Nei, jeg sang ikke i denne bisettelsen. Men tale holdt jeg, musisk klassekampforankret. Den ble avsluttet med Minuttvalsen av Chopin, i sin tid virituost framført av Harry til eksamen. På minnestunden i Kulturhuset fikk jeg den YouTube-avspilt for full guffe med Lang Lang som pianist. Du finner den på YouTube. Det kunne vært Harry, så svimlende god var han. Finn den fram på nettet og lytt! Han visste seg og sin kultur fram også på borgerskapets musikkarena som den beste på kullet. Vi lærte noe av det, alle.
Det er opprettet et minnefond for unge utøvere i Harry Andersens navn. For en idé, Even!
Det var nyåpning på biblioteket på Sandaker-senteret og masse folk. Der var jaggu også kjente og kjære som Eigil Berg (New Jordal Swingers og gammel Olavsgutt) og Knut Sogstad (vi studerte russisk sammen da vi var tyve): Og jeg kjente meg veldig hjemme. Mine første sju år var på Torshov (Torshau) med Benstebrugata, Soria Moria, ælva og Skeid. Ikke rart at je derfor først måtte si litt om dette og trekke fram linjer i eget liv med korps og kor. Glemte å trekke fram tante Lully i Amtmann Meinichsgate på Sandaker som lærte meg å spille piano. Tett kontakt var det fra første stund, jeg kjente at en grunntone sang i oss alle denne formiddagen:
En sms kom noen dager i etterkant:
«Stor takk for et strålende foredrag på Sagene Torshov eldreuniversitet sist onsdag – inspirerende og til ettertanke.
Jeg fikk vite at denne Steinerskolen i sin tid ble grunnlagt av kona til en av Norges fineste poeter, Kolbein Falkeid.Den har utsikt over hele Haugesund. Det må gi musiske visjoner i arbeid med barn. Det ble bekreftet i møtet med en av lærerne, Kenneth Henriksen. Han har en blå hest på veggen i klasserommet sitt:
Jeg lovte å sende ham et bilde av de blå hestene i inngangsvinduet i huset mitt. De har jeg fått mennesker rundt om i verden som har lest boka mi «Det musiske menneske». Det har jeg nå gjort:
Jeg var invitert til å snakke på et foreldremøte på skolen. Skolens strykeorkester åpnet. Her tar de imot applaus:
Mange var vi ikke denne kvelden, de mange stolene som var satt frem, tydet på at skolen hadde trodd det at det skulle komme flere. Men musisk mening kjentes både underveis med de frammøte og, ikke minst med samtaler med frammøtte i etterkant.
Noen dager senere fikk jeg en e-post fra Kenneth, han med en blå hest i klasserommet:
Jeg vil få takke deg for et fantastisk foredrag på mandag.
Det satte virkelig dype spor i meg.
Jeg har snart hørt igjennom hele lydboken din (litt hver dag) og finner de små novellene utrolig rørende, levende og opprivende.
Sårheten som blir skildret bak døren mellom en far og hans tenårings jente, den gamle ryggen som danser gullbryllupsvals og roser og kjøtt i Roma. og mye mye mer….
Her er et bilde fra malestunden jeg fortalte deg om i klassen :)
Jeg ble invitert for å prøve å løfte Alta-skolen med sang. Alle kommunale ledere skulle være til stede, det var visjonen. «Om jeg kunne tenke meg å holde en åpen forelesning i biblioteket for Altas befolkning kvelden før?» «Klart det!» sa jeg. Da snakker jeg ut fra «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» den kvelden og fra «Det musiske menneske» dagen etter. OK?» «Bra!»
Bra ble det virkelig i biblioteket på kvelden, det kom så mye folk at jeg ble helt rørt. Her var både gamle og unge. Noen hadde hørt meg forelese på Lærerskolen i Alta tilbake i 1993 og takket varmt for sist. Her er folk på vei inn:
Min minste fan denne kvelden var Sofie på ti. Av henne fikk jeg både klem og brev med tegning i etterkant:
Etter forelesningen (veldig god stemning!) kom også sjefsdama på biblioteket bort til meg: «Om jeg kunne signere hennes gamle eksemplar av «Barns egen sangbok». Den var slitt i filler i ren sangglede. Jeg signerte – i ren sangglede:
Den var fra 1981, det er lenge siden.
Ikke fullt så glad ble jeg da rektor på kulturskolen kom bort til meg og sa at nok ikke kunne være med på ledersamlingen med meg dagen etter: Han skulle til London. «Til London!? Jeg er jo bedt om ta den lange turen hit fra Oslo for om mulig å løfte fram noe viktig nettopp for sånne som deg her i Alta. Rart …» sa jeg. Enda rarere ble det det andre fortalte meg at han skulle til England for å skyte fasaner …
Det var som et dårlig tegn. Neste dag ble ikke hva jeg faglig hadde håpet. Alt teknisk brøt sammen. CD-spilleren stoppet opp, overheaden begynte å ryke (ja, jeg vet det er utdatert teknologi), Doc-Cam (Dokumentasjonskameraet) fikk de ikke til å montere. Ikke bra. Jeg gjorde det beste jeg kunne ut av det, oh folk som hadde møtt opp var vennlige nok. Men nei: Vi og Alta hadde fortjent noe bedre.
Trøst etterpå: Besøk i ishotellet, «Sorrisniva», et sant musisk mesterverk. Det viser menneskets trang til skapende uttrykk i et formende materiale. Jeg hadde snakket om formende uttrykk i sang. Her var det isblokker og snø omformet til en eventyrverden, bokstavelig talt: Tema: Nordiske eventyr: Her ser dere største Bukken Bruse trampe over brua, med trollet like under: «Nå kommer jeg og tar deg!!»
Det ble et konstruktivt møte med Torstein Tvedt Solberg, nestleder i Utdanningskomiteen og Sangens talsmann på Stortinget. Det viste seg at han hadde hatt «Barnas egen sang» som en viktig bok i sin oppvekst. Da han fortalte meg dette som sitt første innspill, var samtalen straks på rett spor. Han skulle ta med seg mine innspill inn i APs programkomite, sa han og fortsatte:»Arbeiderbevegelsen må ikke glemme sine sangrøtter!» Jeg redegjorde for den musiske skolen på Vågå som Stoltenberg åpnet i mai 2011, men som ikke fikk noen framtid da ordføreren ble arrestert ikke lenge etter. Kanskje en skole basert på barns egen læring og med sang som nøkkel nå kan få en framtid barn fortjener?
Jeg gav ham to av bøkene mine, «Det musiske menneske» og «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Da jeg fortalte at «Grunntonen» startet med sangens betydning etter Utøya, sa han at jeg måtte komme dit og forelese. Det vil jeg svært gjerne!
Jeg hadde med meg til møtet mye dokumentasjon: Her er lista over vedlegg, den kan gi et inntrykk av hva vi snakket om:
Mektig ble det når flere kom strålende bort til meg før jeg begynte: «Takk for sist. I kinoen for 26. år siden … Husker duser du!?» Jeg nikker, husker. «Du signerte «Det musiske menneske», jeg har den hjemme. Nå gleder vi oss til å høre deg igjen …» Og jeg blir rørt, må svelge en klump i halsen og kjenner at liv har sammenheng og mening. Who could ask for anything more?
Salen var stappfullt, det måtte settes inn ekstrastoler. Her er et utsnitt av salen før jeg begynte.
Og jeg gjentar: Slike møter med oppgående, kunnskapsrike og kunnskapshungrige mennesker er en fryd!
Her er en takkens e-post i etterkant fra en som hadde kjøpt med seg lydboka mi (tre CD-er med utsnitt fra tre av bøkene mine der jeg leser med den musikken som hører til: «Musikk-Mennesker-Mening»): «Nå har jeg hørt på Deilig er jorden», cd1, helt herlig! Har en tøff nabo som er prest — hun kommer til å forstå dette og glede seg over det. Ville bare takke for din romslighet, humor og at du deler av din kunnskap. Mvh…
Her er Røde Kors-huset der jeg foreleste:
Her er Ellen Kværna som inviterte meg:
Og her er Stine loset meg fram gjennom Kongsberg og fikk all teknikken til å funke. Stor takk til deg:
Nytt er ikke fengsel-perspektivet i mitt liv med musikk. Aldri skal jeg glemme storfagsstudenter med prosjekt på «Botsen», Oslo Kretsfengsel. Sterkt i minne står også forelesningen for Justisdepartement høsten 2010, der kraften i det musiske skulle bygge bro innenfra til et utenfor der et fritt liv venter. Det endte med stående applaus fra 350 mennesker til «Brigde over troubled water». På Gardemoen (Clarion Hotel, Oslo Airport) denne dagen var vi ikke 350, men 20 ildsjeler som er med på å bygge mennesker i fengsel.Simen Rem, fritidsleder på Indre Østfold fengsel, han ba om en selfie i etterkant:
Hvorfor opp-ned? Ikke vet jeg. Men teknologi er underfundig: Kanskje er det fordi fengsling snur et menneskeliv opp-ned.
Det var Torunn Elise Kveen som inviterte meg. Hun åpnet med å synge en gammel folketone. Det satte en fin stemning til et krevende tema:
«KULTURBREV 2001»
I presentasjonen av meg i programmet skrev Torunn: «Ordet «musisk», tidligere et rent akademisk begrep, har festet seg i norsk kulturdebatt, så sterkt at musiske mennesker er innført som allment begrep i «Kulturbrev 2001″, der mer enn 20 norske kulturorganisasjoner henvendte seg til Regjering og Storting for å få løftet fram en mer helhetlig, musiske kultur — og kunstpolitikk — for landets skyld».
Jeg husker selvfølgelig godt at «Kulturbrev 2001» ble lansert i Det norske teater med kulturminister Ellen Horn til stede og at jeg holdt en åpningsforelesning. Men siden har jeg intet hørt — før nå. Hva skjedde videre med dette «Kulturbrev 2001». Hører dere: — Theo Koritzinsky og Johan Tønnesson — det var dere som satt dette i gang, og den gangen ba meg bidra.
Her om dagen fikk jeg lang mail: Her er et anonymisert utdrag:
Kjære Jon-Roar Bjørkvold
Jeg skulle ha skrevet til deg for lenge siden, men bedre sent enn aldri. Jeg er en mann, utdannet sosiolog … er nå 67 år, og har vært pensjonist de siste fire årene. Jeg hadde, fram til høsten 2015 sånn passe interesse for klassisk musikk. Var på konsert med filharmonien kanskje en gang i året.
I august 2015 var jeg på ferie i Moskva, og var på en guidet omvisning på Novodevitsjij-kirkegården. Jeg gikk forbi en beskjeden gravstøtte, der det sto Sjostakovitsj. Jeg kan det kyrilliske alfabetet. For meg var han da en russisk komponist som komponerte komplisert musikk. Jeg visste ikke noe om hans musikk. Etter en elvecruise som endte opp i St Petersburg, og var der et par dager, kom jeg hjem til Oslo søndag den 9. august 2015.
På kvelden slår jeg tilfeldig på Hovedscenen, og i Kilden teater- og konserthus står det en professor og snakker om Sjostakovitsj 5. symfoni. I og med at jeg hadde vært på hans gravstøtte noen dager tidligere, fatter jeg umiddelbar interesse. Din introduksjon var for meg meget interessant, ja en åpenbaring. Jeg satt og gråt da jeg hørte Kristiansands symfoniorkester spilte. Jeg ble da meget interessert i hans musikk, og spilte nesten hver kveld hans musikk før jeg la meg.
Jeg har selvsagt vært på alle konsertene Oslo filharmonien har spilt Sjostakovitsj, og det er heldigvis ganske mange. I februar i år reiste jeg til Amsterdam og Brugge, for å høre den nyetablerte vallonske ungdomssymfoni spille hans 10. symfoni. I august var jeg på Rosendal kammermusikkfestival, der Sjostakovitsj var festivalkomponist, og det var for meg en helt fantastisk opplevelse. Her var det også musikk av Alexander Justin, som også var til stede på festivalen. Jeg synes også dette er flott musikk. Nå i oktober hørte jeg først Oslofilharmonien spille 10. symfonien i Konserthuset i Oslo. Noen dager senere var jeg i Amsterdam og hørte først Radio Filharminisch Orkest spille 10. Symfonien, og noen dager senere spilte Oslofilharmonien 10. symfoni i Concertgebouw. Jeg hørte også Oslosymfonien spille i Elbphilharmonie i Hamburg, men da var det ikke Sjostakovitsj.
Sist onsdag og torsdag spilte Oslofilharmonien Sjostakovitsj 5. symfoni, med den nye dirigenten Klaus Mäkelä. Jeg vet ikke om du var der, men jeg synes dette var en usedvanlig god tolkning og fremføring av den 5.
Så, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis slo på hovedsenen, og takket være deg, så hadde jeg gått glipp av en masse fantastiske musikalske opplevelser. Tusen takk!
Vh ….
Jeg pustet ut, med tårer i øyene: Det nytter, av og til. (Opptaket med Shostakovitsj’ og Femte symfoni på Kilden, finnes for øvrig på Google/YouTube)
