24.10 – 2018: Vivian Zahl-Olsen fra slottet til Theatercafeen

Vivian

Her er Vivian med Kongens fortjenestemedalje og sin stolte mann: Per Haugan. Stolt og glad var også jeg, invitert til feiring sammen med min Eva. Vi har kjent Vivian helt siden 1979, da Cappelen forlag utga «Barnas egen sangbok». Den lever fremdeles i beste velgående:

Barnas egen sangbok082

I 2016 oppsummerte Vivian 50 år som kunstner og illustratør i en egen bok. Her er Trond-Viggos «Kroppen», her er Bjørn Rønningens «Fru Pigalopp», her er Alf Prøysens «Geitekillen som kunne telle til ti», her er «Barnas egen sangbok» og mye, mye mer.

Vivians bok309

På baksiden av denne boka har jeg skrevet:

«Et liv med blyant og pensel» er norsk mediehistorie. Like siden fjernsynets barndom har Vivian Zahl-Olsen-tegninger festet seg varig i hjertene til hundretusener av nordmenn, beriket og berørt. Få, om noen, har kommet visuelt tettere på barnekulturen enn nettopp henne. «Barnas egen sangbok», som har blitt en klassiker, ble vårt store samarbeidsprosjekt.

Det var nok denne boka som brakte Vivian til slottet. Gartulerer, kjære Vivian!

14.10-2018: Cinemateket, Stumfilmfestival: Chaplins «Cuty Lights»

stumfilmfestval308

Åpningen fredag kveld var storveis: Klassikeren «A song of two humans» (1927) med nykomponert musikk av Kjetil Schjander Luhr, live framført (piano, bass, messing, slagverk og gitar), med skifter fra spenning til grøss til tragedie til humor og happy end — og et slående vakkert ledemotiv. Cinematekets Jan Langlo varslet at fra nå av vil  Oslo Stumfilmfestival bli et årlig arrangement på Cinemateket.

Selv bidro jeg påfølgende søndag med en gjennomgang av Chaplins «City Lights», fra 1931. Da hadde talkies, lydfilmene, overtatt filmindustrien. Men Chaplin fastholdt at stumfilmens uttrykksmagi, pantomimen — kroppens musiske tale med musikk — når dypere enn ordet.  I min forelesningen ettersporet jeg Chaplins tese med gjenomgang av utvalgte scener fra filmen, pluss bruk av salens flygel.

Til premieren ankom Chaplin og Albert Einstein i åpen cabriolet, de beundret hverandre gjensidig, de to … Sluttscenen er av mange rergnet som filmhistoriens sterkeste kjærlighetsscene — uten et eneste kyss.

"Byens lys"307

I boka mi … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film» (2012) har jeg tatt med fire Chaplin-filmer: «The Kid», «City Lights», «Modern Times» (i mitt filmmusikkseminar på Institutt for musikkvitenskap, UiO, fikk vi invitert over fra USA medkomponisten David Raksin. — Det smakte av fugl!) og «Limelight» (der noen av Chaplins monologer — han som sverget stumflmen sin trofasthet — svinger seg til shakespearske skjønnhetshøyder).

Om denne boka skrev Erlend Loe en anmeldelse i Aftenposten: Anmeldelsen slutter slik: «Boken er i sum stort sett bare fantastisk».

SUKK: Denne filmmusikkboka mi foreligger nå også i amerikansk oversettelse, klar til utgivelse. Min gamle amerikanske agent (hun som fikk Det musiske menneske utgitt på HarperCollinsPublisher New York) lever ikke lenger. Hvem kan finne en forlegger til meg?! Vår felles filmkulturforståelse fortjener det, mener nå jeg!

 

 

 

11.10 – 2018: OsloMET: Begynneropplæringsfestivalen 2018

MET-forside305

Jeg hadde fått æren av å holde åpningsforelesningen etter kunnskapsministerens hilsen. Programmet for første dag så slik ut:

 

MET-program 2303

Sanner berømmet OsloMET for begrepet «Begynneropplærings-festival». For disse studentene skal ta i mot elevene i den kritiske overgangen fra barnehage til skole.

I Det musiske menneske har jeg skrevet om denne overgangen og kalt det «Barndomsbruddet» (nytt opplag i 2018, s. 141-142). Det er min tese at skolens læringspraksis bryter ned barnets læringsevner: «We gotta take the power back!»

Salen levde i to timer med snautt 300 i salen (Sanner var travel og måtte gå). «Takk for en ekte forelesnings med liv!!» skrev en student i etterkant. «Takk for et nydelig bidrag,» skrev en annen. Det er framtid for norsk skole i sånt.

Ekstra bonus: To av mine tidligere studenter, nå ansatt ved OsloMET, barnehagelærerutdanningen, hadde også kommet for å høre på. For temaet interesserte selvfølgelig også dem. Det var et løft å se dem igjen, en ring var sluttet på et vis. Jeg må legge til at det var en av mine tidligere hovedfagstudenter, Ingvill Krogstad Svanes — nå ansattt med doktorgrad på OsloMET — som inviterte meg. Og hvem holdt hånd om alt teknisk der oppe på scenen. Jo, min datter Tuva ,nå kollega av Ingvill på Oslo MET!  Dette måtte bare gå bra!

PS Jeg har holdt fast på overheadprosjektor i alle år, for å kunne være i analog kontakt med folk nå jeg foreleser. Denne gang debuterte jeg isteden med «dokumentkamera». Det gjorde susen. Jeg brukte det her blant annet til å lære salen russisk, først skolsk, så musisk på barnets vis. Slik knyttet jeg forelesningen rent praktisk an til denne OsloMet-festivalens tema: «Begynneropplæring».

 

 

 

 

 

musisksik

 

 

 

6.9-2018: Sesongåpning for Stavanger Symfoniorkester: «An die Freude. Fra spedbarnssang til Beethovens 9. symfoni

Telefonintervju med Stavanger Aftenblad dagen før:

Stavanger symfoniorkester drar like godt til med Ludwig van Beethovens 9. symfoni når konsertsesongen 2018 – 2019 åpnes i Fartein Valen-salen i Stavanger konserthus torsdag. I den anledning har orkestret invitert musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold til å holde en musisk prolog.

– Jeg skal snakke om menneskehetens grunntone og hva i all verden det var som skjedde da Beethoven skrev denne symfonien. Han brøt alle grenser, det er som å bryte offside-regelen i fotball når sangen trenger seg fram i den siste satsen. Sangen er urinstrumentet i mennesket selv. Mange musikere prøver å etterstrebe dette, den kontakten med seg selv som ligger innerst og som kommer til uttrykk gjennom sangen, sier Bjørkvold.

Beethovens 9. symfoni er bygget over diktet «Ode til gleden» av Johann Christoph Friedrich von Schiller, men Bjørkvold understreker at musikken på ingen måte ble komponert av noen glad og harmonisk mann.

– Beethoven var stokk døv, mørk til sinns og hadde konflikter på alle bauger og kanter da han skrev dette verket. Det er altså ingen gladsak av noen symfoni, men den beskriver hvordan vi hungrer etter gleden og sangen og det den kan gi oss. Beethoven higet etter gleden, men han følte ikke mye av den. Kanskje hadde han et lykkelig øyeblikk da han snudde seg og så applausen etter å selv ha dirigert uroppføringen av symfonien i 1824, sier Bjørkvold.

Han omtaler symfonien som et brudd med normen i sin samtid.

– Det var helt uhørt at sang tok over i en instrumental sjanger. Det var et brudd med etikette og estetikk, et musikkhistorisk brudd. Beethoven skrev også operaer og messer, og visste hva sang var, men det å blande sjangere, var uhørt på den tiden. Han gjorde det likevel, for å finne fram til noe som var ugjennomtrengelig vanskelig. Han dypdykket i sangens kraft, sier Bjørkvold.

Selv om Beethoven ble møtt med en formidabel applaus da symfonien ble framført for første gang, forsvant den fra den musikalske radaren i mange år. Verket, som krever et fullt kor og solister i tillegg til orkester, ble sett på som for krevende å sette opp, i tillegg til at det altså representerte et brudd med den musikalske normen.

– Det ble nok for sterkt og annerledes. Beethoven var langt forut for sin tid. Han gjorde også noe avgjørende med teksten. Hadde den vært akkurat som hos Schiller, ville den blitt tidsbundet. Men Beethoven gjorde den …, slik at den er blitt en slags internasjonal nasjonalsang, sier Bjørkvold.

Han synes Stavanger symfoniorkester har valgt et strålende tema med «stemmen».

– Det ligger det uendelige muligheter i, og det er er et tema jeg er veldig opptatt av . Om hva som ligger i stemmen og hva den forteller oss. Hva det er som gjør at stemmene til Jussi Bjørling, Judy Garland og Aretha Franklin treffer oss sånn. Det er et stort tema, det er veldig interessant, og noe som alltid har opptatt meg. Stemmen ligger forankret i både kroppen og psyken og det er menneskets psyke som speiles i stemmen. Den forteller om kroppens strev med å leve, og om kroppens glede ved å leve. Det er ikke øynene som er sjelens speil, det er stemmen, og den har vi mennesker med oss fra vi er spedbarn, sier Bjørkvold.

Kine Hult | Journalist 

Stavanger Konserthus er en arkitektonisk perle. Til like er dette konserthuset, åpnet i 2012, blitt viden kjent for fremragende akustikk.

Konsetthus

Fartein Valen-salen rommer 1500, og gjorde et mektig inntrykk på meg. Og jeg tenkte: «Hva ville Fartein Valen, denne personlig meget stillfarende mannen, om han hadde fått oppleve noe sånt som dette?!Fartein Valen

Jeg ble tatt godt vare på, med egen garderobe. Her var alle bekvemmeligheter — også et piano:

Garderobe (1)

Jeg hadde fått  æren av å åpne sesongen, salen var tettpakket av forventningsfulle mennesker: Her et glimt fra kontrollrommet for jeg entret scenen:

Publikum

Tema for hele sesongen 2018-2019 er «Stemmen». Derfor var viktig for meg at publikum fikk synge, at de fikk erfare sangfellesskapets kraft, slik Beethoven må ha lengtet etter da han skrev denne symfonien: «Seid umschlungen, Millionen». Salen løftet seg da vi sammen sang «Freude, schöne Götterfunken», projisert på en skjerm bak meg:

Freude, schöner Götterfunken

Tochter aus Elysium,

wir betreten feuertrunken,

himmlische, dein Heiligtum!

 

Deine Zauber binden wieder

was die Mode streng geteilt;

Alle Menschen werden Brüder,

wo dein sanfter Flügel weilt.

 

«Dette ville Beethoven, ha likt!» bemerket jeg. Da humret salen.  Og, la jeg til: «Da terrorister angrep Brüssel med sine bomber i 2015, samlet tusener seg på La Grande Place og sang sin Schiller/Beethoven: «Freude, schöne Götterfunken», EU-hymnen, Europas felles grunntone. Vi vet hva sangens felleskraft dreier seg om. Etter Utøya ble Norge etter syngende folk!» Om vi der og da sang «Til Ungdommen»? Naturligvis — som en del av en intro fra mot «Freude» i Beethovens niende symfoni, med dype spor av den franske revolusjon. En annen tid, men i musisk perspektiv — ett og det samme.

Dagen etter fikk jeg denne e-posten:

Kjære Jon-Roar!

Takk for gårsdagens opplevelse. Det at du lar oss får kjenne på vår egen og vår felles grunntone, er så uendelig godt, så utrolig viktig. Du gjør oss bevisste på at den finnes, og det får meg til å kjenne på gleden ved å være til.

 Nora Elida Kvam

Et bilde fulgte med:

Nora.peg

 For to år siden veiledet jeg Nora på en oppgave om Sjostakovitsj. Hans musikk er en del av Russland grunntone, historisk forankret i dette landets politiske historie Nå var det Beethoven og Europa det gjaldt.

16.8. -2018: Nord-Fron Kommune, Vinstra: «Musisk integrering» — og magi

Hei Jon-Roar!

Tusen takk nok en gang for en fantastisk opplevelse sammen med deg på Vinstra videregående i dag. Det var magi! Håper du er på god vei hjem nå. Vi har vært samlet på kulturavdelingen frem til nå, og det hagler med godord om deg og ditt foredrag!
Erik T.

Livet er gåtefullt, helsa også.

Jeg var invitert til Vinstra, kulturetaten der hadde hørt meg for noen år siden på en nasjonal konferanser om ungdomsklubber og ville gjerne dele en «uforglemmelig opplevelse» med resten av kommunen. Hvem kan si nei til sånt, jeg sa ja, enda jeg visste at det ble en lang togreise.

Det er en stund siden jeg sa ja, og i mellomtiden har jeg pådratt meg hjerteproblemer som ikke har blitt bedre i sommer. For første gang var jeg derfor inne på tanken om å avlyse. Men jeg endte med å dra, nølende usikker. Og så endte det etter 2 1/2 time med stående applaus fra over 200 mennesker i en tettpakket sal:

VInstra-saljpg

«Magi!» skrev altså Erik Tøftestuen i mailen til meg. Og magi ble det også for meg. For borte var hjertesvikt og kortpustethet, fram kom kraft og flow gjennom en hel ettermiddag: «Musisk integrering» var forelesningens tema. — Og musisk gjenintegrert ble faktisk jeg — fra defensiv syk til offensiv levende, mot alle nøkterne odds. Hvem skulle ha trodd dette? Kanskje Vinstra, som hadde invitert meg, men iallfall IKKE jeg! Hva skal jeg si til legen når jeg kommer til avtalt time på fredag, beviselig kortpustet, men musisk frisk til tusen for noen dager siden?!

Erik og Mari

Mari Grasbakken som møtte meg på Lillehammer og kjørte meg til Vinstra for at jeg av helsemessige grunner skulle slippe å ta et tidligere direkte tog. Takk, Mari! OG: Erik Tøftestuen, som inviterte meg. Takk, Erik!

Stavanger 8.8 — 2018: NMF 100 år: Forelesning for korpsdirigenter: NGOMA!

Som trombonist i Sinsen guttemusikkorps 1952-1961, har jeg mye å takke korpsbevegelsen for. Dirigent Jacob Heier og formann Thorleif Hurum — for ikke å snakke om korpsets store trombonesolist og mitt forbilde i viktige år, Frode Thingnæs — er navn som vil sitte preget i meg livet ut. (Jeg har portrettert Thorleif Hurum og korpset mitt i lydboka mi, CD 3, «Ildsjelen»).

Så da jeg ble invitert til å forelese for landets korpsdirigenter i forbindelse på Norges musikkorps 100-årsjubileum, måtte jeg selvfølgelig takke ja, selv om det innebar at jeg for et døgn måtte bryte opp fra sommerøya mi, Hille. Det kjentes både som en ære og forpliktelse, både Heier og Hurum var på et vis med meg i båten på åpent hav fra øya og inn til fastlandet. Veien gikk derfra med bil til Marnadal og tog (med buss fra Moi!) til Stavanger.

Jeg møtte et hundretalls dirigenter, unge og eldre, med en ambisjon om å vise dem at musikk er mer enn noter og klanger, og viste dem blant annet filmklipp fra min reise til Kamerun: NGOMA! Er ikke sikker på om jeg lyktes helt, jeg trodde at alle skulle være med på annonsert workshop etterpå der vi kunne diskutere nærmere. Men der var det bare en fjerdedel som dukket opp, resten skulle etter planen gå i gang med musikkinnstudering av bl.a. et Bernstein-verk. Dermed forsvant de fleste.

På veien tilbake til hotellet traff jeg Eldar Nilsen, nylig pensjonert dirigent for Gardemusikken. Han hadde også møtt korpsdirigentene – og var oppgitt: «De stikker nesa ned i partituret og er ikke opptatt av innholdet, hva musikken handler om. Nå med Johan Svendsen og «Jeg lagde meg så silde», den gamle folketonen, og tragedien i teksten. Dette må med!» sukket Eldar Nilsen. «Nettopp», sa jeg. NGOMA!»

NMF
Lilli Grong, NMF, Rogaland, som tok vare på  vei

8.6 — 2018: Oslo Ladegård: Lozanov-seminar, med en blomsterhilsen på døra

Lade

Oslo Ladegård i Gamlebyen er fra 1720. Da var J. S. Bach 35 år!

Jeg tror det må ha vært opplevelsen i Drammen kvelden før. Iallfall: «Revansj!» — Ta igjen det tapte (se blogg fr 7.6.). Og bra ble det. Dette var tilbakemeldingen fra Lozanov-gruppens leder Lisa Hartmark to dager senere:

Hei Jon- Roar
TUSEN TAKK FOR ET FANTASTISK OPPLEGG!

Du ga så mye av deg selv. Det var som «once in a time» opplevelse. Alle sa de var blitt så berørte og at du traff
noe viktig hos alle. Det er også så fantastisk at mye av det du sa hadde relasjon til Lozanovmetoden ( suggestopedi). Vi bruker mye musikk og sang og deltakerne synger før de kan alle ordene akkurat som du gjorde med den russiske sangen. Alt du bidro med var utrolig flott!

Med vennlig hilsen Lisa Hartmark

Mange var vi ikke, 35 lærere, men det gnistret av dem denne formiddagen. Lisa står her bak sine kursdeltakere:

Lade-sal

Du kan lese nærmere om Lozanov-metoden og «suggestopedi» på Google. Dette er en språkopplæringsmetode som har mye til felles med barns måte å tilegne seg språk på.

Fire dager senere hang det en blomsterhilsen på døra da jeg kom hjem fra butikken:

IMG_3180

Det fulgte en hilsen med blomstene:

IMG_3179

Sånt styrker et liv. «Hjertesvikt», sa kardiologen for noen uker siden. «»Takk!» sa de jeg delte musiske tanker med denne formiddagen. «Takk!» sier også jeg.

7.6 – 2018: Klokkergaarden naturbarnehage, Drammen

Versjon 2

Grete Nordli og jeg har kjent hverandre siden slutten av 1979-tallet, helt siden «Barnas egen sangbok» ble utgitt. Mange ganger har jeg forelest for barnehagene i Drammen, der Grete har vært sentral. Nå driver Grete sin egen naturbarnehage — som jeg har stor tro på. I direkte lek i natur kjenner det økologiske barnet seg hjemme, her kan det folde seg ut og vokse.

Det handlet om en forelesning på et foreldremøte, det siste i barnehagen før sommerferien. Jeg hadde dessuten sagt ja til å møte en forsker i forkant av forelesningen, med denne barnehagen som mulig forskningsfelt.

Men så kom ikke forskeren — uten at jeg ble varslet. Det tok mye av kraften fra meg i forkant.

Og tre timer senere: Foreldrene møtte tallrike opp i sommervarmen. Og noe fikk jeg iallfall gitt videre, det kjentes. Og det vanket blomster fra Grete Norli som var en naturbarnehage musisk verdig:

MarkblomsterOg jeg sier: Som denne buketten med naturens egne blomster — så også barn. Grete Norli har blikk for begge deler!

 

I går kom det mail fra rause Grete. den lyder slik:

Kjære Jon- Roar,

Takk for en flott dag i barnehagen! Det var til stor inspirasjon og glede for oss alle, ikke minst meg selv. Du løftet oss virkelig. Vi har mottatt flotte tilbakemeldinger fra foreldre og de ansatte. Det gledet meg at de kjente mye igjen fra Klokkergaarden.
Jeg synes også at vi hadde en fin samtale før foredraget, med Hanne og Trine. Du ga oss spennende innspill som vi tar med videre i arbeidet i et eventuelt prosjekt. Vi må nok starte med å undersøke hvor vi kan søke prosjektmidler.
Vi håper vi kan holde kontakten videre. Så må du ta vare på helsa di. Ønsker deg og dine en fin sommer!
Hilser fra Øyvind som sier han hadde en interessant og hyggelig kjøretur med deg. Hanne og Trine ber meg også hilse og takke.

Hilsen og klem
fra
Grete

 

Klart en sånn i hilsen gjorde godt: Så fikk jeg gitt noe viktig videre, likevel.

 

31.5.-1.6 – 2018: Hamar, Høgskolen Innlandet: «Vidar Sandbeck 100 år. Lyrikk og sanger»

Høsten 2018 markeres «Vidar Sandbeck — 100 år» med bokutgivelser, plateutgivelser, festkonsert, utdeling av Sandbeck-prisen, med mer.

Som del av dette: Et to-dagers seminar om Sandbecks lyrikk og sanger på Høgskolen Innlandet på Hamar: Her er et glimt av programmet, det er ment å skulle ende i en bok:

Ole Karlsen: «Vidar Sandbecks lyrikk», Odd Skårberg (kjær gamle student og rockehistoriker, nå professor på Hamar): «Et forsøk på å se Sandbeck i lys av norsk populærmusikkhistorie (linjen fra Sandbeck til Øystein Sunde), Svein Slettan om Sandbecks viser for barn, «Påsan-sangene», Thomas Seiler: «Sandbecks metaviser», Torbjörn Johansson: «Sandbeck i Sverige», Trond Haugen: «Fattigmannsblommer» og Jon-Roar Bjørkvold»: «What a sad thing being funny. Et blikk på Vidar Sandbecks sanger».

Sandbecks sanger trenger nye stemmer, nye fortolkninger: Det sørget to fremragende gitarister for: Tom Lund (bossa-legende og kjær student) med «Gull fra Grønne skoger» og Håkon Paulsberg med «Fattigdommen syng»:

Tom og Håkon(1)

Tom til venstre, ergo: Håkon til høyre!

Jeg gleder meg til å skrive, for her er mye spennende og viktig stoff. Selv gikk min vei til Vidar Sandbecks sanger via de selvbiografisk romanene hans, de er såre, bitende selvironiske, vittige, varme og politisk viktige. Per Glad — min nære venn og Sandbecks forlegger på Cappelen Forlag — og jeg var i sin tid enige om dette: I sine prosabøker er Sandbeck ikke forfatter — han er dikter! Nå spør jeg: Hva med sangene hans?

 

17.mai 2018: Tale på Nationaltheatrets17.mai-matiné: «Den nasjonale grunntonen» med publiseringslink

Foranjpg

Programmets forside:

Program

 

Like før:

LIke før

Det var Ellen Horn som ringte og spurte om jeg ville holde talen fra hovedscenen på Nationaltheatrets matiné 17. mai. Jeg måtte jo si ja! Hun fulgte opp med en mail som gav rammen for talen:

Kjære Jon Roar,

Du kan tro jeg er glad for at du skal holde tale for dagen hos oss på 17.mai!
Jeg lovet deg jo en brief om hva slags musikkinnslag vi skal ha på scenen. Her er en liten oversikt/info om programmet i 17.mai-matinéen:
1. Per Christian Revholt er kapellmester for sitt håndplukkede orkester for dagen. Han har gjennom alle år på beste vis ivaretatt arven fra Johan Halvorsen, som var Nationaltheatrets første kapellmester, og sørget for å holde musikkens fane høyt. I år inngår både Arild Stav på sax og Siv Øyunn Kjenstad som er jazzorienterte musikere i 17.mai-orkesteret, som skal kompe Frøydis Armand som leser Stein Mehren, og forøvrig stryk og blås og en serbisk/krostisk virituos trekkspiller ved navn Almir Meckovitch..
2. Camerata Laranjeiras, et ungdoms-strykeorkester fra fattigkvarterene i Brasil, som har fått et nytt liv takket være internasjonal mobilisering og innsats blant annet fra norske Kaja…(?) har blitt utstyrt med instrumenter og opplæring. De spiller både brasiliansk musikk og Grieg..
3. Vi skal særlig løfte frem komponisten Finn Ludt, og både Vår Herres Klinkekule med tekst av Erik Bye, Blåklokkevikua med tekst av Alf Prøysen og En bitteliten kvinne fra Jenteloven, skal fremføres.
3. Kampen Janitsjar..
4. Innslag fra skolerevyen Norge i rødt hvitt og oss, flerkulturelt ensemble med mest dans – fra Bjerke Videregående – (som både har folkemusikk og Bolywood…på bånd) De kommer rett før deg, og introduserer deg..
Håper dette gir en liten pekepinn om hva du kan referere til..

Beste hilsen
Ellen

10 minutter maks om musikk og musisk integrering» var bestillingen,vennlig og entusiastisk. »

Klart at en sånn forespørsel er en stor og ære. Og sjelden har kjent alvor og ansvar tynge så mye i forkant. Men når jeg først sto der på scenen med manus foran meg på et løvpyntet notestativ (ja, jeg hadde manus denne gangen), kom jeg på et vis «i sonen», alt fløt rytmisk med mening. Men ikke visste jeg at du fra scenen overhodet ikke ser publikum, du ser rett inn i et svart mørke. At scene-sal har blikkontakt er altså en illusjon! Men fornemme salen kunne jeg, pusten, latter og ikke minst applaus. For jeg ble tatt veldig godt i mot av en stappfull teatersal  ladet med 17.mai-festforventninger. Jeg ble  introdusert som musikkprofessor med korpsbakgrunn — og entret scenen til applaus fra salen og «Her kommer guttemusikken» fra orkesteret. Derfra måtte det jo bare gå bra. I etterkant mente mange at talen måtte trykkes. Vi får se.*) …

Høydepunktet denne ettermiddagen var utvilsomt da Espen Skjønberg kom solo fram og leste: «Ja …… vi elsker dette landet!» Teksten ble som ny!

Og så kom Kampen Janitsjar og spilte «Valdresmarsjen» til trampeklapp!

Finale: Alle medvirkende + salen: Ja vi elsker!

*) Talen (litt skrift-revidert) ble publisert i et dobbeltoppslag i Klassekampen påfølgende lørdag (s. 40-41), med teaser på forsiden. KLIKK OG SCROLL!

17. maii-tale, Klassekampenpdf