1.11-2016: «Ungdom og fritid»: Landskonferanse i Kristiansand: «Innsikt og Utsikt»

Fra den skriftlige innledningen til landskonferansen 2016, i regi av Fagforbundet og «Ungdom og fritid»»:

«Vi som jobber med ungdom kjenner engasjement og kreativitet i hvert eneste hjerteslag. Mange av oss gjør jobben vår døgnet rundt …»

Denne dagen var rundt 270 medarbeidere fra hele landet samlet i Kristiansand. «Innsikt og Utsikt» var konferansen motto, «Musiske muligheter» var mitt tema. Salen var flat, grå, gammel, lang og trang — «dette blir mot mange odds,» tenkte jeg i forkant. Skremmende mange satt fordypet i egen mobil i forkant av min to timers forelesning, de hadde åpenbart gitt opp å følge med. Hva mannen der fremme presenterte på sitt power point-opplegg gikk garantert hus forbi. «Innsikt og Utsikt»? Nei.

Og så endte det i noe jeg sjelden opplever: Lang, stående sluttapplaus fra samlet sal. Noe hadde truffet: grunntone-krefter, skapende energi og musiske muligheter hadde åpnet seg i dem, i meg, i oss. «Innsikt og Utsikt», ja! Takk, folkens!

Et par dager senere fikk jeg mail fra lederen av Ungdom & Fritid, Heidi Anderssen-Dukes, som hadde invvitert meg til konferansen:
Beklager at jeg er så treg til å svare, det har vært lettere kaotisk på jobb!

Foredraget ditt var helt fantastisk, og vi fikk også veldig gode tilbakemeldinger både direkte under konferansen, og på den anonyme evalueringen vi sendte ut i etterkant.

Det var bare så utrolig sterkt, og alle var nok helt utslitt etterpå. Jeg har aldri sett så lang kø utafor do for å tørke maskara etter noe foredrag noensinne. Tusen takk!

Heidi

Invitasjoner fra Arve Tellefsen og Ravi

Arve Tellefsen og Ravi med noe universelt viktig felles med meg, på tvers av musikkgenre og alder: Barn og musikk.

Så var det at jeg fikk to invitasjoner i løpet av en uke.

Først sist søndag: Arve Tellefsen og Oslo kammer- musikkfestival inviterte til fest i Operaen. På scenen: 180 spillende og syngende femteklassingersammen med KORK og Solistkoret. I salen: til randen fylt av søsken og stolte foreldre og besteforeldre. En fryd og for øye, øret og hjertet.. Et kulturløft i særklasse. Nyt gjerne denne linken:

https://www.nrk.no/kultur/xl/1.13189917

Nå sist fredag : Ravi inviterte til fest på Musikkflekken i Sandvika, og forførte alle aldre, ikke minst barn. Nyt dette bildet:

ravi

Hvorfor disse invitasjonene?

Ravi tilhørte det siste kullet jeg hadde til opptaksprøver på Institutt for musikkvitenskap, UiO, før jeg søkte avskjed fra professoratet. Han var da rap-kjendig for lengst, men ville lære mer og planla en bachelor-grad. Sånt avtvinger respekt. Vi fikk varig sans for hverandre, Ravi og jeg. Vi møtes i «musikk og barn». Musisk vennskap.

Og Arve T.? Vår kontakt gårtilbake til 1989 da han ringte og takket for at jeg hadde utgitt «Det musiske menneske.». Og hvem var den første som ringte da jeg i protest hadde søkt avskjed fra professoratet jeg elsket? Arve! Han takket for at jeg hadde stått opp til forsvar for det musiske i mennesker og kulturen. Sånt varmer. To ganger har han siden bedt meg åpne sine kammermusikkfestivaler, første gang i Gamle Losjen, andre gang i Aulaen. En ære, selvfølgelig. Jo, vi kjenner hverandre etter hvert godt, Arve og jeg. Vi møtes i «musikk og barn». Musisk vennskap.

 

27.10.2016: Hotel Terminus, Bergen: «Sang samlar oss»

Da jeg utgav ”Det musiske menneske”, kjente jeg at jeg hadde truffet noe som lå i luften. I går fikk jeg igjen noe av samme følelsen.

Hør bare: Jeg var invitert til å forelese på en konferanse arrangert av LOStat og Sogn og Fjordane fylkeskomme: ”Sang samlar oss”.

 

Jeg hadde kalt mitt bidrag: ”Musisk integrering” med utgangspunkt i den nye boka mi, ”Grunntonen. Små sanger, mektige spor”. Bokas to første store kapitler er premissene for epilogen der jeg utfordrer politisk: Inviter innvandrermødre med sine minste barn til å delta i syngende barselgrupper med norske mødre. Nettverk finnes over hele Norge. Deres godnattsanger er andre enn våre, naturligvis. Men dette er grunnleggende felles: disse sangenes gunntoneart av kjærlighet, nærhet og omsorg. Her utvikles sosial liv, identitet, og språk. Så mye om boka mi.

Så kommer jeg til konferansen på hotell Terminus i Bergen, der direktøren for den Internasjonale Førdefestivalen, Hilde Bjørkum, holder sitt foredrag før meg: ”Den fyrste song” — grenselaus voggesong”. Hun forteller om et prosjekt der mødre fra ytterst forskjellige kulturer er brakt sammen i sine vuggesanger. Hun legger til at hun nå er inviteret til Tyskland med dette, landet i Europa som mer enn noe annet land har tatt i mot flytninger og som  akutt grad trenger integreringstiltak som monner og virker.   UNESCO er derfor inne i bildet. Hilde Bjørkum vises fram sterke bilder og film attåt. «Jeg ble rørt, dette er så sterkt!» sier hun og fortsetter: «Flyktninger kommer hit ofte ribbet for alt. — Nei, ikke alt. De har med seg det kjæreste av alt: Godnattsangene for sine minste kan ingen ta fra dem!»

Og disse kvinnene som vises på film fra prosjektet synger ikke bare sine egne vuggesanger. De har også lært seg å synge ”Den fyrste song” sammen. «Hva om Per Sivle hadde kunne opplevd dette» tenker jeg, også jeg rørt og begeistret nå. Jeg kjenner til de grader en felles tenkning mellom dette Førde-prosjektet og grunntanken ”Grunntonen”. Det var som om dette skulle møtes, det praktiske Førde-prosjektet og tanker i min bok: Noe viktig ligger ladet i lufta og sammenfalaler fra ulike kanter. «Synkronisistet» sa Jung om slikt. «Og her er mer, tenker, inspirert nå: «Denne musiske integreringstanken er jo ledd i vår tids musiske nasjonsbyggingsprosess.»

Jeg har nå skrevet til Hilde Bjørkum og utfordret:

Hva om vi fikk i stand en nasjonal konferanse der det øynes sammenhenger i vår politiske historie med sang som nøkkel:

Musisk nasjonsbygging i fire faser:

  • 1814: Grunnlovsbegeistring med Henrik Wergeland
  • 1905: Unionsopprør med Margrethe Munthe
  • 1945: Gjenoppbygging med Kulturbrevet, NRK, Prøysen og Egner
  • 2016: Musisk integrering i et globalt Europa

Jeg sender utfordringen herved videre — og stiller gjerne opp om noen arrangerer og inviterer! For dette er politisk viktig!

leende-trio

Da det hele var over: Sammen med Hilde Bjørkum og Jorunn Bakke Nydal, Førdes musikkterapeut. Det var hun som samlet de syngende mødrene — og som inviterte meg. Stor takk, Jorunn!

PS Tilbakemelding dagen derpå:

God morgon!
Takk for ein flott dag i Bergen! Det var utruleg kjekt å høyre deg og møte deg. Håpar turen heim gjekk bra.
Så håpar eg kan få spørje deg seinare til eit innlegg i Sogn og Fjordane.
Ha ein fortsatt god dag, Jon Roar!

Mvh
Jorunn
rådgjevar, nærings- og kulturavdelinga

 

 

 

 

 

Jessheim: 22.10.2016: Forelesning for DoReMi-barnehager i Sør-Norge

plakat

Denne plakaten møtte meg da jeg kom inn i barnehagen «Læringsverkstedet DoReMi Gystadmarka» på Jessheim. Klart sånt inspirerer. Her var et 150-talls barnehagelærere fra DoReMi-barnehager rundt om i Sør-Norge samlet denne lørdagen for å høre på meg. Dette er barnehager med særlig fokus på barn, musikk og læring — derfor knyttes «læringverksted» til alle DoReMi-barnehagene.Torill Haukenes Malmedal, som inviterte meg, forteller at disse barnehagene tilbyr musikk, språk , dans, drama, kunst og instrumenter gjennom fire områder: Konserter, Leke & Lære gjennom musikk, Lære å spille et instrument og Engelsk. Barna skal få utvikle det musiske i seg, sier hun.

Billie på 9 måneder nøt djemben i pausen, han var en sann fan:billie

Og jaggu havnet han på mitt fang også. Både pappa — og Billie (!) — insisterte:

 

jrb-billie

Djemben var også med da Lars Lødemel, lederen på Læringsverkstedet DoReMi Gystadmarka på Jessheim satte dagen i gang med salen på afrikanskinspirert vis:

lars-1Hele salen sang — etter hvert flerstemt — og svingte med.

Denne åpningsutfordringen drev meg snart inn i autentiske NGOMA-klipp fra Kamerun— som nøkkel til å fatte hva barns syngende lek universelt handler om på tvers av kulturer. Grunntone-jakt, NGOMA!

Dagen etter fikk jeg denne mailen fra Torill:

Kjære Jon-Roar
Tusen takk for en fantastisk dag med deg i dag. Du inspirerer oss helt inn i hjerteroten! Takk for ditt engasjement for dette særdeles viktige: grunntonen i oss, balansen og forståelsen for livsgleden – flammen – i barnet. Takk for alt du deler og for reisen du har tatt oss med på i dag.

Alt godt,

Beste hilsen
Torill Haukenes Malmedal
Daglig leder
LV DoReMi Midtunbråtet

 

 

 

29.9.2016: Urianenborg-dagene 2016: «Liv til årene»

Så er tiden kommet til å begynne å dele den nye boka mi «Grunntonen» med folk gjennom å forelese.

29. september var jeg invitert til Urianienborg sykehjem, som del av et tre dagers program for syke eldre. Programmet var omfattende: Mandag: åpning med Jenny Jensen, crooner-konsert med Frikk Heidi-Steen. Tirsdag mesterkonsert med Arve Tellefsen, onsdag trylleshow med Davido og jazz med Magnolia Jazzband — og torsdag opera med Olivera Ticevic og altså foredrag med meg: I sum: «Liv med årene»!

Om folk skjønte hva «Grunntonen» handlet om? Selfølgelig — alle var her 3. og 4. generasjons grunntonebærere. Om vi sang og fattet? Selvfølgelig.

Sterkt var det å snakke med de gamle etterpå. Ikke minst da en dame med rullestod trillet fram: «Det var jeg som fant fram den blå hesten til deg da du kom til Nasjonalgalleriets bibliotek etter at du hadde forelest i Italia og funnet maleriet til Franz Marc på en utstilling i Verona!» sa hun. «Du ville ha det på forsiden av den nye boka di og ville sjekke om det fritt fra fra copyright. Jeg har fulgt deg og boka di i alle år siden. Den blå hesten din har virkelig vært på besøk med boka di verden rundt!» la hun til.

Jeg ble nærmest overveldet. Her var damen som fant den blå hesten. En ring var sluttet, after all these years. «Hvorfor er du her på Uranienborg-hjemmet?» måtte jeg spørre. Hun var så klokkeklar og velartikluert. «Jeg har fått ALS», svarte hun, derfor er jeg her i rullestol nå.» Hva heter du?» spurte jeg. «Anne Lise Rabben,» svarte hun.

Om hun fikk boka mi med den blå hesten? Selvfølgelig. «Den skal jeg lese fra perm til perm!» sa hun. «For ennå kan jeg fint lese!»

rabben

27.8.2016: Ny bok på Oxford University Press, New York

Forside

Oxford, USA090

Åpningen av vår 30 siders artikkel, Colwyn med basis i sin nyførdt-forskning, jeg med basis i «Det musiske menneske» (den norsk 2014-utgaven synes nå mer aktuell enn på lenge i Norge, etter at Stortingsmelding 28, basert på Ludvigsen-utvalget betoner viktigheten av praktisk-estetiske fag):

Colwyn+JR091

Hva Grunntonen, den nye boka mi, handler om: Her er baksideteksten!

Baksidetekst, Grunntonen038

Facebook

Nå skal jeg prøve meg på Facebook. GULP!

«Grunntonen», den nye boka mi, må bli kjent blant folk. Det er deres sang det handler om: Norge sang etter Utøya — hvor er kilden?

Følg siden min på Facebook for oppdateringer:

https://www.facebook.com/jonroarbjorkvold/

25.6.2016: What a Triumph!

Kjære Jon-Roar

«What a Triumph!» ville min kollega Tony Wigram ha sagt, dersom han hadde sett boken din.

For en monumental, klok og vakker bok! Jeg har akkurat hentet den på postkontoret.

En praktbok som jeg ikke blir ferdig med – en bok å komme tilbake til – igjen og igjen.

Takk!

Vennlig hilsen
Gro

PS Gro Trondalen er professor ved Norges Musikkhøgskole, med musikkterapi som fagfelt, og er sentral i NMHs program «Musikk og helse».

11. mai 2016 i Nasjonalbiblioteket: Lansering av «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Forside 14.4.16Det var til randen fullt i Auditorium 1, ekstra stoler måtte til. Her var profesjonelle musikere på tvers av genre, her var tidligere studenter, venner, presse, familie, her var kjente, her var ukjente. Egners familie, Prøysens familie, Vivian Zahl Olsen …

Kristin Ørjasæter, NBIs direktør, ønsket varmt velkommen, min forskning på feltet sang og barn ble satt inn i et faghistorisk perspektiv. «Doktoravhandlingen Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål fra 1981 er et arbeid som har hatt stor internasjonal betydning,» sa hun. «Bjørkvold var forskeren som førte barns spontansang inn i Akademia,» la hun til.

Det fulgte to timer mettet med musisk mening. «Grunntonen» som teoretisk begrep fikk opplevd musisk substans gjennom sang fra en sal som virkelig gav seg til kjenne. Et par tilbakemeldinger på mail dagen derpå, gir en fornemmelse av hvordan denne lanseringen av «Grunntonen» ble opplevd:

Du gav oss grunntonen tilbake.
Din åndsfrende og kampfelle
Kjell

Kjære Jon-Roar,


engasjert og engasjerende,
øm og eruptiv,
morsom og alvorlig,
med nysgjerrighet og respekt for barnesinnet –
takk for to uforglemmelige timer i Nasjonalbiblioteket 11. mai!

Kjærlig hilsen Inger

Du verden som du inspirerer gjennom din formidling. Vi satt som sagt mange og tørket tårer på onsdag, og når jeg nå viste ungene førerkortet [det er tre vers av Wergelands «Vi ere en nasjon vi med» på baksiden], ble jeg igjen rørt. De satt og gapte! Det du dessuten skriver om Ingeborg Refling Hagen, er så vakkert, så vakkert.

Nå gleder jeg meg til å lese mer i boka i pinsen. Det blåser en varm vind gjennom landet fra deg.

God hilsen fra Anne Jorunn

 

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold.
«Bjørka er et eldgammelt russisk fruktbarhetssymbol» sier han, med en stemme som kommer dypt fra magan et sted. Bjørkvold synger bjørka, vi blir bjørkeskog av slanke, ranke bjørketrær når Bjørkvold snakker om bjørka. I bakgrunnen er stillbilde i svart/hvitt av slanke bjørketrær, fra Andrej Tarkovskijs film Andrej Rubljov. Gjennom semesteret har Bjørkvold latt oss få kjenne på kroppen hva musikk gjør med oss, for eksempel når vi ser film.

Jeg sitter i det store auditoriet på Nasjonalbiblioteket, fylt til randen av mennesker. Jon-Roar Bjørkvold lanserer sin nyeste bok, «Grunntonen.» Femogtjue år har gått siden jeg fulgte Jon-Roars forelesninger om  «Det musiske menneske» og om filmmusikk. Han har formet generasjoner av studenter, meg selv inkludert.Han åpner kilder i oss selv, kroppens hukommelse er en brønn for å kjenne seg selv. Fantasi og skaperkraft gjør universet større. I dag snakker han ikke om bjørka, men om sangene som former oss og mobiliserer oss. Om sangene vi sang da vi var barn og sangene vi sang etter 22. juli 2011, om Margrethe Munthe og Henrik Wergeland. Og om Prince, Elvis Presley og Louis Armstrong. Og vi synger. For dette er kanskje en boklansering, men det er også en to timers lang Jon-Roar Bjørkvold happening der Jon-Roar knapt er i nærheten av talerstolen, men beveger seg energisk til og fra flygelet. Noen ganger holder han på en hemmelighet og det blir helt stille. Til han lurt og med barnlig glede forteller oss hemmeligheten. Visste du for eksempel at Henrik Wegelands «Vi ere en nasjon vi med» er printet med mikroskrift på baksiden av førerkortet?

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold.
Ingen snakker som Bjørkvold.

Boka Grunntonen gis ut på Freidig Forlag