Full sal, fortettet mening i en tung tid: Krig i Ukraina, Krig i Gaza,. Mitt tema: Om sang i krig — på begge sider av fronten. Ikke rart av vi sluttet med «Vi shall overcome». For håp om fred må vi aldri miste. Selv når det er som svartest, kan i allfall sang løfte så ikke alt utslettes, også menneskelighet. Her var både kjente og ukjente, ikke minst flere som takket for sist da tema var fra en annen bok
I forkant: Promo gjennom et lengre intervju i Akersposten:
I etterkant fikk jeg en mail av en av tilhørerne. Hun takker og skriver blant annet:
Hei, hei.
Takk for givende stund på Ullern kultursenter i dag! Så engasjert og levende du formidler et stoff, som sikkert ikke er så kjent for veldig mange – men som de fleste kan relatere seg til. Flott med nye bekjentskaper, som Ole Vig og Cally Monrad; den siste «tro dessverre feil» under krigen (leser jeg på nett). Jeg fikk også plutselig et helt nytt syn på Margrethe Munthe.. Hun burde virkelig få en renessanse, hvor alle gode intensjoner kommer fram i lyset. Antakelig er det deltakelsen i sangen i dag (på Ullern), som har åpnet opp så MYE:-))).
Beste hilsener …..
Blant dem som i etterkant ville ha et signert eksemplar av «Med musiske våpen», denne boka jeg snakket om, ville at boka skulle signeres med et «Til Kim». «Jeg er hans mor,» sa hun. «Med fornøyelse», svarte jeg, demenskor er jo blitt viktige over hele landet!»
«En forrykende 1.5 time med Bjørkvold!» — var meldinga dagen etter. Ja , forrykende ble det i en «Lofoten-sal», stappfull ikke bare av mennesker (rundt 200), men også av energi, begeistring og mening — og det på selve FN-dagen, mens krig herjer både i Ukraina og Midt-Østen. Ikke rart at vi avsluttet med «Med shall overcome someday» med stående applaus til et håp om fred som aldri må la seg knekke. Sang må tilbake til skolen som daglig fellesskap.
Bodø Gimt har fattet hva sang er for fellesskap i motgang og medgang: «Å eg minnest so vel dette land!» (Barndomsminne frå Norland» av Elias Blix) dundrer over stadion på hver hjemmekamp. Ikke rart at laget ligger på toppen av tabellen! Forrykende også det. Om vi sang denne sangen denne dagen sammen med meg? — Selvfølgelig. Så det dundret!
Her med Torill Lund som hadde invitert meg.
Med et ordentlig, akustisk instrument med (et flygel, faktisk), og en teknisk dyktig medhjelper ved min side tannlege Rolf som tok seg av powerpont-klikka, ble jeg frigjort på scenen til å formidle mitt. Det løftet seg virkelig.
Jeg kjente igjen denne mannens stemme — så full av begeistring og latter — straks han var på telefonen med en invitasjon om å komme tilbake til Fredrikstad: Det måtte være Sture Solvang:
Sist, det var i 2019, hadde jeg snakket om «Grunntonen» (utgitt i 2016), om hvordan våre første sanger ikke bare er med oss til siste utpust, de er ogås, overlevert fra generasjon til generasjon, med på å danne selve renningen i den nasjonsveven som heter Norge. Det var mye latter og sang den gang. «Skulle vært på blå resept» var en tilbakemelding i etterkant.
Jeg kjente godt igjen lokalet i Scandic Hotel, også galleriet var etter hvert ganske fullt.
Denne gang var både temaet og tiden mørkere, aktualisert ikke bare av krigen i Ukraina, men også av krigen mellom Israel og Hamas. Jeg hadde denne gang tatt med meg sangboka jeg fikk da jeg slutta på Sinsen folkeskole i 1957: Mads Bergs Sangbok. Min versjon, utgitt i 1940, det året tyskerne okkuperte Norge, var siden utgivelsen (1912) trykt i «422 tusen» eksemplarer, kan forordet fortelle. Gjennom daglig bruk av denne sangboka hadde vi fått musisk beredskap til å motstå Hitlers forsøk på forføre nordmenn med bruk av vår norske sangarv, avsunget til korp i gata i full nazi-mundur! Ja, for det var han pla. «Gewinnt mir die Norweger!» sa han. «Vinn nordmennes hjerter for min sak!» Makan! Men norsk skolepolitikk hadde sørget for at vi kunne vår egne sang og ikke lot oss narre. For før i tia var det sang i skolen hver dag, skolepolitisk bestemt … «i fullt samsvar med den normalplan for sangundervisning som er vedtatt av Kirke-og undervisningsdepartementet» som innledningen sier.. Jeg leste dessuten Bjørnsons dikt høyt for salen, selve sangbok-forordet:
Syng når du alene går! Syng når fler skal sammen bindes! Uten sang er ingen vår, og i sang den siden minnes.
Syng deg sammen med ditt folk, gjennom det med heleNorden! Bli så siden selv en tolk for den tro som siden din er vorden!
Gjennom halvannen time sang vi oss gjennom sanger brukt under siste krig i Norge — på begge sider av fronten. Bilder hentet fra Riksarkivet og Hjemmefrontmuseet ble vist på Power Point underveis. Å sitte ved et keyboard, spille, synge og forelese og samtidig klikke meg gjennom et historisk bildemateriale, er ikke en enkelt oppgave. Jeg surra litt, men fikk raus støtte fra en snill sal. Og Sture takket og spanderte lunsj før han loset meg tilbake til bilen og viste meg veien hjem på rikksvei 110.
SANG MÅ GJENINNFØRES I NORSK SKOLE PÅ OVERORDNET, BEGRUNNET NIVÅ. JEG GIR MEG IKKE!
Det handler om glede, læring — og musisk beredskap
Denne gang var jeg ikke invitert til å snakke om den nyeste boka mi, «Med musiske våpen». Jeg skulle snakke om sang og msusikk som viktig for svaksynte.
Allerede like etter utgivelsen av «Det musiske menneske», boka ble innlest og utgitt på 13 kassetter, tok en begeistret Erling Stordahl kontakt. Vi møtte på Hotel Bristol, der han hadde et fast rom med flygel. Han ville at jeg skulle overta driften av Storedal kultursenter i Skjeberg. Det var for voldsomt for meg. Men jeg sang for ham da vi møttes. Siden har jeg forelest både på Huseby kompetansesenter og på Skådalen skole for døve og blinde. Jeg møtte også et senter døvblinde i Danmark.
Menneskets første med sang skjer for alle blindt — som fostre i en vuggende symbiose med vår mødre. Dette er forberedelsen til de første levedøgns kommunikasjon mellom mor og barn. Klart jeg avspilte «Trollmor»-opptaket mellom mor og hennes fem måneder gamle blinde sønn og ba min tilhørere — vi var rundt 20 samlet rundt et langbord — lytte skjerpet etter. Det ble en oppdagelsesreise for oss alle, tror jeg. Her var noen født blinde, andre som var blitt gradvis blinde i voksen alder — og noen som visste at de ville komme til å bli både døve og blinde. Ja, for vi snakket sammen underveis. Synge sammen gjorde vi også.
Tormod Prytz begynte å snakke med meg straks jeg kom inn i rommet. Han var den eldste av tre brødre, alle født blinde. «Jeg skal hilse deg fra Otto!» sa han. «Husker du han?» «Om jeg gjør!» svarte jeg. «Vi studerte russisk samtidig på Blindern. Jeg hadde tilgjengelig pensumbøker og kunne se. Han hadde ikke tilgjengelig pensumbøker, og var blind. Han gav aldri opp. Jeg beundret Otto. Hils han så mye fra meg!» «Otto skulle vært her og hilst på deg, han ønsket det. Men så kom noe i veien.» Da forelesningen var over etter en drøy time, ba Ellinor om å få en kommentar.
Hun fortalte at hun husket meg så godt fra en forelesning på Oslo Lærerskole (nå Oslo Met). «Dessuten hadde jeg en suveren lærer i norsk — kona di!» sa hun.
Den som hadde invitert meg var Stein Morbech, svaksynt pianolærer og mann til bestyreren på Askeladden barnehage på Torshov, Yngvild. «Jeg har mhørt mange Jon-Roar-historier fra denne barnehagen», sa han. Askeladden var en av de barnehagene der jeg observerte barns spontasang under lek. En av disse barn den gang var Yngvild. I «Barnas egen sangbok» finnes flere sport Askeladden barnehage. «»Jeg tror den sangboka finnes i punktskrift», sa Ellinor.
Bill Halverson oversatte «Det musiske menneske» til amerikansk i 1992: «The Muse Within». Bill var en eventyrlig oversetter, han ble min venn for livet. Nå var han tilbake i Norge, 94 år gammel og presenterte sin til nå siste oversettelse: En engelskspråklig oversettelse, med rim og rytmer, poesi og mening: Hele «Haugtussa» av Arne Garborg!, med tett språklig assistanse av prof. em. Kjell Habbestad på Norges Musikkhøgskole. Der fikk vi høre en framføring av alle Griegs Haugtussa-sanger i Bills oversettelse, etterfulgt av Bills kommentar til selve oversettelsesarbeidet, samt tanker og «gjendikting» av poesi, der ikke «meaning», men «mood» er det essensielle.
Bill rakk også en lunsj hjemme hos meg med sin datter Carol som følgesvenn.
Vi møttes i Oslo etter 25 år og kjente hverandre med jubel igjen, Vegard Vinge og jeg. Den gang var den første impulsen: Sjostakovitsj, etter en forelesning på instituttet mitt,. Nå var det det etter en Sjostakovitsj-forestilling på Operaens Scene 2. Synkronisitet? Jeg skal sette opp Ibsens Byggmester Solness på Det norske teatret i høst, sa Vegard. han kom fra kjempesukess som teaterregissør i Berlin. Jeg var på en 10 timers forestilling 21. september, påspandert av teatret. Les om Vegard og meg i boka mi «Skilpaddens Sang», det er en sterk historie.! Den heter «Reisen»
31 grader. For varmt. «Vi noen komme til et foredrag midt på dagen?» tenkte jeg, ganske bekymret.Bekymringen steg til stress da jeg kom med bilen for avkjøring til Oppsal/Bryn: «Stengt!» Panikken tok meg: Hvor kjører jeg nå?! Jeg kjørte av hovedveien rett etter Ryen-tunnelen og ba om hjelp over telefon. Fåfengt. Fant veien rundt og tilbake over Manglerud og kom fram i tide. Der ventet en full sal med 60-pluss-folk og det gikk fra til slutt — med håndholdt mikrofon og powepoint-brudd underveis. Jeg hadde nettopp vært på Roseslottet, der barn hadde sunget «Dona nobis pacem» («Gi oss fred), sa vi sang denne sangen som kanon
Marianne Rønningen Myhre, som inviterte
Som lyttet, sang og støttet. Lillibeth Lunde Elgststøen, med bakgrunn blant annet fra NRK Barneradioen, var en god støtte underveis (til høyre på bildet
Egentlig var jeg invitert som foredragsholder til sesongåpning 5. januar 2023, med middag attåt. Men været så dårlig at værmeldinga advarte: «Hvis mulig — ikke bruk bilen!» Foredraget skulle være i Lommedalen og jeg skulle kjære dit med egen bil. Så jeg avlyste, for første gang i mitt liv. Ny dato: 11. mai. Mannen stod bak invitasjonen, Olav Midttun, gammel Olavsgutt-venn, ringte og beklaget: Han skulle på turne Hydrokoret, og kunne dessverre ikke komme. Med kona Eldrid hadde full kontroll, så invitasjonen stod ved lag, fikk jeg vite. Kvelden før fikk jeg mail: Det var ikke sikkert at power point kom til å virke, de hadde ikke laptop, som jeg hadde bedt om.
Så jeg la om planene: foredrag uten å viser bilder fra sang under siste krig i Norge.
Det viste seg a «Kollen på verket» ikke bare hadde lap top, men alt var rigget til av en mann som var teknisk proff.
Vi var en 30-talls personer samlet en times tid i en annerledes slags «forelesning», en samtale med salongen med litt sang attåt. Ja, for det var et piano i rommet. Velvillig var det, men ikke min beste dag i de beste av omgivelser. For ute i det fri hadde våren begynt å spire for alvor.
Jeg fylte 80 år 2.mai. Vi var 12, min nærmeste familie, rundt et bord hjemme i stua. Vorspiel, arrangert av Eva: En buss-taxi som tok oss biografisk rundt i Oslo til steder jeg vokste opp med Bentsebrugata 16 på Torshov, med Akerselva og Skeid, Nordre Åsen og OBOS, Sinsen folkeskole med korpset, Sinsen høgre skole med Eva i samme klasse …
Oppslaget kom dagen etter på baksiden i Klassekampen:
På kvelden: Josefine visescene: Anne Marit Jacobsen leste Inger Hageup-dikt med Helge Lien ved pianoet. Fullt hus, jeg fikk ikke betale, Kari Svenden geleidet meg inn til reservert plass helt foran, folk klappa. Mange kjente ansikter. Sterkt og stas.
Jeg var invitert til «Stoppestedet» ved Lilleaker stasjon, en gammel trikkehall omgjort til kulturhus.
«Vi er en gruppe på ca 20 mennesker med ulik bakgrunn fra næringsliv, offentlig sektor og organisasjoner. Det er en interessert og debatt gruppe. Tema: «Musikk og politisk påvirkning», het det i invitasjonen fra lederen Harry Bjerkeng.
Her måtte formatet bli «samtale», ikke forelesning. Rundt 35 møtte opp, menn og kvinner De samlet seg i en halvsirkel foran meg og et piano.Det ble en samtale om sangens betydning i den pågående krigen i Ukraina, brytningen mellom russisk og ukrainsk sangtradisjon. Jeg har jo for ikke så lenge side skrevet en kronikk om dette i Klassekampen. Veien gikk derfra til min siste bok «Med musiske våpen», som handler om felles sangtradisjon på tvers av fronter (Norge 1940-45). Piano og sang hørte med underveis, med JRB live.
En mann kom fram etterpå og ville kjøpe en bok. Han hadde bare cash, ikke VIPPS og ga meg en fem hundre-lapp (boka koster kr. 390). «Jeg har ikke cash», svarte jeg, «så hva gjør vi?» Bare behold de fem hundre, det var denne timen med deg vel verd!»
Dette var tilbakemeldingen dagen etter:
Hei: Tusen takk for en vidtrekkende analyse av den vanskelige situasjonen vi står i. Deltakerne var så fornøyde.
