Sang forsvinner fra norsk skole. Det fører til «stemmeskam» i befolkningen, sier lederen av en ny utredning om norsk musikkliv
Musikkprofessor: Jon-Roar Bjørkvold har viet livet sitt til å forske på musikken og sangens betydning for oss mennesker. Flygelet fikk han råd til etter at boken hans «Det musiske menneske» ble en enorm suksess i flere verdensdeler og oversatt til en mengde språk.
Morgenbladets Thale Heidel Engelsen JOURNALIST
Odin Drønen FOTOGRAF (foto JRB ved flyget lot seg ikke overføre til bloggen min)
Et dystert sitat slår an tonen i en ny offentlig utredning om norsk musikkliv: «Norge gjennomgår en stille kulturell død når det kommer til hverdagsbruk av sangstemmen». I to hundre år begynte norske barn skoledagen med sang. Slik er det ikke lenger. Det er ett av funnene i utredningen som kom i juni. Den 570 sider lange rapporten undersøker hva slags politikk som trengs for at musikken igjen kan blomstre. Den stille sangdøden har fått en utilsiktet konsekvens, ifølge Sigrid Røyseng, som har ledet utvalget bak utredningen. Forskning viser at mange føler på utrygghet ved å dra i gang en sang, og hvis man ikke føler seg trygg, lar man heller være, sier hun. Faktisk synes mange det er så ubehagelig å synge at Røyseng forteller om et nytt begrep: Stemmeskam.
– Stemmeskam er dessverre noe som eksisterer i befolkningen.
Utredningen er full av anbefalinger til myndighetene, som å innføre musikk somet obligatorisk fag i grunnskolelærerutdanningen. Av de få musikklærerne som er igjen, er nemlig stadig færre faglærte. Som den eneste musikklæreren ved Abildsø skole i Oslo underviser Henning Ladmtotalt 14 klasser i uken i musikk. Nå sitter han i sofaen sin hjemme på Tøyen i Oslo. I den lille leiligheten er det prioritert plass til både gitar og keyboard, og foranledningen (visstnok sekunder før vi kom inn døren) har han plassertbarnesangboken Alle tiders sangbok på notestativet.
Færre faglærte musikklærere
– Alle lærere burde ha noe kompetanse i musikk, og få inn litt sang i timene sine. Det krever ikke så fryktelig mye, og jeg tror det hadde gjort musikkfaget en stor tjeneste, sier Lad.
Utbredt skam hos de eldste
Lad opplever at elevene stort sett er engasjert i musikktimene og glade i faget. Han tror at de aller fleste egentlig liker å synge, men at det er den biten som handler om å «vise seg frem», som gjør det vanskelig. – Det er en ting i tiden at det er vanskelig å vise frem noe man er glad i, og i noen miljøer inkluderes det i fellessang.
– Så du er kjent med denne stemmeskammen?
– Ja, det er ikke alltid så lett å få elevene til å synge. Jeg tror at noen elever kan føle på et press knyttet til å synge sammen med andre. Jeg ser jo at noen står og mimer teksten, og det tror jeg blir mer utbredt.Han merker en forskjell blant de yngste og eldste elevene.
– De minste er glad i å være aktive og synge. Jo eldre de blir, jo merstemmeskam ser jeg, sier han.I forbindelse med at det ble innført valgfag på ungdomsskolen i 2012, ble to timer til musikkfaget fjernet. Fra 1974 til i dag har tid satt av til musikkfaget ilæreplanene, sunket med 15 prosent i totaltimetallet. Det er kun satt av én time til musikk i uken. På den knappe timen er det ikke alltid Lad får innprentet et godt sangmiljø.
– Noen klasser starter dagen med sang, slik jeg gjorde da jeg var barn, men deter det ikke lagt opp til obligatorisk i læreplanen lenger.
– Burde det være obligatorisk?
– En sang om dagen skader ingen. Det kan gi mye glede, samhold og til og med hjelpe på lesevaner. Hvis man kan synge teksten man får høyt i fellesskap, istedenfor å lese den, kan det være en avvæpnende måte å løse ubehaget noen kjenner på knyttet til høytlesning. Dessuten er sang en kjempefin aktivitet til å bryte opp undervisningen litt, som ofte trengs. Å sitte stille en hel time kan være krevende for mange barn. Lad mener det er et viktig tiltak å sørge for at lærerstudenter har noe musikkundervisning i utdanningen, og er overbevist om at det ville hatt en positiv effekt dersom sang ble integrert i andre fag enn musikkfaget.
– Musikk får ikke lenger det fokuset det fortjener. Hvorfor sliter jeg med å forstå,for jeg er så satt i min tankegang om at musikk er noe av det viktigste som er, sier han.
I skyggen av Mozart
For over 30 år siden var sangens rolle i skolen i vinden. En viktig årsak var boken til musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold: Det musiske menneske. Nå ligger den på bordet foran oss. Det gamle huset til Bjørkvold på Midtstuen i Oslo er fylt til randen av musikkfaglig kompetanse. Her er veggene dekket av bokhyller og kunst, og i stuehjørnet står et klassisk svart flygel, en kontrabass og entrombone. Bjørkvold har viet livet sitt til å forske på sangen og musikkens betydning i samfunnet generelt, og for oss mennesker spesielt.
Han overøser oss med engasjement allerede i det vi setter føttene våre innenfordørkarmen. På kjøkkenbordet ligger det en haug med dokumenter og bøker han har funnet frem for anledningen, og innimellom ellers ivrige utsagn hever han stemmen så vi nesten skvetter.
Hva er så det musiske menneske? Bjørkvold tror det handler om menneskets iboende kraft til å uttrykke seg kreativt og skapende. Han illustrerer det for oss gjennom et eksempel:
Da han for mange år siden besøkte en barnehage, våknet noe i ham. Der møttehan et mylder av lekende barn, noen alene, noen sammen; og innimellom hørte han brokker av spontan barnesang. Etterpå tenkte han:
– Hvor har vi gjort av kroppen? Hvor har vi gjort av snørret? Og tårene? Jeg hadde ikke ord for det en gang.
– Det var en positiv opplevelse?
– Om det var! Det var en opplevelse. Jeg ble jo helt schizofren. De ungene spurte jo ikke om å treffe C-dur, de spurte om å treffe livet. De var ikke ute etter C-dur i det hele tatt.
– Har du en tanke om hvor det kommer fra at selv i barnehage- og skolealderkan det være en skam knyttet til å synge?
– Jeg, som er glad i Mozart, kaller det Mozart-skyggen. Hvis du begynner å filtrere ut og tenke: Synger jeg rent? Synger jeg pent? Så kommer du til slutt dit hen at du tenker: Nei, det gjør jeg ikke. Og da blir opplevelsen av fellesskapet i sangen borte.
– Hva skal vi gjøre for å komme tilbake til stemningen du så i barnehagen den gang?
– Det er det jeg har brukt livet mitt på å forsøke å finne ut av.
Ny krise, nytt brev
For at vi skal forstå sakens alvor, vil Bjørkvold ta oss med tilbake til etterkrigstiden. Andre verdenskrig utslettet store deler av norsk kulturliv. For å gjenreise kulturarv og kulturuttrykk, ble det under okkupasjonsårene utarbeidet et skrift: Kulturbrevet, som foreslo flere tiltak for å styrke kulturen og musikkensrolle i samfunnet. Hva måtte til for å hindre en lignende utslettelse i fremtiden?
Nå står vi igjen i en kulturpolitisk krise, hvor viktige kulturuttrykk er i ferd med å siles ut, mener Bjørkvold.
– Jeg vil i forlengelsen av kulturbrevet 1945 lage et kulturbrev 2025, sier han.
Brevet, som han har begynt å skrive, ligger mellom oss på kjøkkenbordet. Der lanserer han to konkrete forslag for kulturpolitikken fremover: Å gjeninnføre daglig fellessang i norsk grunnskole med elever og lærere, og å innføre fellessang som en daglig økt i norske rekruttskoler.
– Sang er ikke bare noe hyggelig, det er noe mye større. Alle har lært å snakke gjennom sang. Tilgangen til språk og identitet, kommer gjennom de første sangene vi lærer.
– Lærere: Syng mer!
Musikklærer Henning Lad tror at det har mye å si hvor mye elevene synger ellers, hjemme og i andre fag enn musikkfaget. Målet hans er at elevene skal glede seg til musikktimene hver uke.
– Det skal være lek, og de skal ikke trenge å tenke over at de lærer, sier han.Stortingsmeldingen om en mer praktisk skole, som ble lagt frem av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i fjor høst, vektlegger at elever ønsker større variasjon i skolehverdagen. I dag er ikke musikk et obligatorisk fag i grunnskolelæreutdanningen, men et valgfritt emne ved de fleste institusjoner som tilbyr lærerutdanning. I den offentlige utredningen pekes det på en bekymring for at flere lærerstudenter skal ha blitt frarådet å velge musikk somvalgfag, særlig på masternivå. Dette knyttes til at det svekker jobbmulighetene, begrunnet i at det er såpass få musikktimer i norsk skole. Sang- og musikkglede er også viktig for voksne, mener Lad, som har lagt opp til fellessang med lærerne på Abildsø skole.
– Det har de godt av, og det blir ikke møtt med stor motstand. Jeg tror det er fintfor det voksne miljøet på skolen at vi synger litt i lag. Jeg har en oppfordring til alle lærere: Syng mer!
Da musikken betydde alt
Jon-Roar Bjørkvold mener lærere og andre voksne må ta ansvar for å gjenoppbygge en normalitet rundt å bruke stemmen sin til å synge – og til å sørge for at rammene rundt barnesang er forbundet med lek. Som barn får vi et kontaktpunkt til verden gjennom våre foreldres stemmer, gjennom at de synger og snakker til oss, både i og utenfor magens hi. Bjørkvold mener dette er avgjørende for spedbarn.
– Men de spør ikke om mamma er sopran eller alt, sier han, før han kommer inn på noe han er svært engasjert i:
– Etter 22. juli var det over 100 000 mennesker som sang sammen. Det var ingen opptaksprøver, ingen som brydde seg om du sang rent. Vi var samlet på tvers av aldre og kulturer, og vi sang. Så snakkes det nå om en stille kulturell død for hverdagssangen. Hallo, har vi glemt hvor kort tid det er siden musikkbetydde alt for en følelse av fellesskap?
Han tror at dårligere læringsresultater, økende utfordring i skolemiljøet, nedgang i skolemotivasjon og en stadig økning i antall ADHD-diagnoser, henger sammen med mangelen på musikk og bevegelse i undervisningen.
– En skal sitte rolig på en pult, eller stå rolig og synge. Barna skal lære på skolens premisser, og gjøre som det blir sagt. Men vi kan ikke lære uten kropp. Kropp, nsang og bevegelse henger sammen.
Bjørkvold kan ikke «snakke med oss om dette uten å også formulere seg med sang», sier han. Kort tid etter står ikke lenger krakken foran det ærbødige storflygelet i stuen tom, og rommet fylles av pianotoner og Bjørkvolds kraftige stemme. Vi får høre «Til ungdommen», «Blåmann, blåmann bukken min», en russisk folkevise og «Hymn to freedom». Sistnevnte avsluttes med teksten:
«When every man joins in our song and together singing harmony, that’s when we’ll be free».
– Så naivt! Og så enkelt, viktig og svært, sier Bjørkvold om teksten.
Reddet av sangen
Det musiske menneske åpner med en scene fra virkeligheten. Sammen med sine to barn befant Bjørkvold seg i en 22 fots trebåt på et tordnende hav. Det var kaos på havet og kaos i sjelen, «kontrollen var i ferd med å svikte inni meg og sprenge meg i salte filler», skriver han.
Så begynte hans den gang 12 år gamle datter å synge, og sangen hun sang på, var«Året rundt» av Alf Prøysen. Bjørkvold blir tydelig preget av å se tilbake på denne truende scenen fra havet.
– Hadde hun ikke begynt å synge, så hadde vi dønn gått ned, altså. Hvis du blir redd nok, går du i svart, og da er det ikke mer å gjøre. Vi er avhengige av livstilhørighet, og den fant jeg i Tuvas sang.
– Det var noe hun gjorde helt uoppfordret?
– Ja. Hun kunne ikke dorge etter makrell på blikk sjø en gang, men når redselen tok oss, begynte hun å synge. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg siden har hørt varianter av den historien: Folk som har vært i ulykker og klamret seg til sangen for ikke å miste det.
