Freidigblogg

22. mars fikk Vivian Zahl Olsen overrakt Kongens fortjenestemedalje av Røykens ordfører:

Jeg er stolt og glad på Vivians vegne. Vivian og jeg har kjent hverandre siden 1979, da Vivian — så langt Cappelen forlag dengang tillot —  tegnet ut mine observasjoner av syngende og lekende barn i norske barnehager. Det ble til «Barnas egen sangbok», som ikke minst takket være Vivians strek ikke bare ble årets bestselger i 1979, men nå har etablert seg om en norsk bokklassiker, pr. 2018 trykt i 185.000 eksemplarer:

Det går en idemessig rak linje i mitt forfatterskap fra denne boka til «Det musiske menneske» (nå utgitt i Brasil). I den siste boka mi, «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», har for øvrig Vivian bidratt med med en tegnefortelling oom en bamse som ikke har særlig lyst til å legge seg til å sove om kvelden. Sånn sett er det nå nesten 40 år som knytter Vivian og meg sammen i et skapende, musisk vennskap.

Men Vivian har også satt sin frodige strek i bøker av Alf Prøysen, Trond Viggo Torgersen og Bjørn Rønningen. Mye av dette er nå samlet i Vivian Zahl Olsen egen bok:»Et liv med blyant og pensel. En bit av norsk kuturhistorie» (2016):

Bak på denne boka har jeg skrevet:

«Like siden fjernsynets Barne-TV-barndom har Zahl Olsen-tegninger feset seg varig i hjertene til hundretusener av nordmenn, beriket og berørt. Få, om noen, har kommet tettere inn på barnekuturen enn nettopp henne.»

GRATULERER, KJÆRE VIVIAN!

Jon-Roar

Vi fylte formannsskapssalen denne kvelden. Og her var flere  kjente. Som Jan Erik Spigseth, gammel venn fra Olavsguttene og legendarisk orgelbygger som hadde tatt turen fra Arendal. Eller som Finn Andersen, musikkterapeut-pioner, som kom og gav meg en av bøkene sine Eller som kvinnen på første rad som sa: «Jeg hørte deg i Larvik for mange år siden og hav aldri glemt det. Og nå har jeg tatt med mann min!» Og mannen, en persjonert pårest, viset det seg, la føyde til i etterkant: «Når skjønner jeg hva hun mente. Takk!»

«Vi var begeistret!» skrev de som hadde invitert meg:

Soveig Bolstad Haga og  Camilla Rom

Og lettet var vi alle tre: Powerpoint’en virket hele veien!

VENSKABEN KULTURHUS

Lærere forbereder sin timer. Så også denne gang! Min kronikk i Klassekampen dagen før var kopiert opp til alle de 50-60 frammøtte denne dagen. Dermed ble det sang både med hjerte og forstand:

«Beste arrangement vi har hatt — takket være deg!» skrev Morten Mejlbo i etterkant, det var han som hadde invitert meg:

Dette var en kveld der syngende Mandal mobiliserte og fylte Buen kulturhus (med plass til ca. 350). Planen var at byen skulle vise seg syngende fram i første avdeling, hvorpå jeg skulle overta etter pausen med «Grunntonen», den siste boka mi. Slik ble det. (Jeg har selv dype røtter i Mandal, mors familie  (Seyffarth) har holdt til på øya Hille i over 200 år, her har jeg hatt mitt sommerparadis halve livet og vel så det. Jeg tilhører byen, på et vis.

Denne kvelden åpnet med mannskoret «Sangforeninga» — et av landets eldste —   Her var maskulin kraft, «Anna Lovinda»  satte tonen for kvelden!

Så framførte korets dirigent, Tormod Lindland (nå på gitar) og Mandals musiske kultursjef , Alfred Solgaard (piano), «Mandalssangen»:

Generasjonene viste seg så fram: Først barnehagen, ledet av Walvick-søstrene, med en anti-mobbingssang — som smelte hjertene:

Degamle fulgte opp med «Gryte hennar mor» med gitar- og trekkspillkomp:

Her skulle jeg så hatt med et bilde av Walvick-søsknene med sin tre-stemmige sang. Men bildet jeg tok av dem helt mislykket. Men dette være sagt:  Sammen er de et syngende kraftsentrum i byen, Svein dessuten Mandals eneste trebåtbygger.

Overgangen til kveldens 2. avdeling var avtalt link mellom dirigent Tormod, «Sangforeninga» og meg: «Når fjordene blåner som et slags fellesnummer.  Sangforeinga i Mandal var i sin tid blant de aller første som framførte «Når fjordene blåner», en signatursang etter unionsoppløsningen i 1905. Komponisten Alfred Paulsen møtte korets dirigent i 1907 og gav ham notene, det var nærmest en uroppøring å regne, fortalte dirigent Tormod. Denne kvelden sang koret første vers, hvorpå jeg tok over — solo — i andre vers. Jeg kjente faktisk igjen slektas strev på Hille «i arbeidets sved» og på «fiskerik fjord» mens jeg sang:

Men når jeg ser folket som rydder den jord,
som virker på fjell og ved fiskerik fjord,
de tusinde menn, som til sjøs og til lands,
i arbeidets sved vinner Norge en krans;
de tusinde kvinner, som yndig og tro
med kjærlighet sysler i hjemlivets bo,
da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk:
Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk!
Hurra for mitt folk, for mitt kraftige folk!

— hvorpå salen så sluttet seg til koret og meg med et felles:

«Gud signe deg Norge, mitt deilige land»! —

Klart det ble kraftig: En historisk mening til en sang som etter 1905 løftet Norge i patriotisk jube:Egen konge i eget land! Og dermed var vi i gang — med masse Grunntone-referanser langs en historisk akse med signatursanger:_

2011: «Til Ungdommen» etter Utøya, mm …

1945: «Norge i rødt, hvitt og blått»: Fredsjubel, mm …

1905: Unionskamp med Margrethe Munthe mm…

1772: «Norges Skaal»! Utopien: etNorge fritt fra Danmark mm …

PS For meg — en svoren overhead-bruker —  ble dette en powerpoint-debut. Det var Alfred Solgarard, kultursjefen, som ville det slik. Med støtte fra datter Tuva var jeg godt forberedt før jeg dro sørover. Det gikk rimelig bra denne kvelden Sangen ble ikke tuktet av teknikken. Takk, Tuva!

Kjære Jon-Roar.
Hjertelig takk for ditt inspirerende foredrag. Du satte en stemning som vi tok med oss inn i resten av festen. Alle var så begeistret over å få høre på deg, og flere hadde ønsket det kunne vart lenger. Og jeg er enig. Det skulle vært et dags seminar!! Men uansett fikk jeg et inntrykk av at de mest inspirerte tok kontakt med deg. Og det var hyggelig. Men også de som ikke tok kontakt var overveldet av energien din og alt du satte i gang.
Jeg hadde trykket opp noen sanger, slik at vi fortsatte i din «ånd». Blant annet hadde jeg trykket opp «Norges skål», som jeg ikke husket at du ville snakke om. Taket løftet seg nesten, da vi satte i gang.
Så takk for at du «gjorde» dagen min!

Beste hilsen fra Kirsten

70-årsjubilant Kirsten i rødt — stående til venstre — sammen med sine gjester.

Det har hendt i løpet av noen ti-år at jeg, riktig nok nølende, har sagt ja til forespørsler om å innlede til store, private feiringer. Det har gjerne handlet om runde år, både 50-, 70- og 80-års-jubileer, faktisk. Ikke alltid har det gått like bra, å forelese/formidle om det musiske i en privat stue omgitt av festkledde mennesker før de går til bords har eksempelvis for meg vært mer enn krevende. Men denne gang «satt det». Klart avgrenset sal en viktig ramme. Rommet var vårt, ikke festens.

Dagens jubilant introduserte meg ved å fortelle sine gjester at hun hadde hørt meg forelese på Lifjell i 1991 i Kirkens Bymisjon-regi. Det hadde gjort et så varig inntryk, sa hun, at hun nå ville dele dette med familie og venner. I 1991 må  «Det musiske menneske» må ha vært temaet, det varda min nyeste bok. Nå var det «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» det skulle handle om. Musisk vinklet ble også denne forelesningen. Det gamle Blüthner-flygelet jeg hadde til disposisjonvar døende, men vi levde!

Været lett utover natta, og på vei fra Grimstad til Kristiansand var det strålende sol som møtte meg:

Vanligvis gjør jeg ikke to foredrag på rappen. Men ryktene hadde gått om at jeg ikke var så langt unna, så lederen for barnehagelærerutdanninga ved UiA, Ingeborg Eidsvåg Fredwall, spurte om jeg likevel ikke kunne komme å bidra for hennes studenter.

Mens jeg i Grimstad hadde tatt utgangspunkt i «Det musiske menneske», var det «Grunntonen» som her skulle være utgangspunktet. Men all teknikk sviktet i starten. Så inspirert av Fisher-sjakken mellom Magnus Carlsen og Nakamura, måtte jeg velge en ukjent åpning. Det gikk veien. Men salen var langt fra full. Vinterferie lokket forståelig nok mer enn en professor emeritus fra UiO med noe på hjertet …

Etter noen dager kom en tilbakemelding som varmet:

Hei. Jeg må bare si tusen takk for din forelesning forrige fredag på UiA. Det er noe jeg kommer til å ta meg videre i mitt yrke! Jeg tenker selv på hva mine foreldre «lærte» meg å like av musikk og som jeg i dag er farget av. Som for eksempel «puff the magic dragon» av Peter,Paul and Mary. Det er en sang som jeg tar med meg til mine barn og i barnehagen. Jeg er uendelig glad for at mine foreldre ga meg Johnny Cash,Haydn,Bob Dylan og ikke minst triumfmarsjen fra Aida som fortsatt er min store favoritt. Fortsett ditt gode arbeid:) Jeg så virkelig tonens og musikkens viktighet! Mvh Magne N. K.

Denne invitasjonen hadde en vinkling som virkelig fristet. Jeg sakser fra invitasjonen til styreleder Dag G. Aasland:

«I år vil vi ta utgangspunkt i fortellingen som identitetsskaper, og da vil et naturlig sted å starte være begynnelsen, med de språkløse fortellingene i form av rytmer, lyd og bevegelse allerede fra før fødselen. Og her er det selvfølgelig vi aller helst ønsker oss deg. Vi tenkte å følge opp ditt foredrag på etterfølgende arrangementer om fortellingens grunnleggende betydning i barns og unges utvikling. Målgruppen er den alminnelig opplyste allmenheten.»

Klart jeg sa jeg. Jeg tok toget fra Oslo, det ble stoppet underveis av uhorvelig snøfall. Maksitaxi måtte ta over. Jeg ble hentet på Arendal stasjon av Gro Jareid, som viste seg å være en flott guide i snøværet. Vi kjørte innom både Fjære kirkegård med minnesmerke over Terje Vigen:

Apotekergården der Ibsen skrev sitt første drama, Catelina, viidere forbi rettshuset der Hamsun ble dømt til å betale en stort erstatning etter krigen (han endte jo sine dager på Nørholm), og gjennom Dømmesmoen med sine berømte rose, som jeg er så glad i.

Guide Gro Jareid og styreleder Dag

Forelesningen fant sted i helt nye lokaler donert av skipsreder Ugland, og leid ut til UiA, Campus Grimstad:

Et under var det at det i det hele tatt kom folk i det ufyselig snøværet:

Blant de frammøtte var, til min store glede, Eivind Landmark, en venn fra russiskkurs nr. 7 i 1963-64, som jeg har satt svært høyt.

Tilbakemeldingen i etterkant har vært mange. Dag, som inviterte skrev:

Kjære Jon-Roar,
Tusen takk for en stor kveld i Grimstad i går! Det ble akkurat som jeg hadde håpet (minst)

Takk for et kjempeforedrag, vi bor tilfeldigvis på Dømmesmoen!» skrev en annen.

En eldre kvinne kom bort til meg i etterkant: Jeg har lest «Grunntonen. Nå har jeg laget en godnattsang til mitt barnebarn som ren inspirasjon fra deg!»

Og til slutt kom denne gaven på mail:

Hei.
Takk for en flott opplevelse ved UA, Grimstad torsdag 15.2.
Jeg hadde med meg 12 av mine ansatte som jobber på alternativ opplæring ved en videregående skole. Vi hadde en flott kveld i snøføyka:)
Legger ved en link jeg kom over.

https://www.facebook.com/BadParentingPresents/videos /10155274654017606/

Takk igjen.

Mvh Linda Thorstein

Takk Linda, denne linken skal jeg ta med meg videre. Snakk om kraft i de første musiske fortellingene: Beatboxing!

Jeg har sagt det før: Disse seniorakademiene er gull verd, både for hver enkelt og som en grunnpuls i landets kulturliv. Så skulle jeg a også snakke om «Grunntonen» i land og folk, disse sangene, formidlet fra generasjon til generasjon, som gir Norge og folk flest forankring i en stadig mer kaotisk/myldrende hverdag.

Vi var mange:Det var lederen Tore Aschim som inviterte til årets første møte.

Dagen etter skrev han:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold!
Takk for i dag! Det er første gang jeg har opplevd stående applaus i Seniorakademiet. Ca. 270 tilhørere. « Det ble en stor forestilling i dag. «Et crescendo» var meldingen jeg fikk på min mobil.

Særlig stas for meg, som gammel Olavsgutt, var det å treffe på to andre gamle Olavsgutter som hadde meldt seg på:

Bjørn-Petter Ekeli (til venstre, i sin tid en kraftfull sopran)  og jeg var med på Olavsguttenes Amerika-turne 1956-57, Gunnar Falch-Pedersen hadde gått i stemmeskiftet og sluttet før vi begynte.

Kulturhuset i Aschim kunne by på en topp Bechstein-flygel. Gaven jeg fikk i etterkant stod i samme stil, —  Askim-kultur på sitt bokstavelig talt beste:

Stappfull sal, alle trinn, 250 studenter, to timer på formiddagen (med utgangspunkt i «Det musiske menneske»), to timer på etter middagen (med utgangspunkt i «Grunntonen»). Sterkt ble det, tett ble det. Et løft.

Det var Hanne Lund-Kristensen som inviterte meg. Vi har kjent hverandre siden 1992, da Hanne kom til mitt kontor for å få skikk på sin hovedoppgave i pedagogikk. Nå er hun fagansvarlig for førskolelærerutdanninga i Drammen. Hanne ønsket at anslaget skulle være  «The Red Rubber Ball» fra «Det musiske menneske», en anskueliggjøring av at læring og integrering skjer gjennom lek og kropp, sosialt og analogt. Klart jeg sa ja! Om jeg hadde med meg «the red rubber ball? Selvsagt:

Her med Hanne i midten og Trond Waage, leder for førskolelærerutanninga på Høgskolen i Sør-Øst Norge. Trond Waage, (som var barneombud etter Trond Viggo Torgersen) fortalte salen i etterkant at han ofte erfarte at «The Muse Within» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske») ble referert med stor respekt til når han reiste rundt til europeiske land for å promovere ideen om Barneombud på oppdrag fra FN og UNICEF. Klart det var hyggelig å høre.

Økta etter lunsj tok altså utgangspunkt i «Grunntonen», med dens anslag i en 22.juli-erfaring: Da katastrofen rammet ble Norge et syngende folk.  Etterpå kom en ung kvinnelig student bort til meg: «Jeg var på Utøya. Takk for din forelesning. Du har styrket meg!»

Sang i norske barnehager handler om musisk nasjonsbygging der vi alle er med. Det fattet den tettpakkede salen med studenter denne dagen i Drammen. Så viktig er den jobben som venter dem.

Takk, Hanne, for invitasjonen. Det var et møte med 2018 som i meg vil vare. Glemme vil jeg heller ikke at jeg ble møtt med flagg da jeg kom!

Krafttak for sang har tverrpolitisk støtte fra Stortingets Kulturkomite for fremme av sang i Norge. To personer står for daglig drift, Jarle Flemvaag og Signe Sannem Lund. Internett forteller: «Krafttak for sang er bygd opp som en samhandlingsplattform for 24 organisasjoner og institusjoner med et eget sekretariat som nav. I dag er flere tusen nordmenn med på Krafttak for sangs pilotprosjekter.»

På inspirasjonsdagen 25.10 var prosjekter fra prosjekter rundt om fra hele Norge representert. Hør bare:

Innspill fra syngende kommuner med egne sangbokprosjekter (Harstad),

Sangutvalget votert fram av Harstad-folket selv: Favoritt: Ola Bremnes: «Har du fyr?»

Sauherad «med allsang i fokus»:

Lillehammers «generasjonssang-prosjekt» med barnehage og gamle, Dissimilis kompetansesenter, Tur-gitarprosjektet til Norsk Viseforum, Narvik med amatørkor-prosjektet «Korslaget», korprosjektet «Sølvstrupene» på Kilden i Kristiansand (med nedre aldersgrense 62 år!), «Syng deg friskere» med Nord Universitet, dessuten mye fellessang i Sentral-salen der i overkant av 100 mennesker var syngende samlet. Frodig, sterkt — og framfor alt viktig! Dette er musisk kuturbygging med virkelig nasjonal betydning.

Selv var jeg invitert til å delta i et diskusjonspanel, der blant annet også to av mine gamle studenter, Siri Haukenes (HiA) og Anne Haugland Balnsnes (Kilden og Ansgar Høgskole, Kristiansand også deltok.

På forespørsel fra Krafttak for Sang ble min siste bok «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» gitt som gave til alle som bidro denne dagen. Hyggelig og musisk meningsfullt, kjente jeg.