Det begynte med en mail i mai fra en gammel student:
Hei Jon-Roar
Jeg var en av dine studenter på beg av 1990-tallet, og tok storfag H-95. Jeg har siden jobbet som musiker, men også undervist litt i gitar og samspill på videregående.
Som «40-årskrise» ville jeg realisere en drøm jeg hadde om å bo ett år i USA, og for å få det til begynte jeg samtidig på en annen drøm jeg hadde om å studere teologi.
For ett år siden fikk jeg min mastergrad, og det siste året har jeg tatt PPU. Eksamensoppgaven min har endt opp med å bli en slags «musisk læring» i Bjørkvoldsk ånd.
Jeg har rett og slett hatt den store gleden av å gjennoppdage noe av det du forsøkte å lære oss mens vi var studentene dine,
og jeg har sjekket opp litt og oppdaget at du fortsatt er aktiv og mener akkurat det samme
Etter å ha blitt foret med «rett forståelse» av hva skole og læring er gjennom PPU, så har jeg endt opp med et dillemma.
Vil jeg inn i dette systemet? Jeg er dypt uenig i hvordan man forstår skole og læring i Norge idag.
Jeg har også ved å lese det musiske mennesket om igjen og litt annet jeg fant på bloggen din, blitt minnet om at det finnes alternativer.
Jeg legger ved oppgaven min.
Håper du har tilgang på dropbox?
Der ligger hvertfall tre låter som mine elever har spilt inn og som jeg referer til i oppgaven.
I tillegg lurer jeg på om jeg trenger en godkjenning av deg for å bruke kapitlet om «To tryllekofferter» og bruke det som vedlegg til oppgaven?
Ser med glede frem mot å høre fra deg:)
mvh Svein Skulstad
Sveins oppgave har denne tittelen:
Når skolen blir et sted du gleder deg til å komme til.
En historie om spesialundervisning i en musisk ånd.
Utviklingsoppgave av Svein Skulstad
Høgskolen i Østfold
PPU – 2016/17
Han skriver blant annet om læreren som inspirasjonskraft, denne gang altså mellom student og professor:
Det musiske mennesket
3.1 Jon-Roar Bjørkvold
Jon-Roar Bjørkvold er mannen som for alvor gjorde meg oppmerksom på hvordan man på en pasjonert, og for meg, uortodoks måte, både kunne tenke og utøve en lærergjerning. Han var min professor i to år da jeg studerte musikkvitenskap ved Universitet i Oslo. Men faktum var at jeg ikke hadde planer om å bli lærer i det hele tatt. Jeg skulle bare ta meg en utdannelse som samsvarte med det jeg allerede var på god vei til å bli, nemlig frilans musiker i bruksmusikk. Nå visste jeg ikke at det het bruksmusikk heller, før jeg på universitetet ble introdusert for begrepet av Bjørn Kruse, gjennom hans lærebok om bruksmusikkarrangering. Det er en bok du kan ha glede av hele livet, og som jeg stadig henter inspirasjon fra – kanskje forutsatt at du gjør akkurat det som jeg drømte om å gjøre for 30 år siden, og som jeg har vært velsignet nok til å få holde på med helt frem til i dag. Men altså, musikkstudiene viste seg å være mye mer interessante og nyttige enn det jeg først hadde trodd, og det var der jeg ble introdusert for Jon-Roar Bjørkvold.
Jeg husker det som om det var i går, selv om ”i går” var en høstdag i 1993. Inntrykkene denne mannen etterlot seg hos meg, merket meg for livet. En mann med stort, blondt hår, en betydelig bart, bustete øyebryn og med en stemme som kunne bære dit det trengtes, uten mikrofon, kom seilende inn i auditoriet. Hadde det ikke vært for at han het Jon-Roar og snakket norsk, kunne vi lett tatt ham for å være en russisk professor. Jeg husker ikke hva det var vi hadde på timeplanen (mulig at det var om russisk symfonimusikk), men det er helt underordnet. Han tok oss med storm fra første sekund. Saken var at han hadde en tilnærming til formidlingen som gjorde at han hadde vår fulle oppmerksomhet. Mitt første minne om han er at han satt ved flygelet og sang en sang av ett eller annet slag (mulig den var russisk). Han spilte piano og han sang, og som han sang. Etter hvert skjønte vi at dette var slik han ville at vi også skulle være. Pasjonerte og med en forståelse av at formidling gjøres med hele deg, og at læring er noe vi gjør med hele oss. Når hele registeret av hvem vi er som mennesker blir engasjert, så er det i følge Bjørkvold bare å fylle på. Og med det som utgangspunkt startet han med å formidle til oss fra hans store livsprosjekt – ”Det musiske mennesket”
3.2 Bjørkvolds helhetsforståelse
Men hva var det Bjørkvold hadde med seg som var så fengende, og hva var det han mente med begrepet ”Det musiske mennesket”? Jeg husker at jeg ble overveldet og veldig fasinert av hans måte å se helheten av oss som mennesker på. Hans forskning på den spontane barnekulturen og hvordan vi lærer med hele oss, satt i sammenheng med en felles innebygget menneskelig musiskhet, var mildt sagt øyeåpnende. Hele tanken hans går ut på at det er noen mekanismer både menneskelig genetisk og underbevisst, som sammen med en sosiologisk interaksjon fungerer helt frikoblet fra vårt kognitive jeg. Forløperen til ”Det musiske mennesket” er forskningen som Bjørkvold gjorde på den spontane barnesangen, og som først ble til barnas egen sangbok fra 1979, og deretter til dorktorgradsavhandlingen hans fra 1981. Her ble han en banebrytende forsker som turte å gå ut av opptrådte linjer. Hele prosjektet til Bjørkvold, som kuliminerer med boken «Det musiske menneske» fra 1989, handler om et kritisk oppgjør med både en rådende musikkforståelse og skolekultur. I bokens første kapitler tar Bjørkvold for seg hvordan den spontane barnesangen er en livsnerve i barnekulturen. Den er lik enten den skjer i Norge, Russland eller USA, og den fungerer ikke først og fremst kognitivt. Den er der som et enormt aktivum i hvert eneste barn og som settes i gang uten hjelp fra hverken lærere, spesialpedagoger eller psykologer. Det er helheten i hvordan vi er skapt som mennesker som er arenaen for læring. I denne helhetsforståelsen tar Bjørkvold et kraftig oppgjør med skolen. Jeg drister meg til å sakse et innlegg fra Jon-Roars egen blogg fra 4. mars 2017, for å illustrere hvordan han (fortsatt) tenker:
En musisk skolemodell
Trond Giske, APs utdanningspolitiske talsperson og leder av utdanningskomiteen på Stortinget, er opptatt av frafallet i skolen: «De viktigste årsakene til frafall finner vi ikke i videregående, ikke engang på ungdomsskolen. Frafallet begynner mye før.» (Dagsavisen 27.8.15) Ja visst! Skolen som Stoltenberg åpnet på Vågå var ment å bøte på nettopp dette. Men utfra et ganske annet perspektiv enn det Giske nå har i tankene.
Gode lærere er viktig, de må styrkes og frisettes fra Pisa-press og måstyring. Men læring utvikles i barnet selv. Blikket må derfor snus med et grunnleggende spørsmål: Hvorfor og hvordan lærer barn? Nøkkelord: Livserobring og sanselighet. Jens Stoltenberg hadde fulgt prosessen underveis, han hadde blant annet kommet til møter med Innovasjon Norge. Det er godt kjent at Jens hadde vært «a slow learner» de første skoleårene. Men han hadde fått tid til sin egen utvikling og sitt eget tempo — og kom så det suste når hans tid kom, uten språktesting og bekymringsmeldinger underveis. Var det blant annet derfor han med begeistring kom og åpnet denne barnesentrerte skolen? Jeg spurte ham aldri.
I overgangen fra førskolealder til skole skjer et kulturelt betinget læringsbrudd som for mange barn blir varig ødeleggende, tross mange gode lærere i norsk skole. På systemnivå finnes spenninger, som eksempelvis disse (hentet fra «Det musiske menneske», s. 141-142).
Nå har for øvrig også USA fattet interesse for dette (publisert i Context for Young Child Flourishing, Oxford University Press, New York, 2016):
BARNEKUL TUR TRADISJONELL SKOLEKULTUR
Livsutvikling fagprogresjon
Livsdyktig konkurransedyktig
Selvforståelse nasjonale teste
Være i lese om
Lek studuim
Muntlighet skriftlighet
Jeg kan allerede du kan ennå ikke
Mot usikkerhet
Hvorfor hva
Spontanitet displin
Vitenskapende vitenskapelig
Jeg beveger meg og lærer «sitt rolig!»
Kroppsglede helse
Blir barnet «ustemt», blir også læringen ustemt. Og blir alt til slutt skjærende falskt, faller elever fra. Selv ikke Arve Tellefsen kan spille Mozart vakkert med sur fele. For ikke å snakke om når strenger ryker. For barn rommer all virkelighet og alle fag musiske muligheter. Der ligger barnets iboende drivkraft, en kronisk nysgjerrighet på å leve: Mer viten, mer verden! Svekkes denne drivkraften, drives tilstanden over fra estesi til an-estesti, fra sansemessig årvåken til sansemessig bedøvet — med skolefrafall i alarmerende grad som en senere drastisk konsekvens.
SANSEMESSIG BEDØVET?
Jeg møtte fire elever, alle tatt ut av ordinær undervisning av ulike grunner (PPU). Men disse fire ungdommene hadde fått livsvilje tilbake i bøtter og spann i samspill med sin lærer Svein som hadde omsatt musisk tenkning til praktisk musikkhverdag på ungdommenes premisser. Her var sanselighet og samspill med egne låter om kjærlighet, opprør og tvil, her var Neil Young, her var Trind Viggos «Tenke sjæl» med lærerkoring, her var en Lisa Ekdahl(?)-låt med proff vokal, dette var i sum en skoleavslutning med mye musisk mening. Her var det ikke snakk om notelesning og prestasjonsangst. Her var det rett på kropp og øre i et sosialt fellesskap med en lærermed mot til å slippe ungdommer til.
Bilder fra forestillingen sier sitt. Det startet med en teaterdilog:
Så — spill!
En egen låt med mye alvor. Ungsommene var tydelig stolte av hverandre, de ga jernet:
After the show was over:
To meget fornøyde, ja, berørte menn etter forestillingen: Svein og hans gamle professor: Det musiske virker i skole også på dette trinnet! Det syntes Sveins sensorer (Kolbjørn Varmann og Olav Kolstad) også! De var svært begeistret: Bestått med glans! Også rektor kom. Stas. Han inviterte til lunsj og samtale etterpå. Jeg ga ham et eksemplar av «Det musiske menneske» med et Wergeland-sitat: «Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne!». Det traff hva som hendte og virket denne dagen. (Denne skolens adresse forplikter: Wergelandsgate 1 …). Eller som en av gutta formulerte det i sin slevlagde låt: «My frozen heart beats again.»
Dagen etter sendte Svein meg denne mailen:
Idag spilte de tre gutta «Old Man» (Neil Young) for hele skolen. Snakk om forvandling fra de kom hit i høst, hvor de omtrent ikke turte å se på deg når vi hilste på dem.
God sommer
Svein
