Freidigblogg

Jeg hadde bedt om å få gjort klart powerpoint til en forelesing om boka mi «Med musiske våpen». Men da jeg kom inn, skjønte jeg at dette ikke kunne være veien å gå. I en spisesal/kafe satt et 30 talls til dels gamle, skrøpelige mennesker og ventet, noen knapt nok i stand til å gå med sine gåstoler. Bakerst i rommet: en kafeteria-disk. Jeg, nå i mitt 80. år, var her mest for en ungdom å regne. For her var det folk som ikke bare var født under krigen — de husket krigen, ja noen var tenåringer før krigen var slutt! Så fakta-kompetansen var førstehånds deres, ikke min. Om de husket sine første sanger fra krigen, sangene fra egen tidligste barndom som vi ikke mister for alt er slutt? Jovisst! Jeg hadde dagen før mistet en kjær nabo og venn, Inger på 86. Hele den siste tiden sang hun «Tante Pose». Om de husket «Tante Pose»? Jo visst, både filmen og melodien.

Jeg hadde fortalt om min interesse for musikk og språk som veien fram til denne siste boka mi m sanger i krig og hadde sunget en russisk sang. Nå reiste en mann seg. «Jeg er ungarer med russisk som mitt andrespråk under oppveksten. Jeg kan ikke lenger snakke russisk, , men jeg husker russiske sanger. Kan du «Spi mladjenets»? «Ja, jeg kan «Spi mladjenets»! svarte jeg. Og så sang vi sammen en vakker russisk vuggesang, til salens store forbløffelse. Forbløffelsen skulle bli større, ikke minst for meg. For to til i salen våknet nå til dåd. Den ene, nå noe slitt av alderdom, hadde gått på russiskkurs 6, altså før mitt kurs 7). Den andre, klart yngre, hadde gått på russiskkurs 9. Forslaget var samstemmig: «Nå synger vi «Stenka Razin»! Og så sang vi «Stenka» på russisk, flere vers. Noen av de andre sluttet seg til på norsk. Det ble en musisk jam session ute like! Makeløst var det.

Tone Nordstoga Løk, som hadde inviterte meg, sendte meg dagen etter på mail kommentarer fra noen av dem som var til stede:

«Håper han kommer igjen» 

«Han var så full av liv»

«Jeg fant det veldig morsomt at en nordmann og en ungarer sang russiske folkesanger og ble rørt til tårer, og ønsker han alt godt for livet videre. Det var artig at han nevnte musikkens kraft. Jeg lærte de sangene for 70 år siden og det sitter ennå. «

«Utmerket foredrag på alle måter. Inspirerende og trollbindende. Han gav av hele seg.»

Det var uventet sterkt å komme tilbake Ris meninghetshus og Aker seniorene.. Folk kom bort og hilste, her var mange kjente ansikter, jeg kjente meg hjemme, rett og slett. Full sal, 70-80 mennesker i alt, på min egen alder, påmeldt til et høsttema med en ambisiøst tittel: «Hva er «stor» kunst»?

Jeg valgte ikke bare snakke om Sjostakovitsj´s 7. symfoni, jeg tok dem inn i musikken mens den utviklet seg «live» i salen med Maris Janssons og Petersburg-filharmonien: Tematikk og fortelling i toner. Det dundret i salen, og lydanlegget gjorde så godt det kunne, men strakk nok ikke helt til. Men fint ble det likevel. Jeg har jo arbeidet med Sjostakovitsj helt fra studietiden, forelest for mine studenter, møtt komponisten (1968), og skrevet et eget kapittel om ham i «Det musiske menneske». Det ligger for øvrig et opptak på Fjernsynet/Hovedscenen med hans 5. symfoni, her jeg bidrar sammen med dirigent Cathrine Winnes og Kilden-filharmonien i Kristiansand. Ta gjerne en titt!

Her er en tilbakemelding på e-post dagen etter. Den gledet virkelig! (den er anonymisert):

Kjære Jon-Roar Bjørkvold

Jeg var til stede på Aker seniorakademi på Ris i går. Det var en stor opplevelse, Strålende. Hjertelig takk. Jeg har hørt Shostakowich mange ganger, men aldri med så stor glede og forståelse som i går. Du endret mitt forhold til komponisten med ditt engasjement, begeistring og kunnskap. Da jeg kom hjem, fortalte mannen min at Fuhrtwängler dirigerte Beethoven for HItler i 1944 og utfylte bildet for meg.

Takk igjen!

nnnnnnnnnnn ……………….. …………… ……………

Takk tilbake til dere, Aker Seniorakademi med blomster på kjøpet!

Hei Jon-Roar!

Jeg fant denne samtalen på våre nettsider og ble minnet på den vidunderlige dagen jeg var så heldig å få dele med deg. Dessverre sammenfalt den med det dramatiske partiet Magnus Carlsen spilte mot Vishy Anand i Carlsens første VM-match, og vi ville jo begge egentlig se det. Men som du sa, leken er større en sjakken, leken er det virkelig store spillet!

Jon-Roar, jeg må bare takke deg for denne dagen og for alle dine kloke ord i så mange tiår! Bøkene Det musiske menneske og Skilpaddens sang står som solide påler i mitt  og manges liv. Og som du sier: «Barn synger ikke for å treffe C, de synger for å treffe livet!»

Du kan se og høre vår samtale her: https://barnehageforum.no/artikkel.asp?artikkelid=6269

God september fra meg!

Mvh Trond Kristoffersen

Pensjonistuniversitetene er gull verdt, sosialt og kulturelt. Her er kunnskapsrike mennesker i «den tredje alder» som hungrer etter mer viten. Mitt foredrag inngikk i et lødig høstprogram. Hør bare: Hit kommer Anders Mangnus med «USA, Kina og framtida for demokratiet. Hit kommer Thomas Reinertsen Berg med «Til verdens ende — krydderets verdenshistorie». Hit kommer daglig leder for Sandbeckstiftelsen, Tom Erik Tangen: «Multikunstneren Sandbeck — en klassereise». Det bys dessuten på en separat foredragsserie over seks ganger «Kinas vei til supermaktsstatus» og et bonustilbud om La Bohème på Ringsakeroperaen. Å få være en del av noe sånt, er virkelig en stor glede.

Og nå på tirsdag 30. august møtte jeg en tettpakket sal — mer enn 200 — på «Hønsehuset» på Gjøvik og snakket om den siste boka mi: «Med musiske våpen». Den første email-tilbakemeldingen rant inn før toget mitt var tilbake i Oslo:

Tusen takk for et fyrverkeri av et foredrag på Gjøvik i dag!

Flere kommer!

Bak Nordlands Musikkfestuke 2022 lå blant annet denne visjonen: Petersburg -filharmoniens orkester var invitert til framføring av Sjostakovitsj´ 7. symfoni, en 80-årsmarkering av den legendariske uroppføringen i et beleiret Leningrad 9. august 1942. Men så kom krigen i Ukraina med påfølgende blokade av Russland: Visjonen ble kullkastet — og jeg ble kontaktet: «Om jeg ville tre inn som stand in for orkesteret og ta publikum inn i og gjennom symfonien ikke bare musikkhistorisk, men også musikalsk. Jeg hadde gjort dette med mine studenter og sa ja.

Symfoniens varighet: 70 minutter. Foredragets lengde: 50 minutter. Altså måtte jeg velge å gjennomgå bare utdrag av symfonien. Alt var klart tre dager før avreise til Bodø.

Men så: søndag ettermiddag, to dager før avreise til Bodø: Gro Bergrabb, faglig ansvarlig for musikkestivalen i Bodø, ringer meg: «Vi tør ikke! Her er mange musikere fra Ukrania. Den ukrainske nasjonalsangen ble spilt ved åpningen i går. Det blir for sterkt med Sjostakovitsj. Du har jo nettopp lansert en ny bok med stor suksess: «Med musiske våpen. Okkupasjon og motstand 194-45″ Kan du ikke presentere den isteden»!

Kaos og omrokkering i mitt hode. Hva skulle jeg gjøre?!

Det ble til at jeg gikk med på å presenterte min nyeste bok, aktualisert også i forhold til Sjostakovitsj.

Det gjorde jeg med stor applaus – og med kjære gjensyn med mennesker fra tidigere forelesninger i Bodø som bonus. Og nordnorsk gjestfrihet: Storveis!

Jeg var nettopp kommet tilbake fra operaen i København der jeg hadde sett «Nesen», med Sjostakovitsj musikk bygget på ukraineren Nikolai Gogols novelle. Dette knytteneveslaget mot Stalins framvoksende diktatur har jeg skrevet om i et eget Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske», nå aktualisert gjennom Putins overgrep i Ukraina. Musikk mot diktatorisk makt i russisk kultur har vært et hovedtema for meg i hele mitt voksne liv. Derfor måtte jeg nå synge meg i gang på russisk: «Dubinushka!», her som Putin-protest: «Det kommer en tid da folket våkner, retter sin mektige rygg og feier sin undertrykkere fra sine skuldre!» — sier denne sangen.

Denne dagen på OsloMet var det det sang og makta i Norge 1940-45 det handlet om.

Institutt for barnehagelærerutdanning som stod bak invitasjonen. Jeg trodde forelesningen var ment for studenter og spurte meg selv i forkant: «Hva sier denne boka min om sang i en krig for mer enn 80 år siden?» Men så viste det seg at dette var del av et kulturtilbud for alle ansatte. Full sal ble det, sang ble det, sterkt ble det, med meg bak et nystemt flygel. Det var som en reise gjennom ti-år med uvurderlige støttespillere underveis, med Theo Korizinsky til venstre der foran og Per Arne Olsen, dirigent for Sosialistisk Kor, der bak, og mange av mine gamle studenter både her og der.

Dette var tilbakemeldingen dagen etter fra min gamle student Ingrid Danbolt, hun som hadde invitert meg:

Kjære Jon-Roar,
tusen takk for fantastisk foredrag i går – ingen over, ingen ved siden!
mvh
Ingrid

I dette fagmiljøet utvikles nå «Trall», der det digitalt er lagt inn sanger med proff komp på et 20-talls språk til bruk i barnehagene. Det skal lanseres om kort tid. Jeg ble invitert tilbake til oppdatering av «Trall»-utviklerne, her samlet med meg:

På denne forelesningen ble det klart for meg at min to siste bøker henger sammen: «Med musiske våpen» er rett og slett et svært midtkapittel i «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» (fra 2016), der krigsårene manglet i hva som samles kan kalles en «Norsk sanghistorie».

Som bursdagsfeiring var det flott, som opera ikke godt nok. På bildet framstår hovedpersonen med Pinocchio-lang nese. Men det er helt feil. Han er barbert neseløs.
Jeg har skrevet om «Nesen» i et stort anlagt Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske». Dette kapittelet står seg også i dagens diktatoriske Putin-tider. Nikolai Gogol — operaen baserer seg på en novelle han skrev på 1830-tallet — var for øvrig fra Ukraina.

«Musisk beveget og beruset!» skrev jeg til Hanne og takket da denne makeløse kvelden var over. For makeløs er hun. Stemmeprakt i et spenn fra contraalto til divasopran, tekstdybde språklig og psykologisk, cabaret-virtuos ved flygelet — og hun passet seg slett ikke for sagen.

Slik så hun seg selv og sin tid for 25 år siden, det var som del av en eksamensbesvarelse og «Musikk og identitet» En pennefør jente på 22 tar ordet på vegne av sine jevnaldrende og sin tid og´skrev om «Min ironiske generasjon»:

Tradisjonelt vil en ironisk form tjene et autentisk innhold … Men ironibegrepet tøyes … uten den kjernen av autentisitet som har rettferdiggjort ironien gjennom historien. Den vil ikke uten videre erkjenne seg selv om ironisk. Den egentlige meningen, — ja enhver mening glipper oss ut av hendene.
Jeg har sett og blitt skremt av en tendens: den «tomme» ironien … den er en rosa puls av 80-talls-disco på en fagfest. … Dansen tar aldri av før de verste 80-tallslåtene fyller eteren rundt midnatt. … Den allmenne konsensus må være at dette er vidunderlig dårlig, hvis ikke er det nytteløst. Hvilken musikk mine medfestende opplever sin vidunderlig god, har jeg knapt noen anelse om … Tanken har fått meg til å skjelve: Har vi i min generasjon satt vår sang i gåseøyne?

Jeg spurte Hanne om jeg kunne får ta inn denne teksten hennes i en bok jeg holdt på å skrive. Hanne sa ja og er behørig tatt inn på side 49 i «Skilpaddens Sang» som ble utgitt året etter (1998). For en skatt det har vært i mitt liv å ha hatt gamle studenter av så mange slag gjennom så mange år så lenge!

Med på møtet — det varte en time — var også to unge fra UtdanningskoMiteen: Torleik Svelle fra Senterpartiungdommen og Maren Grøthe fra Arbeiderpartiet, Tingets yngste.

Jeg hadde med meg flere ting:

a) Bilde av en kniv: betydning av lek og praktiske fag i skolen
b) En musisk skolemodell:
c) Bilde fra statsminister Jens Stoltenbergs åpning av en musisk skole på Vågå i mai 2011

Framtiden for denne skolen ble knust av to katastrofer, den første nasjonal: Terrorangrepet på Norge 22. juli vel to måneder senere. Stoltenbergs liv ble snudd. Den andre lokal: Vågås ordfører Rune Øygard ble arrestert rett over sommeren. Kommunen gikk i sjokk. I sum: alt ble ødelagt. Nå prøver jeg igjen. Denne skolemodellen, bygget på barns læringsveier, er for viktig til å ble kassert for godt. Jeg har nå skrevet et brev til Tonje Brenna. Hun brenner for lek, som jeg.

Dans på livet løs

Tirsdag 5. april hadde Kuivs Grand Ballet forestilling i et fullsatt Gjerdrum kulturhus til inntekt for sitt Ukraina. Den rasrammede kommunen fikk oppleve en makeløs kveld mot krig. Her var det dans på livet løs. Og det kjentes, med scene og sal i tett samspill gjennom to timer: Det gode mot det onde, hvit svane mot svart svane, Helten mot Satan. For hvert luftige sprang, for hver vanvittige tåspissrotasjen: jubel og applaus fra oss, takk med bravur fra dem.

 Ikke var det Rothbard som til slutt ble nedkjempet der framme på scenen. Med et musikkskifte fra moll til triumferende dur ser jeg brått Putin der framme på scenen: Russlands politiske leder, som i duell med Det Gode i verden frarøves sin krigskappe og faller — til stående applaus fra den fullsatte salen!

            Og så, kveldens høydepunkt: I det Aleksandr Stoianov, forestillingens Siegfried og mannlige helt, folder ut et ukrainisk flagg, avsynger ballettensemble sitt landets nasjonalsang. Framføring av en gammel russisk ballett fra 1877 blir der og da til et bitende samtidsinnlegg mot krigens meningsløse mørke. Slava Ukraine!