Freidigblogg

Tese: Sangfellesskap i norsk skole vil styrke norsk beredskap mot krig

Vi sang oss sammen som folk etter 22. juli. «Til ungdommen» var terrorens motgift, vår musisk livbøye i 2011.  

«Gjenklang» — en påminnelse og utfordring

På «2. juli-senteret» (for tiden med lokaler i Teatergata 10 i Oslo), ble det 5.desember 2024 åpnet en utstilling om musikkens betydning etter terror-angrepet 22. juli 2011: «Gjenklang» Med utstillingens egne ord: «På denne utstillingen blir du kjent med historiene bak sangene og konsertene og dykk ned i et unikt materiale gjennom intervjuer av kjente artister, bilder og lyd. Her vises bilder, folkehavet som synger «Til ungdommen», artister som opptrer med sin sang.»

 Men sangens samlende betydning ikke bare dokumenteres, sangens 22-juli-kraft diskuteres også analytisk på separate videoskjermer. Utstillingen har fått tittelen «Gjenklang»: Hva har vi lært om musikkens betydning etter 22. juli?» (Utstillingen er åpen for publikum torsdag-søndag, kl. 11-16, gratis adgang.) Dette er ment å være en ettertankens utfordring om veier videre. Et Hva gjør vi nå?

2.juli-senteret fulgte opp med en åpen paneldebatt, 22 mai: Hvorfor musikk? Vi var fire inviterte bidragsytere, to musikkmennesker  og to viktige medspillere:

• Rolf Lennart Stensø, orkestersjef i KORK
• Jon-Roar Bjørkvold, musikkfaglig bidragsyter på Gjenklang-utstillingen
• Cecilie Daa, Direktør ved Nasjonalt senter om vold og traumatisk stress (NKVTS), medlem i Totalberedskapskommisjonen
• Kristin Danielsen, Direktør i Kulturdirektoratet

Et 40 talls tilhørere, påmeldt utenfra, fylte senterets seminarrom i 2. etasje, og bidro med kommentarer i etterkant av paneldebatten. Blant dem gjenkjente jeg flere av mine gamle studenter.

 Stensø satte bokstavelig talt tonen ved å fortelle om egne opplevelser rett etter at bomben smalt ved høyblokka. Han hadde, som privatperson parkert bilen sin en nabogate og prøvde å få kontakt med ferierende medmusikanter i KORK: «Hva kan vi som orkester gjøre nå?». Han gav en bevegende tidsvitneskildring om KORK-mobilisering i døgnene som fulgte, ikke minst med virkningen av Beethovens 7. symfoni som et samlende kraftsentrum for mennesker i sorg.

  Jeg prøvde på side å konkretisere mulige musikktiltak ved å vise til hva «Kulturbrevet 1945» — Totalberedskapsmeldingens historiske forløper — fikk realisert på musikkfeltet — som vern mot fremtidige krigstrusler.

Kulturbrevet 1945
«Kulturbrevet 1945», ført i pennen av forlagsdirektør Henrik Groth på vegne av en gruppe framstående reprentanter for norsk kultur, ble høsten 1945 overrakt Gerhardsens samlingsregjering. Gruppen hadde som kulturarbeidere oppleve mellomkrigstiden politiske katastrofe og krigens redsler. «Å stryke kulturen er å styre landet» var nå dette brevets hovedtese.  Professor Olav Midttun, radiosjef fra 1934 til krigsutbruddet hadde en særlig blikk for musikkens betydning. Dette sammenfalt i aller høyeste grad med Einar Gerhardsens erfaring med sang og musikk, like fra oppveksten i arbeiderbevegelsen til tre år i Sachsahausen og siden som fange 660 på Grini. Med Kaare Fostervoll som kirke- og undervisningsminister ble Kulturbrevet 1945 imponerende raskt omsatt til praktisk politikk, med enorm virkning like til i dag. På to år skjedde dette:

   1946:

 – Opprettelse av Kringkastingsorkesteret med fastlønnet dirigent

– Opprettelse av «Melodi-timen» med fast intro-pianist for orkesteret

  – Opprettelse av «Lørdagsbarnetimen» på ukentlig fastsatt tid, egne programledere og egen kor–åpningssang. Radioteater for barn («hørespill») med norsk skuespillere. Mye musikk også her.

1947:

 – Opprettelse av et eget gutte-radiokor med fastlønnet dirigent

– Opprettelse av et eget jente-radiokor med fastlønnet dirigent 

– Opprettelse av «Barnetimen for de minste», på daglig fastsatt morgentid med håndplukketeprogramleder. «Bare det beste er godt nok!» skal Gerhardsen ha sagt. Alf Prøysen og Thorbjørn Egner, deres stemmer, sanger og foretelling ble kulturbygging mot krig.

«Sang som tilstand»:

Jeg har som musikkforsker vært særlig opptatt av «sangen som tilstand». Når oppvekstsanger treffer sinnet, viser det seg at enhet trumfer jordas språklige mangfold. Fra Shanghai til Mandal, fra Esbo i Finnland til Umeå i Sverige utløses ett og samme beslektede følelesesrush. Dette er første ord som spontant melder seg — med overveldende signifikans: «Glede», sier Norge, «Glädje» sier Sverige, «Glæde» sier Danmark, «»Ilo» sier Finnland, «Freude» sier Tyskland, «Radostj» sier St. Petersburg. Vi føler det samme, det er felles på individnivå — intersubjektivt, universelt.

Sangens kommunikative kraft er en nøkkel til språk og  kulturell identitet. Morssangene vi alle møter  er knyttet til en felles livskontekst: strev, omsorg, nattevåk og kjærlighet. Oppvekstsangene lagres limbisk beskyttet i hjernens dyp. Og det er ikke bare sangene som lagres, sammenhengen sangene oppleves i, tas inn, inkarneres i kroppens hukommelse. Samlet og  mettet med mening, ligger dette ressursklart for mulig tilkopling like til siste ut-pust. Som i Norge 22. juli 2011, da sang på tvers av alder, kjønn og kultur utløste glede som en kollektiv kraft mot sorg. «Til ungdommen» trigget glede, den var terrorens motgift — et Beethoven-beslektet «An die Freude»!

HVA GJØR VI NÅ — MED 22. JULI SOM BAKTEPPE OG TOTALBEEDASKAPSMELDINGA SOM POLITISK UTFORDRING?

Tiden strakk ikke til for nærmere konkretisering av forslag. Fortsettelse må følge — med handlekraft på høyde med «Kulturbrev 1945». Hva med et «Kulturbrev 2025»? Det er 80 år siden sist!

I midten, blomstergiveren uten blomster: Lena Fahre, direktør ved 22. juli-senteret, som fikk dette i stand.

Freidig Forlag vil bidra i feiringen med Jon-Roar Bjørkvolds siste bok: «Med musiske våpen» (2022)

Boka er unik i sitt slag: en dokumentasjon av sangens rolle under okkupasjonen av Norge, 1940-1945, fra begge sider sett. 

Den gamle norske sangskatten ble et våpen på begge sider av fronten.

Dødsfiender sloss med livet som pant og sang sine hjerter ut. Hvor var grenseoppgangen mellom sviker og patriot når tonene talte?

HER NOTER OG TEKSTER TIL SANGER SOM DAGENS NORGE ALDRI HAR HØRT. 

Boka kan bestilles gjennom bokhandel eller direkte til Jon-Roar Bjørkvold: jrb@freidig.no

Pris: kr. 420,-

Tilsendes portofritt gjennom posten.no (telefonnummer nødvendig), med forfattersignatur som mulig bonus. 

Vipps: 92244775

Dette var for meg en viktig kulturpolitisk forelesning. For 61 år siden forlot jeg russiskkurset og søkte jeg overgang til siviltjeneste. Jeg avsluttet søknaden min slik: «Jeg har mer tro på sang enn på geværet som vei til fred og forsoning». Dette har vært et musisk credo gjennom alle mine bøker. Like fra «Barnas Egen Sangbok» var primærperspektivet klart: Vi synger for livet. Det erfarte Norge førstehånds etter 22. juli: «Til Ungdommen». Jeg lot en fullsatt sal kjenne sangens værekraft, universelle krefter i oss satt i spill gjennom enkle sanger.

Nå ruster Norge opp, regjeringen har lansert en Totalberedskapsmelding. Jeg har nå sendt et notat til Forsvarsdepartementet med gjenpart til Kulturdepartementet:

KULTURPOLITISK NOTAT

Vi så det etter 22. juli: «Til Ungdommen» samlet et folk under angrep, mobiliserte motstand i oss og fikk oss på beina igjen.

Hermed lanserer en idé: sang for og med soldatene, forankre og bevisstgjøre hvem vi er som folk, hva vi kjemper for gjennom de sangene som har vært med på å bygge Norge siden 1814.

En kursing av vernepliktige og befal for stinne brakker, det det nasjonale fellesskap i oss erfares og patriotisk bevisstgjøres gjennom å synge.

I desember 20224 åpnet 22.juli-senteret en utstilling om sangens betydning dagene etter terrorangrepet. Utstillingen har fått tittelen »Gjenklang» — hva har vi lært, hva gjør vi nå?

Jeg ble bedt om å holde åpningstalen og bidrar med videopptak på utstillingen sammen med mange andre (åpnet hverdager, Teatergata 19 i Oslo)

Å styrke forsvaret gjennom sang vil være en oppfølging av dette. Jeg stiller meg til disposisjon. 

Å synge sang som  «Millom bakker og berg» og «Vi ere en nasjonal vi med» så det dirrer i brakkeveggene og samtid kjenne til disse sangene historiske betydning koster minimal, men vil bety optimalt.

Med musisk hilsen,

Jon-Roar Bjørkvold

Professor em. i musikkvitenskap, UiO

Etter forelesningen var vi en flokk som gikk til 22.juli-senteret like ved (Teatergata 10), der det nå er åpnet en utstilling om sangens betydning etter 22. juli.

«Sølvberget», biblioteket i Stavanger, der jeg foreleste i en trekvartfull kinosa i godværet. Innbydelsen med to 3/4-times økter med pause imellom lokket til nytekning: Første del med sang i salen med dokumentasjon av sangfellesskap som intersubjektiv værekraft på tvers av språk og kulturer, andre del med en praktisk bekreftelse av dette som motstandkraft — med 1. sats av Sjostakovitsj´Leningrad-symfoni dundrende i kinosalen, lagt teknisk til rette av Per Dahl, som hadde invitert meg.

Hei Jon-Roar

Her er den oppsummering som vil stå i PuS styrets referat:

Oppsummering av foredrag 19.mars 2025: «Til ungdommen – musisk motstand etter 22.juli» ved Jon-Roar Bjørkvold.

For de 140 fremmøtte ble dette en ganske annerledes opplevelse enn de fleste hadde forestilt seg. Bjørkvold introduserte barnesanger som var relevante for pensjonistene og fikk salen til å synge på flere vers på ulike sanger. Dette viste seg etter hvert å være elementer i hans hovedbudskap: Det er gjennom den felles sangskatten at vi føler det fellesskapet som trengs når vi blir utfordret på å skulle vise motstand mot de som prøver å frariste oss vår frihet og væremåte. Etter sangsesjonen ba han om at publikum skulle sette ord (adjektiver) på den opplevelsen som sangene hadde gitt den enkelte. Ordene ble notert og etter hvert sammenlignet med tilsvarende ord fra andre settinger hvor Bjørkvold hadde gjort dette, folkehøgskoler, aldershjem, departementssamlinger, samt eksempler fra Sverige, Danmark, Finnland, Tyskland. Det slående var at det var de samme ordene som dukket opp alle stedene, med Glede øverst på alle listene. I andre halvdel kommenterte Bjørkvold under avspillingen av Sjostakovitsj sin symfoni nr.7 «Leningradsymfonien», første sats, hvordan denne musikken uttrykker en musisk motstandskraft i det beleirede Leningrad under 2.verdenskrig.

I tillegg kan jeg nevne et par direkte henvendelser fra publikum (jeg kan ikke navngi de):

Dette var veldig overraskende, men helt herlig. Det var kjekt å synge! (pensjonert mann)

Jeg følte stor glede ved å la meg rive med av Bjørkvolds entusiasme.(pensjonert kvinne)

Imponerende og en helt annen argumentasjon enn vi vanligvis får fra foreleserne på PuS (pensjonert lege)

Vennlig hilsen
Per

Sist torsdag (5.12.24) åpnet 22.juli-senteret (som for tiden holder til i Teatergata 10 i Oslo), en utstilling om musikken betydning etter terror-angrepet. Her vises reaksjoner med titusener som synger «Til Ungdommen, her er Karpe, her er «Mitt lille land», spontankonserter, et syngende blomsterhav foran Domkirken, intervju med artister og mye, mye mer, — alt samlet på ulike videoskjermer med tilgang til headset. På en av skjermene synger, spiller og kommenterer jeg (klipp fra video-opptak gjort i våres).

Jeg ble også bedt om å holde en 10.minutters tale/appell som en del av åpningen.

Til stede var blant annet flere fra støttegruppa etter 22.juli. Utstillingen skal stå fram til 2026, med flytting av 22.juli-senteret opp til en da ferdigstilt «Høyblokka» . Gå opp Teatergata 10 fra Tinghuset, det er greiest. Kraften musikk og sang etter 22.juli angår oss alle, ikke minst nå, med krig og terror i Europa.

Det er meningen at alle departementene skal inviteres til utstilligen, fortale arrangørene. Dett er laget et spesielt program for barn — i kjølvannet etter Lillebjørns «Barn av regnbuen» som jo utløste protest-Rosekor over hele Norge da rettsaken var i gang.

Arve Tellefsen og jeg på pro-Palestina i bakken bak kulturkirken Jacob, lørdag 11. mai i solsteika ved Akerselva. Teppet vi sitter på? Palestinsk, selvfølgelig.

Palestinsk sang og Bach med Nora Taksdal på bratsj før sterke politiske appeller. Applaus fra tusener av frammøtte i maisola. Krafta fra Akerselva var med og løftet. 99 % unge mennesker + to gamle gubber – Arve T. og jeg — enhetsfront på tvers av generasjoner mot umenneskeligheten som nå skjer i Gaza!

Det planlegges en utstilling som skal åpnes 1. juli om musikkens betydning etter 22. juli. «Til Ungdommen», «Mitt lille land» og «Barn av regnbuen» blir her sentralt.

En video med blant annet meg blir en del av dette. 18. april ble det gjort opptak, jeg ble intervjuet og sang. Sang og krig er jo sentralt i flere av mine bøker. I «Grunntonen — Små sanger, mektige spor» fra 2016 er jo sangens betydning etter 22. juli selve anslaget – til en ettersporing av sang som del av nasjonalsbyggingen etter 1814. Og for to år siden utga jeg boka «Med musiske våpen», om sangens betydning på begge sider av fronten under 2. verdenskrig. Stikkord under intervjuet med meg: «Musisk mobilisering!» og «Syngende soldater». Det hjelper ikke om milliarder nå bevilges til våpen, hvis menneskene som skal betjene dette mister motet når det røyner på. Fellessang må gjeninnføres som start på dagen i norsk skole. Vi må kunne vår sangkanon.

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

spør Nordahl Grieg i sitt dikt: Svaret er: SANG!

Datoen 9. april var velvalgt:
9.april 1940 var Norge i krig, Hitler-Tyskland herjet i Europa.
9. april 2024: Igjen er det krig i Europa: Ukraina og Gaza. Etter 2. verdenskrig sa vi: «Aldri mer 9. april!. NATO ble opprettet.» Nå sier vi/Regjeringen»: «NATO må styrkes, vi må ruste opp. Nabo Russland skal holdes i sjakk ved våre grenser!» Vi mobiliserer militært.

Jeg er født under krigen. Mor sang for meg i bomberommet: «Det var for ikke å miste motet», sa mor. Norge sang seg på beina igjen etter terrorangrepet 22. juli. Vi sang «Til Ungdommen» og mistet ikke motet.

Det hjelper ikke med med milliarder til militærindustrien, hvis mennesker i nye stridsvogner, nye F35-jagere og ubåter mister motet i kamp. Det er menneskemotet som avgjør. Det må mobiliseres. Derfor: Fellessang må tilbake i norsk skole, tuftet på sanger som bygget Norge.

«Musisk mobilisering må også til!»

Vi sang «Millom bakkar og berg» sammen i Sandvika kulturhus denne dagen. «Hva kjenner dere nå?» spurte jeg da vi hadde sunget ferdig og noterte ned på ei tavle hva folk spontant svarte, blant annet dette:

GLEDE
FELLESSKAP
ENERGI
MINNER
VEMOD
SAVN
HÅP

Dette går igjen overalt rundt om i verden. Jeg har gjennom 40 år prøvd det ut, fra land til land, fra kultur til kultur, evidensbelagt (se gjerne boka mi «Skilpaddens Sang», 1998). Dette er selve livsenergien i oss, lagret i kropp og sjel gjennom sang og lek i menneskets første leveår som inngang til identitetsbygging, språk og kultur, utløst i omsorg og kjærlighet mellon mor og barn. Intet mindre. Intet større. MEN: Kan vi «Millom bakker og berg» — alle versene, sangens toner, tekstens mening og kraft og Ivar Aasen og hans historie i dette. Det må skolen sørge for! Der må vi bygge et syngende fellesskap. Syngende soldater taper ikke så lett motet. Det er tanken. Og mest seks stridsvogner i sum koster milliarder er seks vers av «Millom bakkar og berg» helt gratis. Det er paradokset!

Timer etter foredraget mitt, fikk jeg en mail:

«Hei, hei! Takk for en forrykende forestilling tidligere i dag! Takk også for at vi får synge med! Vi inviterer deg til Hennie Onstad seniorsenter. Vi har et flygel med sjel i møterommet:

Klart jeg har sagt ja til å komme dit! I mellomtiden håper jeg på et møte med skoleminister og småbarnsmor Kari Nordthun

Hei igjen Jon-Roar Bjørkvold,

– fremdeles dypt takknemlig for det arbeidet du gjorde med å samle og utgi vår felles skatt, som lever i beste velgående❤️!

Mvh

T.B.

Utenfor, i borggården, vaiet flagg på halv stang, tusener hadde stått i kø i sprengkulda med håp om å komme inn, bare en brøkdel slapp inn. Vi var 900 som fyllte storsalen i Oslo Rådhus. Oslo Strings spilte Bach mens vi satt og ventet. Det ga mening. Lillebjørn var glad i Bach, timer i klassisk gitar med Bach hadde vært viktig under oppveksten.

Selve seremonien åpnet med Hallavard Bjørgum som satte tonen, med en slått på hardingfela si: «Skjoldmøyslaget». Folkemusikk var jo en virkelig viktig del av Lillebjørns liv. Ordfører Anne Lindboe ønsket så velkommen på Oslos vegne og takket Lillebjørn med på en måte som vi kunne kjenne igjen. Vi i salen takk på et vis tilbake. At Oslo Kommune hadde besluttet å få spilt Lillebjørns «God natt kjære Oslo» hver kveld fra Rådhusets klokketårn klokka 22.00 like fram til bisettelsen, var en strålende idé. Strålende var imidlertid ikke Åse Kleveland i sin minnetale. Den fløt ikke, varmet ikke. Rart, hun hadde jo kjent Lillebjørn førstehånds som visesanger gjennom «Ballade». Var det en indre gråt som hadde tatt tak i henne fra talerstolen? Med varmet gjorde det som så fulgte: «Gategutt» med Lars Klevstrand med sin gitar og Steinar Ofsdal med nydelig samspill i sin cello. Og så kom de på rekke og rad og fylte denne bisettelsen med lillebjørnsk glede og vemod: Gitarkameratene sammen for siste gang, med fjerdemann nå i kiste: «Se alltid lyst på livet»; Tuva Syvertsen og Fria Ånnevik og Oslo Strings med «God natt kjære Oslo» …

Slottets utnevnelse av Lillebjørn til St. Olav ble lest høyt — det hadde vært et ønske fra familien — og ble for meg et høydepunkt underveis. Ja, jeg var et øyeblikk tilbake i hagen til Lillebjørn da dette faktisk hendte — han var så stolt, ja rank, akkurat da.

Det hele sluttet sterkt: Etter Steinar Ofsdal minnetale — de to hadde møttes på Nissen – tok han fram seljefløyta og vevet toner inn i Kari Svensens framføring av «Danse, ikke gråte nå». Da gråt jeg — og sikkert mange med meg: «Denne jorda skal bli din grav …»

Siri, dattera til Lillebjørn, sang «Deilig er jorden» før han døde. «Den eneste salmen jeg liker», sa Lillebjørn.

Og så kom jenter fa Bolteløkka skole rennende ned den mektige rådhustrappa. Og mens de sang «Barn av regnbuen» ble kista til Lillebjørn båret ut av Rådhushallen. Så fint, så makeløst fint og riktig!