Freidigblogg

Her om dagen fikk jeg lang mail: Her er et anonymisert utdrag:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold

Jeg skulle ha skrevet til deg for lenge siden, men bedre sent enn aldri. Jeg er en mann, utdannet sosiolog … er nå 67 år, og har vært pensjonist de siste fire årene. Jeg hadde, fram til høsten 2015 sånn passe interesse for klassisk musikk. Var på konsert med filharmonien kanskje en gang i året.

I august 2015 var jeg på ferie i Moskva, og var på en guidet omvisning på Novodevitsjij-kirkegården. Jeg gikk forbi en beskjeden gravstøtte, der det sto Sjostakovitsj. Jeg kan det kyrilliske alfabetet. For meg var han da en russisk komponist som komponerte komplisert musikk. Jeg visste ikke noe om hans musikk. Etter en elvecruise som endte opp i St Petersburg, og var der et par dager, kom jeg hjem til Oslo søndag den 9. august 2015.

På kvelden slår jeg tilfeldig på Hovedscenen, og i Kilden teater- og konserthus står det en professor og snakker om Sjostakovitsj 5. symfoni. I og med at jeg hadde vært på hans gravstøtte noen dager tidligere, fatter jeg umiddelbar interesse. Din introduksjon var for meg meget interessant, ja en åpenbaring. Jeg satt og gråt da jeg hørte Kristiansands symfoniorkester spilte. Jeg ble da meget interessert i hans musikk, og spilte nesten hver kveld hans musikk før jeg la meg.

Jeg har selvsagt vært på alle konsertene Oslo filharmonien har spilt Sjostakovitsj, og det er heldigvis ganske mange. I februar i år reiste jeg til Amsterdam og Brugge, for å høre den nyetablerte vallonske ungdomssymfoni spille hans 10. symfoni. I august var jeg på Rosendal kammermusikkfestival, der Sjostakovitsj var festivalkomponist, og det var for meg en helt fantastisk opplevelse. Her var det også musikk av Alexander Justin, som også var til stede på festivalen. Jeg synes også dette er flott musikk. Nå i oktober hørte jeg først Oslofilharmonien spille 10. symfonien i Konserthuset i Oslo. Noen dager senere var jeg i Amsterdam og hørte først Radio Filharminisch Orkest spille 10. Symfonien, og noen dager senere spilte Oslofilharmonien 10. symfoni i Concertgebouw. Jeg hørte også Oslosymfonien spille i Elbphilharmonie i Hamburg, men da var det ikke Sjostakovitsj.    

Sist onsdag og torsdag spilte Oslofilharmonien Sjostakovitsj 5. symfoni, med den nye dirigenten Klaus Mäkelä. Jeg vet ikke om du var der, men jeg synes dette var en usedvanlig god tolkning og fremføring av den 5.

Så, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis slo på hovedsenen, og takket være deg, så hadde jeg gått glipp av en masse fantastiske musikalske opplevelser. Tusen takk!

Vh ….

Jeg pustet ut, med tårer i øyene: Det nytter, av og til. (Opptaket med Shostakovitsj’ og Femte symfoni på Kilden, finnes for øvrig på Google/YouTube)

Storfag 1983-2005: Et semester basert på musisk tenkning med mine studenter. Jeg hadde sett at musikk for barn er noe mer enn lyd, det er også rytmer i kropp, i fellesskap, i sang og smil: NGOMA! I mange år var Kuame med for at studentene mine skulle fatte dette. Tre dager med Kuame — og det var fattet med kropp og sjel. «SA» på hans språk. «Etter tre intro-dager med Kuame trenger vi egentlig ikke deg, Jon-Roar!» smilte storfags-studentene mine. Alltid. (Jeg går nå med bokplaner om fantastiske år «Musikk storfag», vi får se hvor langt kreftene rekker. Hver gang Kuame og jeg møtes, starter det med smil og omfavnelse, en NGOMA/SA-hilsen, dyp og inderlig: — «BROR! — BROTHER!»

Nå søndag kom Kuame og Ellen, min gamle student (jeg husker godt hennes Capoeira-visning, en variant av NGOMA også det) på besøk. Tre gylne timer var de her, sammen med Eva, kona mi, og jeg. Vi spiste og snakket sammen, lyttet til Kuames fortelling om moren og hans reise fra Elfenbenkysten på NRK kl. 12. Ellen filmet oss. NGOMA! SA!

Vi var bare åtte. Det var lingvisten Jorunn Hetland, professor i tysk språk som inviterte: «Language learning and its neural correlates». For å si litt og ambisjon og fagspenn: Her var Maja Dyhre Foldal fra Psykologisk institutt, UiO, ph.d-stipendiat, med forskning på rytme, tid og bevegelse; her var Øyvind Høydal, Ph.d.-stipendiat og Moser-kollega ved Kavli-instituttet, NTNU om læring og hukommelse; her var Katrin Lunde, dr. philos i tysk språkvitenskap om hjernen og læring; her var Mona Nosrati, førsteamanuensis ved Matematikksenteret, NTNU, Msc i nevrovitenskap og PhD i matematikkdidaktikk og motivasjon; her var, selvsagt, Jorunn Hetland, professor i tysk språk ved Høyskolen i Volda og brennende opptatt av Lozanov-metoden i språkopplæring; her var svenske Anna Cramér, spesialist i Lozanov-metoden, også kalt suggestopedi; og altså jeg, opptatt av barns utrolige læringsevner de første leveårene.

Jorunn Hetlands invitasjon ar forlokkende: «Utgangspunktet for at dette prosjektet i det hele tatt kom i igang er underlig. Som ansatt ved institutt for språk og litteratur ved NTNI fik jeg i 2012 en invitasjon fra Orkdal kommune om å deltar på et firedagers språkkurs i portugisisk (ukjent språk for meg etter en metode jeg ikke hadde hørt om. Lozano-metoden. Drevet av ren nysgjerrighet meldte jeg meg på kurset. Resultatet var forbløffende: Etter fire dagerskurs kunne jeg uten problemer lese en ikke altfor enkel ukjent tekts på portugisisk og forstå heft eneste ord, jeg hadde fått godt grep om uttalen og begynte å få tak på grammatikken. Sammen med min lingvistkollega Katrin Lund deltok jeg senere på et lignende kurs i swahili. Effekten var den samme, og Katrin var like overrasket og begeistret som jeg. Metoden er ut til å virke, og vi skjønnet at nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan ligger i hjernen. Men dette må testes kritisk.. En slik testing ønsker vi å gjennomføre i prosjektet.

Lozanov-metoden blir i Skandinavia særlig brukt i andrespråks-undervisningen for voksne innvandrere. For gruppen ikke lesekyndige har det i Norge til nå vært holdt to kurs, ett i Anla bydel i Oslo og ett i Bærum, begge med eksepsjonelt gode resultater på nasjonale prøver. .. Vi regner med at resultatene fra prosjektarbeidet kan få stor betydning for språklæring i skolen, for læring generelt. Visjonært — som utsikten fra hotellrommet mitt (se bildet ovenfor)

Det ville glede oss stort om du kunne tenke deg å være med på det planlagte seminaret. Vi skal i så fall sørge for piano!

Klart jeg kom. På symposiet var det svenske Anne Cramér som demonstrerte Lozanov-metoden for oss med utgangsport i portugisisk. Hun tok på seg en hatt og sa, på portugisisk, at hun var direktør på et teater, og så var vi lekende i gang. Selv på de to timene hun hadde til disposisjon, ble vi grunnleggende fortrolige med klang, rytmer, intonasjon og mening på et språk ingen av oss kjente på forhånd. Annas kroppsspråk, smil og teatrale lekenhet var hele veien med. Og jeg tenkte: Her er en didaktikk, en læringsmetode, som passer min musisk skolemodell som hånd i handske. Gjett om jeg skal ta dette med når jeg møter Stortingsfolk med modell min om en måneds tid! En invitasjon kom rett etter symposiet. Tilfeldighet, styrelse eller synkronisitet (Jung)?

En sorgtone begynte å synge molltungt i meg der jeg kjørte med utsikt til Tyrifjorden og Utøya på vei til Sundvollen hotell der jeg skulle forelese om sang som livskraft i mennesker. Jeg kjente en dyp solidaritet og måtte først komme med en politisk bekjennelse til de vel 70 frammøtte: «Jeg er et barn av arbeiderbevegelsen», sa jeg understøttet av refrenget på en gammel arbeidersang»: «Vi er de tusener som bygger landet». Jeg fortsatte: «Jeg tilhører den første generasjon unger som ikke måtte gå rett fra folkeskolen til jobb for å skjøte på med kostpenger hjemme, men fikk gå videre på skolen etter lyst og evner. Og det hadde jeg.» Og jeg måtte fortelle om Einar Gerhardsen og meg, at jeg ble bedt opp til statsministerens kontor i 1961 for at vi skulle snakke sammen om Menstad-slaget i 1931, det var emnet for min særoppgave i historie. At vi satt der om prata i over en time — jeg var 17 år og gikk i 4. gym på Sinsen høgre skole. Einar Gerhardsen hadde jo deltatt i storstreiken på Menstad mens Vidkun Quisling var forsvarsminister. Han trodde kanskje at jeg skulle bli politiker. Det ble jeg altså ikke. Men politikk og musikk er tema i mange av bøkene mine. Jeg måtte fortelle at jeg inviterte Gerhardsen til mitt Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo på 1980-tallet for å snakke om sangens betydning i arbeider-bevegelsen. Han huska meg igjen! Min politiske intro ble denne dagen sikkert i lengste laget, gira var jeg jo også blitt av serien om Einar Gerhardsen på NRK1-TV.

Men så var vi i gang med annonsert tema: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Åpningsanslag: «Rage against the Machine» med kuttet «Gotta take the power back!». What power?! Sang som livgivende kraft i et helt folk i dagene etter 22. juli. «La oss kjenne på det!» sa jeg og satte meg ved et stort flygel som var trillet inn: «Til Ungdommen»! «Vi reiser oss!» lød en kvinnestemme bak i salen. Og så sang salen, stående og kraftfullt. — Power! Det var så uventet. Jeg kjente tårene presse på, vi var i gang på musisk vis. Mektig c-moll. Også halvannen time senere, da forelesningen var over, reiste folk seg. Da var det til applaus. Ikke bare for meg, kjente jeg. Snarere for oss, for det vi sammen hadde delt.

14.-15. november 2008 ble Arve Tellefsen og jeg invitert av Vågå kommune for å være med på å skape musisk oppmerksomhet rundt planen om et galleri Morten Krogvold-galleri i bygda. Morten Krogvold har jo gjennom ti-år holdt fotokurs i Vågå, de har satt Vågå på kulturkartet Norge. «Den første millionen til et Galleri Krogvold er nå bevilget!» kunne en stolt ordfører, Rune Øygard, bekjentgjøre, da denne helgen var over. En prosess, møysommelig løftet fram av mange gjennom mange år, var endelig blitt alvor.

Nå, i 2019 er ringen sluttet. Galleri Ullinsvin er åpnet, med Morten Krogvold som utstiller i en stor, moderne, lys sal på et gammelt tun med dype kulturelle røtter. Det var stort anlagt, kronprins og kronprinsesse, foretok den offisielle åpninga, Morten Krogvold er også Slottets hoff-fotograf, må vite. (Et dobbeltportrett av Mette Marit er den del av utstillinga). Den høytidlige rakk ikke jeg, invitasjonen til meg kom i seineste laget.

Solnedgangen spilte opp i farger som kontrapunkt til Morten K’s billedverden i mørke toner i svart-hvitt den kvelden jeg kom. «Stille lys»? Nei «Flammende lys»! sa Vår Herre — og spilte med:

Her var ikke bare fryd, men også streif av smerte på kveldshimmelen. For mannen som tre år tidligere så stolt hadde annonsert millionen til galleriet, Rune Øygard, var nå gjemt og tilsynelatende glemt i programmet, arrestert som han ble i 2011, anklaget for utuktig omgang med ei mindreårig jente. Også Vågå led da det skjedde, der hadde de elsket sin ordfører, han hadde vært en bauta i bygda — og for statsministeren en mangeårig venn og politisk forbilde. Nå, i 2019, satt han, ferdig sonet, men samtidig forlatt, Vågå feiret uten ham. En linje fra Händels «Messias» slo inn i meg: «He was despised and rejected by men».

Som del av galleriåpninga var det annonsert et «mestermøte», en dialog mellom Morten Krogvold og meg. Morten hadde bedt meg åpne med med fem minutter for at vi skulle komme godt i gang. Det passet perfekt. Jeg måtte få sagt at jeg savnet Rune Øygard som del av den feiringen han, historisk sett, skulle vært en del av. Da klappet noen i salen. Også Arve T. skulle rettelig ha vært her, la jeg til. «Arve skulle sikkert gjerne vært her, men han klarer seg godt uten — men ikke Rune!» avsluttet jeg. «Bring han tilbake til bygda, det vil gagne alle!». Morten og min verbal-lek — om og med det dypeste alvor — endte med sang fra et hundretalls mennesker og stående applaus: «Vi ere en nasjon vi med» — med undertekst. Det gledet mitt vemodige hjerte denne dagen.

Lørdagskvelden var det konsert med Iver Kleive (min student fra 1971) og Knut Reiersrud. Den droppet jeg, en invitasjon til middag hjemme hos Rune og hans Reidun hadde første prioritet.

Rune tok Eva og meg med på en makeløs biltur inn i Joutunheimen på søndagen før hjemtur. Her er vertskapet, Rune og Reidun (hun har stått hos i gode og onde dager) foran hytta si med Besseggen i bakgrunnen. Dette var en utrolig søndag, med sommervarme og høstfarger, her ved Gjende med 23 grader i lufta:

Morten hadde dobbelt grunn til å feire denne. Hans legendarisk fotoskole på Vågå feirer i år 30-årsjubileum. Her er bursdagskaka, den var del av en storslagen festmiddag, med gammalordfører Kjell Nyhus som klok og underfundig ordstyrar.

Workshop-deltakere fra hele landet hadde strømmet til for å feire sin lærer og forbilde. Det var makeløs å oppleve hvordan Mortens musiske arbeid med mennesker tilfører livsmening og ny retning i deres egne tonearter: «Foto — ergo sum!» «Det ble feira tre heile dagar til ende», står det gjerne i eventyret. Morten Korgvold og Vågå feiret fire dager til ende — fra torsdag til søndag. Men så var det altså en dobbeltfeiring det handlet om!

Jeg hadde et prioriert besøk til utenfor programmet disse dagene på Vågå: et besøk i Trudelutten musikkbarnehage:

Den musiske kraften i den tidligste barndommen hadde vært— og er — mitt utgangpunkt da jeg sammen med Arve kom til Vågå i november 2018 for promovere drømmen om et Galleri Krogvold på Vågå. Vi hadde vært tre på scenen i et fullpakka Kulturhus den gangen (også Morgen er musikklidenskapelig!). Ta gjerne et titt på bloggen min for november 2008, det er bre å lete seg fram. Der finnes både bilder og kommentarer, Morten og jeg ser ut som lykkelige brødre med blomster og bustete hår!

Trøkket fra denne helga i 2009 avfødte i Rune Øygard noe mer enn et vågåsk galleri som skulle trekke folk til bygda. Han så også nå for seg en skole bygd på ideer jeg la fram. Som den fullblods politikere han var, tenkte han langsiktig: En sann musisk skole («Norges beste skole» kalte ha det ) vil trekke unge barnefamilier til Vågå og gi kommunen en varig og rik framtid. Det var hans drøm. «Bjørkvold, du har satt en ny himmel over Vågå!», det var hans ord. lOgså var vi i gang Gjennom 2 1/2 år ble planen politisk konsolidert: flere besøk på Stortinget med ulike komiteer, med skoleeier KS, Fylkesmann, Innovasjon Norge, hele veien til applaus vokste tanken stadig større — med klimaks 18. mai 2011: Statsminister Stoltenberg ankom med helikopter og åpnet skolen: Sola skinte den dagen, Vågå heiste flagget, alle elevene var pyntet med bunad (bilder ligger i bloggen!) Like over sommeren ble så Øygard arrestert, Vågå gikk kollektivt i svart — og skolen havarerte. Og Stoltenberg, som hadde hatt store forventinger? Han fikk mer en nok med 22. juli.

Ikke rart at jeg kom tilbake til Vågå med både glede og sorg i hjertet. Glede over Mortens urolige dobbeltfeirring, den frydet». Men sorg over en musisk skole som raste sammen før den var i gang, truffet av et lyn. Men møte med Vågå nå i 2019 (jeg hadde ikke vært her siden skoleåpninga i 2011, orket rett og slett ikke), har gikk meg nytt mot: Over høstferien tar jeg politisk kontakt. Det er stortingsvalg i 2019! Modellen jeg sitter med kan forandre hele skolenorge. Mente vi da, mener jeg nå!

PS Boka som denne skolen skulle bygges på, «Det musiske menneske», feirer for øvrig også 30-årsjubileum i år. Tenk om Vågå hadde hatt en trippel-feiring på Vågå nå i høst: Galleri-åpning, fotoskole og musisk grunnskole for barn! Morten ville ha frydet seg!

Et par dager etter at jeg kom tilbake fra Vågå, fikk jeg en mail. Her er noen linjer fra denne mailen:

Hei Jon-RoarTakk for fantastisk meistermøte i Vågå! Eg har hatt gleda av å høyre deg fleire gonger, og sist, før galleriopning, da du var i Vågå i samband med prosjektet Noregs beste skule, og startskotet for Trudelutten. Det var eit sterkt møte, også retningsgjevande for meg, som det var for Lene, for kva eg valde for liv og virke vidare. (Eg sat forresten og skuleåret 1997/1998 i same klasserom som Tuva på allmennlærarautdanning på Bislett. Hels henne gjerne!

Eg har fått e-postadressa di av Tora Sandbu, og tek kontakt med hatten til Studieforbundet kultur og tradisjon på. Vi arrangerer kvart år rundt 30 kurs i ulike fengsel rundt om i Noreg, i samarbeid med frivillige lag og profesjonelle aktørar …

25. nov arrangerer vi ein fagdag på Garder kurs- og konferansesenter, for instruktørar, kursarrangørar, fritidsleiarar og andre som er involverte i desse kursa på ulike nivå. Kunne du tenkje deg, og har du høve til, å kome denne dagen og halde ein foredrag for oss? Dette er ei samling menneske som saman jobbar med å halde på mennesket, skape mennesket, ta vare på mennesket og gjere mennesket i stand til å vende attende til livet etter endt soning, når det for mange er da soninga verkeleg startar. Korleis kan vi best jobbe med dette. Vi ville ha stor nytte og glede av å høyre ei tilnærming frå deg omkring dette. Tusen takk for måten du henta fram Rune på i Ullinsvin, og korleis du og Morten sette fingeren på soning etter soning og oppfordra vagveren til å sleppe Rune attende til livet. Den treng vi å høyre og bli gjort merksame på igjen og igjen. Det var godt å få applaudere for det.

Beste helsing

……….

Mannen bak invitasjonen, støttet av Kulturdepartementet : Jógvan Andrias Joensen, færøying med norsk fartstid som kultursjef i Fjaler.

Han hadde hørt meg på en forelesning i Førde våren 2008. Den gamle musikeren hadde våknet i ham: «Den mannen skal til Færøyene!»

Og sånn ble det. Støttet av Færøyenes kulturdepartement og med med Jógvan som ildsjel, kulturguide og musisk frende, holdt jeg tre forelesninger; en i Jógvans hjembygd, Klaksvik, for studenter, barnehageansatte og lærere, og to i Nordens Hus i Tórshavn, en for folk flest og politikere, og en for pensjonistene ((Landsfelaget Pensjonista).

En kjempeopplevelse var det hele. Men det holdt virkelig på å gå galt med min forelesning. Den ene sentrale CDen jeg skulle bruke var borte!! Panikken tok tak i mellomgulvet. Hva skulle jeg gjøre!? Da kom jeg på at Grappa hadde lagt inn lydboka mi «Foten trår, hjertet slår. Musikk — Mennesker — Mening» på Storytel. Der lå lydsporet jeg var ute etter! Jeg takker av hjertet teknisk ansvarlig, Joakim Mollan Foldøy. 30 sekunder før forelesningen skulle begynne — gjennom et Google- og You Tube- og Grappa-mylder av apper og koder og telefoner — var alt på plass. Av hjertet takk, Joakim! Du redda denne dagen:

I 1972 hadde jeg en student som jeg husker godt: Astrid Luihn. Hun var gift med en færøying og skrev sin hovedoppgave om færøyisk rekkedanstradisjon. Jeg visste at hun hadde bosatt seg på Færøyene. Klart jeg nå, 47 år senere, gjerne ville treffe henne igjen. Jeg ringte henne, vi møttes, og en biografisk sirkel var fullført på et vis. Den gang på tidlig 70-tall var vi begge opprørere fra arbeiderklassen, jeg en nyansatt universitetslektor på 29, hun student på 22, begge med sans for Brecht, Eisler og Gisela May. Hun lånte meg plater fra DDR, husker jeg (jeg utga en bok om Eisler om Brecht i 1984), Det viste seg at hun nå var blitt en berømt, etablert billedkunstner. Klart jeg frydet meg!

Jógvan kjørte oss rundt og fortalte: Her er 18 vulkanske øyer, flotte veier anlagt av engelskmennene under siste verdenskrig. her bor 51.000 mennesker, bratte fjellsider, maks høyde 880 meter, farlige strømmer i fjordene, eget flyselskap (Atlantic Air), eget flagg, mye turisme, ikke minst fra Norge, vill, grønn natur, brå værskifter fra sol til tåke, fra stille til storm. En altertavle sa sitt:

Her er fjorder og fjell (minner litt om nord-Norge), har er båthavn med mange slitte båter, her er mange hus med gress på taket, er er spor av gammel keltisk kultur, her er spesialtilberedt lammesteik (herlig!), her er varme mennesker som forstår norsk. Jeg kunne lite eller ingenting om Færøyene der ute i Atlanterhavet før jeg dro. Nå forstår jeg mer av verden — og takker!

Her er noen glimt fra dager med både sol og regn, still og vind:

Jeg er invitert til Færøyene, reiser i kveld med Eva og blir der i fem dager. Dette er en kultur der sang vernes i skolen. Det ønskes en forelesning for skolefolk, en forelesning for politikere og allmennhet og et foredrag for eldre. Tre foredrag på fem dager — det blir krevende. Her er linken som er sendt ut i forkant av foredrag i Nordens Hus i Torshavn:

https://www.nlh.fo/sk/#/4489/tad-musiska-menniskja-ein-odrvisi-laerutilgongd

Mer følger etter hvert. Jeg både gleder og gruer.

Gleder meg til å møte folk et sted jeg aldri har vært.

Gruer: Holder kreftene?

Jeg fikk i dag en hilsen fra Kopinor, med vederlag fra Copy-Dan 2019 på kr. 1258. Det betyr at Danmark nå har oppdaget min første, lille bok på Freidig forlag : Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys (1988). Hvem/hvilket fagmiljø i Danmark som har tatt i bruk denne boka mi, vet jeg ikke. Hører forhåpentlig fra dem. «Fra Akropolis» fikk i sin tidmange oppslag og mye presse, både i fagtidsskrifter og aviser (to helsides, svært positive kronikker i Dagbladet, blant annet). Fjernsynsprogram i NRK med Morten Thomte ble det også. Boka ble trykt i tre opplag, det siste, reviderte opplaget kom i 1996. Boka viser hvordan Antikkens tanker om musikkens påvirkningkraft idemessig kan spores i moderne filmmusikk. Et annet viktig poeng er en drøftelse av filmmusikk som en skjult forfører: I mange speillefilmer treffer denne musikken oss under bevissthetsterskelen (subliminalt). Boka inneholder også en grundig analyse av Kubricks film «Clockwork Orange». Boka kan fremdeles bestilles, perspektivene er tidløse!

I 2012 utga jeg en ny bok om filmmusikk:

Dette er en stor bok, med utsøkte bilder hentet fra filmarkiver verden over.

Også denne boka fikk strålende kritikken, som denne fra Erlend Loe:

Denne boka venter fremdeles på sine lesere, både i Norge og Danmark!

Jeg har sagt det før: Disse pensjonist-akademiene/senior-universitetene er gull verd, både for den enkelte, for lokalmiljøer og for landet. Pensjonist-akademiet i Fredrikstad teller flere hundre medlemmer fra 60 år og oppover, faglig oppegående på tvers av yrker, kunnskapsssøkende som ungdommer. Jeg møtte i går over 200 av dem på Scandic hotell, en fryd var det. For det jeg snakket om, har alle eierskap til. Her er et lite utsnitt fra salen:

Lederen, Sture Solvang, introduserte meg ved å spille av telefonsvareren min. Gøy! Det satte tonen før også alvoret satte inn: Norge som syngende folk etter Utøya.

Sture Solvang sendte meg følgende i etterkant:

God morgen, Jon-Roar!

Takk for et utmerket og minnerikt foredrag som satte spor etter seg og beveget forsamlingen. Det blir spennende å se om vi klarer å etablere et kor…Her følger kommentarer fra vår utmerkede sekretær, Berit-Julie Pedersen. Jeg synes den fortjener en plass i bloggen din:

At sang og musikk rører oss har vi kjent på mange ganger, men denne eksplosive forestillingen bekreftet det på en ny måte. Det traff oss midt i hjerterøttene når Bjørkvold dro fram den ene eldgamle sangskatten etter den andre. Og vi kunne synge med takket være sangundervisning  i skolen og bruken av de kjære gamle sangbøkene i hjemmet.

Lurer på hva våre barnebarn hadde syntes om de hadde fått sitte i en krok og hørt på dette?

Mens tårene trillet og sangen runget fra salen trakk han opp av hatten Margrethe Munthes  «Vi har en tulle med øyne blå» fra 1905. Ikke visste vi at den var en genial politisk ladet protestsang, og hennes kraftige innlegg for unionsoppløsningen! Hun brukte nemlig melodien fra Ole Vigs «Blant alle lande i øst og vest».

Målgruppen var ideell, vi vil ha reprise! Og for en skatt å tilby kommunens eldste gjennom «spaserstokk-programmet»! Burde vært på blå resept!

Tusen takk til Bjørkvold! Nå skal jeg ta fram boken «Det musiske menneske» og lese den på nytt!

Berit-Julie Pedersen

Oslo Kammermusikkfestival har generert mange kammermusikkfestivaler rundt om i Norge, en formidabelt vitamininnsprøyting i norsk musikkliv har det vært. Unge har hele veien vært sluppet til i samspill med internasjonale storheter — alt med Arve Tellefsen som musisk brobygger og drivkraft. Han var 52 og verdensberømt da han satte i gang: » Nå er det neste generasjon som står for tur!» må han ha tenkt, ja, for lagbygger har han også vært. Jeg har fulgt Oslo Kammermusikkfestival tett, to ganger har jeg innledet det hele, første gang i Gamle losjen, siste gang i Aulaen (2005).

Denne gangen innledet jeg i Aulaen, Stravinskijs «Historien om en soldat» (1917) sto på programmet med Liv Ullmann som Djevelen. Hun lokker er soldat på rømmen til å gi fra seg fiolinen sin mot å få en bok som gjør at du kan ønske deg alt i hele verden. Hvem som handterte fela? Arve, selvfølgelig. (Samme verk ble spilt ved åpningen for 30 år siden, en ring var sluttet):

Siste nummer, siste dag: Shostakovitsj’ Klaver-trio i e-moll. Arve spilte med hjertet utapå skjorta, siste satsens «Dance macabre» fikk Festnings Slottskirke ble fylt med , dundrende, dirrende død: «Musikk som alvor, ennpåminnelse om alt det vonde i dagens verden, er viktig!» sa 30-årsjubilanten Arve. Interesse? Enorm. Køen sa sitt:

Arve hadde bedt bestvennen Nils Arne Eggen til åpningen. Forfatteren av «Godfoten» kom uten godføtter, satt på første benk og frydet seg. Varig Vennskap, en menneskelighetssignatur som gjort ham elsket av et helt land. Maestro!