Bak Nordlands Musikkfestuke 2022 lå blant annet denne visjonen: Petersburg -filharmoniens orkester var invitert til framføring av Sjostakovitsj´ 7. symfoni, en 80-årsmarkering av den legendariske uroppføringen i et beleiret Leningrad 9. august 1942. Men så kom krigen i Ukraina med påfølgende blokade av Russland: Visjonen ble kullkastet — og jeg ble kontaktet: «Om jeg ville tre inn som stand in for orkesteret og ta publikum inn i og gjennom symfonien ikke bare musikkhistorisk, men også musikalsk. Jeg hadde gjort dette med mine studenter og sa ja.
Symfoniens varighet: 70 minutter. Foredragets lengde: 50 minutter. Altså måtte jeg velge å gjennomgå bare utdrag av symfonien. Alt var klart tre dager før avreise til Bodø.
Men så: søndag ettermiddag, to dager før avreise til Bodø: Gro Bergrabb, faglig ansvarlig for musikkestivalen i Bodø, ringer meg: «Vi tør ikke! Her er mange musikere fra Ukrania. Den ukrainske nasjonalsangen ble spilt ved åpningen i går. Det blir for sterkt med Sjostakovitsj. Du har jo nettopp lansert en ny bok med stor suksess: «Med musiske våpen. Okkupasjon og motstand 194-45″ Kan du ikke presentere den isteden»!
Kaos og omrokkering i mitt hode. Hva skulle jeg gjøre?!
Det ble til at jeg gikk med på å presenterte min nyeste bok, aktualisert også i forhold til Sjostakovitsj.
Det gjorde jeg med stor applaus – og med kjære gjensyn med mennesker fra tidigere forelesninger i Bodø som bonus. Og nordnorsk gjestfrihet: Storveis!
At musikkfolk som Tove Karoline Knutsen, Tom Remlov og Trond Kverno dukket opp blant fornøyde tilhørerere, satte jeg også stor pris på. Alle ville de ha boka mi. Med signatur.
Jeg var nettopp kommet tilbake fra operaen i København der jeg hadde sett «Nesen», med Sjostakovitsj musikk bygget på ukraineren Nikolai Gogols novelle. Dette knytteneveslaget mot Stalins framvoksende diktatur har jeg skrevet om i et eget Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske», nå aktualisert gjennom Putins overgrep i Ukraina. Musikk mot diktatorisk makt i russisk kultur har vært et hovedtema for meg i hele mitt voksne liv. Derfor måtte jeg nå synge meg i gang på russisk: «Dubinushka!», her som Putin-protest: «Det kommer en tid da folket våkner, retter sin mektige rygg og feier sin undertrykkere fra sine skuldre!» — sier denne sangen.
Denne dagen på OsloMet var det det sang og makta i Norge 1940-45 det handlet om.
Institutt for barnehagelærerutdanning som stod bak invitasjonen. Jeg trodde forelesningen var ment for studenter og spurte meg selv i forkant: «Hva sier denne boka min om sang i en krig for mer enn 80 år siden?» Men så viste det seg at dette var del av et kulturtilbud for alle ansatte. Full sal ble det, sang ble det, sterkt ble det, med meg bak et nystemt flygel. Det var som en reise gjennom ti-år med uvurderlige støttespillere underveis, med Theo Korizinsky til venstre der foran og Per Arne Olsen, dirigent for Sosialistisk Kor, der bak, og mange av mine gamle studenter både her og der.
Dette var tilbakemeldingen dagen etter fra min gamle student Ingrid Danbolt, hun som hadde invitert meg:
Kjære Jon-Roar, tusen takk for fantastisk foredrag i går – ingen over, ingen ved siden! mvh Ingrid
Her er jeg sammen med flere av mine gamle studenter som alle nå jobber ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet (Ingrid til venstre)
I dette fagmiljøet utvikles nå «Trall», der det digitalt er lagt inn sanger med proff komp på et 20-talls språk til bruk i barnehagene. Det skal lanseres om kort tid. Jeg ble invitert tilbake til oppdatering av «Trall»-utviklerne, her samlet med meg:
Siri Haukenes (til høyre for meg) husker jeg som et musisk kraftfelt på Institutt for musikkvitenskap på 1970-tallet, der hun hun i sin tid tok hovedfag. Gleder meg virkelig til å høre mer om «Trall»!
På denne forelesningen ble det klart for meg at min to siste bøker henger sammen: «Med musiske våpen» er rett og slett et svært midtkapittel i «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» (fra 2016), der krigsårene manglet i hva som samles kan kalles en «Norsk sanghistorie».
Som bursdagsfeiring var det flott, som opera ikke godt nok. På bildet framstår hovedpersonen med Pinocchio-lang nese. Men det er helt feil. Han er barbert neseløs. Jeg har skrevet om «Nesen» i et stort anlagt Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske». Dette kapittelet står seg også i dagens diktatoriske Putin-tider. Nikolai Gogol — operaen baserer seg på en novelle han skrev på 1830-tallet — var for øvrig fra Ukraina.
«Musisk beveget og beruset!» skrev jeg til Hanne og takket da denne makeløse kvelden var over. For makeløs er hun. Stemmeprakt i et spenn fra contraalto til divasopran, tekstdybde språklig og psykologisk, cabaret-virtuos ved flygelet — og hun passet seg slett ikke for sagen.
Slik så hun seg selv og sin tid for 25 år siden, det var som del av en eksamensbesvarelse og «Musikk og identitet» En pennefør jente på 22 tar ordet på vegne av sine jevnaldrende og sin tid og´skrev om «Min ironiske generasjon»:
Tradisjonelt vil en ironisk form tjene et autentisk innhold … Men ironibegrepet tøyes … uten den kjernen av autentisitet som har rettferdiggjort ironien gjennom historien. Den vil ikke uten videre erkjenne seg selv om ironisk. Den egentlige meningen, — ja enhver mening glipper oss ut av hendene. Jeg har sett og blitt skremt av en tendens: den «tomme» ironien … den er en rosa puls av 80-talls-disco på en fagfest. … Dansen tar aldri av før de verste 80-tallslåtene fyller eteren rundt midnatt. … Den allmenne konsensus må være at dette er vidunderlig dårlig, hvis ikke er det nytteløst. Hvilken musikk mine medfestende opplever sin vidunderlig god, har jeg knapt noen anelse om … Tanken har fått meg til å skjelve: Har vi i min generasjon satt vår sang i gåseøyne?
Jeg spurte Hanne om jeg kunne får ta inn denne teksten hennes i en bok jeg holdt på å skrive. Hanne sa ja og er behørig tatt inn på side 49 i «Skilpaddens Sang» som ble utgitt året etter (1998). For en skatt det har vært i mitt liv å ha hatt gamle studenter av så mange slag gjennom så mange år så lenge!
Bra start: På vei inn sang vi en strofe fra «Kom mai, du skjønne, milde», Aud Hove fra Skjåk og jeg. Å synge var hennes forslag, valget av sang — et anslag til mer sang i skolen.
Med på møtet — det varte en time — var også to unge fra UtdanningskoMiteen: Torleik Svelle fra Senterpartiungdommen og Maren Grøthe fra Arbeiderpartiet, Tingets yngste.
Jeg hadde med meg flere ting:
a) Bilde av en kniv: betydning av lek og praktiske fag i skolen b) En musisk skolemodell: c) Bilde fra statsminister Jens Stoltenbergs åpning av en musisk skole på Vågå i mai 2011
Framtiden for denne skolen ble knust av to katastrofer, den første nasjonal: Terrorangrepet på Norge 22. juli vel to måneder senere. Stoltenbergs liv ble snudd. Den andre lokal: Vågås ordfører Rune Øygard ble arrestert rett over sommeren. Kommunen gikk i sjokk. I sum: alt ble ødelagt. Nå prøver jeg igjen. Denne skolemodellen, bygget på barns læringsveier, er for viktig til å ble kassert for godt. Jeg har nå skrevet et brev til Tonje Brenna. Hun brenner for lek, som jeg.
Tirsdag 5. april hadde Kuivs Grand Ballet forestilling i et fullsatt Gjerdrum kulturhus til inntekt for sitt Ukraina. Den rasrammede kommunen fikk oppleve en makeløs kveld mot krig. Her var det dans på livet løs. Og det kjentes, med scene og sal i tett samspill gjennom to timer: Det gode mot det onde, hvit svane mot svart svane, Helten mot Satan. For hvert luftige sprang, for hver vanvittige tåspissrotasjen: jubel og applaus fra oss, takk med bravur fra dem.
Ikke var det Rothbard som til slutt ble nedkjempet der framme på scenen. Med et musikkskifte fra moll til triumferende dur ser jeg brått Putin der framme på scenen: Russlands politiske leder, som i duell med Det Gode i verden frarøves sin krigskappe og faller — til stående applaus fra den fullsatte salen!
Og så, kveldens høydepunkt: I det Aleksandr Stoianov, forestillingens Siegfried og mannlige helt, folder ut et ukrainisk flagg, avsynger ballettensemble sitt landets nasjonalsang. Framføring av en gammel russisk ballett fra 1877 blir der og da til et bitende samtidsinnlegg mot krigens meningsløse mørke. Slava Ukraine!
En klinkbygd trebåt på svai i Mandals skjærgård, Hille
I desember 2021 ble nordiske trebåter innlemmet i UNESCO´s verdensarvliste. Tradisjonen er gammel. Våre vikinger erobret verden med sine klinkbygde båter. Hvor skulle feiringen skje på norsk grunn når pandemi-begrensingene var opphevet? I Buen — Mandals kulturhus! Dobbelt begrunnelse: Sjøfartshistorisk: Lindesnes fyr er Norges eldste (tent første gang i 1656), med Mandal som sin nærmeste store by. Kulturpolitisk: Tradisjonen er dobbelt skjør: a) I Mandal finnes nå en eneste båtbygger som kan kunsten med klinkbygde trebåter: Svein Walvick. b) Mandal kommune (utvidet til Lindesnes kommune nå) har ikke bare vist minimal interesse for byens båtbyggertradisjoner. Snarere tvert imot. «Skrotet» på plassen til Walvicks båtbyggeri står i veien for en sammenhengende promenade langs sjøkanten. Den domineres nå av bygg med kostbare leiligheter i Oslos Aker brygge-stil. Her passer ikke et gammelt båtbyggeri inn. «Økonomisk støtte til sånt!»?
Men med UNESCO på Buen ser pipa ut til å ha fått en annen lyd. Salen var fullpakket:
Her var Mandal Sangforening med «Anna Lovinda!», med skipsklokkeklang, bass, trekkspill og dirigent Tormod Lindland; her var allsang med «Gorine» og Jens Gundersens «På Trammen», her var lun humor og skarp dialog med Toby, byens listige ordkunstner. Her måtte både ordfører og fylkesordfører opp på scenen, og i folks påhør love støtte til Walvicks båtbyggeri. For UNESCO-ære forpliktet framover, må vite! Og båtbyggeren selv, Svein Walvick, måtte selvsagt også opp til Toby på scenen og fikk applaus fra alle.
Her sitter Svein Walvick mellom Toby (til høyre) Tore Friis- Olsen (til venstre).
Tore Friis-Olsen fra Foreningen Kysten er selve mannen bak UNESCO-prosjektet. Han har selv seilt fra Østersjøen, gjennom russiske elver like til Kiev på vikingvis med kopi av en vikingbåt, klinkbygd, selvfølgelig. Det var Tore Friis-Olsen som involverte meg i dette prosjektet, da ha for fire år siden inviterte meg til en en konferanse i Tromsø. Han hadde lest «Det musiske menneske» og ba meg kommentere klinkbygde båter som kulturuttrykk. Ikke visste Tore at 1) jeg har en klinkbygd trebåt, 2) at mors familie har vært fastboende på Hille, en billøs øy utenfor Mandal, i 200 år; 3) at jeg har hatt hytte der i over 40 år; 4) at Svein Walvick passer på båten min og er til like min gode sangervenn.
Og dermed fikk jeg et nytt oppdrag av Tore Friis-Olsen: Å redigere «Den Nye Kystsangboka». Og det har jeg gjort. Jeg presenterte denne sangboka i Buen ved å synge en praktfull sang fra «Den Nye Kystsangboka», til tekst og tone av Erik Bye: «Gammel er min fjord». Jeg tilegnet den min nabo på Hille gjennom mer enn 40 år på øya. Han døde sist høst: Bernhard Olsen Hille. Et bilde av ham og båten lyste på storskjerm mens jeg sang. En ensom mann på fjorden i en liten båt:
Etterpå signerte jeg på oppfordring «Den Nye Kystsangboka». Folk sto i kø. Enken etter Bernhard kom og takket. Inntekten gikk i sin helhet til Tore Friis-Olsens «Foreningen Kysten», selvfølgelig. Bestill denne sangboka gjennom Foreningen Kysten — IKKE gjennom meg!
Sang og båt hører uløselig sammen. Her er sanger i et mangfold av dialekter fra sørligste sør til nordligste nord, mange av dem arvet fra den første «Kystsangboka» (2014). Mange nye sanger er føyet til, ikke minst sanger av Louis Jacoby som med mange sommerferies fartstid i Mandals skjærgård bidro med sitt denne viktige Buen-kvelden. Også sanger på andre språk er tatt selvsagt tatt inn, båtfolk krysser jo gjerne grenser.
Da kvelden var over:
Svein — Jon-Roar — Tore. En av oss, noe kokt, hadde klart å få lagt denne UNESCO-feringen til Mandal og Buen. Gjett hvem …
For to uker siden signerte jeg min egen nyeste bok «Med musiske våpen» på Litteraturhuset i Oslo. Sang holder oss flytende både i krig og fred. Med Taube: «Så länge skutan kan gå …»
PS
Et viktig skår i gleden denne kvelden må nevnes: Alfred Solgaard, Mandals Buen-sjef og entusiastisk tilrettelegger for hele arrangementet, fikk covid kvelden før — og måtte melde avbud. Stakkars Alfred! Planen var min: Han (jeg insisterte) skulle sitte bak flygelet med Jens Gunderssens «På Trammen» som fellessang mellom salen og Sangforeninga:
Denne sangen slutter ikke med idyll, som vi vet, men med ord som treffer i den krisen som nå rammer Europa, krig:
Jeg syns vel ratt jeg trengte så livsalig til en dram. Og det er mangt å tenke på alene på en tram. For kanskje går en kule fra en skyttergrav et sted mens hav og skær blir gule og månen lyser fred.
Og tankene går springende. Jeg tenker kanskje at, for pokker og for svingende, det er da som besatt med menneskenes dumhet og hatefulle vei, — jeg ser min flaskes tomhet og går og legger meg.
Foto: Et glimt inn i NRK-studioer mens jeg ventet på min tur 17.15.
Vi har 12 minutter» sa Arvola (til venstre i studio) før vi var i gang. «Jeg skulle gjerne hatt deg her en halvtime til!» utbrøt Arvola da det hele var over, jeg kunne se underveis at han levde med. En takk til Lisbeth David-Andersen som gjorde forberedende research med meg dagen før.
Jeg begynte på denne boka før pandemien invaderte verden. Så kom det et varsel på fjernsynet: «Det er som Blücher har passert Drøbaksundet på nytt. Tusener vil dø!» Norge ble lukket ned, kongen trøstet på TV, alt stoppet opp, ikke engang 17.mai med barnetogjubel, sang og musikk, var mulig. Og jeg fortsatte å skrive om sang i krig. Heller ikke under okkupasjonen av Norge 1940-45 var var det barnetog på Karl Johan 17. mai. Det var forbudt. Du kunne bli skutt om du prøvde. Om dette fortsatte jeg å skrive om i det som visste seg til å bli til en lansering mens et ny krig har rammet Europa. «Det var so laga», sa våre forfedre når noe sånt om dette hente. «Synkronisitet» sa Carl Jung: «Et psykologisk sammenfall av hendelser». Ja, for dette var rart. Hør bare: Pandemi-restriksjonenes tid var over i Norge, vekk både med meter´n og munnbind. NÅ skulle boka mi endelig lanseres, den hadde ligge klar over et halvt år og ventet på en mulighet. Men det tok tid å finne et sted, et rom der jeg kunne få møte folk, vise og fortelle hva sang i krig handler om. Ikke plass for meg og mitt i herberget. Festningen med sitt Ridehus og sin stabsmusikk sa «nei, dessverre!». Holocaust-senteret på Bygdøy, der Quisling hadde sin residens under krigen, sa også «Nei, dessverre!» Merkelig?! Men så kom krigen i Ukrania: «Ja, selvfølgelig!» sa Litteraturhuset i Oslo. Og sånn ble det. I forkant: Intervju i Klassekampen med oppslag på lanseringsdagen: «Sang fra bomberom. Under andre verdenskrig. etter 22. juli og nå i Ukraina: Sang var og er livsviktig!«
Det var mandags kveld og kort varsel: Men, likevel, folk kom, kjente og ukjent fylte SKRAM-salen i 2. etasje til bristepunktet. Vi sang i solidaritet med dagens Ukraina. Tekstene gamle, fra den gang da. Men budskapet i fortvilende grad ett og det samme: Nødvendighet av sang når krig rammer et land. Det ble umåtelig sterkt. Her er et par sms-tilbakemeldinger, da det hele var over:
Takk for en fantastisk forestilling! Jeg er imponert over hva du fikk til. Sjelden har vi vært på en boklansering med så mye alvor og ting man må tenke over. Og så fikk du jo etablert et nytt sangkor i Oslo.
Takk for en fantastisk kveld på Litteraturhuset i går! Selv opplevde jeg noe merkelig: jeg sang av full hals! Det har jeg ikke gjort på mange år. Det eneste som henger igjen av barndommens dysleksi, er å lese tekster og synge samtidig. I går var dette ikke noe problem. Tusen takk!
Fantastisk prosjekt. Plutselig ble det også dessverre dagsaktuelt. Jeg gleder meg virkelig til å lese boka.
Kjære kloke, analytiske, hjertevarme, energiske, visjonære, pedagogiske og ustoppelig formidlende Jon-Roar: Takk for at jeg ble invitert og fikk oppleve denne mentalt stimulerende stunden, føle at du er der med åndskraft slik jeg kjenner deg, sterkere enn de fleste, fysisk tilstede og løfter hele forsamlingen. Du gir føde for rasjonell analyse av historien 1940-45 og dypere forståelse av vår nå mer uforutsigbare samtid. Ja, relevansen til Ukraina er ubehagelig tydelig. Samtidig minnes vi om det grunnleggende menneskelige ved musisk balanse mellom inntrykk, uttrykk og avtrykk. Det gjelder i enkeltmenneskers liv og sosiale samfunnsmessige rammer. Takk for ditt ustoppelige og forbilledlige engasjement. MvhDin vennAndreas
Jeg fikk også tilsendt noen bilder dagen derpå.
Tettpakket sal!
Her er vi tre. Tuva som rigget til powerpointen og var min tekniske engel under veis. Og Eva, som støttet meg hver bidige time mens jeg skrev denne boka. Blomsterdekorasjonen på podiet? Fra eldstedatter Tiril, denne lanseringskvelden på Haukelands sykehus, men altså likevel til stede . Hvem som har tatt bildene? Kjartan, min yngste.
Det går en direkte linje fra «Med musiske våpen» til «Det musiske menneske». Der er det et Sjostakovitsj-kapittel om musikk som motstand. I hans tid het den russiske despoten Stalin, nå heter han Putin. Her skriver jeg blant annet om operaen NESEN, basert på en novelle av ukraineren Nikolai Gogol. Denne må nå nå sette opp på Den Norske Opera.
