«Kirkens SOS er landets største døgnåpne krisetjeneste med rundt 500 henvendelser» sier Internett.
Sterkt at de søker støtte ved å henvende seg til meg med musiske fortegn. Men hvordan kan jeg være/ha vært med på å bidra? Det ventet faktisk et svar på dette da jeg et 60-talls mennesker i Bragernes menighetshus denne august-ettermiddagen like ved Bragernes kirke i Drammen. Flere kom fram og hilste med et «takk for sist!» før jeg begynte. En av dem var Elisabeth (etternavnet har jeg glemt): «Jeg hørte deg første gang i 1981!» sa hun. «Og etter at «du utgav «Det musiske menneske», har den blå hesten blitt en viktig følgesvenn gjennom livet», la hun til.
*
Forelesningen over, med sang og musisk energi. Elisabeth kommer fram og takker, vil ha er ex av den siste boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». «Hvor går din vei nå videre med den blå hesten, Elisabeth?» spør jeg. «Jeg skal rett videre til et mottakssenter for afghanske barn, evakuert fra flyplassen i Kabul nå da Taliban har tatt over. — Sang med spedbarn som musisk livredding — ditt budskap!» sier hun og gir med en klem. Så svinger hun seg opp på en blå hest og forsvinner ut døra. — SOS!
*
Denne forelesningen, den første etter halvannet års tvunget korona-pause, ser nå ut til å få uanede konsekvenser. Foreløpig varsles her bare hovedtitlen på min neste bok: «Med musiske våpen». Boka ligger klar for lansering i 2022.
Det var en tidligere student som ringte meg og inviterte, med påfølgend email-bekreftelse:
Hei, Jon Roar, og takk for sist i telefonen.
Då bekreftar eg med dette at du er hjarteleg velkomen til Skien 22. oktober 2021 for å halda eit foredrag for ca. 50 kulturarbeidarar (bibliotek, fritidstenester og kulturadministrasjonen), truleg frå klokka 14:30 til 16:00.
Dette blir siste innslag på ein felles fagdag. Tanken er at alle skal gå heim med ei forståing av det musiske, og ei oppleving av kulturarbeidet sin verdi og funksjon. At vi skal kjenna: «Ja! Jobben vår er viktig, den bidreg positivt til samfunnet og er med å gi folk eit godt liv!»
Kva vil du sjølv kalla foredraget ditt? Du skal få piano på scenen, som vi snakka om.Kva tek du i honorar for eit slikt oppdrag? Eg veit jo ikkje kva landskap du opererer i der?
Alt godt
Arne Olav Hageberg
Jeg gledet meg virkelig: møte folk, formidle fra bøkene mine — endelig corona-frigjort. Tema: «Grunntonen — små sanger, mektige spor». Så gikk det galt. Jeg skjønte ikke før i etterkant hvorfor jeg ikke fant min egen grunntone denne ettermiddagen i Skien.
6. oktober, altså vel to uker tidligere, hadde min elskede Tiril — denne datteren min som hadde blitt bestemmende for hele mitt livsprosjekt: sangens musiske kraft i mennesket — blitt rammet av en fryktelig ulykke: gasseksplosjon i naboens seilbåt. Lagt i koma ble Tiril — hun stod i byssa da det smalt — brakt med helikopter til brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus i Bergen.
Jeg trodde at gråten i meg kunne stagges ved å komme til Skien og dele av mitt, men tok feil. Jo da, jeg prøvde, men maktet det ikke. I etterkant skrev jeg en mail til Arne Olav:
Hei, Arne Olav,
Jeg må rydde opp.
Jeg skjønte det ikke før det var over. Jeg skulle ha gjort noe jeg aldri før har gjort: Jeg skulle avlyst. Hvorfor? Jeg var nok for fylt av skrekk og sorg denne dagen til å makte hva jeg så inderlig gjerne ønsket: Å gi dere noe viktig av mitt, noe jeg brenner for.
«Brenner», ja. Min datter Tiril altså ligger på Haukeland sykehus, livstruende skadd etter en båteksplosjon, brakt dit i koma med helikopter. (Jeg nevnte et så vidt for deg før jeg dro, tror jeg). Jeg skriver dette nå på natta før jeg nå drar over til henne med tog. Hun greier seg på et vis, ser det nå ut til.
Honoraret vi avtalte? Fikk dere noe ut av jeg kom? Du får avgjøre.
Jeg kjente det var vanskelig. Vrient lokale, fremmed keyboard (ikke akustisk som jeg ba om), folk som allerede var metta med både Ibsen og DKS, jo, det var bratt nok. Men så altså meg: Jeg ga virkelig alt jeg maktet, men nådde ikke folk slik jeg pleier å frydes over.
Takk for tillit, invitasjon fra en gammel student gledet virkelig. Ikke visste hverken du eller jeg i hva som skulle komme til å hende i en båt.
Livet er skjørt. Alt godt videre med ditt!
Jon-Roar
Jeg fikk et legende svar fra Arne Olav:
Kjære Jon Roar
Dette var ein sterk e-post å få. Du fortalde om det med dottera di før du drog. Eg har tenkt mykje på deg og ho etterpå, og er glad for å høyra at det ser ut til å gå rette vegen. Livet er så skjørt.
Eg skjønar også at det var ein krevjande situasjon for deg å skulla formidla i. Men du skal vita det at eg fekk mange gode tilbakemeldingar etterpå, også andrehands (og dei er jo ofte dei ærlegaste), om at folk fekk mykje ut av foredraget ditt. Dei koste seg og fekk ny kunnskap og innsikt i kor viktige songane våre er. Så det var svært verdifullt for oss at du kom, og eg set stor pris på det.
Det er rart med studiar og universitetslivet – ofte når ein er midt i kvardagens malstraum og høyrer om forsking og det langsame og grundige akademiske arbeidet som kvernar og går, så verkar det livsfjernt og esoterisk. Men så er det jo det motsette, og det er sånt som du er så flink til å minna oss om, dette med at den grundige kunnskapen og dei smale innsiktene ofte er det eigentleg livsnære. Eg har alltid hatt ei sterk dragning mot slikt. Forsøkte ein gong å bli teken opp som stipendiat ved litteraturvitskap for å skriva om skildringar av musikk i skjønnlitteratur, men det blei ikkje då, og så tok livet andre vegar. Men det akademiske blikket har eg freista å halda fast ved same kor eg har vore – og vi treng definitivt meir av det i bibliotek og kommunalt kulturarbeid. Og, igjen, her laga foredraget ditt på fagdagen nokre viktige koplingar her i Skien.
I denne mailen var ikke bare trøst og ro jeg så trengte, her var også mer: Arne Olav delte med meg noe viktig av sitt: «musikk og skjønnlitteratur». For et tema! Nå åpnet det seg noe i meg: Arne Olavs etternavn: Hageberg + kraftfullt nynorsk. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre: «Er du i slekt med Otto?», hvorpå han svarer: » Han var farbror Otto for meg, eldste bror til far min. Kjente du ham?»
Hvorpå jeg svarer:
Jo, jeg kjente Otto Hageberg — og satte ham høyt.
Vi var begge gjennom om forsvarets russiskkurs, han før meg. Otto laget nydelige oversettelser av russiske lyrikere. Jeg vet også at Otto i sin tid skrev en framifrå hovedoppgave om Tor Jonsson, det har min beste venn fortalt meg. Otto Hageberg tok kontakt med meg fordi jeg synger russiske sanger, kjærlighet til musikk var noe vi delte.
Hvordan slo det meg at «du kanskje kjente Otto»? — Din kraftfulle nynorsk og dine litteraturstudier.
Det var både høststormer og stille på Hille, øya «vår» i havgapet der sør i landet. Da fikk jeg en invitasjon jeg aldri hadde sett maken til: Den rørte og utfordret med en eksplosiv kraft:
Høyst Ærede Dr. philos., professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold!
Mitt navn er Mattias Damsgaard Woodson, jeg har i forbindelse med jobben min som programleder/reporter i EMPO-TV (Som er Norges første og eneste riksdekkende TV-Kanal drevet av, for og med utviklingshemmede), en podcast jeg kaller EGOTRIPP, der jeg hver uke setter meg sjøl i fokus, ved og sette en kjent gjest i fokus. Måten jeg gjør dette på er ved og FULLSTENDIG overse det gjesten vil snakke om, eller det som kunne være interessant for lytterne og vite, og KUN fokusere på det JEG lurer på! Vi holder til i Ski, men er fleksible og kan møte deg hvor som helst, innenfor Oslo/Viken. Kunne du tenke deg og være gjest?
Jeg hadde sett EMPO-TV på (det ligger på NRK) med reportasjer fra «Special Olympisk og blitt både berørt og beriket. ANBEFALES PÅ DET VARMESTE)
Jeg synes du er en fabelaktig foredragsholder, som med vidd, humor og kunnskap formidler det folk ønsker og trenger og høre på en måte som IKKE bare de som skal studere og bli det samme som deg forstår, men som ALLE kan forstå! Du skriver sabla godt, og vet ikke bare hvordan ting har vært, er og skal bli, men også hvordan det BURDE være. Du vet att musikk er mer en verbale svingninger i luften som treffer øregangene, og som vi bruker som terapi, underholdning og formidling, men også noe som favner mye bredere! Det er en del av vår hverdag på ALLE måter, og noe vi ALLE har ett forhold til uansett! Noe vi kan forstå på tvers av bakgrunn og språk. Jeg har hørt deg i foredrag 2 ganger, og har også 2 av dine bøker, og det ville vært en ære for meg om du ville spre ditt budskap og besvare mine spørsmål!
Jeg måtte bare svare ja til dette! Så snaut en måned senere var jeg på vei til SKI rådhus og Mattias.
Her her Torgeir Kjeldaas, Empo TV instruktør, mannen som skulle holde på opptakene med Mattias og meg, det hele skulle sendes ikke som TV, men som radio podcast
Opptakene ble gjort i rådhusets foaje med tilgang til flygel. Slagordet til Empo på Ski er «alt er mulig».
«Alt ble mulig» for Mattias, Torgeir fortalte meg på forhånd at Mattias har Asbergers syndrom. Gretha Thunberg med sitt Asbergs syndrom åpnet verden. Mattias åpnet meg, . Hans musikkunnskaper: overveldende; hans nysgjerrighet: grenseløs; han iver og entusiasme: ustoppelig! Han åpnet rom i meg ingen norsk musikkjournalist tidligere har maktet (og jeg har møtt mange!). Musikkjournalist i en helt spesiell særklasse, rett og slett.
Torgeir la ut en link til postcasten 30.9:
Hei Jon-Roar!
Mattias ligger meg sikkert langt i forkjøpet, men nå ligger altså podcasten ute. Du finner den på
Du trenger ingen egen spiller eller noe sånt for å høre, den er bare å spille av rett på siden.
Igjen tusen, tusen takk for at du stilte opp. Jeg ble faktisk litt rørt når jeg satt og hørte igjennom i bilen i går
Med vennlig hilsen
Torgeir Kjeldaas
Instruktør, Empo TV
INTROTEKST:
Hei Sveis Godtfolk! Ny uke og ny episode av Egotripp, og denne gangen gleder jeg meg no SINNSYKT! Vi befinner oss nemlig i ærverdige Ski Rådhusteater, og har med oss en mann som i over 40 år har bevist att musikk er det ene felles språket som på tvers av landegrenser og religion knytter oss alle sammen. Han har helt siden debuten med Norges kanskje mest uortodokse og originale barnesangbok i 1973 kjempet for og få fram den musiske siden ved oss alle. Siden vi alle liker musikk, er han opptatt av att vi alle må tørre og VISE dette, ikke bare gjennom og lytte til plater og gå på konsert, men også ved og utrykke det fysisk, uavhengig av talent og evne! Det er DET som er kjernen i Det Musiske Menneske! Att vi IKKE er opptatt av HVORDAN det låter, men att det låter overhodet! Han skulle egentlig bli sanger, hadde til og med fått tilbud om utdannelse ved La Scala i Milano, men da han fant ut att det ville føre til 1 år uten sin kjære Eva, så takket han nei, til stor ergrelse for sin sanglærer Ragnvald Bjarne. I stedet ble han professor i musikkvitenskap og ALDRI tror jeg Norge noensinne, har fostret en så våken og en så TIL DE GRADER FLAMMENDE formidler av faget sitt! Hvis ALLE hadde brent for det de driver med bare halvparten så sterkt som ukas gjest gjør, ville verden blomstra og fred på jord for lengst vært et faktum! Det sies att tro kan flytte fjell, vell, musikk kan skape tro, og INGEN i Norden vet det bedre en Jon-Roar Bjørkvold!
Dette er Mattias egen INTRO-TEKST TIL PODCASTEN. Den sier alt om trøkket vi opplevde sammen: Takk Musiske Mattias:
FACEBOOKTEKST:
Så lite som dere hører av Mattias i ukens episode, tror jeg aldri dere har hørt av ham i HELE hans EMPO-Karriere! Som regel er han er virvelvind, som snakker både på ut- og innpust, men når ukens gjest er musikkhistoriens svar på Yoda fra Star Wars, blir selv den kraftigste form for munndiare brått byttet ut med en gedigen forstoppelse! Jon-Roar Bjørkvold har viet sitt liv til musikkforskning og en time med han, er som og lytte til ett levende leksikon som forteller på en slik måte att du vet att om det hadde vært telefonkatalogen han hadde lest høyt fra, ja, så ville du lyttet like i herdig, som var det Harry Potter! Gled dere til ett spennende og musisk møte med «Mannen Som Målbandt Mattias»!
I wonder if you can help me. It’s to do with a lecture I attended at Edinburgh University, sometime in the 1980s I think. I was invited because I was the best known children’s entertainer of that generation (the company was called «The Singing Kettle»).
The guest was from Norway and he gave a talk I’ll never forget. Underlining for me the importance of song in our lives.
Here’s a brief summary of what he covered:
Research on recall of the contents of either «Skolens Sangbok» or «Songboka» that showed that participants could recall illustrations, and which songs faced each other.
How this research led to the Norwegian government introducing a compulsory «Singing Together» in schools.
Stories of how he in very stressful moments in his life reverted to simple songs e.g. communicating with his mother in her last days and a near drowning experience with his children in their boat.
I’m preparing a talk, here in Glasgow, this month and I’d like it to be accurate, of course.
My question to you, you will have guessed, do you know this professor or teacher? Was it you by any chance?
Hope you can help.
Best wishes
Artie
Artie Trezise MBE
33 Clouston Street
Glasgow G20 8QR
07710 149910 0141 321 0965
Klart jeg ble litt rørt over er sånn mail. Jeg har sendt ham «The Muse With» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske»,og bedt ham hilse Colwyn Trevarthen som den gang inviterte meg, og som siden ble en god venn og nær kollega.
Her er «Møtestedet» og Tore Kristian Lang (kalt TK), ildsjelen som
» inviterer til et sted for voksne mennesker som er nysgjerrige og har sans for dialog. Møte-plasser i vår tid, preget av åpenhet og undring. — For ånd, sjel og kropp».
Jeg kjente TK fra seminarer i Tidsskriftet Omsorgs regi og takket ja til invitasjonen før covid 19 traff Norge. Tanken var at jeg skulle forelese over boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», med påfølgende samtale med salen med T.K. og meg på scenen.
I mellom tiden kom en joker inn i bildet: Louis Jacoby, visesanger og sann poet. Jeg hadde hjulpet ham rent musikkfaglig med med den nye viseboka hans «En sommer er aldri over»:
Louis er jo Larvik-borger, så jeg foreslo å ta ham med på laget denne kvelden. Og sånn ble vi tre på scenen denne kvelden: Louis, TK og jeg:
Salen var rigget til etter strenge covid 19-regler og et flott bans spilte da vi kom. Åpningslåt: Lous Jacobys sterke «Hverdag». Pianisten var en gammel student, mannen bak trommene, Jens Hoel Nielsen, en klassekamerat av broren min
Og en sterk hverdag ble det også i fortsettelsen. Jeg ble tatt så vel i mot av TK, salen og pianisten — Terje Johansen, en gammel student — at jeg rett og slett fikk tårer i øyene. Var det covid 19-innestengelsen det ble slått hull på denne kvelden? ( i en fullsatt sal med en meters covid-avtand mellom setene). Etter meg kom Louis på scenen med lun stemme, lun humor og varm kystpoesi. Og mer enn som så. Jeg visste at Louis Jacobi hadde hatt sin barndom i Nord-Italia. «Syng en italiensk sang, Louis!» utfordret jeg fra scenekanten. Vantro og smilende så 194 cm høye Louis på meg — og så sang han en barnesang på italiensk i Norge for første gang. Stemmen var helt annerledes enn når han synger på norsk. Salen klappet vilt. Og så ropte en kvinnestemme: «Jeg har aldri glemt deg synge på russisk, Jon-Roar. — Syng en russisk sang!» Og så sang jeg en russisk ballade, «Tsjaika», på russisk.
Det ble i sum til et menneskemøte ingen av oss som var til stede vil glemme, en kveld for «ånd, sjel og kropp». En musisk hverdagskveld uten like, garantert.
I månedskiftet juni-juli i år skal NRK P2 sende 10 programmer med tittelen «Kjetil lærer klassisk». Det er den musikkukyndige Kjetil Grinderud fra NRK- «Sporten» som guides skritt for skritt av den musikkyndige dirigenten Cathrine Winnes inn i den klassiske musikkens verden (Cathrine Winnes er kjent nå sist fra TV-sendingen «Maestro» i våres).
Cathrine og jeg kjenner hverandre godt fra samarbeid med Sjostakovitsj’s Femte Symfoni, (sendt i NRK Fjernsynet, Hovedscenen, du finner det på nettet, YouTube). Cathrine ville at Kjetil skulle møte meg i det nest siste programmet, nr. 9 i serien. Ønsket var «Det musiske komma», sluttavsnittet i Sjostakovtisj-kapitlet i «Det musiske menneske»:
«Hos Det musiske menneske er én pluss én aldri akkurat lik to. Det blir alltid en uro tilbake, det musiske komma. Det er uroen og gjennombruddskraften i dette musiske komma som sprenger skjemaregningens lukkede kvadratur. Det er dette musiske komma som får musikk til å svinge i menneskesinnet og som tilfører en så ukontrollerbar slagkraft at selv mektige samfunn må skjelve.»
Det ble til en to timers samtale om musikk — som endte i en stormhaggelgbyge som fikk tre mennesker (som satt sammen corona-utendørs) til å skjelve. Ikke av musikkens kraft, men av maiværets kraft.
Den gamle radioresepsjonen i NRK var stengt, så jeg måtte møte til opptak i fjernsynsinngangen. Produsenten Ingvald Garbo tok meg så opp noen trapper og inn i radiohuslabyrinten der Harald Stanghelle ventet. Stangahelle er en mann jeg har stor respekt for. Jeg trodde vi skulle snakke primært om sangens betydning 1. mai (opptak to dager før), men der tok jeg feil. Siden jeg visste at Stanghelle både er opptatt av kultur og politikk og dessuten er glad i sang (han ryktes å være en Evert Taube-beundrer), hadde jeg sendt ham et ex av «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» da denne boka kom ut i 2016. Denne boka mi ble nå utgangspunkt for samtalen vår. Intervuet levde med sine egne avstikkere, vi trivdes med hverandre, kjente jeg. Her var både smil og sang underveis. Vi fant grunntonen. Døm selv, dette blir altså sendt i programmet «Stanghelle på fredag» 1. mai, altså i morgen. Garbo holdt som produsent styr på klokka, det dreide seg om drøyt ti minutter. NUPI-forsker og Russlands-kjenner Julie Wilhelmsen var inne hos Stanghelle rett før meg. Deres tema var russisk 1. mai-feiring tema, et felt som opptar også meg. «Når var du i Russland? spurte Julie Wilhelmsen meg mens vi stod og ventet på Garbo som skulle lose oss inn til Stanghelle. «I 1968», sa jeg- «Det var året før jeg ble født!» svarte Julie. Da lo jeg rått: Tia går! Og så kom Garbo og hentet oss — en ung kvinne og en gammel mann.
Garbo — sønn av legendariske Gunnar G. — fulgte meg også ut. «Hils så mye til Tiril!» sa han. Det satt jeg stor pris på: Tiril-datter og Garbo har vært nære kolleger i NRK. Hyggelig at hun huskes. Også Stanghelle husket: «Hils til Svein Erik!» sa han, «vi jobbet sammen i Dagsavisen!» Hvordan Stanghelle visste at Svein Erik er min svigersønn, aner jeg ikke. Men hilse ham fra Harald Stanghelle, det gjorde jeg.
Vi møttes for 50 år siden, Harry og jeg. Han var 23 og jeg var 27. Det var opptaksprøve til musikkstudier ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han søkte om opptak, jeg var nyansatt. Han tok fram trekkspillet sitt, framførte Karneval i Venedig, og spilt meg til tårer. I ham kjente jeg umiddelbart hjemme. Vi ble nære venner for resten av livet. Uten at vi helt visste det: Dette ble en klassekamp om musikksyn og kultur, oss mot de andre. Han fra Toten, den først i familien med artium, gehørsmusiker, multiinstrumentalist, dansemusiker, korpsdirigent og storbandleder. Jeg fra Oslo øst, den første i familien med artium, gehørsmusiker, brukspianist, sanger med russisk i bagasjen og Olavsgutt, korpsmusikant, en gang i tiden trombonesolist.
Ikke rart at vi fant hverandre. Jeg var Harrys lærer i harmonilære, han sluttet aldri å takke for det. Harry fikk et barn, en sønn, Even. Harry jublet, jeg visste om Even før han ble født. Even arvet farens dype musikalitet, og ved et skjebnens lune: Even er i dag ansatt i min gamle stilling ved Institutt for musikkvitenskap ved UIO, der faren for 50 år siden møtte meg på opptaksprøven. At Even, i dag trombonist, komponist og arrangør av internasjonalt format, forvaltet «satslære» på en annen måte enn jeg dengang var i stand til å gjøre er en annen sak. «Trekkspill» og «storband» var jo fremmedord på instituttet vårt i 1970.
Nå skulle Harry bisettes. Totenviken kirke var fylt til trengsel allerede en halvtime før seremonien begynte:
Seremonien, ja. Her var musikken gjennomført familieforankret, selvfølgelig. Evens kone Anine Kruse Skatrud og søsteren Benedikte rammet det hele inn: De åpnet bisettelsen med Eidsvågs «Eg ser» og avsluttet det hele med Erik Byes «Blå salme». (Den tredje av Kruse-søstrene, Jannike, var hovedrollelåst i «Sånn som i himmelen» på Oslo Nye). Og Even? Han holdt en minnetale om sin pappa, som slet med tungsinn og drikking, og spilte alle opp til fest og moro. For alle elsket Harry, også Even. Det viste han ikke minst da han tok trombonen sin fram og spilte «Amazing Grace» solo, i Harrys arrangement, der framme ved kisten hans. Tre vers med stigende styrke grad: pianissimo, mezzoforte, forte, siste vers transponert opp.
Nei, jeg sang ikke i denne bisettelsen. Men tale holdt jeg, musisk klassekampforankret. Den ble avsluttet med Minuttvalsen av Chopin, i sin tid virituost framført av Harry til eksamen. På minnestunden i Kulturhuset fikk jeg den YouTube-avspilt for full guffe med Lang Lang som pianist. Du finner den på YouTube. Det kunne vært Harry, så svimlende god var han. Finn den fram på nettet og lytt! Han visste seg og sin kultur fram også på borgerskapets musikkarena som den beste på kullet. Vi lærte noe av det, alle.
Det er opprettet et minnefond for unge utøvere i Harry Andersens navn. For en idé, Even!
Det var nyåpning på biblioteket på Sandaker-senteret og masse folk. Der var jaggu også kjente og kjære som Eigil Berg (New Jordal Swingers og gammel Olavsgutt) og Knut Sogstad (vi studerte russisk sammen da vi var tyve): Og jeg kjente meg veldig hjemme. Mine første sju år var på Torshov (Torshau) med Benstebrugata, Soria Moria, ælva og Skeid. Ikke rart at je derfor først måtte si litt om dette og trekke fram linjer i eget liv med korps og kor. Glemte å trekke fram tante Lully i Amtmann Meinichsgate på Sandaker som lærte meg å spille piano. Tett kontakt var det fra første stund, jeg kjente at en grunntone sang i oss alle denne formiddagen:
En sms kom noen dager i etterkant:
«Stor takk for et strålende foredrag på Sagene Torshov eldreuniversitet sist onsdag – inspirerende og til ettertanke.
Jeg fikk vite at denne Steinerskolen i sin tid ble grunnlagt av kona til en av Norges fineste poeter, Kolbein Falkeid.Den har utsikt over hele Haugesund. Det må gi musiske visjoner i arbeid med barn. Det ble bekreftet i møtet med en av lærerne, Kenneth Henriksen. Han har en blå hest på veggen i klasserommet sitt:
Jeg lovte å sende ham et bilde av de blå hestene i inngangsvinduet i huset mitt. De har jeg fått mennesker rundt om i verden som har lest boka mi «Det musiske menneske». Det har jeg nå gjort:
Jeg var invitert til å snakke på et foreldremøte på skolen. Skolens strykeorkester åpnet. Her tar de imot applaus:
Mange var vi ikke denne kvelden, de mange stolene som var satt frem, tydet på at skolen hadde trodd det at det skulle komme flere. Men musisk mening kjentes både underveis med de frammøte og, ikke minst med samtaler med frammøtte i etterkant.
Noen dager senere fikk jeg en e-post fra Kenneth, han med en blå hest i klasserommet:
Jeg vil få takke deg for et fantastisk foredrag på mandag.
Det satte virkelig dype spor i meg.
Jeg har snart hørt igjennom hele lydboken din (litt hver dag) og finner de små novellene utrolig rørende, levende og opprivende.
Sårheten som blir skildret bak døren mellom en far og hans tenårings jente, den gamle ryggen som danser gullbryllupsvals og roser og kjøtt i Roma. og mye mye mer….
Her er et bilde fra malestunden jeg fortalte deg om i klassen :)
