Telefonintervju med Stavanger Aftenblad dagen før:
Stavanger symfoniorkester drar like godt til med Ludwig van Beethovens 9. symfoni når konsertsesongen 2018 – 2019 åpnes i Fartein Valen-salen i Stavanger konserthus torsdag. I den anledning har orkestret invitert musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold til å holde en musisk prolog.
– Jeg skal snakke om menneskehetens grunntone og hva i all verden det var som skjedde da Beethoven skrev denne symfonien. Han brøt alle grenser, det er som å bryte offside-regelen i fotball når sangen trenger seg fram i den siste satsen. Sangen er urinstrumentet i mennesket selv. Mange musikere prøver å etterstrebe dette, den kontakten med seg selv som ligger innerst og som kommer til uttrykk gjennom sangen, sier Bjørkvold.
Beethovens 9. symfoni er bygget over diktet «Ode til gleden» av Johann Christoph Friedrich von Schiller, men Bjørkvold understreker at musikken på ingen måte ble komponert av noen glad og harmonisk mann.
– Beethoven var stokk døv, mørk til sinns og hadde konflikter på alle bauger og kanter da han skrev dette verket. Det er altså ingen gladsak av noen symfoni, men den beskriver hvordan vi hungrer etter gleden og sangen og det den kan gi oss. Beethoven higet etter gleden, men han følte ikke mye av den. Kanskje hadde han et lykkelig øyeblikk da han snudde seg og så applausen etter å selv ha dirigert uroppføringen av symfonien i 1824, sier Bjørkvold.
Han omtaler symfonien som et brudd med normen i sin samtid.
– Det var helt uhørt at sang tok over i en instrumental sjanger. Det var et brudd med etikette og estetikk, et musikkhistorisk brudd. Beethoven skrev også operaer og messer, og visste hva sang var, men det å blande sjangere, var uhørt på den tiden. Han gjorde det likevel, for å finne fram til noe som var ugjennomtrengelig vanskelig. Han dypdykket i sangens kraft, sier Bjørkvold.
Selv om Beethoven ble møtt med en formidabel applaus da symfonien ble framført for første gang, forsvant den fra den musikalske radaren i mange år. Verket, som krever et fullt kor og solister i tillegg til orkester, ble sett på som for krevende å sette opp, i tillegg til at det altså representerte et brudd med den musikalske normen.
– Det ble nok for sterkt og annerledes. Beethoven var langt forut for sin tid. Han gjorde også noe avgjørende med teksten. Hadde den vært akkurat som hos Schiller, ville den blitt tidsbundet. Men Beethoven gjorde den …, slik at den er blitt en slags internasjonal nasjonalsang, sier Bjørkvold.
Han synes Stavanger symfoniorkester har valgt et strålende tema med «stemmen».
– Det ligger det uendelige muligheter i, og det er er et tema jeg er veldig opptatt av . Om hva som ligger i stemmen og hva den forteller oss. Hva det er som gjør at stemmene til Jussi Bjørling, Judy Garland og Aretha Franklin treffer oss sånn. Det er et stort tema, det er veldig interessant, og noe som alltid har opptatt meg. Stemmen ligger forankret i både kroppen og psyken og det er menneskets psyke som speiles i stemmen. Den forteller om kroppens strev med å leve, og om kroppens glede ved å leve. Det er ikke øynene som er sjelens speil, det er stemmen, og den har vi mennesker med oss fra vi er spedbarn, sier Bjørkvold.
Kine Hult | Journalist
Stavanger Konserthus er en arkitektonisk perle. Til like er dette konserthuset, åpnet i 2012, blitt viden kjent for fremragende akustikk.
Fartein Valen-salen rommer 1500, og gjorde et mektig inntrykk på meg. Og jeg tenkte: «Hva ville Fartein Valen, denne personlig meget stillfarende mannen, om han hadde fått oppleve noe sånt som dette?!
Jeg ble tatt godt vare på, med egen garderobe. Her var alle bekvemmeligheter — også et piano:
Jeg hadde fått æren av å åpne sesongen, salen var tettpakket av forventningsfulle mennesker: Her et glimt fra kontrollrommet for jeg entret scenen:
Tema for hele sesongen 2018-2019 er «Stemmen». Derfor var viktig for meg at publikum fikk synge, at de fikk erfare sangfellesskapets kraft, slik Beethoven må ha lengtet etter da han skrev denne symfonien: «Seid umschlungen, Millionen». Salen løftet seg da vi sammen sang «Freude, schöne Götterfunken», projisert på en skjerm bak meg:
Freude, schöner Götterfunken
Tochter aus Elysium,
wir betreten feuertrunken,
himmlische, dein Heiligtum!
Deine Zauber binden wieder
was die Mode streng geteilt;
Alle Menschen werden Brüder,
wo dein sanfter Flügel weilt.
«Dette ville Beethoven, ha likt!» bemerket jeg. Da humret salen. Og, la jeg til: «Da terrorister angrep Brüssel med sine bomber i 2015, samlet tusener seg på La Grande Place og sang sin Schiller/Beethoven: «Freude, schöne Götterfunken», EU-hymnen, Europas felles grunntone. Vi vet hva sangens felleskraft dreier seg om. Etter Utøya ble Norge etter syngende folk!» Om vi der og da sang «Til Ungdommen»? Naturligvis — som en del av en intro fra mot «Freude» i Beethovens niende symfoni, med dype spor av den franske revolusjon. En annen tid, men i musisk perspektiv — ett og det samme.
Dagen etter fikk jeg denne e-posten:
Kjære Jon-Roar!
Takk for gårsdagens opplevelse. Det at du lar oss får kjenne på vår egen og vår felles grunntone, er så uendelig godt, så utrolig viktig. Du gjør oss bevisste på at den finnes, og det får meg til å kjenne på gleden ved å være til.
Nora Elida Kvam
Et bilde fulgte med:
For to år siden veiledet jeg Nora på en oppgave om Sjostakovitsj. Hans musikk er en del av Russland grunntone, historisk forankret i dette landets politiske historie Nå var det Beethoven og Europa det gjaldt.
