16.2-2018: Barnehagelærerutdanninga i Kristiansand, UiA

Været lett utover natta, og på vei fra Grimstad til Kristiansand var det strålende sol som møtte meg:UiA, barnehagelærerutdanningajpg

Vanligvis gjør jeg ikke to foredrag på rappen. Men ryktene hadde gått om at jeg ikke var så langt unna, så lederen for barnehagelærerutdanninga ved UiA, Ingeborg Eidsvåg Fredwall, spurte om jeg likevel ikke kunne komme å bidra for hennes studenter.

Ingeborg

Mens jeg i Grimstad hadde tatt utgangspunkt i «Det musiske menneske», var det «Grunntonen» som her skulle være utgangspunktet. Men all teknikk sviktet i starten. Så inspirert av Fisher-sjakken mellom Magnus Carlsen og Nakamura, måtte jeg velge en ukjent åpning. Det gikk veien. Men salen var langt fra full. Vinterferie lokket forståelig nok mer enn en professor emeritus fra UiO med noe på hjertet …

Etter noen dager kom en tilbakemelding som varmet:

Hei. Jeg må bare si tusen takk for din forelesning forrige fredag på UiA. Det er noe jeg kommer til å ta meg videre i mitt yrke! Jeg tenker selv på hva mine foreldre «lærte» meg å like av musikk og som jeg i dag er farget av. Som for eksempel «puff the magic dragon» av Peter,Paul and Mary. Det er en sang som jeg tar med meg til mine barn og i barnehagen. Jeg er uendelig glad for at mine foreldre ga meg Johnny Cash,Haydn,Bob Dylan og ikke minst triumfmarsjen fra Aida som fortsatt er min store favoritt. Fortsett ditt gode arbeid:) Jeg så virkelig tonens og musikkens viktighet! Mvh Magne N. K.

 

15.2-2018: UiA, Campus Grimstad: Stftelsen Ibsen og Hamsun: «De første fortellingene»

Denne invitasjonen hadde en vinkling som virkelig fristet. Jeg sakser fra invitasjonen til styreleder Dag G. Aasland:

«I år vil vi ta utgangspunkt i fortellingen som identitetsskaper, og da vil et naturlig sted å starte være begynnelsen, med de språkløse fortellingene i form av rytmer, lyd og bevegelse allerede fra før fødselen. Og her er det selvfølgelig vi aller helst ønsker oss deg. Vi tenkte å følge opp ditt foredrag på etterfølgende arrangementer om fortellingens grunnleggende betydning i barns og unges utvikling. Målgruppen er den alminnelig opplyste allmenheten.»

Klart jeg sa jeg. Jeg tok toget fra Oslo, det ble stoppet underveis av uhorvelig snøfall. Maksitaxi måtte ta over. Jeg ble hentet på Arendal stasjon av Gro Jareid, som viste seg å være en flott guide i snøværet. Vi kjørte innom både Fjære kirkegård med minnesmerke over Terje Vigen:

Terje Vigenjpg

Apotekergården der Ibsen skrev sitt første drama, Catelina, viidere forbi rettshuset der Hamsun ble dømt til å betale en stort erstatning etter krigen (han endte jo sine dager på Nørholm), og gjennom Dømmesmoen med sine berømte rose, som jeg er så glad i.

Gro og Dagjpg

Guide Gro Jareid og styreleder Dag

Forelesningen fant sted i helt nye lokaler donert av skipsreder Ugland, og leid ut til UiA, Campus Grimstad:

Campus Grimstad

Et under var det at det i det hele tatt kom folk i det ufyselig snøværet:

Grimstad

Blant de frammøtte var, til min store glede, Eivind Landmark, en venn fra russiskkurs nr. 7 i 1963-64, som jeg har satt svært høyt.

Landmark

Tilbakemeldingen i etterkant har vært mange. Dag, som inviterte skrev:

Kjære Jon-Roar,
Tusen takk for en stor kveld i Grimstad i går! Det ble akkurat som jeg hadde håpet (minst)

Takk for et kjempeforedrag, vi bor tilfeldigvis på Dømmesmoen!» skrev en annen.

En eldre kvinne kom bort til meg i etterkant: Jeg har lest «Grunntonen. Nå har jeg laget en godnattsang til mitt barnebarn som ren inspirasjon fra deg!»

Og til slutt kom denne gaven på mail:

Hei.
Takk for en flott opplevelse ved UA, Grimstad torsdag 15.2.
Jeg hadde med meg 12 av mine ansatte som jobber på alternativ opplæring ved en videregående skole. Vi hadde en flott kveld i snøføyka:)
Legger ved en link jeg kom over.

https://www.facebook.com/BadParentingPresents/videos /10155274654017606/

Takk igjen.

Mvh Linda Thorstein

Takk Linda, denne linken skal jeg ta med meg videre. Snakk om kraft i de første musiske fortellingene: Beatboxing!

 

 

29.1.-2018: Askim Kulturhus: Seniorakademiet Indre Østfold

Jeg har sagt det før: Disse seniorakademiene er gull verd, både for hver enkelt og som en grunnpuls i landets kulturliv. Så skulle jeg a også snakke om «Grunntonen» i land og folk, disse sangene, formidlet fra generasjon til generasjon, som gir Norge og folk flest forankring i en stadig mer kaotisk/myldrende hverdag.

Vi var mange:AskimDet var lederen Tore Aschim som inviterte til årets første møte.

AschimDagen etter skrev han:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold!
Takk for i dag! Det er første gang jeg har opplevd stående applaus i Seniorakademiet. Ca. 270 tilhørere. « Det ble en stor forestilling i dag. «Et crescendo» var meldingen jeg fikk på min mobil.

Særlig stas for meg, som gammel Olavsgutt, var det å treffe på to andre gamle Olavsgutter som hadde meldt seg på:

 

Olavsgutterjpg

Bjørn-Petter Ekeli (til venstre, i sin tid en kraftfull sopran)  og jeg var med på Olavsguttenes Amerika-turne 1956-57, Gunnar Falch-Pedersen hadde gått i stemmeskiftet og sluttet før vi begynte.

Kulturhuset i Aschim kunne by på en topp Bechstein-flygel. Gaven jeg fikk i etterkant stod i samme stil, —  Askim-kultur på sitt bokstavelig talt beste:

Askim-gave

8.1.2018: Høyskolen i Sør-Øst Norge, avd. Drammen: Åpning: Barnehagelærerutdanninga, alle trinn

Drammen sal

Stappfull sal, alle trinn, 250 studenter, to timer på formiddagen (med utgangspunkt i «Det musiske menneske»), to timer på etter middagen (med utgangspunkt i «Grunntonen»). Sterkt ble det, tett ble det. Et løft.

Det var Hanne Lund-Kristensen som inviterte meg. Vi har kjent hverandre siden 1992, da Hanne kom til mitt kontor for å få skikk på sin hovedoppgave i pedagogikk. Nå er hun fagansvarlig for førskolelærerutdanninga i Drammen. Hanne ønsket at anslaget skulle være  «The Red Rubber Ball» fra «Det musiske menneske», en anskueliggjøring av at læring og integrering skjer gjennom lek og kropp, sosialt og analogt. Klart jeg sa ja! Om jeg hadde med meg «the red rubber ball? Selvsagt:

Hanne, W. Ball

Her med Hanne i midten og Trond Waage, leder for førskolelærerutanninga på Høgskolen i Sør-Øst Norge. Trond Waage, (som var barneombud etter Trond Viggo Torgersen) fortalte salen i etterkant at han ofte erfarte at «The Muse Within» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske») ble referert med stor respekt til når han reiste rundt til europeiske land for å promovere ideen om Barneombud på oppdrag fra FN og UNICEF. Klart det var hyggelig å høre.

Økta etter lunsj tok altså utgangspunkt i «Grunntonen», med dens anslag i en 22.juli-erfaring: Da katastrofen rammet ble Norge et syngende folk.  Etterpå kom en ung kvinnelig student bort til meg: «Jeg var på Utøya. Takk for din forelesning. Du har styrket meg!»

Sang i norske barnehager handler om musisk nasjonsbygging der vi alle er med. Det fattet den tettpakkede salen med studenter denne dagen i Drammen. Så viktig er den jobben som venter dem.

Takk, Hanne, for invitasjonen. Det var et møte med 2018 som i meg vil vare. Glemme vil jeg heller ikke at jeg ble møtt med flagg da jeg kom!

Flagg

25.10.2017: Sentralen, Oslo: Krafttak for sang: nasjonal inspirasjonsdag

Krafttak for sang har tverrpolitisk støtte fra Stortingets Kulturkomite for fremme av sang i Norge. To personer står for daglig drift, Jarle Flemvaag og Signe Sannem Lund. Internett forteller: «Krafttak for sang er bygd opp som en samhandlingsplattform for 24 organisasjoner og institusjoner med et eget sekretariat som nav. I dag er flere tusen nordmenn med på Krafttak for sangs pilotprosjekter.»

På inspirasjonsdagen 25.10 var prosjekter fra prosjekter rundt om fra hele Norge representert. Hør bare:

Innspill fra syngende kommuner med egne sangbokprosjekter (Harstad),

Harstadjpg

Sangutvalget votert fram av Harstad-folket selv: Favoritt: Ola Bremnes: «Har du fyr?»

Sauherad «med allsang i fokus»:

SauheradLillehammers «generasjonssang-prosjekt» med barnehage og gamle, Dissimilis kompetansesenter, Tur-gitarprosjektet til Norsk Viseforum, Narvik med amatørkor-prosjektet «Korslaget», korprosjektet «Sølvstrupene» på Kilden i Kristiansand (med nedre aldersgrense 62 år!), «Syng deg friskere» med Nord Universitet, dessuten mye fellessang i Sentral-salen der i overkant av 100 mennesker var syngende samlet. Frodig, sterkt — og framfor alt viktig! Dette er musisk kuturbygging med virkelig nasjonal betydning.

Selv var jeg invitert til å delta i et diskusjonspanel, der blant annet også to av mine gamle studenter, Siri Haukenes (HiA) og Anne Haugland Balnsnes (Kilden og Ansgar Høgskole, Kristiansand også deltok.

På forespørsel fra Krafttak for Sang ble min siste bok «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» gitt som gave til alle som bidro denne dagen. Hyggelig og musisk meningsfullt, kjente jeg.

 

15.10.2017:Utdanningsetaten, Oslo kommune: «Sang må tilbake i skolen!»

Plakat

Debatten er for tiden nasjonal i radio og presse. Tema: Sang er tatt ut i overordnet del i forslag til ny mønsterplan for grunnskolen. Det er ikke bare en skam! Det er kunnskapsløst! Egentlig underlig. Ludvigsen-utvalget har ellers prøvd å framheve estetiske fag som viktige i utdanningsløpet, det er et av dette utvalgets fornyende forslag. Men hva nå? Vikariende skoleminister Asheim har stått fram og forsikret at han er glad i å synge, sogar at han blir oppriktig rørt av sang. Jeg ble bedt om å delta i radiodebatt, P2 var på hugget, men jeg var da i båt langs til havs (høstferie).

Så fikk jeg heller ta det igjen «live», på gamle Møllergata skole i Oslo — med 55 ulike nasjonaliteter og 35 ulike språk, dessuten nyrenovert skolestyresal med piano, avspillingsutstyr og plass til hundre, dessuten et Oslo skolemuseum med historiske klasserom.

Som dere ser av plakaten: Det var regn, og tidspunktet var en søndag klokka 12.00. Men det kom anslagsvis mellom 60 og 70, herunder to Sølvgutter som satte seg på første benk sammen med sine familier. En inspirasjon for en gammel Olavsgutt som meg, selvfølgelig.

Møllergata skole var pionerskolen som gav sang virkelig plass og betydning i sin undervisning fra 1870-tallet og framover mot første verdenskrig. Ole Koppang (1842-1932) var ildsjelen som fikk dette til. Han kom fra en musikerslekt  og skaffet seg ekstra faglig ballast fra L.M. Lindemann, byens domorganist, og selveste Edvard Grieg som anbefalte Koppang varmt:

«Hr. Organist Koppangs Ansøgning tillader jeg mig varmt at anbefale. At bringe Skolesangen fremad, er et formål som Hr. Koppang med sin engang folkelige og energisk-sakkyndige Evne, just er Manden til at nå.»

Koppang lærte sine elever å synge flerstemmig etter noter, gav sin elever sanghjemmelekser med vekt også på teori, og utgav flere sangbøker. De skulle være så billige i anskaffelse at de skulle finnes til berikelse hjemme når elevene sluttet på folkeskolen. For livslang berikelse var sangens mål, mente Koppang. Det offentlige Norge verdsatte denne ildsjelen av en lærer. I 1911 gikk det et fakkeltog gjennom Christianias gater til ære for denne sanglærerpioneren. For han var en elsket mann av så vel liten som stor. Æret med borgerdådsmedaljen i sølv ble han også, desstuen og utnevnt til Ridder av første klasse da han fylte 80 år.

Dette fortalte jeg de frammøtte og la til: Faren min gikk på Møllergata skole. Etter ham har jeg arvet «Sangbog for skoler af O. Koppang» Pris: Kr. O,40.» Fars sangglede, den varte livet ut, også en del av min farsarv. Jeg overrakte Møllergata skole fars klassebilde fra skoleaslutningen i 7. klasse i 1927. Akkurat da hadde jeg nok en klump i halsen.

Om forelesningen sluttet der? På ingen måte! Med Koppang som flying start fulgte en time om hvorfor sang må tilbake til skolen: Liv-læring-integrering. Om vi sang underveis? Selvfølgelig!

Om det sluttet der? På ingen måte!

Oslo, SkolemuseumDagen endte med en historisk skolevandring i Oslo skolemuseum, med sang avec: I 1970-tallsklasserommet med «I natt jag drømde» og «Herr President», i 1950-tallsklasserommet med «Mads Berg» og i 1900-tallsklasserommet med selveste Margrethe Munthes «Da klokka klang» og «Nei, nei gutt». Hvem som fikk beskjed om å sitte ved det gamle trø-orgelen og kompe? Il professore (JRB), naturlig nok.

Først et bilde underveis:

Gøy i klasserommet

Legg merke til de typisk skrå pultene rundt århundreskiftet!

Og så: et bilde i etterkant:

Med Margrethe Munthe

For å si det med en klassisk skolestilavslutning: «Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!» (også Margrethe Munthe og Marita Hesjedal fra Skolemuseet, som skal ha takk for all praktisk støtte denne dagen.)

22.9.2017: Harstad, avdeling for vernepleie, UiT, Norges arktiske universitet: «Sang bygger folk, bygger land»

UiT

Dette ble en dag med mykje varme og mykje lys:

Været: Nordnorsk sensommerlys, gnistrende høstfager fra trær og fjell, speilblank fjord — taxiuren fra Evenes til Harstad var et energiløft.

Åpning (Jeg var lovet en «overraskelse»): Blandakoret fra St. Olav sykehjem i rødt med kantor Wolfgang Schmitt ved pianoet i kjole og hvitt: Theodorakis’ «En sang om frihet» grep hjertene:

St. Olav-korDet finns et hav som ingen ser,

det finns en grav der ingen dør,

det finns en sol som ej går ner

det finns en strand i varje själ.

 

En brakapplaus fulgte de gamle sangere ut av auditoriet, noen demente, noen i rullestolt — alle salig stolte!

En bedre ansats kunne ingen foreleser ha fått når temaet for dagen var gitt: «Sang bygger folk, bygger land». Så endte denne tre timers forlesningen da også med stående applaus fra drøyt 200 studenter (her ennå stittende, lyttende og syngende):Harstad

«Tusen takk for sist! En uforglemmelig forelesning og et uforglemmelig møte med deg! Dette vil vi leve lenge på», skrev Mona Stenhaug Johannessen i etterkant, det var hun som inviterte meg til Harstad som del av forskningsdagene 2017:

Med Mona

Med Mona på brygga da det var over.

Skjønt over? Harstad fulgte opp ved å by på fersk kveite-middag:

Kveite

og retur til Evenes i vakker kveldsol med en syngende Mona bak rattet gjennom et trolsk kveldslandskap:Lys

Når jeg så fikk vite at Harstads ordfører er kona til Lars Bremnes, min gamle student og Olas bror, stemte alt på et vis denne dagen. Vi var alle beriket. Mykje varme og mykje lys.

Noen dager senere fikk jeg en mail fra en av studentene som vel bekrefter nettopp dette:

Det er lenge siden jeg har møtt noen som brenner så mye for noe, som Jon-Roar Bjørkvold brenner for musikken. Det var en glede og en fryd å høre på hvordan Jon-Roar forklarte hvor stor del musikken har i våre liv. Han forklarte det at musikk kobler generasjoner sammen, at musikken til og med bygger nasjoner.
Og ikke minst lærte jeg mye om meg selv. Dette var en flott opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Terningkast 6

Mvh Daniel Nyquist

14.9-2017: «Grunntone»-foredrag på Ingeborg Refling Hagens kulturhus på Tangen:

La meg begynne med slutten for en gang skyld, mailen jeg fikk i etterkant. Den sier noe om kvelden på Tangen:

Kjære, kjære Jon Roar!
Tusen takk for en strålende kveld! Vi var 72 til stede, og du hadde
oss i din hule hånd. I tillegg til alt det gode du fikk formidlet, ga
du oss en flott start på programmet vårt denne høsten. Du skal vite at det var mange tilstede som aldri har vært på Fredheim tidligere, og også flere som ikke kjente til Ingeborg eller Suttung. Disse fikk et fint første møte med stedet, takket være deg, og flere ga uttrykk for at de gjerne vil komme igjen. Dette er gledelig for oss!
Og nå står jo pianoet der! Det fikk en verdig innvielse. Jeg har
snakket både med styreleder og nestleder i etterkant av kvelden din, og vi ble enige om at dersom du ønsker det, kan vi gjerne sette honoraret ditt til kr.7000, slik at pianoet i sin helhet er en gave fra deg. Bøkene din forsvant som dugg for sola.
Igjen: takk, og på gjensyn, Jon Roar
Med vennlig hilsen
SIRI LAPPEGÅRD

Dette var for meg en helt spesiell kveld. Da mine tre barn vokste opp var 17. juni-feiringen av Henrik Wergelands med blomstertog og diktopplesninger på Tangen lenge en årlig begivenhet. Det har preget dem for resten av livet. Bak det hele stod Ingeborg Refling Hagens musiske  — og sosialpolitiske — visjoner om styrking av alle barns liv gjennom kultur og sang. Suttung-bevegelsen har hatt stor betydning like fra 1930-tallet fram til i dag for tusentalls barn, mange av dem fyller viktige posisjoner i det norske samfunn i dag. Det var derfor med stor takknemlighet jeg kom til Tangen denne kvelden, ildsjeler prøver nå å opprette et suttungs kulturhus i den gamle låven på tunet til Ingeborg Refling Hagen. Her med en av ildsjelene, Siri Lappegård, som inviterte meg, i front:

Låven

Og folk kom strømmende til, det ble full sal av folk både fra fjern og nær, det måtte settes inn ekstra stoler:

Full sal

Då forhånd ble det inngått en avtale: Jeg ville at mitt honorar skulle omsettes i et piano. For et kulturhus må ha et piano må vite! Og et fint brukt piano er nå på plass. Gjett om det ble sang med meg bak pianoet denne kvelden!

Piano-gave

Huset til Ingeborg settes i stand som museum med guidet omvisning. Anbefales:

Fredheim

«Fredheim» kalte hun huset sitt.

15.9 – 2017: Per Fugelli in memoriam

Det var våren 1998, jeg fikk en telefon fra Per Fugelli: Om jeg ville dele tanker fra «Det musiske menneske med hans studenter? Klart jeg ville det. «Men jeg må ha et piano, avspillingsutstyr for CDer og en overhead,» sa jeg. . «Det ordner vi!» sa Per Fugelli, «Velkommen skal du være!»

Høsten 1998 kom jeg til en stor, ny forelesningessal oppe på Rikshospitalet på Gaustad. Studentene satt tett benket oppover et skrått auditorium, jeg tror det måtte være et par hundre av dem. «Lege- og tannelegestudentene er samlet i første studieår,» fikk jeg forklart. Foran dem, med hvit skjorte og sløyfe — Per Fugelli: «Kjære studenter. I mikroskopet finnes sykdommen. Men vi må løfte blikket. Jeg vil at dere også skal se det hele mennesket. Vær så god, Bjørkvold, formiddagen er din»!

På forhånd hadde Per F. orientert meg om at han var innvalgt som medlem i statsminister Bondeviks Verdikommisjon. «Det viser seg nå at konstituerende møte er i dag, så jeg må dessverre gå fra din forelesning nå du er halvveis.»

Etter halvannen time var jeg halvveis, med et kvarters pause innlagt. Deilig å puste ut, det hadde vært intenst. Da jeg skulle  begynne igjen, stanset jeg brått:  Per Fugelli var fremdeles i auditoriet, han sto og snakket med noen av studentene. «Skal ikke du avgårde til Verdikommisjonens åpningsmøte?» spurte jeg forbauset. «Jeg har ringt og meldt avbud. Jeg blir her!» sa Per Fugelli. «De musiske verdiene du her deler med oss er viktigere!». Og mannen forble i auditoriet tre timer til ende — og takket til applaus.

Dette var starten på vårt musiske vennskap. I 10 år kom jeg årlig opp til Rikshospitalet og foreleste for hans studenter. Jeg har møtte flere av dem siden, nå  som ferdig leger. De sier de husker disse forelesningene.  Også litteratur og billedkunst var en del av opplegget, Per Fuggeli delte ansvaret sammen med en professorkollega som brant for virkningen av estetikk — Ole Fyrand.

Underveis møttes vi mange ganger også utenfor auditoriet. Blant annet til stekte torsketunger på Grønland. Per Fugelli stod hjemme på kjøkkenet og stekte — med hvit skjorte og sløyfe selvsagt — da Eva og jeg ankom. «Skummelt, dette har jeg aldri smakt! hvisket jeg bedende, blikket flakket etter hjelp. «En Røst-spesialitet, Jon-Roar!» sa Per F., han var nådeløs akkurat da.

I desember 2012 møttes vi til «platedate» i NRK P2. Per hadde valgt meg som samtalepartner. «Men du skjønner, jeg har «amusi», sa han og fortalte meg at han ikke kunne skjelne tonehøyder fra hverandre.  «Rundt 2% av befolkninger har amusi, jeg er en av dem,» sa han. «Tidligere kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt skrev for øvrig om dette til sin medisinske doktorgrad», la han til. «Men jeg lover å synge under platedate’en vår hvis du ber meg om det, Jon-Roar! Men husk; «jeg synger som ei kråke!»  «Godt nok! «, sa jeg, «du vet at jeg i «Det musiske menneske» også slåss for brummerne blant oss!»

Om Per sang i studio med både latter og stolthet? Selvfølgelig. Den mannen ville alltid komme til orde! Det var hans vesen. Hjerte talte.

Fred være med deg, Per, takk for skiftet!

Jon-Roar

 

PS.

freidigblogg .no for 21.12 -2012 har jeg skrevet om denne platedate’en vår– med er par bilder attåt. Det er bare å klikke seg inn. (Jeg er ikke fortrolig med facebook, så jeg skriver heller på bloggen min. Dette innlegget, som også ligger på bloggen min, er et unntak).

31.8-2017: Klassekampen: «Sangen må tilbake i skolen!»

Sang må tilbake til skolen, Klassekampen_2017-08-31_print

Her et noen tilbakemeldinger på mail, de sier mye om et savn. (Hva som har kommet inn på facebook vet jeg ikke, jeg er ingen facebook-ekspert. Men det aner meg at det er mye):

 

Hei; Hjertelig takk for en fremragende viktig og god tekst i Klassekampen! Send den i tusen ex til kunnskapsdepartementet!

Alt godt, beste hilsen

Markus Lindholm, PhD
Forskningsleder / research manager
Norsk Institutt for Vannforskning/NIVA – Norwegian Institute for Water Research

******************************************

Hei

Takk for godt innlegg. Undertegnede har vært grunnskolelærer i 40 år og sendte deg en gang en video fra Zambia. Jeg liker tankene dine og er blitt inspirert av dem i undervisningen. Jeg har to saker jeg vil skrive til deg om. Først et eksempel på at du har rett. Så et hjertesukk.

Den siste tiden jeg ble lærer ble jeg litt gal i positiv forstand, musisk i din terminologi. Jeg hadde en tredje klasse i mattematikk og det gikk tungt. Ungene hadde liten interesse og framgang og jeg synes klassen var treg. En helg hadde jeg bøkene hjemme for retting, og jeg ble deprimert. Jeg tenkte at nå måtte jeg gjøre noe. Så limte jeg inn to A-4 ark med norske Mads Bergsanger. Astid, mi Astrid, Mannen gikk seg ut på seiegrunnen, Mannen gjekk seg i vedaskorg med 20 vers osv. Så begynte vi hver mattetime med å synge /lære disse sangene, kanskje 10 minutt. Etterhvert lærte de sangene. En kunne endog Mannen gjekk seg i vedaskog alle 20 versene som om han skulle være fra Færøyene. Det rare var at matteinteressen økte og ungene ble ganske flinke, både i matte og til å synge norske sanger.

Hjertesukket. I min lærergenerasjon kom mange med videreutdanning i musikk. Det ble en uskrevet lov at enten måtte du ha videreutdanning i musikk eller synge i bygdas kor for å kunne synge i klassen. En fæl misforståelse. Min påstand er at den akademiske musikkutdannelsen har ødelagt sangen i skolen, i klasserommet.

Ha en god dag og fortsett med å skrive om disse tingene.

Knut O. Mygland
*****************************

Hei,
flott at du tek opp manglande songopplering i skulen. Håper barn og unge snart kan få ta del i songskattane våre i skuletida.
Skuledagen min tok til med song, og vi avslutta med song. Evig takksam.
Ein stor takk åt deg som skriv om dette,

Bestehels

Elin Judit Straumsvåg

 

*******************************

Hallo,
Las med interesse kommentaren din i dagens KK og kjem med følgjande anekdote: Vi var tre kollegaer på oppdrag ute i den store verda. På vegen heim kom vi opp i ein litt farleg, panikkframkallande situasjon, og etterpå diskuterte vi kva automatisk reaksjon kvar av oss hadde. Den eine hyperventilerte, den andre sovna, medan eg song. Det gjekk opp for meg at eg alltid tyr til song når eg er oppe i kritiske situasjonar. Dette er sikkert lært, både mormor og mor gjorde det same, og med opphavet mitt i bedehuskulturen, er det gjerne salmar eg tyr til, trass i at eg for lengst er utanfor bedehuset. Dei gamle salmane er ofte svært vakre, og eg tykkjer det same no i min ikkje-religiøse tilstand. Ein venn av meg, fødd inn i ein muslimsk kultur, men no agnostikar eller ateist, seier det same: det er dei religiøse songane og melodiane som vekkjer dei djupaste kjenslene i han.

Elles er det å leggja til at dei tilsette som eg var leiar for i den tida eg var i arbeid, såg uroleg på meg når eg song. Var det krise i utvikling?

Med vennleg helsing
og takk for fint innlegg

Lajla Blom